255-45
46
kan nå målet om frihet ved gradvis å internalisere prinsippet om universaliserbarhet.165 Men dette overgår enkeltindividets evne. Habermas har et for optimistisk menneskesyn.166 Honneth nærmet seg hermeneutikken, men for Honneth er erfaringen lagret i institusjonene.
5.9.2 Den aristoteliske Hegel: Korreksjon for manglende altruisme
Når dette er sagt, anklager Honneth Hegel for det samme som Hegel anklaget Kant for, nemlig at moralfilosofien hans er for abstrakt. Helt siden Aristoteles har man diskutert om samfunnet bør styres av institusjoner (loven) eller av individer. Loven er blind, stivbent og hard, men behandler alle likt. Mennesker er åpne for å se tilfellets egenart og de konkrete behov, men henfalne til kameraderi og herskesyke. Men Aristoteles har enkelt og konkret klart å forklare etikkens grunnsannheter basert på menneskenaturen og prosessens mål:167
Også i denne sammenhengen griper Hegel tilbake til den aristoteliske ontologien, og det er her han henter ideen om at denne prosessen må arte seg som en teleologisk prosess hvor en opprinnelig substans skrittvis kommer til utfoldelse. Men samtidig betoner han den teleologiske prosessens konfliktartede karakter med en slik tydelighet at man lett aner den grunntanken som han i de påfølgende årene stadig vil utarbeide i nye utkast ved hjelp av begrepet om anerkjennelse.168
Som Aristoteles, Marx og MacIntyre - og i større grad enn Hegel og Taylor - søker Honneth mot et aristotelisk mål for samfunnet og individet. Det ser ut til at Honneth vurderer
muligheten for at aktiv deltakelse i samfunnets etiske liv vil kunne internalisere en «annen natur» i individet. Med andre ord opprettholder Honneth Hegels mål, men Kants og
Habermas’ tro på moralske fremskritt kan ikke realiseres uten aristoteliske mekanismer i form av karakterutvikling. Det krever mot av Honneth, som arving til Frankfurterskolens kritiske teori åpent å støtte Gadamer og tradisjonen ved å innrømme at sentrale deler av tenkningen var bedre før den franske revolusjonen. Honneth illustrerte prosjektet sitt forbilledlig klart i avslutningskapitlet i Kamp om anerkjennelse. Som Hegel vil Honneth tøye menneskenaturen ved en kombinasjon av Aristoteles’ karakterutvikling og Kants idé om universaliserbarhet:
Den anerkjennelsesteoretiske tilnærmingen slik vi så langt har utviklet den som normativt konsept, står dermed i en mellomposisjon mellom en kantiansk moralteori og de kommunitaristiske etikkene; med den første deler vi interessen i mest mulig allmenne normer som kan oppfattes som betingelser for bestemte muligheter, og med den siste deler vi orienteringen mot målet om menneskelig
selvrealisering.169
Moderniteten lider av hybris, og Aristoteles var preget av tradisjonen og sin egen tid. Det Honneth søker er en tidløs forståelse av hvordan normsystemer forandrer kontekstuelt. Derfor
165 Zurn. Axel Honneth, 185.
166 Honneth, Freedom’s Right, 107.
167 Nicholas H. Smith, “Charles Taylor: Meaning, Morals and Modernity”, i Slagmark. Tidsskrift for idéhistorie, nr. 49 Charles Taylor, Sommer 2007. 109.
168 Honneth, Kamp om anerkjennelse, 23.
169 Honneth, Kamp om anerkjennelse, 180-181.
47 trenger han å forstå tradisjonens tenkemåte, men han vil i utgangspunktet ikke bruke alle dens konkrete norm-elementer slik de ofte presenteres i Bibelen, Den nikomakiske etikk og
Koranen. Slik er det ikke med Taylor. I Autentisitetens etikk identifiserte han seg åpent med MacIntyres retrospektive perspektiv og Aristoteles’ evne til å beskrive menneskets natur:
[MacIntyre i After Virtue] mener at det finnes en «menneskets natur», og at en undersøkelse av denne vil vise at noen levemåter er riktigere, mens andre er feilaktige, noen er bedre og mer høyverdige enn andre. Denne posisjonens filosofiske røtter finner vi hos Aristoteles.170
Og for Taylor som katolikk er det, via Augustin og Aquinas, kort vei fra Aristoteles til den katolske teologiens lære om «det nye mennesket». Taylor kan til og med åpne for en platonsk-stoisk-augustinsk transcendens med absolutte grunnsannheter basert på en absolutt fornuft (Logos) bak tilværelsen. Taylor har et janusansikt som vender seg mot det gode i den grad det er realiserbart innenfor hans filosofiske antropologi og moralfilosofien. Dette er den
kommunitaristiske Taylor. I dette har han fått følge av Honneth.
5.9.3 Universalismens arena og EU som imperium
I Rettsfilosofiens siste del omtale Hegel anerkjennelse i forbindelse med stater og folk. Hegel oppfattet det slik at «de europeiske statene danner en familie» og forstod deres gjensidige forhold som en parallell til anerkjennelse mellom personer.171 Tilsvarende pekte Honneth i Freedom’s Right på Kants og Hegels universalisme og løftet i større grad anerkjennelsen opp på et høyere plan. På dette planet bygde han inn i samfunnet sfærer på en måte som tilsvarer den Taylor har bygd inn kulturer og epoker. Slik jeg leser Honneth, oppfatter han multikultur-alismen som en «merkevarebygging» som nærmest automatisk vil oppstå som strategi når det er overskudd av kulturelle tradisjoner i «markedet». Og det er denne merkevarebyggingen han er så grunnleggende uenig i. Erfaringene med multikulturalismens ghettofisering viser at en passiv toleranse ikke er tilstrekkelig.172 Slik jeg leser ham, mener han (uten at han sier dette direkte naturligvis) at erfaring har vist at ensidige rettighetsparadigmer - slik som Will Kymlickas liberalistiske form for multikulturalisme - i praksis har fungert som en
utklekkingsanstalt for samfunnsproblemer. Sannsynligvis på bakgrunn av den tyske historien i forrige århundre, frykter Honneth for folket som historisk dimensjon. Dette er i motsetning til Hegel og Taylor. I kantiansk ånd synes Honneth å lete etter løsninger på et internasjonalt plan i form av Den europeiske union. Det kan synes som om Honneth i Freedom’s Right har forsøkt å markedsføre anerkjennelsesbegrepet som overordnet strategi for EUs formidable
170 Taylor, Autentisitetens etikk, 33.
171 Hegel, Rettsfilosofien, § 339T (se også § 330-353).
172 Erling Kielland, Skal minoriteter ha rettigheter? Debatten om multikulturalisme og minoritetsrettigheter innenfor nyere politisk teori. Oslo, 2006, 19.
48
utfordringer. EU blir en universell arena hvor anerkjennelseskampen skal stå som motmakt til segregering, ekstremisme og ulikheter. For å beskytte Europa mot manglene i en svekket europeisk kultur, vil Honneth skape patriotisme og solidaritet og heve problemene i Europa opp på et «imperialt» nivå basert på en transnasjonal gjensidig anerkjennelse: 173
In short, the political culture of nationalism was characterized by a totalizing view… With individual states’ gradual loss of sovereignity and the growing heterogeneity of their populations, the significance of this national background culture has gradually declined… [T]he project of a democratic, and not merely economic, European unification will sooner or later demand an expanded frame of reference for political integration.174
Honneth tenker seg åpenbart at dette kan legitimere hans drøfting i Freedom’s Right av felles-europeisk solidaritet og identitet.175 Honneth ønsker en historisk prosess mot en ny, moderne felles-europeisk kulturell identitet og allmennviljedannelse i form av utvidet solidaritet på et overordnet regionalt (eller semi-universelt) nivå:176
I therefore do not see how one could today take up the project of the further democratization of Europe without at the same time thinking about the prospects for a trans-national public sphere … of a future European solidarity.177