Erfaringskonferanser – et sted for dialog

Selve ordet Erfarings-konferanse leder tanken vår til en møteplass hvor brukere, fagfolk og politikere deler erfaringer. Deltakernes uttrykte målsetting var å definere innsatsområder for brukermedvirkning som skulle utformes til en handlingsplan for brukermedvirkning.

Oppfølgingen av tiltakene var en oppgave for SosioPoetisk Forum. Prosessveilederens oppgave var å utvikle dialoger som bygde på likeverdighet mellom deltakerne på konferansen.

Konferansen hadde et dobbelt formål, en arena for utforming av handlingsstrategier og en arena hvor brukere, fagfolk og politikere praktiserte brukermedvirkning.

Det var ikke gitt at konferansen kunne gjennomføres som en samhandlende og likeverdig dialog mellom aktørene. Deres posisjoner og erfaringer var forskjellige. Det subjektive utgangspunkt skapte positiv forventning; Hvem inviterte deg ? Hvorfor tror du at akkurat du ble invitert ? Hvorfor ville du komme hit ? Ved å gi stemme til alle deltakerne ble alles tilstedeværelse gyldiggjort og deltakerne ble synlige for hverandre. En politiker satte ord på hvordan en slik ny posisjon først var frustrerende og samtidig ble det en kilde til læring:

92

” På den første konferansen kom jeg frustrert og var frustrert når jeg dro. Det gikk så seint med presentasjonsrunden. Hva slags seminar er dette, plutselig kom lunsjen. Hva har jeg opplevd her ? Plutselig forsto jeg det. Nå vet jeg hvem alle er. Hvert navn fikk en person bak seg. Alle hadde sin historie. Resten av seminaret var en erfaring som gjorde godt ”.

Politikeren beskrev seg selv som dypt engasjert og utålmodig i arbeidet med å få til bedring av forholdene for mennesker med psykiske lidelser på alle nivåer. På den ene siden ønsket hun handling, men erkjente samtidig at ønsket om at ” brukerne skulle styre skuten selv ” ville utfordre vante arbeidsmåter. Politikerens åpenhet gav rom for kollegaen til å reflektere over sin egen reaksjon på å bli tatt ut av sin vante politiske kontekst:

” Dere lurer kanskje på hvorfor jeg sitter slik med armene krysset. Det er fordi det er en uvant situasjon for meg å sitte på denne måten i ring uten bord framfor meg. Det er jeg ikke vant med. Det gjør meg mer usikker.”

Politikeren synliggjorde på den måten seg selv som person, det alminnelige i å føle en viss usikkerhet i situasjoner der en står overfor noe som er nytt eller annerledes. Det var ikke bare brukerne som opplevde deltakelsen som en utfordring selv om det for noen av dem var forbundet med betydelig personlig mobilisering å delta overhodet:

” Jeg har gått på aktivitetssenteret i 15 år og kommer hit alene og jeg er fryktelig nervøs.

Men jeg ønsker å forbedre og alminneliggjøre psykiske lidelser. ”

Denne kvinnen uttrykte noe som beskrev det som mange av brukerne på konferansen var talspersoner for. De deltok fordi det var viktig for dem å bidra til å bedre egne og gruppens livsbetingelser. Deres egen medvirkning var sentral for dem. Underveis i prosessen erfarte de samtidig den skjøre balansen mellom deres personlige kapasitet og forventningen om å delta på lange arbeidsøkter uten pause og lange arbeidsdager. Det som for politikerne og fagfolkene var kjente og selvfølgelige arbeidsmåter, protesterte brukerne mot. Likeverdighet og deltakelse i arbeidsprosessen ville innbære å ta hensyn til brukernes muligheter til reell deltakelse. Å gjennomføre dialoger som arbeidsform ville kreve at deltakerne var villige til å justere sine vante arbeidsmåter. I en slik justeringsprosess ville spørsmålet om likeverdighet bli utfordret og risikoen for at brukerne ble den tapende part var nærliggende. I dette tilfellet var prosessveilederen den justerende instans. Konferansen viste noe av kompleksiteten i å gjennomføre dialoger mellom politikere, fagfolk og brukere.

93 En av fagfolkene ga uttrykk for at de tiltak som første konferanse satte på dagsorden ikke hadde vært enkle å gjennomføre og hun begrunnet hvorfor hun deltok konferanse nummer to slik:

” Jeg jobber mer med personalet nå. Ansatte er det største hinder for brukermedvirkning. Jeg trenger mer ”guts”, nye vyer til å stå på ”

Eller slik en annen oppsummerte:

Jeg har arbeidet med å gjennomføre ett av tiltakene som ble vedtatt på forrige konferanse, og møtte veggen. Det har vært beinhardt og jeg trenger hjelp ”.

Den avmaktssituasjon som en oftest forbinder med brukerne, hadde også relevans for de fagfolkene som arbeidet med å iverksette brukermedvirkning i praksis. De var fagfolk som hadde startet prosesser på sine arbeidsplasser sammen med brukerne for å utvikle medvirkning. Felles studieturer til steder som hadde utviklet medvirkning ut fra empowerment tenkning og turer til fontenehus hadde inspirert dem til å etablere tillitsvalgtordninger, drøfte medlemskap og etablering av allmøter på aktivitetssentrene. I samarbeid med administrasjonen etablerte de Erfaringskonferanser og SosioPoetisk forum.

Engasjementet blant fagfolkene og brukerne bidro til at de betegnet seg som ” ildsjeler ”.

Ildsjelene, enten de var fagfolk eller brukere, hadde erfart at ideen om brukermedvirkning kunne bli møtt på overraskende måter. I rollen som ildsjeler ønsket de mer avstand til sin vante rolle som talspersoner for brukerne. Deres ambisjon var at brukerne skulle ta i bruk sine egne stemmer, være talspersoner for seg selv og sine egne behov. Ildsjelene blant brukerne som inntok rollen som aktører, tok egne initiativ overfor kommunens administrasjon da de mente det var behov for økte personalressurser. De satte i gang en underskriftkampanje for å få opprettet en stilling. Dette fikk konsekvenser for en av de ansatte som ble innkalt ” på teppet ” og det ble hevdet at hun handlet faglig uetisk ved å skyve brukerne foran seg i en kamp for å få flere ressurser i egen bydel. Det ble reist spørsmål ved hennes dømmekraft. Når brukerne gjorde synlig sine behov ved å stille krav som hadde konsekvenser for ressursfordelingen, ble det tydelig at det var innspill som administrasjonen ikke forventet. Det reiste spørsmålet om i hvor stor grad fagfolkene som arbeidet for at brukerne skulle innta nye posisjoner som aktører, kunne gjøre det uten å komme i miskreditt overfor sine egne ledere.

Et medlem i Forumet hadde også erfaring for at brukernes utprøving av synspunkter mot fagfolkene, lett ble overprøvd. Beboerne i hans bofellesskap hadde gitt klart uttrykk for at de

94 ikke ønsket å få besøk av studenter i deres eget hjem. Da ble de overprøvd og studentene kom, på tross av at de som beboere hadde uttrykt sitt ubehag og følte at de var på utstilling.

Erfaringskonferansen arbeidet ut fra ideen om brukerdialog som bygde på samarbeid og likeverd i arbeidsprosessen. De tiltak den første konferansen hadde besluttet at fagfolk og brukere skulle arbeide videre med, involverte mange fagfolk og nivåer ute i tjenestene.

Ildsjelene blant fagfolk og brukere ble involvert i nye prosesser som de ikke kunne overskue i forkant. De ble konfrontert med at brukermedvirkning i praksis kunne møtes ut fra helt andre perspektiver enn det de selv hadde. Den dialogiske arbeidsformen som bygde på at brukere og fagfolk har felles interesser i arbeidet med brukermedvirkning fortonte seg annerledes i møte med praksis ute i tjenestene. De ble konfrontert med maktaspektet mellom fagfolk og ledere på den ene siden og brukernes muligheter til å bli hørt i spørsmål som berørte dem direkte på den andre siden. Brukermedvirkningens muligheter og begrensninger måtte drøftes.