F ORSKJELLENE MED USGAAP

Ønsker i dette kapitelet å redegjøre for forskjellene mellom IFRS og USGAAP, vil gjøre dette for å se på om det har noen effekter på noteopplysningene.

2.5.1 Nedskriving av varige driftsmiddel under USGAAP

Standarden for varige driftsmiddel er accounting standards codification (ASC) 360 –

«Property, plant, and equipment», som regulerer alle forhold av varige driftsmiddel, inklusiv nedskriving av varige driftsmiddel. Måten man tar nedskriving av varige driftsmiddel følger samme prosess som IFRS, altså man ser på indikasjoner for behovet, så gjennomfører man en test for nedskriving, og om aktuelt fører man nedskrivingstap. Den største forskjellen på standarden vil være metoden for nedskrivingstest.

31 Forskjellen mellom metoden brukt i USGAAP og IFRS er at for varige driftsmiddel så ser man i USGAAP på udiskonterte framtidige kontantstrømmer, og hvis den er lavere enn balanseførte verdier så tar man forskjellen mellom virkelig verdi og bokførte verdier i nedskrivingstap (Penner, Kreuze & Langsam, 2013). Dette gjør at man under USGAAP vil få færre og større nedskrivingstap, siden man benytter seg av udiskonterte framtidige kontantstrømmer for å avgjøre om det skal gjennomføres nedskriving, og nedskrivingstapet er differansen mellom virkelig verdi.

2.5.2 Nedskriving av goodwill under USGAAP

Goodwill blir regulert under ASC 350 – «Intangibles - goodwill and other», og deler samme definisjon som IFRS, altså eiendel som skal representere de framtidige økonomiske fordelene man kan forvente fra et virksomhetsoppkjøp, som ikke alene er identifiserbar eller reparerbar.

Hensikten med ASC 350 er å sette en standard for håndtering og måling av Goodwill.

Etterfølgende målinger er under ASC 350-20-35 og setter og en standard for hvordan en skal foreta test for nedskriving og nedskriving av goodwill. Dette skiller seg veldig fra IFRS, og hvordan dette blir gjennomført (Barth, Landsman & Williams, 2013). Gjennomføringen blir gjort ved at man tester goodwill på nivået for rapporteringsenhet (reporting unit). Dette gjennomføres med en 2 stegs metode. Denne testen blir gjennomført først hvis man har funnet indikasjoner eller av andre grunner finner det som 50% mer sannsynlig at bokførte verdier er lavere enn de virkelige verdier. Om man finner det eller velger å gjennomføre en test uansett, så skal man bruke 2-stegs metoden for goodwill som man finner i ASC 350-20-35-4 til 35-19, de to stegene er som følger:

Steg 1 – Selskapet sammenligner virkelig verdi av rapporteringsenheten mot de bokførte verdiene til rapporteringsenheten (inkl. goodwill). Hvis de bokførte verdiene overstiger virkelig verdi skal selskapet gå videre til steg 2.

Steg 2 – Selskapet beregner «implied fair value» som er den overskytende virkelig verdi til rapporteringsenheten over de virkelige verdiene til eiendelen og gjelden som utgjør rapporteringsenheten. Hvis bokførte verdier inklusiv goodwill er høyere enn denne vil differansen bli ført som nedskrivingstap.

32 Figur 4 – Illustrasjon av prosessene av goodwill nedskriving under USGAAP ³

Virkelige verdier er definert tilnærmet likt som under IFRS sin gjenvinnbare verdi definisjon, men implied fair value er særskilt for USGAAP (Shamrock, 2012). Som man ser fra modellen blir først goodwill først nedskrevet når dens bokførte verdier er lavere enn dens implied fair value. Derfor blir nedskriving og definert i punkt 35-2 i standarden som: «the condition that exists when the carrying amount of goodwill exceeds its implied fair value.».

Implied fair value

Dermed skal goodwill bare nedskrives i de tilfeller den implied fair value er lavere enn den bokførte verdien til Goodwill. Implied fair value blir definert i ASC 350-20-35-16 som «The excess of the fair value of a reporting unit over the amounts assigned to its assets and liabilities is the implied fair value of goodwill.». Det er altså differansen av virkelige verdier som blir

3 Basert på ASC 350-20-55-25

33 gitt mellom rapporteringsenheten og eiendelene, dette gjør at goodwill kan bare nedskrives som en restverdi, og bygger på samme prinsipp om at goodwill ikke kan generere kontantstrømmer, og vil da må forsvares av andre eiendeler. Dette kan bli vist med eksempler:

Hvis vi forutsetter her at oppkjøpet blir innregnet som en enkelt rapporteringsenhet, og man har nå en goodwill tilhørende denne enheten på 400 000 kr. Når vi i slutten av perioden beregner at de har en inntjening på 600.000 og en forventet inntjening på 600.000 de neste 5 årene, og med en diskonteringsrente på 8% finner vi at rapporteringsenheten har en nåverdi på ca. 2,4 millioner. Dette blir satt til å være rapporteringsenhetens virkelige verdi, som er i overenstemmelse med standardens punkt 35-22 til 35-24.

Grunnen til at det i dette eksempelet brukes diskonteringsrente er for å vise at standarden tillatter at det benyttes metoder som tilsvarer IFRS. Diskonteringsrente i dette eksempelet er et subsitutt for virkelig verdi måling, og kan kun tillattes i de tilfeller det ikke er mulig å fastsette virkelig verdi fra markedet for rapporteringsenheten (FASB, 2001). Når vi beregner den virkelige verdien til de individuelle eiendelene som utgjør rapporteringsenheten bruker vi en tradisjonell verdsettelse av markedsverdier, eventuelt bruksverdi der det ikke er mulig å oppnå estimater for markedsverdi. I dette eksempelet setter vi eiendelens virkelige verdier til å være 150000.

Vi får da en differanse på 900000, dette forsvarer den balanseførte verdien av goodwill som er på 400000. Det er i dette tilfellet ikke snakk om noe nedskriving da det ikke er grunnlag for å kunne foreta noe nedskriving. Likevel kan vi ikke balanseføre denne økningen av goodwill, siden denne blir ikke påvirket av økninger. Men om det viser seg av virkelig verdi av

34 rapporteringsenheten har sunket til 1800000 på grunn av lavere tilstrømming av kontantstrømmer.

Her blir situasjonen annerledes da man får en høyere bokført verdi enn implied fair value, som fører til at det blir en nedskriving på -100000. Noe som i dette tilfellet vil være en lik/tilnærmet lik løsning som under IFRS da denne løsningen bygger på diskonterte framtidige kontantstrømmer for å beregne fair value, noe som vil tilsvare bruksverdi etter IAS 36. Det er tillatt å benytte seg av andre verdsettelsesmetoder under USGAAP for implied fair value, noe som kan gi et helt annet utfall (Baker, 2017).

Når det gjelder forskjellene med virksomhetssammenslutninger er det mindre forskjeller fra IFRS (PWC, 2018). Den største forskjellen var den etterfølgende målingen av goodwill, og det er derfor valgt å fokusere på dette. De mindre forskjellene når det gjelder virksomhetssammenslutning nevnes ikke i denne oppgaven.

2.5.3 Forskjell i noteopplysninger

Når det gjelder forskjellene i noteopplysninger fra IFRS, er det forskjeller i spesielle emner, men ingen større forskjeller fra de generelle noteopplysningene. Forskjeller som kommer fra bruk av f.eks. forskjellig metode som vist under verdifall av eiendeler blir ikke regnet som en forskjell under denne studien. Den største forskjellen i noteopplysningene til USGAAP er at det skilles mellom børsnoterte og ikke børsnoterte selskap (PWC, 2018). De andre forskjellene blir å anse som et resultat mellom valg av metode vist i kapitlene over.