Kan Taylors og Honneths bakenforliggende ideologiske bakgrunn også ha påvirket deres forståelse av arenaer for anerkjennelse? Av plasshensyn drøfter jeg kun stat og religion.
5.8.1 Nedgradering av staten som arena for anerkjennelse
Hegels etiske liv er en forløper for vår moderne velferdsstat, men samtidig er det det viktigste stedet hvor individet skal formes i et etisk liv. Isaiah Berlin, og andre liberalister, har kritisert Hegel for at hans individ blir sårbart når samfunnet hevder å vite bedre enn individet selv hva som er til dets beste. Taylor og Honneth har behandlet denne kritikken på ulikt vis. Det er påfallende at Taylor i sin omfattende bok Hegel ikke omtalte Rettsfilosofien hvor Hegel drøftet statens rolle. Og Taylor er generelt mer opptatt av dagens samfunn enn Hegels visjoner for staten. Tilsvarende har noen hevdet at Honneth i sitt utvalg av Hegel-sitater har overdrevet de elitistiske og udemokratiske sidene ved Hegels stat. Dette er på tross av at Hegel i
Rettsfilosofien hadde omgjort åndshierarkiet til delvis utflatede samfunnssfærer. Man hevder at Honneth dermed kan legitimere sin egen samfunnsforståelse av staten som tjenesteytende og ikke overordnet de andre sfærene.151 Dette kan også tenkes å ha sammenheng med at Honneth i sin doktorgrad hadde undersøkt Frankfurterskolens, Foucaults og
ny-nietzschianernes postmoderne beskrivelse av statens offentlige institusjoner som
undertrykkelses- og disiplineringsinstrumenter. Men dermed kan Honneth også ha bidratt til å delegitimere staten og indirekte også ha bidratt til å legitimere nyliberalismens
151 Se f.eks. Hegel, Rettsfilosofien, § 262T; Vetlesen, Surplus of Indeterminacy, 140.
43 hegelske slagord om at «offentlig sektor» bør modelleres i lys av «privat sektor».152 Honneth har unnskyldt seg med at han ikke vil bli satt på sidelinjen ved å anta en tradisjonell
marxistisk innstilling med kritikk av markedet. Honneth har isteden fokusert på
organisasjonenes rolle, fellesskap og institusjoner for å skape den nødvendige solidaritet og patriotisme. Men konklusjonen er at verken Taylor eller Honneth synes å tro på Hegels påstand om at staten utgjør den høyeste formen for anerkjennelse forstått som etisk liv.
5.8.2 Den manglende religiøse sfæren
Hegel blir ikke bare beskyldt for paternalisme, men også for relativisme. Han anklages for en for sterk kontekstualisme og en for immanent og dynamisk virkelighetsoppfatning som umuliggjør en absolutt målestokk for anerkjennelsen. Men som Taylor påpekte i Hegel and Modern Society hvor han diskuterte forholdet mellom Hegel og marxismen, har marxismen projisert Hegels faste forankringspunkt i «kosmiske ånd» inn i samfunnet. Dette gjorde virkelighetsforståelsen langt mer innelukket i seg selv (immanent) enn den var hos Hegel:
[H]is conclusions are dead, and yet the course of his philosophical reflection is very much to the point.
(…) He helped to develop a conception of freedom as total self-creation, which indeed was attributable in his philosophy only to cosmic spirit, but which [ved Feuerbach og Marx] only needed to be
transposed on to man to push the conception of freedom as self-dependence to the ultimate dilemma.153
Taylor og Honneth har håndtert dette faktum på ganske ulikt vis. Honneth gir lite rom for en religiøs dimensjon i sine skrifter.
Helt annerledes er det med Taylor. I A Secular Age fremstod Taylor som overbevist katolikk med en transcendent basert virkelighetsforståelse:
In our religious lives we are responding to a religious reality. … If I am right that our sense of fullness is a reflection of transcendent reality (which for me is the God of Abraham) … Exclusive humanism must find the ground and contours of this fullness in the immanent sphere… the door is barred against further discovery.154
I lys av dette kan Taylors fortolkning av Hegel i noen tilfeller synes som et forsøk på å artikulere innsikter som han selv allerede på forhånd hadde kommet frem til.155 Taylor tar Hegels kosmiske ånd til inntekt for en reell religiøs virkelighetsforståelse.156 Og selv åpner Taylor for en bakenforliggende og absolutt dimensjon som vi ikke har tilgang til å utforske.
Samtidig avviser han den utydelige beskrivelsen av Gud i Geist-begrepet og den eksklusivt
152 I Norge viste Jens Stoltenberg i september 2000 til sosialliberalisten John Rawls da han skulle legitimere velferdsstaten, jf. John Rawls, Rettferdighet som rimelighet, 13.
153 Taylor, Hegel and Modern Society, (82-92), 162-163.
154 Taylor, A Secular Age, 768.
155 Sml. Fossland og Grimen, Selvforståelse og frihet, 18.
156 Taylor, Hegel and Modern Society, 65-66.
44
immanente tolkning av dialektikken som inkonsistent. Dette er bortimot deistiske synspunkter, som er grunnleggende problematiske i katolsk teologi.157 I A Secular Age omdefinerte Taylor sekulariseringshypotesen som har visse likhetstrekk med
trappetinnsbevegelsen i Åndens fenomenologi hvor fornuften utvikler seg fra kunst, via religion og filosofi til vitenskapens rene fornuft som sluttpunkt. Ifølge Taylor er religionen slett ikke i ferd med å forsvinne, men har antatt en ny og mer pluralistisk karakter. Taylor støttet Hegels forståelse av sekularisering som skille mellom stat og religion. Men hans sterke engasjement for verdsetting av minoriteter kan muligens tolkes som frykt for så sterke krav til et verdinøytralt offentlig rom at religiøse forestillinger ikke anerkjennes.158
Når både Taylor, Habermas og MacIntyre i dag oppfatter religion som en avgjørende viktig del av verdisfæren, er det påfallende at Honneth ofrer den religiøse dimensjonen så liten oppmerksomhet. Slik sett kan det synes som om han i større grad enn Habermas har holdt fast på prosjektet om en modernisering av den historiske materialismen:
Lastly, we consider Jürgen Habermas’ grandly conceived attempt, which draws upon a plethora of philosophical and social-scientific, Marxist and non-Marxist approaches, to reconstruct historical materialism in the form of a theory of social evolution that is inspired by theory of communication.159
Det kan derfor være grunnlag for å gi en ideologisk tolkning av Honneths kraftinnsats for å begrunne anerkjennelse som basis for markedssfæren mens han samtidig har unnlatt å utvikle den religiøse siden av anerkjennelsesteorien: Frankfurterskolens tradisjonelle bånd til
marxismen gjør det maktpåliggende for Honneth å vise at han ikke overser økonomien. Og bevegelsen mot kultur og identitet kan han legitimere i Lukcás kulturmarxisme.160 Men religionen som et hovedtema, kan oppfattes som et for stort brudd med marxismens
tradisjonelle knytning til materialismen. Selv ikke i Freedom’s Right som er skrevet i en tid hvor religion åpenbart kan være spiren til fundamentale samfunnsproblemer eller like
fundamentale løsninger, er religionen tematisert. Dette kan synes uhegeliansk og kontekstløst i lys av religionens åpenbare tilbakekomst. Og dette er desto mer oppsiktsvekkende ettersom Honneth selv påpeker den retningsløsheten og søking etter tilhørighet og forsoning som kjennetegner vårt samfunn. I følge Saarinen er dette selve kjernen i religiøs anerkjennelse.161
157 Taylor, Hegel and Modern Society, 66, 135, 164; Arto Laitinen, MacIntyre and Taylor: Traditions, rationality, and the Modern Predicament; Franco, Hegel’s Philosophy of Freedom, 140.
158 Hegel, Rettsfilosofien, §§ 270, 270A.
159 Honneth og Joas. Social Action and Human Nature, 11. Sml. Taylor, A Secular Age, 429.
160 Habermas har imidlertid gjort en slik tilnærming.
161 Hegel, Rettsfilosofien, § 253. Både her og i andre saker som gjelder forståelsen av antropologien står Taylor nær den politiske realismen og Reinhold Niebuhr. Realisme ligger nær republikanismen og hevder at menneskets natur har tre dimensjoner: biologi, fornuft og ånd, jf. Bagge Laustsen og Myrup (red), Magtens tænkere,
255-45