Hovedtendenser  i  oppgaven

Likestilling er en viktig del av samfunnet vi lever i, og mediene har en større rolle som normgiver enn tidligere. En utfordring har vært at mediene framstiller kvinner og menn ujevnt og med stereotypiske konstruksjoner av kjønn. Som mine funn viser, gjør dette seg også gjeldende i barneprogrammer. Samtidig ser vi at forsøket på å kontre de stereotypiske framstillingene av kjønn finnes, også i barneprogrammer, ved at jenter og gutter handler motsatt av det som forventes av dem som kjønnede individer. Stereotypisk og

motstereotypisk kjønnsatferd finner sted både gjennom tegnbruk som farger og klær, samt i handling og dialog. I analysen min av sekvensene fra NRK Super fant jeg både jenter som gikk med rosa kjoler og jenter i svarte overaller, samt gutter i rosa og i mørke gensere og bukser. Aktivitetene i sekvensene ble også utført stereotypisk ved gutter som spiller fotball

og skater, og jenter som vil være prinsesse og ta hull i ørene. Aktivitetene var også motstereotypisk framstilt ved kjønn, der gutter ville kle seg som rosa cowboy, og danse ballett, og en jente konkurrerte med firhjuling. Likevel er det verdt å nevne at disse sekvensene ble valgt ut på bakgrunn av en hypotese om at noen av dem skulle vise

stereotypiske konstruksjoner av kjønn, mens andre skulle være motstereotypiske. Funnene mine viser at dette stemmer, men de motstereotypiske framvisningene av jenter og gutter var ikke så synlig som jeg hadde trodd. Tendensene er til stede, men ikke i stor nok grad til at barna i studien min la nevneverdig merke til at dette var «uvanlige» konstruksjoner av kjønn.

Til tross for at innholdet signaliserte stereotypiske og motstereotypiske framstillinger av kjønn, er det hvorvidt seeren lar seg fascinere av innholdet som er med på å avgjøre om budskapet når publikum. For å si noe om resepsjonsprosessen til barna, observerte jeg barna under visningen av sekvensene og målte oppmerksomheten deres på en skala fra en til fem, hvor fem var høyeste nivå av oppmerksomhet og en var laveste nivå. Jeg fant at både guttene og jentene hadde et generelt oppmerksomhetsnivå, de lå på nivå fire og fem under store deler av visningen. Nivået var høyt hos alle barna i begynnelsen og slutten av hele visningen. Dette kan forklares ved at settingen var ny for barna, og de fokuserte på det jeg hadde forklart at vi skulle gjøre, altså å se en rekke klipp fra barneprogrammer på tv. Etter hvert som barna så sekvensene, fant jeg at oppmerksomhetsnivået sank og steg individuelt. Guttene tenderte til å ha en lik stigning- og synkingsgraf, og det samme hadde en av jentene i studiene. De to andre jentene skilte seg ut ved at de hadde det høyeste nivået av oppmerksomhet under hele

visningen. Dette kan skyldes at de var sjenerte, noe jeg merket under fokusgruppeintervjuene.

De svarte på færrest spørsmål, og snakket lavt under intervjuene. Det kan også skyldes det som kalles «attention intertia», hvor det vil være slik at jo lenger man har blikket festet mot skjermen, jo mindre lar man seg distrahere av andre faktorer (Anderson og Burns 1991: 18 i Seip Tønnessen 2000, s. 159). De sekvensene hvor gutter drev med en aktivitet hadde høyest oppmerksomhetsnivå hos barna, og dette begrunnes i gjenkjennelsesfaktoren. Vi lar oss lettere fascinere og interessere av innhold som utspilles med karakterer av samme kjønn som en selv (Hake, 1998; Rydin, 1996), og fokusgruppene mine bestod i høy grad av gutter.

Da jeg i fokusgruppene spurte barna om hvilke sekvenser de husket best, fant jeg tendenser til at høyt oppmerksomhetsnivå i sekvensene er koblet til barnas faktiske interesse for innholdet. De gjenkaller de sekvensene hvor de hadde høyest oppmerksomhetsnivå, og dette gjelder spesielt guttene. Som nevnt over var ikke jentene spesielt snakkesalige under

fokusgruppeintervjuene, og det er dermed vanskelig å si noe om deres kobling mellom å se på tv og faktisk få med seg det de ser på. Også når guttene får spørsmål om de ulike

aktivitetene de har sett i sekvensene, viser de høyest interesse for de sekvensene hvor oppmerksomhetsnivået var høyt under visningen.

Slik jeg ser det opplever barna i studien min de stereotypiske framstillingene av kjønnsroller i sekvensene som normal, det er naturlig for dem at det er Johan spiller fotball og Mathilde som vil ha øredobber. Barna har klare oppfatninger om hva gutter kan gjøre kontra hva jenter kan gjøre, og spesielt hva det er greit at de selv som individer gjør. Eksempelvis ville guttene aldri ha gått i prinsessekjole, og forklarer dette med at det er fordi de ikke vil, og fordi de er gutter. Den ene sekvensen omhandler en gutt som danser ballett, og guttene reagerer med lyder som «æsj» og svarer nei på spørsmålet om de liker å danse. Når da den

barnehageansatte påpeker at de danser mye i barnehagen, kan guttene først innrømme at de danser når de har omdefinert hva det å danse vil si. De danser nemlig guttedanser, som er noe helt annet en vanlig dansing. Samtidig ser jeg at de ikke motsier de motstereotypiske

framstillingene av kjønn heller. Guttene kommenterer at de selv ikke ville gått med rosa klær eller danset ballett, men sier samtidig at alle som vil kan gjøre det. Jeg tolker det som at barna har oppfatninger om kjønn som er stereotypiske, men at de ikke er bevisste på at de innehar disse synene på kjønn. Kan det være at barna rett og slett ikke leser kjønn inn i innholdet i sekvensene, men kun ser jentene og guttene som barn, og opplever framstillingen av kjønn som en forlengelse av hva de selv liker å gjøre av aktiviteter? I så tilfelle kan mediene fungere som en forsterkning på småbarnas allerede internaliserte kjønnsrollesyn, ved å framvise konstruksjoner av kjønnsroller som barna allerede kjenner til. Samtidig ser vi at medienes rolle som sosialiseringsaktør i samfunnet stadig styrkes ved at de er tilgjengelige over alt og når som helst, og kanskje vil barna etter hvert som utviklingen skjer se mer opp til rollemodeller i mediene i sin sosialisering? Om barn skaper og gjør kjønn med de verktøyene (sosialiseringsaktørene) som er tilgjengelige for dem, og sammen med barnas egen evne til å reflektere kan de bidra i prosessen barna gjør for å danne seg en oppfatning av kjønn.

Småbarn, som ser på tv uten mye egen erfaring å sammenligne input med, vil dermed kunne tilegne seg holdninger som ikke nødvendigvis har utspring i deres personlige

erfaringsvirkelighet. Desto viktigere er det at tv-innholdet utfordrer kjønnsrollene og den stereotypiske framstillingen.