Situert kunnskap og refleksjon kan knyttes til faglig og historisk innhold i oppleggene, for det er dette innholdet elevene kan reflektere over, ut fra sin situerte kunnskap og moralske vurderingsevne. I hovedproblemstillingen stilte jeg spørsmålet om hvilket innhold formidlingsdiskursen fylles med i DKS-oppleggene. Det faglige, historiske innholdet er hva nodalpunktet ”innhold” fylles med. Et delspørsmål var hvilke
implikasjoner vektleggingen av det lokale kan ha for formidlingsdiskursen. Dette med basis i suksessmålet om at DKS-formidlingen skulle ta utgangspunkt i lokal kultur.
DKS-meldinga hadde også ”kulturelt mangfald” som et suksessmål (St.meld. nr. 38 (2002-2003): 18). Slikt mangfold og vekt på det lokale, kan tolkes som små fortellinger og variasjoner. Dette viser at myndighetene ønsker vekt på det partikulære ved kulturen.
I tillegg har vi sett at begrepet ”den store fortellinga” dukket opp i DKS-meldinga (ibid.:
15). DKS-meldinga så ut til å ville fortsette modernitetens metafortelling om det universelle, for å skape sammenhenger, felles verdier og identitetsfølelse. Dette ble for meg et paradoks, da vektlegging av universelle sammenhenger og verdier impliserer at noe er mer verdifullt enn noe annet, mens vekt på det lokale og mangfold åpner for partikularisme og likestilte ”små fortellinger”. Dette viser at temaet ”innhold” kan knyttes til teorier om pendelens svingning mellom de diskursive praksisene om det partikulære og det universelle gjennom moderniteten.
Både det lokale, det mangfoldige og den store fortellinga angår nodalpunktet
”innhold” i DKS-formidlinga. Hva slags innhold ønsker så mine informanter å fylle dette nodalpunktet med? Da jeg spurte informantene om form eller innhold i
oppleggene har endret seg etter DKS, svarte for eksempel Hanne at DKS-midlene har vært en pådriver for bruk av lokal historie i museumsformidlingen (Intervju 5). Jeg stilte også alle pedagogene direkte spørsmål om formålet med DKS, og hva slags historie de ønsker å formidle.19 På dette svarte for eksempel Lise at enkelte lærere er opptatt av at elevene skal få et forhold til sin egen lokale historie og sitt sted, men hun sa også at:
[…] for oss er det jo viktig med en blanding. Vi har jo en forpliktelse overfor egen region […]. Samtidig lever vi i en verden hvor grensene ikke er så viktige, sånn at… både det nasjonale og det globale, enten det er Europa eller resten av verden… (Intervju 9).
19 Informantene selv bruker ikke uttrykkene store og små fortellinger, dette er mine egne begreper (ref.
Intervjuguide, vedlegg 1, side 111).
Lise er med andre ord opptatt av at museet ikke skal fokusere kun på det lokale eller regionale, men trekke inn resten av verden. Da jeg spurte Per om hva som skjer i en formidlingssituasjon, svarte han:
Så fokuserer jeg veldig på at… ikke Norge er verdens navle. […] altså det kommer folk fra mange forskjellige kulturer til... hele Norge egentlig… og plutselig oppdager de at de kan telle på ti forskjellige språk i en klasse, og de blir helt ’wow!’, ikke sant! Og det er selvfølgelig også for å gi selvtillit, men også for å fokusere på at vi bor på en kule, ikke sant, vi kan lære av hverandre. (Intervju 1).
Det vil si at Per ser kulturelt mangfold som en kime til læring og undring. Intervjuene viser med andre ord at pedagogene vil ha både det lokale, det mangfoldige og det globale i DKS-oppleggene. De vil knytte den lokale historien til større linjer.
Den ene typen innhold som søkes vektlagt i DKS, er den spesifikt lokale historien. DKS-meldinga sa i forbindelse med museenes rolle i DKS at ”lokale varias-jonar i formidlinga kan gje eit utfyllande og godt bilete av den historiske utviklinga i Noreg gjennom tidene”, men at det også skal være plass til ”framande kulturuttrykk og minoritetskulturar” (St.meld. nr. 38 (2002-2003): 31). I analysen av DKS som
formidlingsprosjekt i det andre moderne, så vi at samfunnet de siste årene har vært preget av en regionaliserende strømning, der regional kultur skal brukes til å bygge regional identitet. DKS-meldinga bruker ikke begrepene regionalisering eller regional identitet, men den sterke vektlegginga av det lokale kan allikevel ses i lys av en slik regionaliseringstendens. Mange samfunnsforskere er skeptiske til denne tendensen.
Antropologen Michael Rowlands mener å se en besettelse rundt ”belonging” eller tilhørighet der kulturarven skal sikre tilhørighet og redde ”selvet” fra den moderne fremmedgjøringen (Rowlands 2002: 105-106). Han er kritisk til påstander om at individer må ha en lokal tilhørighet, for å demme opp for den fragmenterte og hurtig skiftende verden rundt. En slik forståelse av lokal tilhørighet knyttes nemlig ofte til en avgrenset oppfatning av hva det lokale stedet er: Hva er det unike ved stedet som skiller det fra andre steder? Doreen Massey hevder at en stedsidentitet som avgrenser stedet i tid og rom, ved å bygge på en innoverskuende historie og grenser mellom innenfor og utenfor, er en reaksjonær holdning til sted og stedsidentitet (Massey 1997: 313). En slik oppfatning av sted skaper nemlig også skillelinjer mellom de innenfor og de utenfor, med andre ord mellom ”oss” og ”de andre”. Fokus på det unike som skiller det lokale eller regionale fra for eksempel andre steder eller det nasjonale, kan skape slike grenser mellom innenfor og utenfor. Jonas Frykman er også skeptisk til vektleggingen av det lokale, og mener nettopp at bygging av regional identitet og tilhørighet fører til
utdefinering av ”de andre” (Frykman 1999: 83). En slik avgrensing av sted kan lignes med den store fortellinga om en nasjon, som konstruerer et skille mellom ”oss” og ”de andre” for å skape identitetsfølelse. I den store fortellinga ble det spesielle omgjort til noe universelt for en folkegruppe. Rowlands fastslår at en slik identitetsforståelse hører hjemme i modernitetens metafortellinger, ikke i en kritisk museologi (Rowlands 2002:
105). Frykman er i tillegg kritisk til regionalisme som tar form av makropolitiske
prosesser som ”trer” det lokale ned over hodene på folk (Frykman 1999: 87) for å bygge regional identitet. Da blir vektleggingen av det partikulære mer en kulturell tvangstrøye, enn frihet til utfoldelse av mangfold.
Lokal forankring og fokus på lokal kulturarv i Den kulturelle skolesekken er med andre ord ikke uproblematisk. Ensidig fokus på det lokale kan bety en utdefinering av de(t) som historisk sett ikke hører hjemme der. I vår tid, det andre moderne, er det nødvendig å tenke lokalitet eller regionalitet på nytt. Doreen Massey hevder at det lokale stedet ikke er avgrenset i tid og rom, slik det kanskje en gang var. Hun mener følelsen av et steds unikhet er ”en forståelse av stedets egenart som bare kan konstrueres gjennom å forbinde stedet med steder utenfor” (Massey 1997: 318). En følelse av det unike ved det lokale stedet er avhengig av dets forhold til verden rundt, man kan bare begripe stedet ved å se det med alle dets forbindelser utover i verden. Det er dette hun kaller en global stedsfølelse. Med andre ord kan stedets egenart bare forstås ved å inkludere det kulturelle mangfoldet og steder utenfor.
Den store fortellinga vektla det overordnede og universelle. Både det lokale og det mangfoldige angår det partikulære, det som er unikt og spesielt ved ulike individer, steder og kulturer. Intervjuene viste at flere av pedagogene ønsker å kombinere det lokale med større linjer, kulturelt mangfold, og det globale. På denne måten kan det kulturelle mangfoldet og stedene utenfor bakes inn i DKS-oppleggene. Når DKS vektlegger det partikulære, føyer prosjektet seg inn i diskursen i det andre moderne:
Dialog og partikularisme. Samtidig er det et lite faremoment ved at vektlegging av lokal/regional identitet i DKS kan føre til en innoverskuende og ekskluderende historieformidling, og dermed skape nye skillelinjer mellom mennesker og steder.
Kulturelt mangfold krever derimot at man retter blikket utover og inkluderer en global stedsfølelse. Det kan se ut til at inkludering av kulturelt mangfold kan ”redde” DKS-oppleggene fra å bli innoverskuende og ekskluderende.