Den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringen i spenningsfeltet mellom

Anerkjennelsens problem dreier seg altså om at det løpes en risiko for å låse mødre og fedre med minoritetsbakgrunn fast i kultur- og kjønnsessensialistiske tolkningsrammer, noe som

vanskeliggjør myndiggjørende strategier (Freire 2002). Den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringen risikerer å få noen ikke tilsiktede effekter på to måter, dels ved å gjøre anerkjennelse til et spørsmål om individuell valgfrihet, i utgangspunktet et liberalistisk ståsted, dels ved å overse betydningen av annetgjøring og rasialisering på samfunnsnivå.

Dette begrenser barnevernets muligheter til å yte likestilte tjenester, noe som så tydelig søkes unngått i den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringen.

Mitt poeng er at å anerkjenne ulikestilte familiepraksiser i minoritetsfamiliene kan forstås som en handling fra en majoritetsposisjon som i gitte situasjoner både kan skape, opprettholde og utfordre noen grenser mellom "oss" og "dem".

Forskjellsbehandling av kvinner og menn er innleiret i sosiale og politiske strukturer som fordrer analyser av (u)likestilte relasjoner mellom kjønnene som ikke på forhånd forklarer mannlig dominans med kjønn alene (Mohanty 2003). Det betyr at det er nødvendig å undersøke forskjellsskapende og undertrykkende prosesser i lys av flere kategorier (Young 1997). Et av den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringens problemer kan dreie seg om å unnlate å forholde seg til at majoritetssamfunnet i kraft av sin dominans kan diskvalifisere og underkjenne bestemte kvinne- og mannsliv og måter å være mødre og fedre på. Men kanskje enda viktigere er hvordan det vanskelige arbeidet med å utvikle myndiggjørende strategier kan risikere å unndra seg oppmerksomhet ved å anerkjenne forskjell begrunnet i forvaltningsprinsippet om brukermedvirkning. Samtidig som anerkjennelse kan beskytte mot majoritetens forventinger og krav til innordning, kan anerkjennelse også bety å stille kvinner og menn på utsiden av inkluderende likestillingspolitiske tiltak.

Som redegjort for i kapittel 2 er brukermedvirkning et forvaltningsprinsipp og et styringsverktøy som er forankret i et prinsipp om statlig nøytralitet (Carstens 2005, Mik­

Meyer og Villadsen 2007). Den moderne klienten er den kompetente brukeren som er i stand til å vurdere sitt eget beste, forvalte frihet til å ta egne valg og til å ta ansvaret for sine valg. Sosialarbeidere skal serve brukeren ut fra et nøytralitetsideal der offentlige tjenester skal presenteres som nøytrale, og der brukeren overlates ansvaret for sine valg. Slik kan anerkjennelse av den enkeltes valgfrihet forstås som et samspill mellom likestillingsdiskursens liberalistiske verdifundament og den offentlige forvaltningens nøytralitetsprinsipp.

Analysene viser at annetgjøring på samfunnsnivå unndrar seg oppmerksomhet som mulig effekt av å innta et liberalistisk, individorientert perspektiv. Hva er så alternativet?

Myndiggjøring i et feministisk perspektiv dreier seg ikke bare om individnivået, ansikt-til­

ansikt-møtene mellom klienter og barnevern. Myndiggjørende strategier reduseres ikke her til et spørsmål om å støtte klienters individuelle valg av livsprosjekt, som å være hjemme med barn, eller å være yrkesaktiv. Det dreier seg heller ikke om å vekte hensynet til klienters autonomi og brukermedvirkning opp mot hensynet til majoritetssamfunnets felles verdigrunnlag (Carstens 2005). Myndiggjøring i et feministisk perspektiv dreier seg like mye om å analysere og forstå de samfunnsmessige betingelsene som familiene har levd og lever under (Freire 2002). Slike analyser kan anvendes for å bistå både menn og kvinner i å se alternative strategier for sin framtid. Mitt poeng er her at likestillingspolitiske tiltak vil i et slikt perspektiv ikke ⁱ seg selv få utgrensende effekter, men like gjerne kunne virke inkluderende.

6.4 Sammendrag

I dette kapittelet har jeg undersøkt den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringen.

Materialet jeg har analysert er beskrivelser av hvordan barnevernet gjør norsk likestilling når det ikke avkreves av klientene å innrette seg etter norske normalitets- eller verdistandarder.

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet: Kan den forehandlingsorienterte likestillingsgjøringen vise vei til en likestillingsforståelse som gir kvinner og menn med minoritetsbakgrunn like vilkår for å leve likestilte liv i Norge?

Målet har vært å belyse barnevernets tolkningsrammer for kjønnslikestilling, kjønn og

"rase"/etnisitet når likestilling stilles åpent for forhandlinger. Omdreiningspunktet for analysene har vært å belyse hvordan barnevernet gjør likestilling i spenningsfeltet mellom muligheter og begrensninger for minoritetsforeldre til å kunne leve som likestilte i Norge.

Til grunn for analysene lå en forståelse av at kjønnede betydninger endres med endret samfunnsmessig kontekst (Mohanty 2003). Sentrale begreper har vært Youngs kjønnsbegrep, Anthias' begrep translokale posisjoneringer og Freires begrep

"myndiggjøring".

Den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringens fellesnevner er at det legges vekt på å bygge relasjoner mellom barnevernet og klientene ut fra hensynet til å få med foreldrene i utforming av problemforståelser og løsninger. Dette bygde på en forståelse av at majoritets­

og minoritetsposisjonene kunne romme en diversitet av kulturelle betraktningssett som ikke skapte skarpe skiller mellom posisjonene.

Et sentralt funn var at majoritetsposisjonen kom i fokus. Det ble diskutert hvordan barnevernet kunne legge til rette for klientens deltakelse og innflytelse, samt at forhold i det norske samfunnet ble tatt i betraktning i barnevernets problemforståelser og løsninger.

Jeg fant en anerkjennelsesorientert og en toleranseorientert variant som begge var forhandlingsorientert. Det som skilte dem var kjønnsforståelsen. Mens toleransevarianten la til grunn et dikotomt kjønnsbegrep ved å beskrive norske kvinner som likestilte og minoritetsmenn som ulikestilte, ble det i anerkjennelsesvarianten ikke definert en likestillingsstandard. Imidlertid skled kjønnsforståelsen fra en kompleks forståelse i beskrivelser av livet før migrasjon, til en dikotom kjønnsforståelse i beskrivelser av livet i Norge. Kjønnsbegrepet stivnet. Anerkjennelsen av foreldres ulikestilte kjønnsordninger, skapt i et annet samfunn, kunne flyttes fra et samfunn til et annet, som om kjønn betyr det samme uavhengig av samfunnskonteksten.

Et dilemma kom til syne når anerkjennelse, forankret i verdier som autonomi og valgfrihet, åpnet for likeverdig deltakelse, samtidig som verdiorienteringen kunne bidra til å holde foreldrene fast i de kjønnsordningene de var vant til.

Jeg fant at den dominerende likestillingsdiskursens verdiforankring i verdier som likeverd og autonomi ikke i seg selv evner å motvirke annetgjøring og rasialisering. Valgfrihet og selvbestemmelse, sammen med at det ble stilt små forventninger til mødres framtidige deltakelse i arbeidslivet, bidro til å stille mødre utenfor likestillingspolitikkens inkluderende virkemidler og mål. Men en tvetydig likestillingspolitikk synes også å bidra til dette.

I analysen av casen der barnevernet anerkjente en families kjønnskomplementære likestillingsforståelse, fant jeg at barnevernet unngikk annetgjøring ved for det første å åpne for dialog med moren og anerkjenne hennes mostand mot barnevernets tiltakspakke. For

det andre ved å stikke ^hull på selvsagtheter i barnevernets faglige tilnærminger, samt unngå stereotypisering av mor som offer for en ulikestilte kultur.

Kjønnsbegrepet synes å være sentralt for å motvirke annetgjøring. Mens et dikotomt begrep ledet til å kunne forklare (u)likestilling med kjønn alene, bidro et kontekstualisert og dynamisk kjønnsbegrep til forståelser som evnet å se foreldrenes kjønnede relasjoner og likestillingspraksiser som formet av samfunnet. Slik kunne foreldrenes utfordringer som følge av migrasjonsprosessen forstås i lys av endrede samfunnsbetingelser. Slik peker den forhandlingsorienterte likestillingsgjøringen mot en vei ut av anerkjennelsens dilemma.