Hvordan vurderes størrelsen på barnehagen når ulike kvalitetsindikatorer legges til grunn?
En barnehages størrelse er en faktor som vi har sett at påvirker kvalitet – når foreldre vurderer dette. Vi har funnet en tendens til større tilfredshet med små barnehager – både når det gjelder evnen til å skape trygghet og lære bort ferdigheter. Når det gjelder den strukturelle faktoren barnehagebyggets beskaffenhet, er det imidlertid foreldre i store og mellomstore barnehager som er mest fornøyde. Og vi har i gruppesamtalene med både foreldre og ansatte sett at vurderingen av hvordan størrelse påvirker kvalitet kan ha både plusstegn og minustegn.
Barnehagens størrelse er en strukturell betingelse, det er en del av strukturkvalite
ten. Da barnehageloven kom, i 1975, var barnehager små enheter. Noe annet var ikke nødvendig. Mindre enn ett av ti barn fant veien dit før skolestart. Det var plass til dem i de små enhetene. Og de små enhetene ble «normalen». En barnehage var ikke særlig mye større enn 20–50 barn, og den var organisert i det som kalles tradisjonelle
avdelinger. Det var faste barnegrupper, med faste voksne knyttet til og med tilhold i faste rom i barnehagebygget. I takt med at flere familier ønsket en plass, er «normalen»
blitt større. I dag er den på rett i underkant av 50 barn (Gulbrandsen & Eliassen 2012).
Samtidig ble det, etter barnehageforliket i 2002 og rett til barnehageplass fra 2009, behov for mange nye plasser raskt. Nye barnehager ble etablert, og mange av disse er store, for de skal tilsammen romme nesten alle barn i førskolealder. Dessuten, mange av de nye store har ikke en organisering lik en tradisjonell avdelingsbarnehage, de er organisert såkalt fleksibelt. En viktig årsak synes å være kommunenes behov for å ha et tilbud som kan skaleres opp og ned ved endringer i behov. Dette gjør at den store barnehagen har en romstruktur som legger til rette for dette, og det har også gjort at flere av de store barnehagene fra starten av gjorde bruk av fleksible barnegrupper som forholdt seg til et større antall ansatte, rom og aktiviteter dagen gjennom enn det som er vanlig i en avdelingsbarnehage.
De store barnehagene rommer – gjennom sitt store antall barn og ansatte – et bredt mangfold av mennesker. Dette gir gode muligheter for de aller fleste, både barn og ansatte, til å finne andre barn og voksne de har forutsetninger for å bygge gode, trygge relasjoner til. Valgmulighetene er til stede. Samtidig gjør mangfoldet at man som barn og som ansatt må forholde seg til et stort spekter av individer med ulik bakgrunn, ulikt lynne, ulike forutsetninger, ulik agering. Slik gir de store barnehagene muligheter til mange og ulike relasjoner, og gjennom det til å tilegne seg særdeles velutviklede sosiale ferdigheter, det vil si en bred sosial kompetanse. Det er dette enkelte foreldre og ansatte er inne på når de snakker om at barn som klarer seg her, i denne store enheten, de vil klare seg «hvor som helst». Og det er dette barn peker på når de ramser opp lange lister med barn og voksne i barnehagen som de kjenner og som er deres venner. Det er disse som gjør barnehagen bra!
Det store antallet barn gjør at oppgavene i en stor barnehage er mange, og det er mange ansatte å dele dem på. Mangfoldet blant de ansatte er gjerne større. Vi finner for eksempel at det i enkelte store barnehager er flere menn på de ulike enhetene, enn det gjerne er i en gjennomsnittlig stor barnehage. Den mannlige ansatte som ofte er alene mann eller den ene av totre menn i en barnehage, kan i en stor barnehage (dersom dette satses på) ha flere menn å samarbeide med og spille på. Bredde og mangfold blant de ansatte gir rom for spesialisering både i ledelse av barnehagene og blant dem som jobber direkte med barna. Det gir i tillegg rom for spesialistfunksjoner, som en kokk, en musikkpedagog, en språkpedagog. Aktivitetsbredden kan utvides, men ikke bare det – barnehagen kan også bli bedre på de særskilte oppgavene, spesialistoppgavene, som å utvikle ferdighetene til den som sliter med språket eller sliter med det sosiale, som å styrke den som har et talent for musikk, dans eller andre kunstformer. Barne
hagebygget tilrettelegger ytterligere for dette, med sin mangfoldige romstruktur der store flater kombineres med mindre rom der man kan kle seg ut og ha rollespill, mens man et annet sted kan konstruere legobygg, og et tredje sted kan sitte helt rolig og bla
i en bok. Den store barnehagen gir mulighet til faglig utvikling og spesialisering for de ansatte, og til å bygge et bredt tilfang av sosiale, praktiske og mer kunnskapsbaserte ferdigheter blant barna.
Antallet ansatte og antallet barnegrupper gir i tillegg en mulig fleksibilitet ved sykefravær og ved behov for møter som binder opp de ansatte. De ansatte kan bytte barn, og de kan byttelåne voksne. Behovet for vikarer utenfra kan derfor reduseres, og en tilleggsgevinst er at barn og ansatte blir kjent med flere. Det blir flere ansatte barna kjenner seg trygge sammen med.
Antallet og mangfoldet blant barn og blant ansatte gir, slik dette beskrives i de store barnehagene, økte krav og flere utfordringer. Dette beskriver ansatte og styrere som et gode. Ansatte beskriver krav til faglighet og planmessighet, men også betydelig frihet til selv å utforme og ta ansvar. De står overfor en mer kompleks og sammensatt oppgave enn den de for eksempel hadde i den lille «sykehusbarnehagen». Styrere beskriver tilsvarende erfaringer; her er utfordringene og mulighetene mange, de vil ikke tilbake til den lille barnehagen. Betraktet fra plussiden er det snakk om muligheter, om «nye utfordringer».
Betraktet fra minussiden gir den store barnehagen også «krevende utfordringer»
blant ansatte og i ledelsen. Dette er et tema i nesten samtlige gruppeintervjuer med de ansatte, og da ofte i form av en presisering: I denne store barnehagen hos dem, er det noen ansatte som passer inn, men så er det også noen som ikke passer inn. De som ikke passer inn, de slutter – stort sett. Det som noen fra ett perspektiv betrakter som et pluss ved den store barnehagen, kan fra et annet perspektiv være et minus.
Slik kan det også ses fra barneperspektivet. Antallet og mangfoldet blant barn og ansatte er særlig tilpasset de største barnas behov, de som er 3+, de som orienterer seg utover. Mens de er små, har de ikke behov for et stort antall lekekompiser, eller stadig nye voksne å bryne seg på. De har behov for den ene, eller de to, som de finner ro og trygghet hos, og noen få andre barn som de kjenner. Dessuten finnes det i aldersgrup
pen 3+ både innadvendte og utadvendte barn, noen er stille, noen tilbaketrukne, noen selvhevdende, noen åpne, noen engstelige. Ansatte og styrere understreker dette; det er, som blant de ansatte, heller ikke alle barn som uten videre passer godt i en stor bar
nehage. Noen tenderer til ikke å bli «sett». De forsvinner i mengden. Romstrukturen og utearealene bidrar ytterligere til dette. På store flater er det lett at barn stikker seg vekk, at det skjer negative ting dem imellom som de ansatte ikke får sett og ordnet opp i, fordi de har oppmerksomheten vendt et annet sted – mot noe annet som skjer.
Spesialisering og arbeidsdeling/rollefordeling blant de ansatte gir på den ene siden muligheter til å få løst nye oppgaver og møte nye mål, og til å gjøre allerede eksiste
rende oppgaver bedre. Samtidig er ikke dette uproblematisk, for hvordan skal en slik stor enhet ledes, hva skal være styrers rolle og lederstrategi i en slik barnehage, kontra i en mindre? Hvilke oppgaver skal styrer delegere til andre i lederteamet, hvilke bør de beholde selv? Og blant dem som jobber med barna, er det slik at faglig kompetanse
skal ligge til grunn for arbeidsdeling, slik at de som har faglig kompetanse jobber med barna, mens de andre løser praktiske oppgaver? Flere, særlig foreldre, men også ansatte og styrere, presiserer gjerne at det å skape gode og trygge relasjoner til barn ikke kun er et spørsmål om faglighet og profesjonalitet, det er til en viss grad også et spørsmål om personlighet, om personlig egnethet. De ansatte snakker om faglighet og ferdigheter som en blanding av personlighetskjennetegn og profesjonelt tilegnet kunnskap. De må bruke hele seg, noe som kan være et argument mot en for rigid arbeidsdeling mellom assistenter med og uten fagutdanning.
Fleksibiliteten, byttet av barn og ansatte som kan være et pluss, kan også bidra til uro og utrygghet, nettopp fordi både barn og ansatte må forholde seg til rom, andre barn og andre ansatte enn dem man kjenner. Romstrukturen og ønsket om enhet, at barnehagen skal gi ett tilbud på tvers av avdelinger, grupper og baser, krever logistikk, samordning og møtevirksomhet. Dette er noe som tar tid bort fra kjerneoppgaven:
barna.
Den store barnehagens fordeler er på mange måter også dens ulemper, eller det kan bli dens ulemper. Den store barnehagen byr på utfordringer, den er godt tilpasset barn og ansatte som er klar for det en ansatt beskriver som «action». Den er godt tilpasset resultatkvaliteten, men så er jo – slik vi har sett dette beskrevet hos barn, ansatte og styrere – tryggheten som skapes i relasjonene, en basis for å kunne bli klar for «action».
Klarer den store barnehagen å etablere trygghet?