5.4.1 Innledning
Flere av Europarådets menneskerettskonvensjo-ner inneholder forpliktelser om likestilling og ikke-diskriminering. Den mest sentrale traktaten er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som regnes som en av byggestenene i Europarådets virksomhet.
I tillegg til traktatene, har ministerrådet i Europarådet vedtatt en rekke andre dokumenter som ikke er juridisk bindende for statene, men som gir anbefalinger knyttet til statlig politikk. 31.
mars 2010 vedtok Europarådets ministerkomité enstemmig en anbefaling til medlemsstatene om å sikre menneskerettighetene til LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner).
Komiteen tilrår blant annet effektiv lovgivning for å bekjempe diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. I 2014 vedtok Europarådets ministerkomité en anbefaling om menneskerettighetene til eldre mennesker. Komi-teen anbefaler blant annet statene å ta inn et for-bud mot aldersdiskriminering i nasjonal diskrimi-neringslovgivning.
5.4.2 Den europeiske menneskeretts-konvensjon
Norge ratifiserte Den europeiske menneskeretts-konvensjon av 4. november 1950 (EMK) i 1952.
Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom men-neskerettsloven § 2 og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i kon-vensjonen, jf. menneskerettsloven § 3. Den euro-peiske menneskerettsdomstol (EMD) behandler tvister mellom privatpersoner og statens myndig-heter.
Konvensjonen inneholder, med noen mindre avvik, de samme rettighetene som FNs konven-sjon om sivile og politiske rettigheter, se ovenfor i kapittel 5.2.2. Etter EMK artikkel 14 skal utøvel-sen av konvensjonens rettigheter sikres uten dis-kriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen mening, nasjo-nal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status. Konvensjonen fastslår dermed retten til ikke-diskriminering innen de områdene som er omfattet av konvensjonen.
5.4.3 Tilleggsprotokoll nr. 12 til Den
europeiske menneskerettskonvensjon Tilleggsprotokoll 4. november 2000 nr. 12 til EMK er undertegnet av Norge, men ikke ratifisert. Pro-tokollen gir et generelt vern mot diskriminering på alle samfunnsområder og på alle diskrimine-ringsgrunnlag, herunder «annen status». Proto-kollen ble utarbeidet fordi diskrimineringsvernet etter EMK artikkel 14 er begrenset til de rettighe-tene konvensjonen beskytter. Diskrimineringsver-net etter protokollen er derimot generelt og gjel-der også utenfor de områdene rettighetene i kon-vensjonen gjelder.
5.4.4 Den europeiske sosialpakt
Den europeiske sosialpakt er fra 1961. Den trådte i kraft for Norge 26. februar 1965. Europarådet undertegnet i 1996 en revidert versjon av sosial-pakten som Norge ratifiserte 7. mai 2001.
Konvensjonens innhold tilsvarer langt på vei FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kultu-relle rettigheter. Etter den europeiske sosialpak-ten skal stasosialpak-ten ha som målsetting for sin politikk å virkeliggjøre sosialpolitiske rettigheter og prinsip-per som rett til arbeid, rettferdige arbeidsvilkår, trygge og sunne arbeidsforhold mv. Ved revisjo-nen av sosialpakten i 1996 ble det tatt inn en bestemmelse om ikke-diskriminering. Del V
artik-kel E slår fast at rettighetene i sosialpakten skal sikres uten diskriminering på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen overbevisning, nasjonal bakgrunn eller sosial opp-rinnelse, helse, tilhørighet til en nasjonal minori-tet, fødsel eller annen status.
5.4.5 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter ble ratifisert av Norge 17. mars 1999.
Begrepet «nasjonale minoriteter» er ikke defi-nert i konvensjonen. Det er imidlertid bred enig-het internasjonalt om at etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med langvarig tilknytning til landet, regnes som nasjonale minoriteter. Føl-gende grupper er anerkjent som nasjonale minori-teter i Norge: kvener/norskfinner, jøder, skogfin-ner, rom og romanifolk/tatere. Som urfolk er det klart at samene omfattes av rammekonvensjonens virkeområde. Sametinget uttalte imidlertid før Norge ratifiserte konvensjonen at de ikke ønsker å bli omfattet av politikken overfor nasjonale minoriteter. Sametinget ønsker i stedet å verne om den statusen de har som urfolk.
Rammekonvensjonen fastsetter mål som sta-tene forplikter seg til å arbeide for. Det sentrale er å oppnå en effektiv beskyttelse av nasjonale mino-riteter og personer som tilhører slike grupper.
Prinsippene om formell og reell likestilling mel-lom nasjonale minoriteter og majoritetsbefolknin-gen står sentralt, og partene forplikter seg til å legge forholdene til rette for at nasjonale minorite-ter skal kunne bevare og videreutvikle sin egen-art.
5.4.6 Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk
Den europeiske pakten om regions- eller minori-tetsspråk av 5. november 1992 (minoriminori-tetsspråk- (minoritetsspråk-pakten) ble ratifisert av Norge i 1993. Samisk (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk), kvensk, romanes og romani er beskyttet av minoritets-språkpakten. Norge har påtatt seg ulike forpliktel-ser for de ulike språkene. Paktens artikkel 7 nr. 2, som gjelder alle språkene, forplikter partene til å fjerne enhver uberettiget forskjell mv. i sammen-heng med bruken av et regions- eller minoritets-språk som har til hensikt å motvirke eller sette i fare opprettholdelsen eller utviklingen av et regi-ons- eller minoritetsspråk.
5.4.7 Europarådets konvensjon om
forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner ble vedtatt av Europarådet den 7. april 2011. Norge undertegnet konvensjonen i 2011, men har ikke ratifisert konvensjonen. I Prop. 66 S (2016–2017) om samtykke til ratifikasjon av Euro-parådets konvensjon av 11. mai 2011 om forebyg-ging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner har regjeringen fremmet forslag om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.
Konvensjonen bygger på en forståelse av vold mot kvinner som en alvorlig form for
diskrimine-ring, som hindrer lik tilgang til menneskerettighe-tene for kvinner. Ved å ratifisere konvensjonen, forplikter statene seg til å avdekke og forhindre vold mot kvinner, beskytte den enkelte mot vold fra andre personer og foretak, og iverksette tiltak som er nødvendige for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Artikkel 4 pålegger statene å bekjempe diskri-minering mot kvinner, og sier at statene skal gjen-nomføre konvensjonen uten diskriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk holdning, livssyn, nasjonal eller sosial opp-rinnelse, eiendom, fødested, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder, helsetilstand, funksjonsned-settelse, sivil status, status som innvandrer eller flyktning eller annen status.
6 EU-regler om diskriminering
6.1 Regler om likestilling og ikke-diskriminering i EU
Grunnlaget for EU-samarbeidet er traktater som er inngått mellom medlemsstatene. De to sentrale traktatene som definerer EUs myndighetsområde (hva EU har myndighet til å regulere), organise-ring og arbeidsmetode er Traktaten om den Euro-peiske Union (TEU) og Traktaten om Den euro-peiske unions virkemåte (TEUV). Disse trakta-tene bestemmer på hvilke områder og i hvilken grad medlemsstatene har overført kompetanse til EU.Både de sentrale traktatene i EU og direktiver og forordninger som er vedtatt av EU har bestem-melser som skal sikre likestilling og ikke-diskrimi-nering. TEUV artikkel 8 bestemmer at unionen i all sin virksomhet skal bestrebe seg på å fjerne forskjellsbehandling mellom kvinner og menn.
Traktatens artikkel 19 gir EU myndighet til å iverksette konkrete tiltak for å bekjempe diskrimi-nering på ulike grunnlag.
EU har utarbeidet et eget menneskerettsdoku-ment – Den europeiske unions pakt om grunnleg-gende rettigheter. Pakten inneholder både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Artikkel 6 i TEU bestem-mer at pakten og Den europeiske menneskeretts-konvensjon (EMK) skal legges til grunn for EUs virksomhet og inngå i unionsretten som allmenne prinsipper.
Avdeling III i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter inneholder bestem-melser om likestilling. Pakten slår fast at alle er like for loven, og at enhver forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, hudfarge, etnisk eller sosial opprinnelse, genetiske egenskaper, språk, religion eller tro, politiske eller andre meninger, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fød-sel, funksjonsnedsettelse, alder eller seksuell ori-entering er forbudt. Artikkel 23 åpner for at posi-tive tiltak kan anvendes for å oppnå likestilling av kvinner og menn.
EU har, med hjemmel i TEU og TEUV, vedtatt en rekke direktiver og forordninger om likestil-ling og ikke-diskriminering. De mest sentrale er:
– Direktiv 2006/54/EF av 5. juli 2006 om gjen-nomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner i forbin-delse med beskjeftigelse og erverv (EUs like-behandlingsdirektiv)
– Direktiv 2004/113/EF av 13. desember 2004 om gjennomføring av prinsippet om likebe-handling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester – Direktiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om
gjen-nomførelse av prinsippet om likebehandling av alle uansett rase eller etnisk opprinnelse (EUs rasediskrimineringsdirektiv)
– Direktiv 2000/78/EF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om likebe-handling med hensyn til beskjeftigelse og erverv, som nedfeller et forbud mot diskrimi-nering på grunn av seksuell orientering, reli-gion, tro, funksjonshemming og alder (EUs rammedirektiv)
– Direktiv 97/81/EF av 15. desember 1997 og 99/70/EF av 28. juni 1999 til vern mot for-skjellsbehandling av deltidsansatte og midlerti-dig ansatte
– Direktiv 2008/104/EF av 19. november 2008 om vikararbeid, som nedfeller prinsippet om likebehandling av vikarbyråansatte og arbeids-takere ansatt i brukervirksomheten hvor vika-ren er utleid
– Direktiv (2006/2102) av 26. oktober 2016 om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner