Hjelp og støtte hjemmefra

Familiens ressurser og foreldrenes utdannelsesnivå og grad av engasjement kan ha betydning for minoritetsungdoms prestasjoner og trivsel i skolen. Veldig mange minoritetsspråklige

ungdommer opplever at foreldrene er interessert i skolegangen deres og støtter og presser på slik at barna skal få en utdannelse. Det kan være at sosial mobilitet er en drivkraft fra foreldrenes side. Det viser seg derimot at mange minoritetsforeldre likevel ikke engasjerer seg så mye i forhold til det praktiske skolearbeidet i forhold til norske foreldre, og de er mindre synlige på aktiviteter i regi av skolen som for eksempel dugnad, foreldremøter, skoleavslutninger osv. Som en motsats er minoritetsspråklige ungdommer oftere i kontakt med lærere for å be om støtte og

hjelp til skolearbeidet. Hjemmebakgrunn betyr mye for alle ungdommer, uansett etnisitet (Øia, 2005).

Det som er gjennomgående i min undersøkelse er hva ungdommene sier om hjelp og støtte hjemmefra. Ingen av ungdommene opplevde at de kunne få hjelp med lekser og skolearbeid hjemme. To av ungdommene hadde tidvis et svært dårlig forhold til foreldre i den tiden de gikk på videregående, og bodde heller ikke hjemme hele denne tiden.

Eh, når jeg gikk på ungdomsskolen, når jeg starta på ungdomsskole så sa alltid da, det var faktisk moren min som sa alltid. Du må gjøre det bra på skolen. Jeg gjorde det faktisk veldig bra på ungdomsskolen.

Utrolig egentlig. Men faren min har egentlig aldri sagt sånn mye om skole. Egentlig han er jo ganske bra utdanna, han er jo utdanna som journalist. Men han har aldri sånn pusha meg hele tida. Du må gjøre det, du må gjøre det. Vær flink på skolen. Han spurte meg nesten aldri ”hvordan har du hatt det på skolen liksom”.

Aldri spurt meg. Jeg tror støtte i alt du gjør, uansett om det er skole eller idrett eller hva det skulle vært. Det er viktig.

Han sier dette om han skulle ønske at noen hadde støttet han. Han forteller også at han bodde alene på denne tida, og at det var ingen som hjalp han av familien:

Ja, selvfølgelig. Det har jeg sagt til kjæresten min og, hele tida. Skulle ønske noen pusha meg sånn som X gjør hele tida. X hjelper jo, jeg ser X hjelper XX hele tida og jeg syns det er fascinerende å se på egentlig at X gidder å gjøre så mye. Det var ingen som gjorde det for meg liksom. Jeg skal ikke syns synd på meg, men hadde noen gjort det så tror jeg faktisk. Jeg vet at hvis noen hadde pusha meg hjemme og spurt meg bare det spørsmålet, åssen gikk det på skolen i dag liksom.

Resultater fra tidligere forskning viser det er større risiko for å slutte i videregående hvis

ungdommene kommer fra hjem hvor det er liten støtte for utdanning. I denne forskningen legges det til grunn at foreldre som selv har liten utdanning og/eller at de ikke er positive til skole. Hvis de ikke bor sammen med foreldre er dette også en risikofaktor for frafall (Markussen &

Sandberg, 2005). Informanten dette sitatet er hentet fra kom selv fra et hjem hvor far hadde god utdannelse, som journalist. Anders Bakken hevder i sin undersøkelse at sosial bakgrunn er en faktor som kan gjøre utslag, minoritetsspråklig ungdom har generelt mindre tilgang til

økonomiske ressurser enn de majoritetsspråklige. Dette fordi mange av foreldrene ikke jobber. I

denne informantens situasjon kan ikke dette være forklaringen. Det kommer også frem at de fleste foreldre er interessert i barnas skolegang, også minoritetselevenes foreldre, men at

minoritetsbarna oftere kommer dårligere ut fordi det er dårligere økonomiske ressurser som lite bøker, pc og lignende i disse hjemmene, og at mange av foreldrene har lav utdanning (Bakken, 2003). Min informant hadde ikke disse variablene som kunne forklare frafallet, men like fullt opplevde han liten støtte hjemmefra. Denne mangelen på støtte kan da ha sin forklaring med liten tid, eller andre årsaker. Informanten syntes å være oppriktig lei seg for at han ikke opplevde at noen brydde seg, særlig da han så at andre hadde mer støtte og hjelp hjemme. Han oppgir også at det var moren som stod for skolearbeidet, og når hun døde så ser det ikke ut til at far har greit å føre denne rollen videre.

En annen forteller at hun ikke har fått hjelp hjemme til lekser og skolearbeid, men de maser mye om skolegang. Hun sier at foreldrene er dårlige i norsk og hun mener det er grunnen til at de ikke hjelper så mye. Hun sier også at foreldrene i starten fikk et inntrykk av at det er lettere, mindre press på skolen i Norge enn det var i hjemlandet, derfor maste de ikke så mye etter hvert:

Kanskje på begynnelsen, men da sa liksom jeg og broren min at det er ikke samme læreplan som i X. For i X så hadde vi veldig mye lekser, og vi måtte skrive sider fra boka inn på skriveboka. Skrive det samme, bare for å lære å skrive, trene oss. Og da var det mer press liksom, men siden her hører de at det er ikke så vanskelig som i X, så maste de ikke.

Informanten tror ikke at hun hadde fått noe mer hjelp til skolearbeidet hvis de hadde bodd i hjemlandet fortsatt, fordi hun sier at mamma ikke har studert så mye, hun har ikke høyere utdanning. Dette sammenfaller med det som også har kommet frem gjennom forskning, at ungdommer av foreldre med lav utdanning får mindre hjelp, og slutter oftere. Det kan være vanskeligere for foreldre som ikke har en akademisk utdanning selv å hjelpe sine barn med fag de ikke har noe kjennskap til, og når vi også vet at mange av foreldrene har dårligere

norskkunnskaper enn barna så gjør dette situasjonen vanskeligere. Informanten opplyser likevel at mamma maser mye nå, for som hun sier: “Ja, mamma sier det hele tida på meg. Fordi ho vil at jeg skal lære, og videreutdanne meg og sånn, siden broren min ikke har gjort det. Hun maser på meg”.

Det er mye som tyder på at barn av minoritetsforeldre ikke lar foreldrenes utdanningsbakgrunn stoppe dem, de har jevnt over et høyere ambisjonsnivå enn majoritetselever med samme sosial

bakgrunn (Bakken, 2003). Disse elevene søker seg i større grad inn på utdanningsprogrammer som gir studiekompetanse, og de av dem som gjennomfører og består videregående skole søker seg i større grad inn på høyere utdanning (Støren, 2009). Det er derfor tydelige skiller innad i minoritetsbefolkningen på dem som består og dem som faller ut. Det viser seg at det finnes en særskilt mobilitetsstrategi i innvandrerbefolkningen, ett innvandrerdriv som går på at mange foreldre oppmuntrer barna sine til å gjøre det bra på skolen for med dette å forsøke å gi dem muligheten til et bedre liv enn det de selv har hatt. Ideen om at hardt arbeid og pågangsmot kan løfte deg opp fra et hvilket som helst ståsted er sterk hos mange. Dette er kanskje også grunnen til at mange flyktet, nettopp for å bedre sine livssjanser og oppnå en sosial mobilitet (NOU 2010:7). Denne “gutsen” til å endre sine livsvilkår har nok også vært gjeldende i Norge i tidligere tider, men er kanskje noe av det som har kommet litt bort i vårt velferdssamfunn. En annen informant, som har en mor med innvandrerbakgrunn og en stefar som er norsk, mente verken mor eller stefar kunne hjelpe han fordi de ikke selv forstod fagstoffet han holdt på med.

Han fikk hjelp på skolen eller så brukte han retteprogram på datamaskina.

Hjemme? Nei ikke så veldig mye egentlig. Mamma kan ikke så veldig mye om skole og sånn og stefar, nei, for noen ganger han, han må lese for å forstå han også. Han kan ikke bare, han må lese i boka, og sånn.

Mora mi kan ikke så veldig mye med det stoffet jeg holder på med da, og stefaren min kan heller ikke det.

Så det blir vanskelig. Da må han sette seg å lese og, for å skjønne.

Det kommer ikke frem i mitt utvalg det som mye av forskningen tidligere har funnet, at minoritetselevene bruker mer til på leksene enn majoritetselevene, også de som faller ut. Mitt inntrykk gjennom mitt utvalg er at de ikke har brukt så mye tid på lekser. Det som imidlertid sitter igjen hos meg gjennom disse samtalene med disse flotte ungdommene er at de har denne innvandrerdriven som blir beskrevet i rapporten Mangfold og mestring (NOU 2010:7). De er positive til skole og er oppriktig lei seg for at de har måttet slutte, og de kjemper hardt for å komme inn igjen. Dette er ungdommer som har vært relativt rolige i skolesammenheng, uten forstyrrende adferd. Lødding peker på at det er grunn til å spørre seg om det er lettere å overse minoritetsungdommene i en frafallssituasjon (Lødding, 2009) De sitter stille på skolen, svarer ikke mye og spør ikke mye. De er slik jeg ser det, under ytere i mange sammenhenger, og det ikke ut til at det er så mange som har så veldig stor tro på dem heller. Hvis noen i skolesystemet hadde hatt det så tror jeg flere hadde gjort noe. Hvis en går tilbake til faktorer som fremmer motivasjon og mestring så er høye forventninger beskrevet som forhold som fremmer

motivasjon. Sammen med realistiske utfordringer og god vurdering og tilbakemelding er dette viktig faktorer for mestring. Gudmund Hernes refererer til OECD sin konklusjon om at den store andelen av under ytere har sin årsak i en skole som ikke evner i stor grad å utfordre

elevenes intellektuelle kapasitet. Han hevder at frafall ikke skyldes for høye krav i videregående, det skyldes dårlige opplegg og mangelfulle styringssystemer i utdanningssektoren (Hernes, 2010).

Dette er en gruppe elever, uansett om de har forstyrrende adferd eller ikke, som ser ut til å trenge mer støtte fra systemet og fra foreldre.

Jeg har nå sagt noe om selvoppfatning, motivasjon og mestrings som informantene kunne fortelle om fra videregående skole. Fagpersoner har også gitt sine betraktninger rundt de samme tema. Det kan gjennomgående sies at ungdommene i stor grad beskriver en skolesituasjon der mangel på mestring er fremtredende. Jeg vil nå si noe om hva de forteller om livet og hjelpen de fikk etter videregående, livssituasjonen deres nå, og hvilke drømmer de har om fremtiden.