Entreprenøriell læring – en begrepsavklaring

EL som konsept er underbygd av to store forskjellige teoretiske felt - læring og entreprenørskap (Wang & Chugh 2014). Denne oppgaven har ikke til hensikt å redegjøre detaljert for disse to hovedpilarene hver for seg, men prøver å kartlegge det felles grunnlaget de har. Derfor vil begreper og teorier bli presentert i lys av det entreprenørielle læringskonseptet, og i tråd med oppgavens hensikt og problemstilling. Nedenfor setter jeg opp rammene og hva som menes med begrepene entreprenørskap, læring og entreprenøriell læring.

3.1.1 Entreprenørskap

Forskere har tidligere definert entreprenørskap som det å starte et nytt selskap, men egenskapene til entreprenøren å lære å tilpasse seg etter at bedriften er startet, har i stor grad blitt oversett ifølge Cope (2005b)¹⁰. Ifølge Politis (2005) ¹¹ er entreprenørskap et forskningsfelt som ikke har blitt særlig godt studert i forhold til prosessen med læring. Politis (2005)¹² argumenterer for at entreprenørskap læres hovedsakelig gjennom utforskning, eksperimentering, begivenheter og opplevelser, og dermed bør entreprenøriell læring anerkjennes som en livsvarig prosess hvor kunnskap kontinuerlig blir formet og revidert når nye opplevelser skjer. Cope (2005b:375) nevner Gartner (1988), som fremhever at det er problematisk å avgjøre når entreprenørskap slutter, men fastholder at "individet, gründeren, som skaper organisasjonen, påtar seg andre roller i ulike faser – innovatør, leder, eier, personalansvarlig   osv”. Uavhengig av hvorvidt disse rollene sitert av Gartner (1988) er entreprenørielle eller ei, Cope mener det er en gjensidig kobling mellom entreprenøren og utviklingen av småbedriften utover oppstartsfasen som ikke kan ignoreres. Forskeren hevder at prosessen med personlig forandring beskrevet ovenfor av Gartner, representerer en rik arena for å studere EL. Det er særlig interessant å studere bedriftsutviklingen siden gründeren trenger å lære å tilpasse sin rolle og kontinuerlig utvikle ny atferd for å sikre at selskapet overlever og vokser (atferdsperspektivet).

Inspirert av engelsk språkbruk brukes ordet entreprenør i dagligspråket feilaktig om en som setter i gang prosjekter eller tiltak. Entreprenør (general contractor) er i følge den norske bokmålsordboka en  ”person  eller  firma  som  på  visse  vilkår  tar  på seg et større teknisk arbeid”  (ILN 2010). Men på engelsk,  med  ordet  ”entrepreneur”,  forstår  vi  én som utvikler en forretningsmodell, skaffer og administrerer de menneskelige og andre nødvendige ressurser som kreves, og har det overordnete ansvaret for selskapets suksess eller fiasko (Storey &

Greene 2010). Det korrekte norske ordet for dette er ”gründer”. Likevel brukes disse to ordene om hverandre i oppgaven, og det gjøres ikke skille mellom de ulike betydningene begrepene kan være ladet med.

3.1.2 Læring

Når det er lagt til grunn at entreprenørskap kan læres, kan man se på hvordan dette kan foregå. Dette henger naturlig sammen med hvordan en da lærer bort entreprenørskap, hvor læringsprosessen er sentral, samt læringsbehovene til entreprenøren. Kunnskap antas å være subjektiv og erfaringsbasert, men definitivt knyttet tett til teoretisk kunnskap (Pittaway &

Cope 2007). Derfor velger jeg å bruke følgende definisjon på læring: ”Learning,  therefore,   is seen ideally to be a process involving the use and analysis of experiential and theoretical knowledge in various forms of reflection, (re) conceptualization  and  action”  (Holman 2000 – referert i Pittaway & Cope 2007:215). Læringsteori er et svært bredt fagområde, og Cope (2005b) utnytter ett bredt spekter av teorier for å utvikle en dypere konseptualisering av temaer som er sentrale for læring i entreprenørielle sammenhenger. Cope (2005b) ser på læring som en kombinasjon av ledelsesteorier (management theories), voksen læringsteori (adult learning theory) og individuell læringsteori (individual learning). Cope (2005b) innfører et dynamisk læringsperspektiv av entreprenørskap, som bygger på de eksisterende teoretiske tilnærmingene for å forklare entreprenøriell aktivitet. Derfor er denne utfyllende artikkelen blant annet lagt til grunn i teorigjennomgangen. Forskeren påpeker at læringsteori får aksept som en fundamental del av entreprenøriell praksis og studier.”Entrepreneurship  is   a process of learning, and a theory of entrepreneurship   requires   a   theory   of   learning.”  

(Minniti & Bygrave 2001 – referert i Cope 2005b:373). Den konseptuelle utviklingen av Minniti og Bygrave (2001) har vært spesielt innflytelsesrik i å forme forskning om EL, ifølge Wang og Chugh (2013). Cope (2005b) mener det er viktig å se på læringen av hver entreprenør som dynamisk, kontekstuell, kumulativ og reflekterende og den kan påvirkes av mangt, for eksempel faktorer fra miljøet bedriften opererer i, hvordan bedriften er og dens ansatte osv. Læring må bli utforsket som kontekstuell og aktiv snarere enn et rent pedagogisk prosess, ifølge Rae (2005). Praksisfellesskap-perspektivet (the community of practice) (Wenger 2000) er også relevant, fordi det utfyller en aksjonsbasert tilnærming, og understreker at læring er knyttet til konteksten der det er lært.

3.1.3 Entreprenøriell læring

Litteraturen i feltet har blomstret det siste tiåret, og det har vært en kraftig økning i vitenskapelig interesse for feltet siden 2000-tallet (Wang og Chugh 2014). Ifølge Wang og Chugh (2014) er EL bredt posisjonert i grensesnittet mellom entreprenørskap (og den entreprenørielle konteksten) og læringsteori, hvor eksisterende studier har tatt i bruk og kombinert forskjellige teoretiske perspektiver som stammer fra eksempelvis experiential learning (ved bl.a. Clarysse & Moray 2004; Cope 2003; Minniti & Bygrave 2001), organisasjons lære (ved bl.a. Covin et al. 2006; Lant & Mezias 1990; Wang 2008), sosial kognitiv teori (ved bl.a. Erikson 2003), populasjonsøkologi (ved bl.a. Dencker et al. 2009) og konfigurasjonsteori (ved bl.a. Hughes et al. 2007). I sitt forskningsarbeid har disse brukt forskjellige metoder for å utforske forskjellige entreprenørielle kontekster, ifølge Wang og

Chugh (2014). Dette viser et aktivt og livlig felt som har blitt angrepet fra forskjellige ståsteder, og diversiteten kan anses som positiv for å beskrive et komplisert fagområde. Det viser også et individualistisk og fragmentert felt, som for eksempel ikke har funnet enighet i en felles klar definisjon på hva entreprenøriell læring er, ifølge Wang og Chugh (2014). Det som gjør dette feltet så spennende er at EL har revitalisert forskningen om entreprenørskap til å omhandle lærings- og utviklingsprosessen av entreprenørskap, ifølge Wang og Chugh (2014); samt hvem entreprenøren kan bli gjennom læring (Cope 2005b; Rae 2000). Dette fremkommer som et motsvar på tidligere forskning som har fokusert på hvem entreprenøren er og hans/hennes personlighetstrekk, og utelukket at entreprenøren kan lære, utvikle og forandre seg (Gartner 1988). Sentrale entreprenørielle læringsverk er Cope og Watts (2000);

Harrison og Leitch (2005); Taylor og Thorpe (2004); Cope (2011); Rae (2006; 2005). Men det er også et voksende antall forskningsavhandlinger (de mest siterte er av bl.a. Pittaway &

Cope 2007; Pittaway et al. 2011; Taalila 2010; Peterson & Westlund 2009; Kuratko 2005;

Henry et al. 2005; Politis 2005; Cope 2003; Rae & Carswell 2000; Sullivan 2000; Rae 2000) med spesielt fokus på hvordan stimulere og fremme EL i en utdanningssituasjon og/eller entreprenørielle fag og/eller programmer innenfor utdanningssystemet, som eksempelvis i en studentbedrift som har prøvd å etterligne entreprenøriell virkelighet i klasserommet. I følge Kirby (2004)¹³ har akademia rettet mer oppmerksomhet mot rollen som høyere utdanning har i dannelsen av utdannete entreprenører. Det er begrenset norsk forskning på EL, og de norske litteraturbidragene på det entreprenørielle læringsfeltet er hovedsakelig i utdanningssammenheng med bl.a. studier av nøkkelfaktorer for suksess i akademisk entreprenørskap (Peterson & Westlund 2009) og entreprenørskapsutdanning gjennom entreprenøriell læring (Åmo 2012; Rasmussen & Sørheim 2006).

Rae (2005)¹⁴ legger frem forslag om at læring er en grunnleggende og integrert del av entreprenørskapsprosessen, hvor de menneskelige, sosiale og atferdsmessige aspekter av prosessen er av like stor viktighet som de økonomiske aspektene, som ofte fremheves.

Forskeren mener at entreprenørskap er prosessen med å skape, gjenkjenne og handle på muligheter som kombinerer nyskaping, beslutningstaking og som setter mulighetene ut i livet. Læring, mener han, er en kontinuerlig, følelsesmessig prosess der man utvikler evnen til å handle annerledes. Det er en prosess som består i å vite, gjøre og forstå hvorfor folk konstruerer mening gjennom læring. Gjennom kontekstuell erfaring skaper også folk en ny virkelighet for seg selv. Dette stammer fra konstruktivistiske læringsteorier som innebærer at mennesker konstruerer sin egen forståelse og kunnskap om verden, gjennom å oppleve ting og reflektere over disse erfaringer (Rae 2005). Hvordan og når læringen oppstår er

fundamentalt i forhold til å forstå den entreprenørielle prosessen (Minniti & Bygrave 2001).

Fra en dynamisk læringsperspektiv er det fortsatt et stort behov for å forstå hvordan gründere lærer å bli effektive ledere av mennesker og ressurser, eller i Rae-s (2000) ord, ”hvordan   individer   lærer   å   jobbe   entreprenørielt”. Det er gjennom læring at entreprenøren utvikler seg og vokser som person og leder, og utvikler potensialet sitt til å være dyktig bedriftseier.

Derfor er både entreprenørskap og læring konstruktivistiske, atferdsmessige og sosiale prosesser ifølge Rae (2005). Begrepet entreprenøriell læring betyr derfor å lære å gjenkjenne og handle på muligheter, og er også et sosialt samspill for å initiere, organisere og administrere bedrifter.

I henhold til Cope (2005b)¹⁵ er det et voksende antall forskere som bygger teorier innenfor organisasjonslæren (hvordan man lærer i små organisasjoner), og disse er dermed opptatt av hvordan entreprenører lærer under veis i oppbyggingen av et firma. Likevel påpeker Cope (2005b)¹⁶ behovet for å utforske videre selve konseptet entreprenøriell læring:

”We  do  not  understand  how  entrepreneurs  learn, yet it is accepted that there is a learning experience from merely establishing a new venture . . . Entrepreneurship involves a learning process, an ability to cope with problems and to learn from those problems . . . There is now a need for refocusing research away from the emphasis on picking successful entrepreneurs or picking winners, to identifying key issues in the learning and developmental process of entrepreneurship.”  (Deakins 1996)

I henhold til Pittaway og Cope (2007:212), Gartner (1985; 1988) og Bygrave og Hofer (1991) mener de at entreprenørskap er synonymt med å starte opp et selskap og bruker dermed følgende definisjon: ”Entrepreneurial learning is defined as learning that occurs during the new   venture   creation   process.”. Pittaway og Cope (2007) ¹⁷ mener at entreprenøriell aktivitet foregår også utover oppstartsfasen. Med begrepet "entreprenøriell læring" i artikkelen til Cope (2005b) menes det at EL er snarere læring som gründeren opparbeider seg under oppstarten og utviklingen av en bedrift, heller enn en bestemt stil eller form for læring, som kan beskrives som "entreprenøriell". "Entrepreneurial learning is often described as a continuous process that facilitates the development of necessary knowledge for being effective in starting up and managing  new  ventures” (Politis 2005:401).