Hvordan kan stress påvirke kommunikasjon

Dette er et eksempel på at ’close the loop’ også er nødvending når det gjelder andre oppgaver, ikke bare med medikamenter. I et team må oppgaver fordels team-medlemmene i mellom, og derfor er det viktig at andre i teamet vet at oppgaven er gjort og hva som skjer videre, hvis enkelte personer har mottatt beskjeder som ikke alle kan høre i overleveringen.

I situasjoner hvor hendelsesforløpet utvikler seg i et rolig tempo vil det i mange tilfeller være lettere å huske god kommunikasjon. Det er i kritiskesituasjoner kommunikasjons-ferdighetene virkelig blir satt på spill. I det neste vil vi derfor se på hvordan stress kan påvirke kommunikasjonen.

4.3.3 Hvordan kan stress påvirke kommunikasjon

I krisesituasjoner på sykehus vil det i mange tilfeller være stress involvert i bildet.

Pasientsituasjonen bør bli avklart raskt og beslutninger bør bli tatt så fort som mulig. I stressende situasjoner er det avgjørende med et klart lederskap ved å delegere oppgaver og gi klare beskjeder. Informant 6 beskriver viktigheten av å være forberedt på krise situasjoner fra en tidligere erfaring fra et annet sykehus:

«(...) da jeg jobbet på sykehus A hadde jeg kun en akuttsituasjon og det var er rot uten like. For da var det to nyutdannede på jobb og vi hadde ikke den faglig tyngden og kunne gjøre de riktige tiltakene, men heller ikke være samlet nok mentalt til å kunne kommunisere ordentlig. Og det er jo også fordi vi simulerte ikke på A. Vi hadde ikke noe, altså sykehuset i A. Vi hadde ikke noe særlig fokus på akuttsituasjoner den perioden jeg var, i 1 1/2 år(…)men på sykehus A som jeg nevnte, da var det for så vidt en hjertestans. Hvor jeg i kampens hete glemte å si hvilken avdeling pasienten lå på, sånne ting. Det er sånne ting man gjør en gang».

Ut fra dette sitatet kan vi tolke det dit hen at simulering kan hjelpe til i akuttsituasjoner hvis man har vært utsatt for en ganske lik hendelse under simuleringen. Helsepersonellet kan da klare å tenke klart og relatere til tidligere simuleringserfaring så ting ikke blir glemt. Derfor er det viktig at simuleringen er så reell som mulig, slik at en knytter teori og praksis sammen og lettere kan relatere til virkelige hendelser slik som her ble nevnt.

Stressfaktoren er høy på simulering, og informant 9 sier dette om simuleringssekvensene:

«Det er det at du liksom får veldig kort tid på deg, instruktøren forklarer situasjonen kort. Du får bare så vidt lest opp før noen kommer løpende inn og henter deg, så du er litt sånn, du vet egentlig ikke helt hvor du er eller hva som skjer, men det er klart sånn må du jo av og til være forberedt på å reagere på post også. Vanligvis har man jo fått et lite overblikk over pasienten og omgivelsene og hvilke medisiner de står på og sånn før ting skjer da».

Deltakerne blir gitt en kort brifing i hvem dukken er og den medisinske situasjonen før de skal inn å simulere. Dette skaper en stressfølelse fordi de ikke har kontroll over verken pasient eller situasjon, noe som også kan relateres til praksis i visse tilfeller.

Informant 9 beskriver kommunikasjonsbiten med dukken på denne måten:

«Men det som er, for en dukke er ikke en dukke. De dukkene vi bruker det lager vi stemme på, ikke sant. Så vi styrer fra kontrollrommet. Og det jeg har hørt flere har sagt av deltakerne at når dukka svarer deg når du spør, så får du plutselig et annet forhold enn at det ligger en dukke der som ikke sier noen ting for da blir det veldig kunstig. Det er jo kunstig det her også, men likevel, noen svarer deg på spørsmålene

og snakker til deg, så blir det plutselig et helt annet forhold. Men det er klart allikevel så vet du med deg selv at når du stresser, hvis det blir en farlig situasjon og sånn, så vet du jo at det er en dukke, og den dukken dør jo ikke liksom. Men allikevel så er det en sånn prestasjonsbit i det å være på simuleringstreninga. Noen ser på deg, over-våker deg og skal gi deg tilbakemelding etterpå, så allikevel blir det en sånn greie at du vil gjøre ditt beste, og det blir et nederlag på en måte hvis du ikke får det til».

Noe som styrker kommunikasjonen er nettopp det at deltakerne vil gjøre sitt beste. På den ene siden vil stressnivået være høyt på simulering og dermed gjøre at mange av deltakerne fokuserer på kommunikasjon. På den andre siden så er deltakerne klar over at det er en dukke, og at det ikke står om liv og død slik det kunne ha gjort i en arbeidshverdag, så spørsmålet blir om de kommuniserer slik de ville ha gjort på avdelingen.

Et spørsmål vi stilte var om stressnivået kunne spille en rolle på kommunikasjonsevnene under simuleringen. Informant 10 svarte følgende:

«Ja. Det gjør det jo, og det vet vi jo også i virkelige situasjoner, det er derfor det er et av hovedfokusene, helt klart. Så vi gir jo tilbakemelding og dem hverandre, både på det med stemmebruk, hvor tydelig snakker du, hvor høyt/lavt, sier du for mye, for lite, og så videre.

Det er viktig. Det som er litt artig er også noen som tror dem snakker veldig tydelig får høre at de mumler, og omvendt. Så det er veldig nyttig tilbakemelding å få da. Også har vi jo alltid to scenarioer ikke sant, så da har de jo muligheten å forbedre det neste runde. Og det skjer nesten uansett altså, at det er en forbedring fra første til andre scenario på det med kommunikasjon, selv om det er to ulike scenarioer. Selve casen er jo ulik, men kommunikasjonsbiten blir den samme, du driller jo på det samme. Så det ser vi så å si alltid en forbedring på».

Det er to simuleringssekvenser for hver gruppe slik at de kan forbedre seg etter debrief. Som det ble nevnt drilles de på det samme hele tiden, med de samme læringsmålene selv om det er ulike scenarioer. Debriefingen spiller en nøkkelrolle i simuleringsdagen og er den biten der deltakerne virkelig kan reflektere over hvordan de selv synes de kommuniserer og håndterer stress. Her gis de også tilbakemeldinger på ulike måter å håndtere situasjonen på, samtidig som de ser seg selv på film. Instruktørene ønsker at simuleringen skal føles så nærme virkeligheten som mulig for deltakerne. Selv om stress er med på å påvirke

kommunikasjonen så skjerpes deltakerne ved at de er klar over at de blir filmet og iakttatt under simuleringssekvensen.

Gitt at du som enkeltperson er god til å kommunisere med de rundt deg i rolig ogstressende situasjoner, vil ikke nødvendigvis situasjonen bli løst så godt som mulig av den grunn. På et sykehus arbeider du i tverrfaglig team og det vil derfor være avgjørende at teamet som helhet fungerer godt. Det skal videre bli sett på hvordan det oppleves å arbeide i tverrfaglig team i forskjellige typer praksisfellesskap.