Når det skal vises at det eksisterer en forbindelse mellom ordenstjeneste og men-neskerettigheter, kan det være hensiktsmessig å starte med selve menneskerettig-hetsbegrepet, og utvikle hvorfor den assosiasjonen jeg nevnte innledningsvis, bare gir en del av totalbildet av hva menneskerettigheter er.
Ved besvarelsen av spørsmålet om hva menneskerettigheter er, kan vi ta utgangs-punkt i art. 1 i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene av 10. desember 1948: «Alle mennesker er født frie, og med samme menneskeverd og menneske-rettigheter.» Menneskerettighetene fremtrer her som naturrettspostulater. Med det menes utsagn som verken trenger bevis eller kan bevises, og hvis riktighet er noe alle mennesker kan erkjenne ved hjelp av sin rasjonalitet. De rettigheter som kan utledes på denne måten, og ikke minst det innhold disse rettighetene har, vil måtte ligge på et overordnet plan. Retten til liv og retten til frihet ligger nær å tenke på. Av verdenserklæringens totalt 30 artikler er det 26 som beskriver de rettigheter denne erklæringens konsipister oppfattet som de naturbestemte menneskerettigheter. Som et eksempel med relevans for politiets arbeidsfelt kan nevnes art. 3: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» Politiet griper ofte inn i personers frihet. Men
«frihet» er et nokså vagt og ubestemt begrep. Mange vil trolig assosiere en medfødt rett til frihet med forhold som er av helt grunnleggende betydning for menneskets livsutfoldelse, f.eks. at man har rett til å slippe å bli satt i fengsel på ubestemt tid, fordi
man er mislikt av noen som har makt. Hvordan kommer man fra naturrettspostulatet om at menneskene har en medfødt rett til frihet, til den slutning at det å bli bortvist fra byparken i 12 timer er et inngrep som kan tenkes å være i strid med denne retten?
Svaret ligger i den positivering av menneskerettighetene som har funnet sted i årene etter verdenserklæringen. Hva det f.eks. innebærer å ha rett til frihet, har blitt nedfelt i konvensjoner, med et til dels relativt høyt detaljeringsnivå. Samti-dig har det gjennom disse konvensjonene blitt opprettet klageorganer, som i sine avgjørelser av klagesaker har fastlagt de positiverte rettighetenes innhold i enda større detalj. Allerede verdenserklæringen selv foretar et stykke på vei en slik posi-tivering, da langt fra alle rettigheter den beskriver, med noen rimelighet kan sies å være slike som med nødvendighet følger av en rasjonell erkjennelse.
Konvensjoner om menneskerettigheter av særlig stor betydning for politiets arbeidsområder, er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) av 4. novem-ber 1950 og FNs erklæring om sivile og politiske rettigheter av 16. desemnovem-ber 1966 (SP). Disse konvensjonene er i meget stor grad overlappende, og omtalen av men-neskerettigheter med betydning for politiets ordenstjeneste vil i det følgende være basert på EMK, som i alle fall inntil i dag har fremstått som den sentrale konvensjo-nen på området. (Det er ikke dermed sagt at det kan utelukkes at SP kan ha noe å bidra med som ikke også følger av EMK. Forholdet mellom EMK og SP er et område som i liten grad har vært gjenstand for rettsvitenskapelig forskning.)
Den utviklingen som har funnet sted, med konvensjonsfesting av rettighet-ene, innebærer at menneskerettsbegrepet, et stykke på vei, har skiftet karakter.
De menneskerettigheter som følger av f.eks. EMK, bygger på de grunnleggende og naturrettslig postulerte rettigheter, men konkretiseringen og detaljeringsnivået leder til at rettighetene i sin karakter ikke blir vesensforskjellige fra de rettighetene som følger av internrettslige regler i en hvilken som helst demokratisk stat. Det skal her legges til at store deler av den internrettslige lovgivning i en demokratisk stat nettopp vil tjene til å ivareta menneskerettighetene, selv om dette uttrykket ikke brukes i de aktuelle bestemmelsene. Dette er naturlig, tatt i betraktning at det er et grunnleggende folkerettslig prinsipp at primæransvaret for sikring av menneske-rettighetene påhviler den staten individet er hjemmehørende i.
Grunnlaget for å kalle noe en menneskerettighet, i relasjon til de internasjo-nale konvensjonene, er ikke først og fremst at det dreier seg om rettigheter som er
så sentrale at de kan utledes av selve menneskeverdet. Rettigheten blir i stedet en menneskerettighet fordi de statene som er parter i konvensjonen, har blitt enige om at den aktuelle rettigheten er av en slik betydning at den må tas inn i konvensjons-teksten. Alternativt blir rettigheten en menneskerettighet ved at den tolkes inn i konvensjonen, av det organet som måtte være gitt myndighet til å foreta slik tolk-ning. Menneskerettighetsbegrepet blir i disse tilfellene konvensjonsbestemt, slik at menneskerettighetene er de rettigheter konvensjonsstatene har blitt enige om skal gjelde i kraft av den aktuelle konvensjonen, eller som følger av en tolkning av kon-vensjonen, som det relevante myndighetsorganet er gitt kompetanse til å foreta.
En menneskerettighet kan på denne måten være en rettighet som befinner seg på detaljnivå, men som likevel uttrykker noe som er «større enn oss», ved at kon-vensjonsstatene har forpliktet seg overfor hverandre til å respektere den. Det er ikke opp til nasjonale myndigheter å avgjøre om rettigheten skal gjelde. Rettighetens sær-kjenne som menneskerettighet ligger ikke først og fremst i rettighetens karakter, men i det at den angir en internasjonal standard for hvordan f. eks. politiet skal handle på det aktuelle området. Et eksempel på dette gir politiinstruksen § 9-2 annet ledd annet punktum, om at pårørende mv. skal varsles når noen settes i arrest, dersom arrestant en ber om det. Denne rettigheten for arrestanten er en menneskerettighet i henhold til EMK art. 8 nr. 1, om retten til respekt for privatliv og familieliv mv., slik Den europeiske menneskerettskommisjon (nå avviklet) har tolket bestemmelsen.
(Se kommisjonens avgjørelse i saken McVeigh, O’ Neill og Evans mot Storbritannia, avgjørelse av 18.03.1981. Uttalelser i avgjørelsens avsnitt 237 tyder på at retten til varsling gjelder også ved kortvarige arrestopphold, f.eks. i forbindelse med innbring-else, selv om McVeigh-saken gjaldt mye lengre arrestopphold.)
Selv om de positiverte menneskerettighetene ligger på et høyt detaljeringsnivå, er det av stor betydning at man ser sammenhengen med de grunnleggende rettig-hetene som detaljreguleringen bygger på. En innbringelse etter politiloven § 8 kan som kjent maksimalt vare i fire timer. Det kan kanskje oppfattes å være av relativt liten betydning at den innbraktes pårørende får beskjed om en slik kortvarig inn-bringelse. Men denne rettigheten har en klar forbindelseslinje til en situasjon som ikke sjelden forekommer rundt om i verden, nemlig at personer blir tatt med av f.eks. politi eller militære, og blir borte for godt. Plikt til å orientere om innbringel-ser av maksimalt fire timers varighet er et utslag av at man i den rettsorden som
pålegger en slik plikt, ikke godtar at mennesker skal forsvinne sporløst, etter myn-dighetenes forgodtbefinnende.
I forlengelsen av dette kan det også være grunn til å peke på at det ikke er grunn-lag for å si at detaljeringsnivået i menneskerettskonvensjonene, med tilhørende tolkningspraksis, innebærer en «utvanning» av menneskerettsbegrepet. Tvert imot er det positiveringen på detaljnivå som sikrer at menneskerettighetene blir rettslige realiteter. En regel som positivt angir når noen kan settes i arrest, er både enklere for statens myndigheter å forholde seg til, og gir større sikkerhet for realisering av rettigheten, enn en regel som angir at menneskene har krav på «frihet».
En annen sak er at positiveringen av menneskerettighetene gir grunn til å foreta en kritisk vurdering av om de rettighetene som blir fastslått som menneskerettig-heter, enten gjennom konvensjonstekster eller ved kontrollorganers tolkninger av disse, virkelig er de rettighetene som bør «opphøyes» til en slik rettslig status. De positiverte menneskerettighetenes innhold blir til gjennom regelgivnings- og tolk-ningsprosesser som på mange måter ligner de internrettslige. Bruken av honnøror-det «menneskerettigheter» som navn på disse rettighetene kan tilsløre at de aktuelle rettighetene er menneskerettigheter fordi noen har tatt det valget at de skal være det. Disse valgene trenger det ikke nødvendigvis å være enighet om. Dette kan reise problemstillinger det er vel verdt å være oppmerksom på, men en nærmere identifi-sering og forfølgning av disse problemstillingene hører ikke hjemme her.