Analyse  av  observasjon

Jeg har brukt observasjon som en supplerende metode, for å forsøke å få innsikt i barnas umiddelbare resepsjon av sekvensene jeg viste dem. Seip Tønnessen sier at «både innholdsoppfatning og reaksjoner på form og struktur som måler i ettertid, bærer i seg et tilleggsmoment av bearbeiding» (2000, s. 156).

Det som enklest lar seg måle ved observasjon er barnas visuelle oppmerksomhet. Jeg har sett på om barna er stille og fokuserer øynene på skjermen, ser bort eller lar seg distrahere,

hvilket kroppsspråk de har og om de kommenterer det som skjer på skjermen. Fordi barna så på de aktuelle sekvensene i en gruppesituasjon, legger jeg til grunn en mer konsentrert fjernsynstitting enn hvis jeg skulle observert barna i deres naturlige omgivelser, som for eksempel i hjemmet. Dermed blir ikke målingen min absolutt med tanke på barnas oppmerksomhet, men jeg kan forhåpentligvis si noe om når i sekvenstittingen de synes å interessere seg for innholdet eller når interessen avtar, samt verbal reaksjon på innholdet i sekvensene.

For å måle barnas oppmerksomhet har jeg tatt utgangspunkt i Seip Tønnessens femgraderte skala, som hun brukte i sin doktoravhandling (se vedlegg 5). Kategori 5 er høyeste grad av oppmerksomhet, og kategori 1 er det laveste.

Barna har generelt et høyt oppmerksomhetsnivå, vurdert til nivå 4 eller 5 på den femgraderte skalaen. Alle barna har høyt oppmerksomhetsnivå under den første sekvensen. Jeg ser også en tendens til at oppmerksomhetsnivået faller midt under visningen av sekvensene, men tas opp igjen når sekvens 4 starter. Generelt ser det altså ut til at barna reagerer noenlunde likt, og det er sannsynlig at det er en reaksjon på programmets innhold og form som styrer

oppmerksomhetssvingningen. Dette er viktig for videre analyse av barnas umiddelbare tanker rundt kjønnsstereotypisk innhold i sekvensene.

Jeg vil nå ta for meg barnas oppmerksomhetskurve under hver enkelt sekvens. Sekvens 1 handler om Johan som spiller fotballkamp, og her ser vi at både 4-åringene (Per, Malin og Leif) og 3-åringene (Fredrik, Marie og Pia) er helt konsentrerte om programmet. Også 5-åringene (Gunnar, Jesper og Ole) har høyt oppmerksomhetsnivå, men både Jesper og Ole kommer med små kommentarer, som «kult» og «fotball!». Vi ser også i intervjuene etterpå at denne sekvensen er en av de sekvensene som huskes og gjenfortelles best.

I sekvens 2 vil Kasper være rosa cowboy, og oppmerksomhetsnivået her er høyt, på nivå 4 og 5 i alle gruppene. 5-åringene viser en reaksjon på det de ser, og Jesper sier høyt at «Gutter kan ikke ha rosa!», mens de andre smiler. Også 4- og 3-åringene følger nøye med på skjermen.

Når vi kommer til sekvens 3, hvor Mathilde skal få øredobber, ser vi et skifte i

Ole ser raskt på de andre guttene mens han fortsetter å se på tv. Hos 4-åringene viser Per og Leif tydelige tendenser til å bli distraherte, og de ser både på meg og ut i luften, mens Malin konsentrerer seg kun om tv. Likevel er det Leif som kommenterer innholdet, han sier «av med øredobbene». Det samme ser vi hos 3-åringene, Fredrik lar seg distrahere mens Marie følger med. Unntaket er Pia, som også er mer opptatt av å se på de andre tingene som er i rommet.

Oppmerksomhetsnivået stiger kraftig når vi kommer til sekvens 4, som handler om Elias som skater. Spesielt blant 5- og 4-åringene ser vi dette. Ole virker engasjert og sier «Oi! Han var goood!», og Jesper nikker. 3-åringene ligger på samme oppmerksomhetsnivå som sekvensen før, bortsett fra Pia som følger enda mindre med enn i sted. Nå sitter hun og trommer med fingrene og ser ut i luften.

I sekvens 5 hvor Marie kjører firehjuling, ser vi at guttene sitt oppmerksomhetsnivå daler. 5-åringene ser ut i luften og på hverandre, 4-åringen Per ser i bordet og Leif sitter og drar i en hempe på buksa si og 3-åringen Fredrik ser ut i luften og på meg. Blant jentene ser vi at 4-åringen Malin og 3-4-åringen Marie følger med, mens Pia sitter og halvveis turner på stolen.

Når den siste sekvensen spilles av, Lukas som danser ballett, ser vi igjen at

oppmerksomhetsnivået stiger. Nå følger alle gruppene nøye med og fokuserer på skjermen.

5-åringen Jesper kommentere også innholdet i sekvensen når han sier at «det er bare tre gutter i balletten!». Unntaket er 4-åringen Per som heller ser på noe annet i rommet. Han oppdager noe de har laget i barnehagen tidligere, og vil bort og se på disse.

Dersom vi deler det inn i oppmerksomhetsnivå basert på kjønn, ser vi at det blant guttene er en lik svingning i når de følger med og når de virker ukonsentrerte. Vi ser også tendenser til at oppmerksomhetsnivået er høyt når innholdet omhandler gutter. Dette er uavhengig av om innholdet er kjønnsstereotypisk eller motstereotypisk. En mulig forklaring til dette er guttene kan ha opparbeidet seg lignende erfaringer i virkeligheten som har blitt omgjort til kognitive skjemaer, og innholdet tolkes dermed som relevant for dem. Dette ser vi i neste avsnitt, når guttene viser mest engasjement rundt sekvensene som omhandlet fotball.

To av jentene har oppmerksomhetsnivå 5 under alle sekvensene. De er konsentrerte og viker ikke blikket fra tv-skjermen til tross for uro blant de andre barna. Dette kan skyldes noe

Anderson og Burns kaller «attention intertia», som vil si at jo lenger blikket er festet på skjermen i ett strek, desto mindre sannsynlig er det at en lar seg distrahere av andre ting (Anderson og Burns 1991: 18 i Seip Tønnessen 2000, s. 159). Unntaket her er 3-årige Pia, som generelt viser liten oppmerksomhet ved det hun ser på tv. Likevel ser vi at det er hun som er mest snakkevillig og gjenforteller mest når barna intervjues om sekvensene etterpå.

Det er guttene som er mest aktive verbalt under visningen av sekvensene, og da spesielt de eldste (5-åringene). Jentene sier ingenting, men følger desto bedre med. Dette kan skyldes flere ting, som for eksempel sammensetningen av gruppen, barnas individuelle nivå av sjenerthet eller kognitiv utvikling. Av de seks sekvensene jeg viste, er det tre sekvenser som blir kommentert. Det er sekvens 1 om fotball, 4 om skating og 6 om ballett. Alle disse sekvensene tas også opp i intervjuet senere.

Det ser ut som at de sekvensene som inngår i en samlet forståelse etterpå (i intervjuene) er de samme som har høyest oppmerksomhetsnivå under observasjonen. Det er de eldste barna som synes å forstå helheten i hver sekvens, og vi ser også en tendens til at guttene viser klarest interesse for innhold i sekvensene som jeg har definert kjønnsstereotypisk på forhånd.