7 Diskusjon – småbarns opplevelser av kjønnsroller i barneprogrammer
7.2 Barnas resepsjon av innhold i sekvensene
Jeg har tidligere etablert et utgangspunkt som ser på barn som aktive mediebrukere, de skaper mening i møtet med teksten (sekvensene). Forholdet mellom barnet og fjernsynet er
dynamisk, og meningsskapingen foregår når barn aktivt bearbeider det de ser på skjermen.
Måten barn ser på tv, avhenger av flere faktorer. Først og fremst møter barnet tv-innholdet med forventninger og antakelser om mediumet, som former deres forståelse av innholdet som vises. Budskapet i teksten tolkes forskjellig ut fra kognitiv utvikling (Seip Tønnessen 2000), grad av fascinasjon og dermed også oppmerksomhetsnivå, samt grad av identifikasjon i innholdet. Det er vanskelig å måle kognitiv utvikling, og jeg har derfor kun gjort antakelser basert på barnas alder og pekt på visse tendenser som kan være aldersrelaterte. Dette kommer jeg tilbake til i det følgende avsnittet når jeg ser på barnas oppmerksomhetsnivå, og når jeg senere skal prøve å si noe om hvordan alder og kjønn ser ut til å spille inn på barnas
opplevelse av framstillinger av kjønn i barneprogrammene. Under tar først for meg barnas oppmerksomhetsnivå under mine observasjoner, før jeg ser på hvorvidt barna identifiserte seg med karakterene i sekvensene.
7.2.1 Fascinasjon og oppmerksomhetsnivå
Det er opp til mottakeren å forholde seg til innholdet som blir vist, til tross for at teksten signaliserer et budskap. Hagen og Wold peker på underholdning som en grunn til at bar ser på tv (2009, s. 40), men hva som kvalifiserer som underholdning hos barn er ikke alltid like lett å vite. Dette har forskere som Hake (1998) og Åm (1991) undersøkt ved å se på hva barn fascineres av og gir oppmerksomhet i tv-programmer. I min oppgave observerte jeg på barnas oppmerksomhetsnivå under visningen av sekvensene, for å kunne si noe om deres
umiddelbare resepsjon av innholdet. Jeg fant at det generelt var et høyt oppmerksomhetsnivå hos alle barna i studien. Barna hadde høyeste grad av oppmerksomhet i store deler av
visningen av sekvensen. Spesielt høyt var det i begynnelsen og slutten av hele visningen. At oppmerksomheten er høy i begynnelsen av en visning, beror på at teksten de skal forholde seg til er ny for dem. Barna er nødt til å fokusere på skjermen for å kunne etablere hva sekvensene handler om.
Vi ser likevel variasjoner i de enkelte barnas oppmerksomhetskurve. Dette mønsteret finner vi både hos 3- 4- og 5-åringene, med unntak av én 4-åring og én 3-åring, som ikke tar øynene
fra skjermen og dermed har høyeste nivå av oppmerksomhet gjennom hele visningen av sekvensene. Dette kan skyldes det som nevnt tidligere kalles «attention intertia» (se kapittel 6), og betyr ikke nødvendigvis at barna aktivt ser innholdet. Det kan like gjerne være at de gjør som de har fått beskjed om av meg, altså å se på skjermen. Jo lenger de ser på skjermen, jo mindre lar de seg distrahere av andre faktorer i rommet.
Hvis vi ser på innholdet i de sekvensene hvor barnas oppmerksomhet er høy eller daler, ser vi at dette er likt hos nesten alle barna (med unntak av de to nevnt over). Sekvensene som får høyest oppmerksomhet er sekvenser hvor det er gutter som driver med en aktivitet, og interessen daler når sekvensene omhandler jenter. Dette gjaldt guttene i alle fokusgruppene.
Dette kan ha noe å gjøre med at de fleste av barna i studien min er gutter, og at de lettere lar seg fascinere av innhold hvor karakteren er av samme kjønn som dem selv. Dette
understrekes av Signorielli som viser til eksistensen av en selektiv oppmerksomhet til eget kjønn (Signorielli, 1990). Det kommer jeg tilbake til når jeg ser på barns identitetsskaping når de så sekvensene.
Også innholdets form spiller inn på hvorvidt barn lar seg fascinere av innholdet. Ved hjelp av gjenkjennelige bilder, spill av lys og farger, bevegelser og musikk trekker fjernsynet
oppmerksomhet til seg, og Seip Tønnessen mener dette kan spille inn på barnas
oppmerksomhetsnivå (2000, s. 93). De sekvensene som fikk størst oppmerksomhet hadde alle gjenkjennelige bilder ved at de tok for seg aktiviteter som barna selv driver med.
Sekvensene generelt er også veldig korte og har kjappe kameraføringer, slik at barna ikke har vanskeligheter med å opprettholde oppmerksomhetsnivået under hele sekvensen. Til tross for at formelementene ser ut til å tiltrekke seg barnas oppmerksomhet til en viss grad, bidrar de ikke spesielt til at disse sekvensene går inn i barnas respons til sekvensene i etterkant. Som vi skal se i neste avsnitt er det en kombinasjon av at bildene er gjenkjennelige og hva de faktisk inneholder som er med på å avgjøre hvorvidt barna trekker sekvensen fram som noe de husker.
7.2.2 Overensstemmelse med gjenfortelling
Etter at jeg hadde vist barna sekvensene fra barneprogrammene ba jeg barna fortelle meg hva de husket best. På denne måten kunne jeg få en viss oversikt over hva som hadde gjort størst inntrykk på barna, eller i hvert fall gir uttrykk for at de har sett. Som analysen viser husket
barna mer jo eldre de var, 3-åringene kunne ikke nevne noe av det de nettopp hadde sett, 4-åringene hadde bitt seg merke i en enkelt sekvens hver, mens 5-4-åringene ramset opp alle sekvensene. Sammenholder vi barnas oppmerksomhetsprofil gjennom programmet med hva de forteller at de husker etterpå, viser det seg at det finnes tendenser mellom høy
oppmerksomhet og hva de gjenkaller. Eksempelvis husker Per (4 år) sekvensen med Elias som står på skateboard best. Oppmerksomhetsnivået hans under denne sekvensen er også på høyeste nivå, og har i tillegg steget fra nivå 3 til nivå 5 fra forrige sekvens som omhandlet Marie som kjører firhjuling. Også guttene i 5-års gruppa trekker fram sekvensen med Elias som skater når de forteller om det gøyeste klippet de så. Denne direkte linkingen mellom oppmerksomhetsnivå og gjenfortelling av sekvenser tyder på at enten innholdet i eller formen på sekvensene fascinerer barna på et eller annet nivå. Fascinasjonen kan ha med følelsen av nærhet til aktiviteten som utføres eller personen som utfører aktiviteten. Det kommer jeg nærmere inn på når jeg ser på hvorvidt barna i studien identifiserer seg med personene i sekvensene.
Det finnes også sekvenser som påkaller høy oppmerksomhet under observasjonen, men som ikke nevnes i samtalen etterpå. Dette ser vi blant annet hos Per (4 år) og Fredrik (3 år). De har begge høyt oppmerksomhetsnivå under sekvens 2 som omhandler Kasper som vil være rosa cowboy. Likevel nevner de ikke denne sekvensen som en av de klippene de husker best.
Forklaringen på dette kan ligge i at det å ha blikket festet mot skjermen ikke nødvendigvis samsvarer med å få med seg innholdet (Seip Tønnessen, 2000, s. 92).
Jeg ser også at én sekvens som påkaller middels oppmerksomhet under visningen, likevel trekkes fram av 5-åringene i samtalen etterpå. Sekvensen om Mathilde som vil ha hull i ørene får ikke mye oppmerksomhet av guttene under visningen, men nevnes når guttene skal fortelle det de husker best. Dette kan forklares med at barna har gjort en rask vurdering av hva sekvensen handler om og deretter brukt sitt erfaringsgrunnlag og kognitive skjemaer til å forkaste sekvensene på grunnlag av manglende interesse. Det kan også forklares med en manglende identitetsfølelse blant guttene, de kan ikke relatere til det å ville ha diamanter i ørene. Men fordi barna kjenner til aktiviteten kan de likevel huske den når de får spørsmål om sekvensene.
7.2.3 Identifikasjon med barna i sekvensene
Fjernsynet treffer og appellerer til barnet på ulike måter. Barnas kognitive skjemaer samt det de fascineres over og gir oppmerksomhet er forutsetninger for meningsdannelse i møtet mellom tekst og mottaker. Også følelsen av å kunne identifisere seg med karakterene i
innholdet på skjermen er viktig. Identifikasjon kan sees på som en følelsesmessig involvering hvor seeren blir tiltrukket av en karakter eller situasjon som forsterker han eller hennes følelsesmessige reaksjon (Rydin, 1996 i Hake, 2001, s. 425).
Barn vil altså se karakterer eller situasjoner som hun eller han kan relatere til og identifisere seg med. Lettest er det å identifisere seg med karakterer eller situasjoner de har kjennskap til, enten ved å ha opplevd det personlig eller har sett det på skjermen flere ganger. En grunn til at dette var sannsynlig å skje i studien min, var det faktum at sekvensene viste barn i ulike aktiviteter. Hake mener at det er en fordel at barn er med i programmet når handlingen kunne vært hentet fra barnas egen nære hverdag (1998, s. 86).
I studien min viste det seg at både barna i sekvensenes sitt kjønn og selve aktiviteten som ble utført var relevant for barna. Guttene viste spesielt interesse for, og lot seg fascinere av, de sekvensene hvor gutter ble vist. Når guttene hadde på følelsen at innholdet handlet om dem eller noen de kunne relatere seg til, ble oppmerksomheten og fascinasjonen veldig
tilstedeværende. Guttene gjenhentet også de sekvensene som innehold aktiviteter som engasjerte dem, eksempelvis skateboard og fotball. Innslagene var dermed fascinerende på grunn av en gjenkjennende karakter. Dette ser vi ved at guttene både hadde høyt
oppmerksomhetsnivå under visningen, samt trakk fram disse sekvensene ved gjenfortellingen etterpå. Hake sier at «å kjenne seg igjen og oppleve at dette er akkurat meg og «min historie», er nettopp med på å skape nærhet og fascinasjon mellom barnet og fjernsynsbudskapet»
(1998, s. 89). Et annet eksempel på dette ser vi når vi ser på 5-åringene under sekvensen med Lukas som danser ballett. Alle tre har høyt oppmerksomhetsnivå under visningen, men når jeg spør dem om det er noen av sekvensene de synes var kjedelige, trekker to av dem fram sekvensen om Lukas. At barna har et høyt oppmerksomhetsnivå under en sekvens hvor aktiviteten er stereotypisk, men kjønnet er det samme som dem selv, kan bety at kjønn har mer å si for hvem barna identifiserer seg med enn selve aktiviteten som utføres.
Gjennom å studere hvordan barna faktisk skaper mening ut fra hva de ser på tv, og hvilke responser som kan kobles til de ulike tekstene, får vi et mer nyansert bilde av forholdet mellom tv-mediumet og barn som publikum. Tv-ens innvirkning på barnas
meningskonstruksjon er en kompleks prosess, hvor de må forholde seg til mediert mening og ut fra tegn gjenskape mening fra en produksjonskontekst til en resepsjonskontekst. Vi har sett at tv-ens budskap oppfattes ulikt ut fra barnas kognitive utvikling, fascinasjon av og
oppmerksomhetsnivå til innholdet samt følelsen av at det som fortelles i teksten kunne
omhandlet dem i deres nære hverdag. Tv-titting blir dermed en produktiv prosess hvor barnas aktive tolkningsprosess er med på å skape meningen i møte med medieinnholdet.