Asylenes vekst og fall – en gryende mobilisering av lokalsamfunnet

Samfunnets behandlings- og hjelpetilbud til mennesker med psykiske lidelser var også i det

15 20. århundret organisert innenfor hospitalenes rammer. Asylene ble utviklet til totalinstitusjoner der mennesker med psykiske lidelser levde sine liv skjermet fra samfunnet.

Både i USA og England ble det fra 1930-tallet reist kritikk mot de elendige forholdene i asylene. Mange hadde sterkt overbelegg og liten bemanning. Denne perioden varte til 1950- tallet og omtales som asylfasen i Norge (Pedersen 2002).

Behandling og omsorg i lokalsamfunnet ble i USA uttrykt i National Association of Mental Hygiene i 1909, etablert av Cliff Beers. I England ble the Mental Aftercare Assosiation etablert allerede i 1879. I England var imidlertid utviklingen av tjenester til mennesker med psykiske lidelser utenfor institusjon tilfeldig og sporadisk fram til rundt 1940 ( Jones 1993).

Sosiologen Erving Goffman gav ut boken ”Asylums” i 1961. Hans bidrag har blitt stående som et hovedverk for sosiologisk analyse av livet i den totale institusjonens lukkede verden.

Det er en moralsk og etisk kritikk mot de krenkelser som institusjonslivet påfører enkeltmenneskets personlighet i form av ydmykelser og nedverdigelse. Kontakten med og støtten fra hjemmemiljøet blir borte. Livet på institusjon utvikler en egen moralsk karriere – en psykologisk prosess som endrer menneskets tro på seg selv og andre som har betydning for en selv (Goffman 1991).

En ny modell for oppbygging av psykiatrien ble anbefalt av WHO i 1953 og senere videreført i 2001. Filosofien var åpne dører, mer poliklinisk behandling, dagbehandling og lokalsamfunnsbasert terapitilbud. Fra 1950-tallet fikk institusjonskritikken politisk oppmerksomhet i England og nedbyggingen av institusjonene ble et tema (Yip 2000).

Samtidig tvang den generelle samfunnsutviklingen fram forbedringer innad i asylene – en endring fra totalhushold med hovedsakelig gårdsdrift til mer differensierte tilbud. Det ble etablert undervisning og gitt gruppetilbud innen kunst og musikk. Tross forbedringer forble menneskene med psykiske lidelser i institusjonene, og de var lavest på rangstigen i institusjonshierarkiet (Jones 1993). Denne perioden var sammensatt, nye medisiner gav håp om redusert behov for hospitalsinnleggelser og Maxwell Jones (1971) utviklet forsøk med terapeutiske samfunn som hadde sine ideologiske og teoretiske røtter i sosialpsykologien.

Kritikken mot de psykiatriske institusjonene vokste i styrke gjennom 1950 og 1960 årene i England. Det ble vedtatt et politisk dokument som skulle modernisere psykiatrien, the Mental Health Act 1959. Dels ønsket en å endre stigmatiserende prosedyrer og dels utvikle det

16 psykiske helsearbeidet på lokalt nivå – noe som ikke fikk den kraft en hadde håpet på. Presset mot institusjonspsykiatrien økte med den konservative helseminister Enoc Powells berømte tale på den årlig konferansen for mental helse i 1961 hvor han bekjentgjorde et mål om å redusere antall plasser i psykiatrien til det halve over en femten års periode – en reduksjon på 75 000 plasser i England (Jones 1993).

Nedbyggingen av institusjoner i England synliggjorde etter hvert problemstillinger knyttet til oppbygging av tjenestene i lokalsamfunnet ” Making a reality of community care ”1986 og ” Community care: An Agenda and Action ” 1989. Dokumentene tegnet et dystert bilde av de kommunale tjenester for mennesker med psykiske lidelser, og det rapporteres om behov for flere ressurser, mer statlig kontroll og utvikling av tjenestene samt mobilisering av de frivillige og samfunnet i sin alminnelighet. Det settes nasjonale mål om at tjenester for mennesker med psykiske lidelser skal inn i kommunene fullt ut (Department of Health 2002).

I Italia utviklet deler av fagfeltet allianser med filosofer inspirert av Sartres eksistensialisme og politiske beslutningstakere på 1960–70 tallet, noe som resulterte i et parlamentsvedtak i 1978 om ” Lov 180 ” som gav legitimitet til utviklingen av en ny ideologisk plattform med et nytt syn på psykisk sykdom og et nytt syn på hvordan mentalt syke skulle behandles.

Psykiateren Franco Basaglia gav betydningsfulle bidrag i dette arbeidet. Han gav også utradisjonelle bidrag i det han åpnet portene til sykehuset i Trieste og gikk i tog gjennom byens gater sammen med pasientene. Pasientene fikk beskjed om at de var fri og kunne gå hvor de ville (Skårderud 1984). Dette er et eksempel på hvordan politisk samfunnskritikk fra venstresiden, filosofisk påvirkning og sterke faglige ideologer bidro til å skape endringer av historisk betydning. Men denne endringen skjedde ikke uten motstand fra fagfeltet selv, ikke minst fra psykiaterne. Først i 1993 - 15 år etter loven var vedtatt - kunne legeforeningen i Italia gi et felles dekret som støttet reformen. Tross dette er ikke nedleggelsen av institusjonene i Italia fullført enda i dag. I sydlige områder legges det fremdeles inn pasienter

selv om det er forbudt (Rogan 2001).

De faglige trendene som i den senere tid har hatt betydning for utviklingen av psykiatrien kan grovt sett deles inn i tre hovedretninger; det medisinsk biologiske, den psykologiske og den sosiologiske retningen (Berg 1984). Det gjøres også andre inndelinger som nyanserer i medisinsk, behavioristisk, psykodynamisk, humanistisk og systemisk perspektiv (Haugsgjerd 2002), eller i grovere kategorier som medisinsk biologisk og

17 sosiologisk (Ramsdal 1997). Fra en filosofisk synsvinkel problematiseres om psykiatrien bør tilhøre naturvitenskapen eller betraktes som humanvitenskap (Wifstad 1998). I psykiatrisk praksis har det siden midten av 1980-tallet endt opp i en form for konsensus om at psykiske lidelser har oppstått i et samspill mellom disse perspektivene, også omtalt som en sårbarhetsmodell (Dalgard 1995, Høgsbro 2004). Sårbarhetsmodellen peker på behovet for tverrfaglighet både i forskning og i tilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Her trekkes det også linjer fra institusjonstenkningen til lokalbasert psykiatri med

”the therapeutic community” som retter oppmerksomheten mot det sosiale nettverkets betydning, ”Halfway Houses” og "Fountain House" og de senere bofelleskap i California.

Nedbyggingen av institusjonene har også hatt karakter av en protestbevegelse omtalt som anti-psykiatribevegelsen. Det ligger også en uklarhet i defineringen av lokalpsykiatrien (Høgsbro 2004).

På 1990-tallet utviklet England Assertive Community Treatment tverrfaglige oppsøkende team (Høgsbro 2004). I Norden prøvde en ut ulike former for nettverksintervensjoner (Dalgard 1995, Seikkula 1996, 2000,2001, Pippo 1998, Ramsdal 2001, Brottveit 2002).

Normaliserings- og integreringsteorier har vært mindre synlige, men har blitt lansert som et mer overordnet prinsipp i arbeidet med integrering i samfunnet, noe som også må betraktes som tveegget for mennesker med psykiske lidelser (Ramsdal og Ludviksen 1998, Elstad 1999)