Norsk skole har de siste 30 årene møtt en ny elevgruppe, de minoritetsspråklige elevene.
Minoritetsspråklige elever utgjør en stadig større del av elevene i den norske skolen. I 2002 var 6,3 prosent av elevene minoritetsspråklige, og i 2009 utgjorde denne elevgruppen 8,5 prosent av elevene. Med minoritetsspråklig mener jeg elever med et annet morsmål enn norsk og med både mor og far fra et annet opprinnelsesland. Disse elevene kommer fra mange forskjellige land, fra ulike sosiale lag, de har ulike livssyn og forskjellige morsmål. De er like forskjellige som elever flest. Den norske skolen har blitt en flerkulturell skole, og det krever at opplæringen må tilpasses både når det gjelder språk og kultur for å møte den nye elevgruppens særtrekk og behov
(Engenes, 2007).
Minoritetsspråklige elever er like forskjellige som alle andre elever, og mange av denne
elevgruppa klarer seg veldig godt gjennom vårt skoleløp, også gjennom videregående opplæring.
Det er faktisk slik at de som klarer seg gjennom videregående med et greit resultat oftere tar høyere utdanning, også oftere enn etniske nordmenn. Dette er en elevgruppe som generelt har høye ambisjoner (Hernes, 2010). De av elevene i minoritetsgruppa som ikke klarer seg greit på skolen, og ikke klarer å gjennomføre disse tre årene i videregående opplæring kan, på lik linje med andre ungdommer som ikke får en studie- eller yrkeskompetanse, stå overfor utfordringer som kan få store konsekvenser for dem. Har du ikke fullført videregående, reduseres
mulighetene, fordi studiekompetansen eller fullført læretid er et springbrett til videre utdanning eller arbeid.
Anders Bakken skriver at sosiologisk utdanningsforskning lenge har vært opptatt av faktorer som sosial klasse, kjønn og minoritetsstatus, og hvordan disse faktorene påvirker skolepresentasjoner (Bakken, 2008). Også hans forskning viser at jentene i stor grad får bedre karakterer enn guttene, de elevene som har høyt utdannete foreldre scorer bedre enn de som har foreldre med lav
utdannelse, og det kommer også frem at minoritetsungdom kommer dårligere ut enn
majoritetsspråklig ungdom (Bakken 2008). I NOVA -rapporten “Minoritetsspråklig ungdom i skolen” hevder Anders Bakken at prestasjonsgapet mellom majoritets- og minoritetsspråklige er større på videregående enn i ungdomsskolen. Videre sier han at det generelt er slik at jentene gjør det bedre på skolen enn gutter, disse funnene finner han ikke hos de minoritetsspråklige.
Den sosiale bakgrunnen har stor betydning mener han. Minoritetsspråklige elever har ofte tilgang på færre økonomiske ressurser, de får mindre hjelp med skolearbeid og lekser, foreldrene har lavere utdanning og de har ikke tilgang på bøker og pc på samme måte som mange av de majoritetsspråklige. Minoritetsspråklige ungdom trives i følge Bakken imidlertid like godt på skolen som de majoritetsspråklige, men de opplever i større grad mobbing i form av utestenging, plaging og erting. De minoritetsspråklige elevene bruker vesentlig mer tid på leksene enn de majoritetsspråklige, og de har høyere ambisjoner i forhold til yrkesvalg enn de
majoritetsspråklige (Bakken, 2003).
Motivasjon og ambisjoner til tross, noen av de minoritetsspråklige elevene sliter likevel.
Målsetningen for norsk skole er at alle elever, uansett forutsetninger, evner og sosial bakgrunn, skal gi elevene tilpasset og likeverdig opplæringstilbud. Læringsmiljøet må tilpasses individuelt til hver enkelt elev slik at alle har mulighet til å fullføre videregående skole. I dag er
undervisningen i stor grad basert på ansvar for egen læring. Dette kan gjøre det vanskelig for mange minoritetsspråklig. De kan ikke språket godt nok, og mange har mangelfull skolegang fra før (Daae-Qvale, 2009). Til tross for at de minoritetsspråklige bruker mye tid på lekser og har stor motivasjon har mange av dem problemer med å bestå den videregående skolen. En av tre hadde ikke bestått fem år etter at de gikk ut av ungdomsskolen (Markussen m.fl. 2008). Hvis en sammenligner dette med majoritetsspråklige elever så er det der en av fem som ikke består. Berit Lødding hevder at det er mange som stryker i matematikk, og at mange av de minoritetsspråklige sier at det å gå på videregående var vanskeligere enn de hadde trodd på forhånd. De oppgir at det er mange fag de opplever som vanskelige, mange ord og utrykk i lærebøkene som de ikke forstår (Markussen m.fl. 2008).
Støren (2005) hevder at det også er mye positivt nå det gjelder de minoritetsspråklige elevene.
Mange av disse elevene er høyt motiverte for å ta utdanning, og Støren mener de bryter sosiale barrierer. Likevel er det, som tidligere sagt, prestasjonsforskjeller mellom majoritets og
minoritetsungdom. Det er også flere ungdom med minoritetsbakgrunn i Norge enn i andre land som dropper ut av videregående (Byrhagen, Falch & Strøm, 2006).
I rapporten “Gull av gråstein” hevder Gudmund Hernes at det er godt dokumentert at
innvandrerungdom, spesielt gutter med innvandrerbakgrunn har større frafall enn etnisk norske ungdommer. Bildet er sammensatt, men innvandrerungdom fra tredje verden stiller dårligst, de har oftere foreldre med lavere utdanning enn gjennomsnittet i Norge. Dette kan videreføres til barna deres ved at de har mindre mulighet til å hjelpe dem med skolearbeidet. For disse
ungdommene blir det stor avstand mellom kulturen i landet de kommer fra og skolekulturen vi har i Norge. Hernes sier også at desto svakere ferdigheter de minoritetsspråklige elevene har i norsk, jo dårligere går det med fagene i videregående. Språk blir dermed et hinder. De som i tillegg kommer hit sent i skoleløpet, og må lære seg norsk samtidig med at de skal lære fag, får store utfordringer. Det er også i denne rapporten konkludert med at minoritetsspråklige elever kan bli diskriminert, spesielt når det gjelder å få lærlingplass (Hernes, 2010). Dette kan også bidra til at det blir vanskelig å få fullført skoleløpet.