Historien om sosialt arbeid

4.2.2. Historien om sosialt arbeid

Denne korte gjennomgangen av historien til sosialt arbeid bygger i hovedsak på ”Profesjonelt sosialt arbeid” av J. Kokkinn. Hun skriver:

Mennesker har bestandig lidd under sosial og økonomisk urettferdighet.

Samfunnet har i forskjellige tidsaldere og kulturer utviklet ulike måter å takle sosiale lidelser på. Sosialt arbeid er en måte (Kokkinn 1998: 15).

Sosialt arbeid har utviklet seg i to ulike retninger helt fra det begynte å bli brukt som begrep mot slutten av 1800-tallet. Den ene retningen, i utgangspunktet knyttet opp til The American Social Science Association (AASA), utviklet seg i USA i begynnelsen av 1870-årene:

De ville utvikle viten/kunnskap om sosiale fenomener for å motvirke sosial urettferdighet og forbedre de underpriviligertes levekår. De var interessert i årsaksfaktorer på samfunnsplan og bekjempelsen av sosiale problemer (Kokkinn 1998: 24).

Den andre retningen The Charity Organization Society (COS) ”var mer interessert i å utvikle fruktbare arbeidsmåter/metoder for human og individuell behandling av de fattige” (Kokkinn 1998: 24). Verdiforankringen til de to organisasjonene var forskjellig, og hovedskillet gikk

mellom å se fattigdomsproblemer som feil ved enkeltindividet, versus vekt på strukturell forståelse. Begge bevegelsene var humanistisk orientert, men AASA hadde en materialistisk grunnholdning. Tankegangen i COS var at den fattige måtte bevise at de var ”verdt” å hjelpe, at de kunne nyttiggjøre seg hjelpen. Her var det et klart skille mellom de som var verdige og de som var uverdige til å få hjelp. Jane Adams som ledet AASA stod derimot for en

fordomsfri holdning og gikk inn for kollektive tiltak. Definisjonen, eller forståelsen av fattigdom har betydning for metodene som velges: vekten på individuelle forklaringer fokuserer primært individuelle løsninger, strukturelle forklaringer primært kollektive.

Mary Richmond, en av lederne i COS, utviklet den diagnostiske skolen med vekt på sosial diagnose. Det sentrale her var å innhente opplysninger fra brukeren og legge disse til grunn for behandlingen. Innflytelsen fra psykiatrien og psykologien fikk etter hvert sterkt fotfeste i den teoretiske utviklingen av faget, noe som endret seg med nedgangstidene i verdensøkonomien i 1930-årenes USA. ”Krisen tydeliggjorde behovet for sosial reform og kollektive tiltak” (Kokkinn 1998: 44) og dermed ble gruppe- og lokalsamfunnsarbeid innført på lik linje med individuelt arbeid, både i feltet og ved de fleste utdanningsinstitusjoner (Kokkinn 1998: 44).

I mange år var sosialt arbeid utelukkende basert på frivillighet, det var ofte borgerlige og småborgerlige foregangskvinner som hadde tid og overskudd til å drive veldedighet. I 1920-årene startet de første profesjonelle utdanningene i USA og Europa, der arbeider- og kvinnebevegelsen var pådrivere. I Norge var det et politisk stridsspørsmål om arbeidet med fattige skulle utøves av utdannede, profesjonelle fagpersoner slik Arbeiderpartiet gikk inn for, eller om det kun var et spørsmål om å få menneskene med det rette hjertelaget, som var høyresidens standpunkt. ”Fram til 1950 skjedde tildelingen av forsorgshjelp i stor grad i form av ”ubetalt arbeid” utført av tillitsvalgte i kommunen” (Askjem 1996: 95). I 1939 ble det nedsatt en komite for å utrede spørsmålet om sosialarbeiderutdanning i Norge, og denne ble startet i 1950. I Norge ble utdanningen lagt til egne sosialskoler, mens det ellers i Europa var vanlig å knytte utdanningen til et universitet (Kokkinn 1998: 35), noe som fikk betydning for utdanningens status. Helt fram til det radikale opprøret på 70-tallet var undervisningen i Norge preget av individualisering og ”tendensen til å bruke psykologiske forklaringer på sosiale problemer”, men skriver Askjem videre, dette førte til en krise som gjorde at:

(…) det ble utviklet nye metoder i samfunnsarbeid, sosial administrasjon og planlegging for å motvirke samfunnsstrukturer som forårsaket materiell undertrykking og sosial nød (Askjem 1995: 99).

Kokkin (1998: 46) oppsummerer i sitt ”historiske tilbakeblikk frem til andre verdenskrig” at det hadde utviklet seg fire alternative framgangsmåter i sosialt arbeid:

• individualisert arbeid med enkeltpersoner og deres omgivelser.

• Gruppearbeid med mennesker med felles problemer eller interesser.

• Naboskaps-, grasrot- og reformarbeid.

• Sosial administrasjon og planlegging.

For å beskrive utviklingen etter andre verdenskrig bruker Kokkinn begrepene humaniserings- og politiseringstendenser i sosialt arbeid. I humaniseringsprosessen ble brukermedvirkning viktig, men fortsatt var arven fra psykososialt arbeid sterk. Tilhengerne

(…) vektla humanistiske verdier som menneskeverd, respekt og selvbestemmelse, men på grunn av sin opptatthet av egenskapsforklaringer viet de lite oppmerksomhet til solidaritets- eller kollektivtenkning (Kokkinn 1998: 50)

I 1950-årene ble det brudd med den tradisjonelle psykiatrien og fokus ble flyttet over mot ”det sosiale nettverket, den sosiale sammenhengen og systemene som vedkommende tilhører”

(Kokkinn 1998: 51). En annen viktig utvikling som skjedde i Norge på slutten av 1950 og gjennom 1960-årene var utbyggingen av sosialkontortjenesten. Dette ble drivkraft til å konstruere en ny type sosialarbeider: saksbehandleren. Nå kom de juridiske aspektene i forgrunnen, og forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet ble bærende prinsipper. Denne måten å jobbe på kom i konflikt med ”social casework”-tradisjonen (en del av

humaniseringstradisjonen), som vektla brukerens ”innsikt og personlig vekst over lengre tid”

(Kokkinn 1998: 53), noe som var vanskelig å få til innenfor en sosialkontorramme. Kokkinn påpeker at ”den tradisjonelle vurderingen av klienter som ”verdig” eller ”uverdig” trengende”

ble værende igjen på sosialkontoret.

Slutten av 1960-tallet og første halvdel av 1970-tallet var preget av bevisstgjøring og politisering. Det ble reist spørsmål om etablerte maktstrukturer og ”utøvelse av skjulte former for kontroll ble avdekket. Man gikk bort fra et individorientert til et radikalt og kritisk syn på sosialt arbeid” (Kokkinn 1998: 54). Strukturelle faktorer i samfunnet ble igjen

hovedforklaringen, og det utviklet seg et helhetssyn på sosiale problemer, der forklaringene tok opp i seg de ulike nivåene: individ, gruppe og samfunn og vekselvirkningen mellom disse.

Denne radikaliseringen gjenspeilte seg også i utdanningen, for eksempel i den nye rammeplanen (utarbeidet 1984-87) for sosionomutdanningen:

Studentene skal utvikle kritisk tenkning med sikte på å vurdere samfunnsforhold som skaper og vedlikeholder sosiale problemer og forberede seg aktivt i å påvirke opinionen for å bedre svakstilte gruppers levekår (Kokkinn 1998: 61)

Kokkin påpeker at forskjellene mellom målsettingene for humaniseringstendensen og

politiseringstendensen bunner i to forskjellige verdensanskuelser. I den politiserende springer protest og mål om endring ut av politisk bevissthet og målet er radikal endring av samfunnets maktstruktur. Den humanistiske springer ut av moralsk indignasjon, og man ønsker bl.a endring via samfunnsplanlegging (Kokkinn 1998: 62).

Kokkinn slår fast at vektleggingen av den politiske tilnærmingen i sosialt arbeid i dag er mye mindre enn for ti år siden, og spør:

(…) hvorfor samfunnskritiskhet har blitt mye mindre? Er dette uttrykk for en avmaktsfølelse eller for en mer diplomatisk og pragmatisk tilnærming til problemer på makronivå? Det kan være at det første fører til det andre, som kanskje blir det eneste fornuftige uttrykket for motmakt (Kokkinn 1998: 63).

Og videre:

Bare en brøkdel av arbeidet i feltet og undervisningen baserer seg imidlertid på en bevisst politisering av faget. Det er i liten grad lagt til rette for å skape idéfellesskap blant grupper av klienter og dyktiggjøre dem i forhold til politisk aktivitet og innflytelse (Kokkinn 1998: 65).

Kokkin advarer mot å miste solidariteten med de som trenger den og mener sosialarbeidere må holde et kritisk øye med og delta i samfunnsdebatten. Hun advarer mot at vi tilpasser oss

”arbeidsplassens, flertallets og makthavernes holdninger til klienter og hvordan tjenester skal ekspederes”, og er redd for at sosialarbeidere skal resignere (Kokkinn 1998: 72). Dette poenget som hun her skisserer er også ”fattigdomsforskeren” Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) inne på:

Sosionomene var den best kvalifiserte standen på 70- og 80- tallet! De var sterke, skarpt analyserende og handlende fagpersoner. Flotte var de! I dag lar denne standen seg misbruke av kommunene og er blitt gisler for politikerne

(Fontene nr. 7-2001).

Kokkinn påpeker at skillet mellom humanisering av metoder og politisering av faget er en falsk tvedeling, faget har et todelt ansvar:

Som fagutviklere bør vi følge i våre formødres fotspor og reflektere over hvordan vi solidarisk kan samhandle med klienter som gruppe og være politiske aktører – mens vi fastholder fagets overordnede humanistiske prinsipper i metodiske spørsmål (Kokkinn 1998: 73).