Hvordan  gutter  og  jenter  gjør  kjønn

Professor i pedagogikk, Bronwyn Davies (2003) har sett på barns forståelse av kjønn. Hun mener at kjønnsoppdelingen i dagens samfunn begynner hos barn, og sier at «barn lär sig att anamma manlighet respektive kvinnlighet som om det vore en oföränderlig del av deras personliga och sociala jag» (Davies, 2003, s. 10). Barn tar utgangspunkt i og bruker det de lærer om kjønnsforestillinger av samfunnet for å forstå verden og sin egen atferd:

«Berättelser är ett av de viktigaste sätt som vuxna använder för att barn ska få tillgång till den form av en rationellt ordnad social värld som de vuxna själva tror på» (ibid., s. 44-45). Et sentralt mønster i fortellinger for barn er oppdelingen av verden i mannlig og kvinnelig (ibid., s. 65-66).

Barnen får lära sig hur de förväntas vara utifrån sagor och berättelser. De får en bild av hur världen är. De får veta att det finns hjältar och skurkar, goda och onda. Allt kategoriseras in och det skapar en ordning (ibid., s. 45).

I boken Hur flickor och pojkar gör kön (2003) presenterer Davies analyser av 4- og 5-åringers atferd og lek i førskolen. Over en periode på ett år var hun på fire førskoler i

Australia og leste feministiske eventyr for dem. Dette var historier som brøt med tradisjonelle konstruksjoner av kjønn. Gjennom samtaler med barna i studien kom Davies fram til at de anså de feministiske innslagene i eventyrene som feilaktige, eller at de ikke forstod den feministiske undertonen (Davies, 2003). Hun kom også fram til at barna gjerne opprettholdt strukturen til det «tradisjonelle» eventyret, med mannlige helter.

Davies mener at barna er svært aktive med tanke på kjønn, og at de er opptatte av å

presentere seg selv på en måte som stemmer overens med normene rundt hva en jente og en gutt er. Dette viser at barn ikke passivt sosialiseres inn i visse kjønnsmønstre, men at barn tar i bruk verktøy og posisjonerer seg i ulike diskurser. Davies sier at «när barn lär sig samhällets diskursiva praktiker lär de sig att positionera sig som pojkar eller flickor på ett korrekt vis, eftersom det är vad man begär av dem för att de ska få en urskiljbar identitet inom ramen för den rådande sociala ordningen» (ibid., s. 27). Og til tross for at de voksne prøver å motvirke det, tar barna på seg stereotypiske kjønnsroller. En forklaring til dette kan være at også mediene spiller en stor rolle i skapelsen av kjønnsstereotypier.

3.5.1 Rosa for jenter og blått for gutter

En av de klareste stereotypiene som gjør seg gjeldende allerede før et barn er født, er

kleskoden. Måten å skille nyfødte babyer på nyfødtavdelingen på, er et navnebånd og et rosa eller blått teppe. Rosa prinsesser og blå superhelter sees stadig oftere – i butikken, på

barnerommet og på TV. Spørsmålet er hva denne kjønnsinndelingen og kommersialiseringen av kjønnsidentitet har å si for videre kjønnsstereotypier.

Ifølge den amerikanske historikeren Jo B. Paoletti, som i 2012 gav ut boken Pink and Blue:

Telling the Girls From the Boys in America, har det ikke alltid vært slik at rosa er en jentefarge og blått en guttefarge. På begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk motsatt:

Normen var rosa til gutter og blått til jenter, og en artikkel fra juni 1918 slår fast at «the generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl» ((Maglaty, 2011).

Fargene byttet plass som «kjønnsindikatorer» først på 1940-tallet, før trenden igjen snudde med feministbølgen på 70-tallet. Her ble kjønnsnøytrale klær heiet fram, og ifølge Paoletti førte en ukjønnet oppkledning til større frihet for jenter (Maglaty, 2011). På 80-tallet oppstod igjen «rosa er for jenter, blå er for gutter»-dikotomien som også lever i beste velgående i dagens samfunn. Paoletti sier at det er to hovedgrunner til at kjønnsspesifikke farger igjen ble innført. En grunn var muligheten til å få vite kjønnet på barnet via ultralyd. Kommende foreldre kunne da kjøpe klær som var merket som typisk «jente» eller «gutt». Den andre viktige faktoren var fremveksten av forbrukersamfunnet blant barn. Ettersom barn blir bevisst sitt eget kjønn i tidlig alder og forbrukersamfunnet bruker reklame til å forsterke sosiale konvensjoner og normer i samfunnet, tror barna selv at for eksempel rosa kjole og langt hår er det som definerer dem som jente (Maglaty, 2011). Bronwyn Davies sier at «en klänning pekar alltså ut kvinnligheten hos sin bärare, men den är också en del av den process som leder till att kvinnligheten skrivs in i flickornas kropp» (Davies, 2003, s. 30).

Ifølge Davies er det en fysisk prosess å posisjonere seg som mann eller kvinne. «Klädsel och frisyr är den tydligaste, och uppenbart ytliga, form av kroppslig erfarenhet som skiljer manligt og kvinnligt åt» (ibid., s. 29). Eksempelvis vil klær hjelpe barn å understreke deres kjønn og sørge for at det blir et dominerende trekk i deres utseende. Hun sier at førskolebarn bruker mange klesdetaljer for å vise sitt kjønn:

Det är ett symboliskt sätt att se till att respektive kön är klart urskiljbart. Kjolar, band, schalar, handväskor, barnvagnar och dockor signalerar i allmänhet kvinnlighet, medan gevär, byxor, tröjor, rockar, superhjältedräkter och uniformer (till exempel brandmännens uniform) signalerar manlighet (ibid., s. 30).

Dette viser at kjønnsstereotypier som blå for gutter og rosa for jenter er mer enn en utvendig påkledning. «Det är inte bara det att de snävar in och sexualiserar flickor [og gutter], de fungerar också som starka tecken på maskulina respektive feminina sätt att vara» (ibid., s.

31). Dette understreker ideen om at det finnes veldig maskuline og veldig feminine ting.

Hvordan man kler seg henger sammen forventningene til kvinnelighet og mannlighet, noe som understreker at kjønn er noe som «gjøres».