er i samsvar med mine antagelser. Og flere av informantene fikk redusert sitt sosiale liv og sin økonomi slik jeg antok, men graden av denne reduksjonen var større enn jeg antok. Mine antagelser om at mobbing får konsekvenser for arbeidsplassen, at medarbeidere kan bli dratt med i mobbingen da de tror offeret er ondt, eller at medarbeiderne støtter mobberen da de er redde for egne
posisjoner, var riktig.
Jeg har i kapittel 4 beskrevet generell utbredelse og helsekonsekvenser, og undersøkelser blant min informantgruppes organisasjoner. Mine informanter ikke er et representativt utvalg, og jeg sammenligner her kun med undersøkelser i samme gruppe som mine informanter.
På intervjutidspunktet var én av mine informanter pensjonist (tidligere uføretrygdet), én var uføretrygdet, to var sykemeldt, tre var under attføring og kun én var i arbeid (etter en lang sykemelding). I Larsens undersøkelse var det ikke spørsmål om helseskader, men 33 % var
sykemeldte eller hadde permisjon, og 25 % var under attføring eller omskolering (Larsen1990:36).
Dette var totalt færre enn i min informantgruppe, der kun én informant var i arbeid. I
senskadeundersøkelsen var 26 % uføretrygdet og 12 % var arbeidsledige, det var ikke referert til sykemeldinger. Antall uføretrygdede var høyere enn i min informantgruppe. Utover dette, blir det vanskelig å sammenligne med min informantgruppe da antall sykemeldinger og eventuelle attføringstiltak ikke er opplyst.
Flere av informantene mener at det kan se ut som om noen av mobberne tillegger det indre som årsak til at de ble syke. Mens ofrenes forståelse er at det er mobbingen som gjør dem syke, jfr.
mobbehandlingen sykeliggjøring i kapittel 7. Min vurdering er at informantenes forståelse er i samsvar med det forfatterne av senskadeundersøkelsen skriver om traumeskaders historikk; det har vært en utvikling i forhold til å se på skadene som biologisk fundamentert til å se skadene som påvirket av traumer (Einarsen m.fl. 1999:25-6).
Mine informanter har reagert på den behandlingen de har fått og er blitt syke. De ble etter hvert vanskelige å ha med å gjøre, og deres atferd ble det synlige for omgivelsene. Dette er i samsvar med det Kile skriver om ”forsvaret av eigenverdien” (Kile 1990:18). Det blir en selvoppfyllende
spådom.
Alle informantene har, i varierende grad, fått redusert sin økonomi grunnet helseskadene.
Mine informanter forteller om konsekvenser for arbeidsplassen i noe større grad enn f.eks. i
”Mobbeundersøkelsen” der 14,4 % av respondentene svarer ”ja” på spørsmålet om ”mobbing eller
trakassering utgjør en alvorlig belastning i mitt daglige arbeid”. Og 27,1 % sier at mobbing på deres arbeidsplass reduserer deres effektivitet (Einarsen og Raknes 1991:42 og 44).
Mine informanters fortellinger viser at det blir alvorlige samfunnskonsekvenser spesielt i forhold til økonomi der det er store helse- og trygdutgifter. Redusert effektivitet i arbeidet er også en
alvorlig konsekvens. Sjøtveit viser til svenske tall (Leymann 1988), og ut fra denne beregningen blir kostnaden ved mobbing i arbeidslivet i Norge seks-syv milliarder kroner pr. år (Sjøtveit 1999:46).
Dette er gamle tall. Men det finnes ingen offisiell statistikk om hva mobbing koster det norske samfunnet (jfr. kapittel 4). En annen alvorlig konsekvens er at det blir legalt å behandle mennesker på en dårlig måte.
Flere av mine informanter har ”sagt fra om noe” og blitt opplevd som en trussel av mobberne. I kapittel 8 om årsaker til mobbingen på organisasjonsnivå, har jeg vist til Becker der han skriver at alle grupper lager regler og forsøker å håndheve disse (Becker 1973:1). Beckers teori viser videre hvordan mobbeofferet får et avviksstempel. Han sier at en avvikskarriere starter med en handling som bryter noen sett regler (Becker 1973:25). Men den som er stemplet som ”outsider” aksepterer ikke alltid regelen, den som bryter en regel mener kanskje at de som dømmer ham er ”outsiders”
(Becker 1973:1-2). Jeg tolker dette som at ofrene ser mobberne som ”outsiders”, eller at mobberne og deres organisasjoner ser på ofrene som ”outsiders”. Becker bruker en definisjon som gjør det mulig å se på både uklare og ikke-uklare situasjoner:
Sosiale grupper skaper avvik ved å lage regler hvis brudd utgjør avvik, og ved å la disse reglene gjelde for spesielle mennesker, og merker dem som outsiders. Ut fra dette synspunktet, er avvik ikke en egenskap av handlingen personen utøver, men heller en konsekvens av andres bruk av regler og sanksjoner overfor en lovovertreder. Avvikeren er en person der stempling med suksess er blitt brukt på, avvikeratferd er atferd som folk slik stempler37 (Becker 1973:9).
Informantenes forståelse av årsaker til og av hensikten med mobbingen, og deres forståelse av egne reaksjoner på mobbehandlingene, mener jeg er i samsvar med Becker. Han er opptatt av prosesser, ikke av personlige karakteristikker, handlingen er avvikende i forhold til andres reaksjon på den (Becker 1973:10-1).
Flere av mine informanter har fått mange beskyldninger rettet mot seg, f. eks. at de er psykisk syke eller er vanskelige å samarbeide med. Informantene opplever at beskyldningene rettet mot dem er feilaktige, mens mobberne mener at det er noe galt med ofrene. Dette mener jeg er i samsvar med en av idealtypene til Becker (Becker 1973:19-20):
37 Min oversettelse fra engelsk
Lydig atferd Regelbrytende atferd Oppfattet som avviker Falskt anklaget Ren avviker
Ikke oppfattet som avviker Tilpasser seg Hemmelig avviker Ofrene opplever at de er falskt anklaget, mens mobberne ser på ofrene som rene avvikere.
Mange av informantene reagerer sterkt på den behandlingen de har fått, de forsvarer seg og blir vanskelige å ha med å gjøre. Mobbeofrene blir stemplet som vanskelige, og det blir den vanskelige personen, den umulige eller det syke mennesket, som blir synlig. Andre egenskaper hos offeret blir bagatellisert. Dette mener jeg samsvarer med det Becker beskriver som ”hovedstatus” (master) og
”bistatus” (subordinate) hos avvikeren (Becker 1973:33). Mobbeofferet får da som hovedstatus
”den vanskelige”. Andre og eventuelle positive egenskaper hos personen blir oversett, eller de ønskes ikke å synliggjøres. Min vurdering er dette samsvarer med omgivelsenes oppfatning av offeret.
Becker sier at når en person har et avvikstrekk, får dette en symbolsk verdi, det blir automatisk antatt at personen har andre uønskede trekk. Avviksidentifiseringen blir den kontrollerende, det blir en selvoppfyllende profeti (Becker 1973:33-34).
Ofrene ragerer på den behandlingen de får, det oppleves som urettferdig, og de får behov for å rettferdiggjøre seg selv, forsvarer seg og kan bli overivrige i forhold til dette forsvaret. Ofrene protesterer, de blir synlig vanskelige å ha med å gjøre. Underveis blir denne oppførselen brukt mot ofrene. Min vurdering er at ofrene forsvarer seg for å bevare sin selvtillit. Det blir en
selvoppfyllende spådom.
Angående en ”selvoppfyllende spådom”, fant jeg det fruktbart å bruke den amerikanske sosiologen Robert King Merton. Han tar, i sitt foredrag ”Den selvoppfyllende spådom” fra 1938, utgangspunkt i den amerikanske sosiologen W. I. Thomas’ teorem hvor det står at ”hvis folk definerer situasjoner som virkelige, så er de virkelige i sine konsekvenser” (Merton 1990:152).
Merton skriver om ”inn-grupper” og ”ut-grupper” og om ”prosessen som gjør inn-gruppens fortrinn til ut-gruppens lyter” (Merton 1990:158-9).
I noen sammenhenger impliserer begrensningene av ut-gruppens virksomhet logisk sett en frykt for dens angivelige overlegenhet. (…) Den systematiske fordømmelsen av ut-gruppenes medlemmer fortsetter stort sett uavhengig av hva de gjør. (…) Inn-gruppens definisjoner presser den ”mindreverdige”
utgruppen til å anta en forsvarsholdning som forherliger og opphøyer ”rase-ferdigheter”. (…) Selvforherligelse, som en finner i noen grad hos alle grupper, blir en vanlig reaksjon på andres forkleinelse. (…) Selvhypnose gjennom egen propaganda er en ikke sjelden forekommende fase i den selvoppfyllende profetien (Merton 1990:160-1 og 164-5).
Flere av informantene opplever at uansett hva de gjør så er det galt, et eksempel er Gunnar som oppfattet at ledelsens holdning var at ”uansett hva du gjør, skal vi sørge for at det er galt”. Gunnar har ikke samfunnsfaglig bakgrunn, og det er interessant å se hvor lik uttalelsen er hos Merton. Han
beskriver en prosess, opplysning virker ikke, fordommene er for store. Merton beskriver prosessen som ””det er galt hvis du gjør det og galt hvis du ikke gjør det” - prosessen” (Merton 1990:159).
Flere mobbeofre opplever at lover og regler ikke blir fulgt i mange av mobbesakene. Dette mener jeg er i samsvar med Merton som skriver at ”den selvoppfyllende spådommen, som omdanner frykt til virkelighet, virker bare i fravær av bevisst institusjonell kontroll” (Merton 1990:171).