De viktigste kjennetegnene. Likheter – forskjeller

Jeg slo i kapittel fire fast at sosiallederne befinner seg innenfor den samme historiske tradisjonen som ligger i utviklingen fra fattigforsorgen til sosialtjenesten, og utviklingen av faget sosialt arbeid. De forholder seg også til felles lover, forskrifter etc., noe som gjør rammeverket rimelig homogent. På den andre siden gir lokale avtaler og bestemmelser, og rom for skjønn innenfor rammeverket, muligheter for ulikheter i det som kjennetegner sosiallederjobben. I dette avslutningskapittelet oppsummerer jeg de viktigste kjennetegnene for sosiallederjobben slik den har kommet fram i de foregående kapitlene, og fokuserer nettopp på likheter og forskjeller mellom lederne. Helt til slutt tar jeg med noen kritiske merknader til det som har kommet fram i undersøkelsen.

9.1.1. Kjennetegn ut fra organisering

Organiseringen av sosialtjenesten gjør at sosiallederjobben i små tjenester er kjennetegnet av tett og nær kontakt mellom bruker, ansatt og sosialleder. Jobben til sosiallederne i de store tjenestene er kjennetegnet av lite direkte kontakt med brukere og saksbehandlere. Deres kontakt er først og fremst til ledersjiktet under og oppover. Der problemstillingene ofte er konkrete i de små tjenestene, er de mer abstrakte og generelle i de store. Sosialleder vil derfor ut fra organiseringen ha forskjellig fokus i jobben.

Et flertall av sosiallederne gir uttrykk for at jobben kjennetegnes ved ulike opplevde dilemma som skyldes deres posisjon som mellomledere. Dilemma oppleves av sosialledere uansett kommunetype og størrelse. De viktigste dilemmaene er knyttet til kravet om å holde budsjettet, opp mot ønsker fra brukere/ansatte, og kravet om deltagelse i generelle

lederaktiviteter i kommunen versus tid til å jobbe sosialfaglig og drifte sosialtjenesten.

Et av målene for NPM er at mer beslutningsmyndighet skal delegeres ut i

organisasjonen. Det er likevel ikke mulig å registrere at sosiallederjobben i flat struktur-kommunene i større grad kjennetegnes av mer omfattende delegasjonsfullmakter enn jobben i de andre kommunene.

De viktigste funnene ut over dette, er at organiseringen skaper en del frustrasjoner som først og fremst kjennetegner sosiallederjobben i flat struktur-kommunene. For det første, mangel på tid til å jobbe sosialfaglig, er et kjennetegn ved jobben til alle de intervjuede sosiallederne, men uttrykkes sterkest fra lederne i de store flat struktur-kommunene.

For det andre er kravet om å tenke helhet, hele kommunen og ikke bare sektor, sterkere i flat struktur-kommunene enn i de andre, og sosiallederne her deltar oftere på arenaer der kommunen som helhet er tema. Dette kjennetegnet på jobben i disse kommunene skaper spenninger og frustrasjoner fordi sosialleder ønsker å være mer sektororientert.

For det tredje skaper flat struktur-organisering problemer med å koordinere arbeidet og et ”naturlig” nettverk av ”likesinnede” forsvinner, noe som i etatskommunene ivaretas innenfor etaten. Jobben kjennetegnes derfor av at mye arbeidstid brukes for å få til

koordinering. For det fjerde må sosiallederne, særlig i de små flat stuktur-kommunene, bruke mye tid på støttefunksjoner som IT og personal tidligere utførte. Mangel på koordinering og støttefunksjoner skaper også store frustrasjoner som blir et kjennetegn på disse jobbene.

Jeg har vist at selv om sosialtjenesten har mange kjennetegn som gjør at organiseringen ligner fagbyråkratiet, har den også flere kjennetegn som gir den likheter med

maskinbyråkratiet. For eksempel skjer koordineringen av arbeidet både ut fra standardisering av de ansattes utdanning og standardisering av arbeidsprosessene. Dette skaper spenninger i sosiallederjobben.

9.1.2. Kjennetegn ut fra tidsbruk og styring

Slik sosiallederne understreker, er jobben kjennetegnet av at forholdet mellom de ulike oppgavene er i stadig endring, og slik den beskrives er slik den framstår på

intervjutidspunktet. Sosiallederjobben er kjennetegnet av at sosiallederne mesteparten av arbeidstiden interagerer med andre gjennom ulike typer møter og telefoner. Gjennom dette forhandler de seg til hvordan jobben skal være.

Jobben til sosiallederne i de små kommunene kjennetegnes av at de bruker vesentlig mer tid på sosialfaglige oppgaver, enn lederne i de store, (36 mot 18 %), men ingen av lederjobbene kjennetegnes av omfattende sosialfaglig jobbing. Forskjellen dreier seg primært om at sosiallederne i de små tjenestene har kontakt med ”egne” brukere. Det er ingen forskjell i gjennomsnittlig tidsbruk på lederoppgaver mellom lederne i de to kommunetypene. En generell økning av tiden som brukes til lederoppgaver, kan tyde på at det har skjedd en lederprofesjonalisering de siste ti årene. Dette gjelder like mye i etatskommuner som i flat struktur-kommuner. Flertallet gir uttrykk for at vektingen mellom ulike arbeidsoppgaver er et problem, og mener særlig tiden til sosialfaglige oppgaver blir for liten. Noen gir uttrykk for dårlig samvittighet for oppgaver de ikke får utført.

Syv av sosiallederne sier at jobben er kjennetegnet av at det ikke er de som styrer tidsbruken, at handlingsrommet er lite. Det er først og fremst krav fra underordnede, og i de

små kommunene også fra brukerne om tilgjengelighet, som skaper en jobb kjennetegnet av uforutsigbarhet. På den andre siden gir dette jobben mening for sosiallederne, og det bidrar til at de føler seg betydningsfulle. De ønsker det ikke annerledes. I tillegg bidrar også krav fra overordnede og omgivelsene til å redusere sosialledernes handlingsrom. Sosiallederjobben er kjennetegnet av kveldsarbeid. Det er ikke noe gjennomgående kjennetegn at sosiallederne legger ned mye arbeid i å få bedre styring med arbeidstiden, selv om det er noen eksempler på slike tiltak.

9.1.3. Kjennetegn ut fra makt

Jobben er kjennetegnet av stor formell makt, uttrykt gjennom delegasjonsfullmaktene. På det sosialfaglige området er beslutningsmyndigheten nærmest 100%, og bare minimalt begrenset av klientutvalget i de seks kommunene som har dette. På økonomiområdet ligger

begrensningene i kravet om at budsjettet skal holdes, og på personal i et relativt omfattende avtale- og regelverk. Jobben kjennetegnes av at sosiallederne er fornøyde med den formelle makten.

Det er store forskjeller mellom sosiallederne i de små kontra store tjenestene når det gjelder å gi fra seg formell makt nedover i organisasjonen. Formelt er muligheten til stede for begge gruppene, men mens sosiallederne i de små ikke har delegert noe avgjørelsesmyndighet videre til saksbehandlerne, har de andre gjort det i utstrakt grad. Sosialledere i de små

tjenestene argumenterer for ikke å videredelegere, mens sosiallederne i de store argumenterer med at dette er viktig.

Med unntak av én av sosiallederne, kjennetegnes jobbinnehaverne av at de i hovedsak er tilfredse med den personlig makten de har. På det sosialfaglige området er innflytelsen

oppover stor, preget av at det er sosialleder som er eksperten. Nedover derimot møter sosialleder oftere motstand mot sosialfaglige beslutninger og synspunkter, både fra mellomledere og saksbehandlere. Dette er uavhengig av kommunetype og størrelse.

Sosiallederjobben er kjennetegnet av at sosialleder deltar aktivt i forhandlingene om årsbudsjettene, og ingen er misfornøyde med budsjettrammene. Det er et kjennetegn at de har stor innflytelse på hvordan budsjettet skal brukes, selv om det nok kan bli kommentert fra overordnede hvis sjongleringen mellom budsjettpostene blir for kreativ. Innføringen av lederkontrakter ser ut til å gi sosiallederjobben et økende innslag av disiplinerende kjennetegn.

Også på personalområdet er jobben kjennetegnet av at sosiallederen har relativt stor personlig makt. Sosiallederne beskriver en jobb der de ansetter, gir permisjoner, fordeler

oppgaver osv, uten at noen legger seg opp i avgjørelsene. Inntrykket er også at fagforeningene i liten grad blander seg inn i beslutningene sosialleder fatter, selv om de formelt har en rolle her.

Sosiallederne uttrykker at jobben kjennetegnes av stor formell og personlige makt, noe som gjør den inspirerende og spennende.

9.1.4. Kjennetegn ut fra verdier om brukerne

Brukerperspektivet er en samlebetegnelse på fire verdier: brukeren som aktør, brukerens medbestemmelse, utforming av hjelpetilbudet i tråd med brukerens ønsker og holdninger til brukeren.

Sosiallederjobben kjennetegnes av at det er hjelpeaspektet som dominerer, og ikke hjelp til selvhjelp eller arbeidslinjen, som primært skal bidra til å gjøre brukeren til aktør i eget liv.

Nå jobbes det også for å få langtidsbrukere av sosialhjelp ut i arbeid, og flere tjenester har egne ansatte som arbeider særlig med dette. Likevel er det forvaltningsarbeid som fokuseres og kjennetegner jobben, framfor endringsarbeid, noe som skaper frustrasjoner hos de fleste sosiallederne som gjerne ville at det var motsatt.

Sosiallederjobben er kjennetegnet av at det er vanskelig å gi brukerne utstrakt medbestemmelse på sosialhjelpsområdet, og det er lite fokusert på dette fra sosialledernes side. Det er gjennomført brukerundersøkelser i åtte kommuner, men disse har gitt såpass positive resultater at sosiallederne er kritiske til at de gir uttrykk for hva brukerne mener, og brukes derfor i liten grad til å forbedre tjenesten. Inntrykket er at sosiallederne heller ikke er opptatt av å gjennomføre undersøkelser, eller på andre måter systematisk fanger opp

kunnskap om hvordan brukerne oppfatter tjenesten. I tillegg er sosiallederjobben i de store kommunene kjennetegnet av at sosialleder ikke har første hånds kunnskap om brukerne, noe sosiallederne i de små har. Det er i liten grad systematisk og empirisk basert kunnskap om brukerne som kjennetegner jobben til de intervjuede sosiallederne. Sosiallederjobben er derimot kjennetegnet av at alle tar oppgaven med å være sosialpolitisk talsperson for brukerne på alvor.

Når det gjelder holdninger til brukerne, kan dette illustreres ved to ulike holdninger i forståelsen av fattigdom. Den ene, som er individorientert, fokuserer på brukerens ansvar for eget liv, den andre mer strukturorienterte, forstår fattigdom ut fra urettferdighet, skjev fordeling av godene. Forskjell i forståelsen gir sosiallederjobben ulike kjennetegn, bl.a. vil sosiallederne sannsynligvis vektlegge forskjellige typer hjelpetiltak. Kun to av sosiallederne er opptatt av negative holdninger til brukerne hos saksbehandlerne, selv om det i mange

undersøkelser er dokumentert at slike eksisterer i andre sosialtjenester. Det er grunn til å tro at dette også eksisterer i flere enn to av de ti kommunene. Alle sosiallederne sier de møter positive holdninger til både tjenesten og brukerne fra overordnet nivå.