48
utfordringer. EU blir en universell arena hvor anerkjennelseskampen skal stå som motmakt til segregering, ekstremisme og ulikheter. For å beskytte Europa mot manglene i en svekket europeisk kultur, vil Honneth skape patriotisme og solidaritet og heve problemene i Europa opp på et «imperialt» nivå basert på en transnasjonal gjensidig anerkjennelse: 173
In short, the political culture of nationalism was characterized by a totalizing view… With individual states’ gradual loss of sovereignity and the growing heterogeneity of their populations, the significance of this national background culture has gradually declined… [T]he project of a democratic, and not merely economic, European unification will sooner or later demand an expanded frame of reference for political integration.174
Honneth tenker seg åpenbart at dette kan legitimere hans drøfting i Freedom’s Right av felles-europeisk solidaritet og identitet.175 Honneth ønsker en historisk prosess mot en ny, moderne felles-europeisk kulturell identitet og allmennviljedannelse i form av utvidet solidaritet på et overordnet regionalt (eller semi-universelt) nivå:176
I therefore do not see how one could today take up the project of the further democratization of Europe without at the same time thinking about the prospects for a trans-national public sphere … of a future European solidarity.177
49 Honneth krever at grupperingene skal kjempe til de blir enige om et felles grunnlag.178 På tross av forskjellene, mener jeg at Hegel-lesningen til Taylor og Honneth kan oppfattes som to
«dialekter» innenfor et «paradigme» om anerkjennelse basert på «metodologisk
relasjonisme». Men hva skyldes denne felles strategien? Finner vi forklaringen i Hegels skrifter, konteksten eller ideologien?
Tiden da Taylor og Honneth i 1992 skrev sine epokegjørende skrifter (The Politics of Recognition og Kamp om anerkjennelse) var preget av det ideologiske tøværet etter
Berlinmurens og Sovjetunionens fall. Ettersom den doktrinære kommunismen var beseiret, kunne ’68-generasjonens representanter fra Oxford og Frankfurt forene kreftene om en konstruktiv kritikk av den stadig mer doktrinære formen for liberalisme som dominerte 1980-tallet. Taylor hadde rollen som fagfelle for Honneth i hans tiltredelsesforelesning ved
Frankfurterskolen ved Universitetet i Frankfurt 28. juni 1990. Bevisst eller ubevisst kom Honneth Taylor i møte ved at han tok utgangspunkt i Ernst Bloch som stod for en utopisk o g religiøs form for hegelianisme og marxisme som regnes som et utmerket utgangspunkt for ideologisk dialog med kirken og religion generelt fordi den var en sentral inspirasjonskilde for den epokegjørende frigjøringsteologien. I den sammenheng tilbrakte Taylor og Honneth en tid sammen før de begge skrev sine mest kjente tekster på en måte som indikerer en fruktbar tankeutveksling.179 Dette kan være med på å forklare hvorfor Kamp om anerkjennelse (som er en modifisert utgave av Honneths tiltredelsesforelesning) fremheves som en spennende og original vending i den post-habermasianske tradisjonen ved Frankfurterskolen og i kritisk sosial teori generelt.180 Men den kan også forstås som en naturlig utvikling i Honneths lesning av Hegel i en lang og fruktbar hermeneutisk dialog med Taylor. Idéen var åpenbart, som i kommunitarismen, å utvide Hegel-lesningen fra hans etterfølger Marx til også å inkludere en tilsvarende relasjon bakover til Hegels like betydningsfulle forløper Aristoteles. Dette kan være med å forklare bakgrunnen for Honneths store syntese av tysk kritisk filosofi og Habermas’ kantianisme på den ene siden og amerikansk kommunitarisme og Taylors hegelianisme på den andre. Komponenter kom også fra marxismens samfunnsengasjerte og kjempende anerkjennelse, Gadamers dialogiske gjensidige anerkjennelse og en aristotelisk anerkjennelse som karakterutvikling av selvet.
178 Sml. Thompson, The Political Theory of Recognition, 144.
179 Personlig meddelelse fra Axel Honneth i forbindelse med Hegelseminaret i Stuttgart juni 2017.
180 Jeffrey C. Alexander og Maria Pia Lara, «Honneth’s New Critical Theory of Recognition”, i New Left Review I/220, November-December 1996; Bagge Laustsen og Myrup (red), Magtens tænkere, 433.
50
Men vi er ennå ikke helt i mål. For hvorfor assosieres ikke da Honneth oftere med Taylor? For det første kan det se ut til at etter at det ideologiske tøværet gikk over, har deres felles plattform i Hegels gigantiske syntese av fortid og samtid slått sprekker. I deres siste store verk definerte Taylor og Honneth tydeligere enn før sin identitet i henholdsvis katolsk teologi og historisk materialisme. I A Secular Age (2007) fokuserte Taylor på religion og beskrev moderniteten som en forlengelse av en romersk katolsk initiert fornyingsprosess som gradvis ble sekularisert via reformasjon, opplysningstiden og Hegels etterfølgere (særlig Nietzsche).181 I Honneths Freedom’s Right (2014) er religionen fraværende. Fokuset er pragmatisk med forsøk på gjenoppliving av idealene fra den franske revolusjon. Kanskje er dette et uttrykk for at Honneth i større grad er sosialpsykolog og opptatt av Hegels synkrone dimensjon. Og Honneths universaliserende form for anerkjennelse ville fått Isaiah Berlin til å hoppe i stolen om han hadde lest boken. Taylor er i større grad enn Honneth idéhistoriker og opptatt av den Hegels diakrone dimensjon. Men kanskje er forholdet til religion i dag blitt en viktigere skillelinje mellom Taylor og Honneth enn det var i 1992.
6 Konklusjon
I denne avhandlingen har jeg diskutert hvordan Charles Taylor og Axel Honneth tolker Hegel når de drøfter anerkjennelse som mekanisme for identitet, frihet og integrasjon. Som verktøy for å analysere problemstillingen, har jeg utviklet og anvendt fem «hjelpebegreper» som etter min vurdering har vist seg å være nyttige for å tydeliggjøre og strukturere diskusjonen. De har også avslørt skjulte momenter. Tre av hjelpevariablene er en omforming av begreper hentet fra Risto Saarinens begrepshistoriske analyse av anerkjennelse. Dette er mekanisme, autoritet og formidlingsarenaer. For å gjøre metoden mer anvendbar for min problemstilling, analyse av intensjonal statlig anerkjennelsespolitikk og analyse av skjult ideologi, har jeg supplert med to hjelpebegreper som kartlegger anerkjennelsens formål og basismodell. La meg kort oppsummere noen viktige funn.
7 Metodisk oppsummering
Anerkjennelsens formål definerer eksplisitt bakgrunn og forutsetninger for analysen. Både Taylor og Honneth har fulgt opp Hegels mål om frigjøring av individet gjennom involvering i samfunnet med anerkjennelse som mekanisme. Men i vår samtids kontekst hvor friheten formelt er stor, er også andre mål viktige – ikke minst identitet, tilhørighet og integrasjon.
181 Taylor, A Secular Age, 300 mm. Det kan synes som om Taylor definerer startpunktet for moderniteten ved Det fjerde lateranerkonsil i 1215 da kirken igangsatte et prosjekt for å tette gapet mellom eliten og massen – et prosjekt som siden ble videreført av staten.
51 Videre har Taylor og Honneth samtidig hatt som mål å ajourføre sine egne ideologiske
ståsteder i kritisk teori, Frankfurterskolen og Den katolske kirken. De har til dels brukt Hegel som bindeledd mellom marxismens aktive og dynamiske samfunnsforståelse og Aristoteles’
karakteretikk og politikk hvor individet er tett integrert i samfunnets liv.
Anerkjennelsens basismodell er viktig å artikulere fordi forfatteren ofte underkommuniserer sin egen ideologiske tilknytning, ikke minst menneskesyn og
samfunnssyn. Både Hegel, Taylor og Honneth bygger på en modell med kulturen som basis.
Men mens Hegel oppfatter dette som «ånden», har Honneth, som marxismen, en materialistisk oppfatning. Som Hegel - og i motsetning til Taylor – inkluderer Honneth riktignok markedet i sin basis, men han hevder en monisme hvor anerkjennelse også er basis for markedet. Alle tre hevder at ideologiene har sviktet på mediering mellom individ og samfunn, og de gir antropologien en vesentlig del av skylden for dette. De er enige om at den metodologiske individualismen skapte en så tykk buffer (blant annet av rettigheter) rundt individet, at interaksjonen med samfunnet er redusert faretruende. Taylor og Honneth mener dessuten at det samme gjelder for multikulturalismen. På den andre siden tar de avstand fra marxismens menneskesyn som mangler en slik buffer. I totalitære regimer blir individet sårbart for overgrep fra samfunnet. Både Taylor og Honneth har derfor søkt «den andre Hegel» som unngår både en eksklusiv metodologisk individualisme og eksklusiv
metodologisk kollektivisme. De har på hvert sitt vis forsøkt å utforme anerkjennelse som realiserer en basis som jeg har kalt en «metodologisk relasjonisme».
Anerkjennelsens mekanisme drøfter hvordan relasjonene i anerkjennelsesmodellen fungerer i form av dialektikkens interaksjonsprosess. Jeg har diskutert gjensidighet, dynamikk og samtidighet. Anerkjennelsesbegrepet er i sin natur gjensidig slik at både subjekt og
samfunn er aktive subjekter. Både Hegel, Taylor og Honneth har lagt stor vektig på dette.
Men det er en betydelig forskjell mellom dem i beskrivelsen av dialektikkens virkemåte.
Mens Taylor synes å følge Hegels og hermeneutikkens språklige paradigme med fokus på en helhet som folder seg ut mot en fullstendighet, har Honneth i større grad fulgt opp Hegels og marxismens kampmetafor hvor helhet forstås i betydningen enhetlighet og Kants universalitet.
Anerkjennelses formidlingsarenaer synes hos Taylor å være betydelig preget av Hegels åndsbegrep i Åndens fenomenologi hvor ånden inkarnerer seg i aktører på ulike nivåer og i ulike historiske epoker (diakront). Honneth synes i større grad å basere seg på den
horisontale oppdelingen i samfunnssfærer i Rettsfilosofien (synkront). Taylor er opptatt av
52
mellomnivåene grupper (som kan knyttes til marxismens klassebegrep) og lokalsamfunn (som kan knyttes til kommunitarismen). Honneths fokus er primært på individ og samfunn og i Freedom’s Right også til dels EU som imperium og kvasi-universell arena. Beskrivelsen av arenaene for anerkjennelse reflekterer hos både Taylor og Honneth deres målsetninger om identitet, integrasjon – men også kommunitarismens fokus på karakterutvikling.
Anerkjennelsens autoritet er et sentralt spørsmål siden anerkjennelse, ifølge Hegels definisjon, og inkluderer definering lover og normer. Hegels tenkning har vært en viktig bakgrunn for stalinismen som ofte er blitt beskyldt for paternalisme, elitisme og manglende rom for individet og lokaldemokratiet. Taylor og Honneth vil korrigere farene ved Hegels
«positive frihet» gjennom involvering i samfunnet og krav til anerkjennelse med tiltak for å beskytte individets sårbarhet. Taylor viderefører Isaiah Berlins pluralisme som formidler en gjensidig anerkjennelse i form av et mer engasjert toleranseprinsipp. Hans politiske løsning er lokaldemokratiet på republikansk vis. Honneth viderefører Habermas’ liberalistiske og
kantianske refleksive prinsipp ved at individet overprøver normene ved hjelp av universelle prinsipper – men også gjennom kamp. Samtidig synes han i Freedom’s Right å ville løse manglende solidaritet ved å løfte anerkjennelsens arena opp på et høyere (kvasi-universelt) nivå for å kunne legitimere mer overgripende tiltak.
Jeg mener å ha påvist at Taylor og Honneth i sin behandling av anerkjennelsesbegrepet er hegelianere i den grad Hegel forstås som talsmann for «metodologisk relasjonisme». Både deres tolkning av Hegel og deres egen bakenforliggende ideologi gir støtte til en slik
forståelse. Deres hegelianske forståelse avviser eksklusiv individualisme. På den andre siden har deres felles bakgrunn i kritisk teori har søkt et alternativ til stalinisme og ortodoks
marxisme. Deres nære forhold til sine respektive doktorgradveiledere har også vært med å definere deres alternativ til marxismen i form av Isaiah Berlins britiske pluralistiske liberalisme og Jürgen Habermas’ tyske universalistiske liberalisme. Hvem av Taylor og Honneth som ligger nærmest Hegel er etter min mening ikke gitt. Kanskje er ingen av dem eksklusivt hegelianere. Taylor trekker Hegel i retning av historiens diakrone dimensjon som er karakteristisk for hermeneutikken, mens Honneth trekker Hegel i retning av den synkrone dimensjonen og en mer pragmatisk sosialpsykologi som er karakteristisk for
Frankfurterskolen. Begge har trekk som kan ses i sammenheng med både kritisk og
kommunitaristisk teori. Samlet sett har dette ført deres hegelianisme inn i et spor hvor man leser Hegel i lys av både forløperen Aristoteles og etterfølgeren Marx. I mange tilfeller blir det lettere å forstå Hegel og tolkningen av ham når man også kjenner bakenforliggende
53 kulturell, religiøs, politisk og historisk kontekst. Et problem med slik kontekstuell tolkning er at konteksten vanligvis ikke kommuniseres og derfor ofte ikke kan fastslås med sikkerhet.