Forskjeller – likheter i tidsbruken

Den mest markante forskjellen hos de intervjuede sosiallederne finner jeg i tidsbruken mellom sosialledere i store kontra små tjenester. Denne forskjellen bekreftes også i intervjuene. Det er derimot liten forskjell i gjennomsnittlig tidsbruk på de ulike funksjonene mellom

sosiallederne i flat struktur, versus etatskommunene. I tabell 6.3 har jeg satt opp den gjennomsnittlige tidsbruken:

Tabell 6.3. Gjennomsnittlig tidsbruk på de ulike ledefunksjonene fordelt på store og små

Som tabellen viser ligger hovedforskjellen mellom sosiallederne på de små og store i bruken av tid på det sosialfaglige versus lederfaglige. Sosialledere i små tjenester bruker i

gjennomsnitt dobbelt så mye tid på sosialfaglig arbeid som de i store: 18 versus 36 %.

Sosiallederne i de store bruker betydelig mer tid på økonomi/budsjett og

organisasjonsutvikling enn sosiallederne i de små tjenestene. Det de bruker mer her, tilsvarer det de ikke bruker på sosialfaglig arbeid. Lederne i de store tjenestene jobber relativt lite, 18

%, med det de oppfatter som sosialfaglig arbeid. Dette indikerer at de to gruppene sosialledere definerer situasjonen forskjellig, og bekrefter dermed det som kom fram i kapittel 5. Denne fokuseringen på det lederfaglige uttrykkes av Tove som er leder i en stor kommune, slik:

Administrative oppgaver (…) økonomi, budsjett og organisasjonsutvikling, det er hovedelementene i mine arbeidsoppgaver.

Dette er ganske annerledes enn det som kommer fram i tabell 6.2. Nå er det viktig å

understreke at jeg ba sosialledere registrere tidsbruk, mens lederne hos Lotsberg har vurdert hvilke av hvert av fire lederkrav som er det viktigste som blir stilt til dem. Dette gjør at en direkte prosentmessig sammenligning ikke er mulig i og med at det er forskjellige aspekter som måles. Likevel gir det innspill til interessante refleksjoner. Det er ikke urimelig å tenke seg at kravet som oppleves som sterkest også til en viss grad er den funksjonen det blir brukt mest tid på. Sammenligningene må likevel gjøres med forsiktighet.

Produksjonsoppgaver (fag) er i Lotsbergs tabell satt som det viktigste kravet hos 47% av lederne, og jeg antar da at de bruker mye tid på dette. Sosiallederne i små, men særlig store kommuner, bruker relativt lite tid på denne funksjonen. I gjennomsnitt bruker alle

sosiallederne 27 % på sosialfaglige oppgaver. Av lederne i Lotsbergs tabell opplever 44%

8Kolonnen diff. viser differansen mellom tidsbruk på ulike aktiviteter i de to tjenestestørrelsene.

kravet om integrasjon (personalarbeid) som det sterkeste, mens sosiallederne oppgir å bruke kun henholdsvis 12 og 15% av arbeidstiden til slike oppgaver. Sosiallederne oppgir at de bruker henholdsvis 70% (store) og 59% (små) på administrasjon, økonomi og

organisasjonsutvikling, mens bare 9% av lederne i undersøkelsen Lotsberg refererer til, opplever dette som det viktigste kravet som blir stilt til dem. Som en understrekning av dette siste skriver han:

På linje med de private og statlige lederne opplever heller ikke de kommunale lederne ”kravet om administrasjon” eller kravet om entrepenørskap” som særlig viktig (Lotsberg 2000: 149).

Dette står i motsetning til det Tove ga uttrykk for i sitatet over og også det flere av de andre sosiallederne uttaler. Der jobben til sosiallederne, og da særlig lederne i de store tjenestene, er kjennetegnet av lederfaglige oppgaver og lite av sosialfaglige, trekker Lotsberg den motsatte konklusjonen, og der det lederfaglige hos Lotsberg er dominert av personalarbeid, er det hos sosiallederne dominert av administrasjon/økonomi og organisasjonsutvikling. Det ser ut til at lederne definerer situasjonen forskjellig, at de oppfater seg selv forskjellig som ledere, at de har ulike identitetsoppfatninger. Hvordan kan vi da forstå dette?

Jeg vil her bare antyde én mulig forståelse. Undersøkelsen Lotsberg bygger på er fra 1992, dvs. vel l0 år gammel, og vi vet det har skjedd en markert utvikling i de kommunale lederjobbene på disse årene. Det har (jfr. kapittel 5) skjedd en ”profesjonalisering” av lederrollen, noe NPM har bidratt til. Det kan se ut som om opplevelsen av den kommunale lederrollen og kjennetegnene for lederjobben har forandret seg kraftig mot mer ”ledelse” på denne tiden.

Lotsberg refererer også til andre undersøkelser der rektorer opplever sterke krav om integrasjon og produksjon (pedagogisk ledelse), men skriver han:

Når det gjelder faktisk ivaretagelse av oppgavene, må imidlertid den pedagogiske biten vike for en betydelig større andel administrative oppgaver

(Lotsberg 2000: 149).

Jeg forstår dette slik at hvis det blir strid om hvilke oppgaver som skal prioriteres, er det den faglige og ikke administrative biten som må vike. Dette er i tråd med det jeg har funnet.

Går jeg tilbake til undersøkelsen av sosiallederjobben, er det to interessante avvik fra det generelle bildet. Jan har satt opp 30 % på sosialfag, noe som er høyt i forhold til

sosiallederne i de andre store kommunene, mens Jørgen har satt opp 10%, noe som er lavt for en liten kommune. Jan forklarer dette med at han jobber i en kommune med gode

støttefunksjoner på økonomi, og dermed frigjøres tid til sosialfaglig arbeid. At gode

støttefunksjoner frigjør tid til andre oppgaver gir mange sosialledere uttrykk for. Spørsmålet

om støttefunksjoner henger også sammen med organisering, slik det går fram av underkapittel 5.3.5. En annen forklaring på Jans tidsbruk er at han jobber i en etatskommune i motsetning til de andre fire sosiallederne i store kommuner. Dette kan være en indikasjon på at ledere i store tjenester som er etatsorganisert, generelt kan bruke mer tid på sosialfaglige oppgaver enn ledere i flat struktur-kommuner.

Jørgen er i intervjuet veldig klar på at han er frustrert fordi han får brukt for lite tid (10%) på det sosialfaglige og i stedet må bruke det på administrasjon og økonomi/budsjett.

Han hindres i å jobbe med sosialfag p.g.a. dårlige støttefunksjoner og føler seg ”tvunget” til å bruke tid på noe annet enn det han selv vil. Igjen brukes støttefunksjonene som forklaring:

Administrative oppgaver fra sentralt hold blir delegert ut til områdene, slik at man i større grad driver med oppgaver som støtteavdelinger tidligere gjorde, og dermed blir det mindre tid igjen til det rent faglige.

Jørgen gir inntrykk av å være i en tvangssituasjon, og på mange måter er offer for omstendighetene.