Barnevern og kjønnsforståelser

I den historiske gjennomgangen viste jeg at kvinner ble sentrale i utformingen av ulike politikker som griper inn i familieliv, arbeidsliv og inkludering i samfunnet. Bjørnholts problematisering av den kjønnsnøytrale familiepolitikken, og Mulinaris kritikk av statsfeminismens selvfølgeliggjorte kvinnekategori, aktualiserer spørsmålet om hvordan barnevernet trekker kjønnsperspektivet inn i sitt arbeid.

Som jeg viste tidligere, innlemmer ikke barnevernet kjønnsperspektivet sin historiebeskrivelse (se Hagen 2001). Det er først og fremst samfunnsviteren Ericsson som fra

historieskriving (Ericsson 1996, 2009). I bøkene "Barnevernet som samfunnsspeil" (1996) og

"Samfunnets stebarn" (2009) diskuterer hun temaer som makt og ansvar, frigjøring og kontroll i forholdet mellom familien og det offentlige i et sosiologisk-historisk perspektiv.

Guldbrandsen og Østereng (2011) har studert hvordan kjønnslikestilling som et aspekt ved norskhet kommer til uttrykk i det daglige. Dette er den undersøkelsen som treffer mitt tema best. Her studeres samhandlingen mellom miljøarbeidere og barn på barnevernets omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere, med fokus på hvordan personalet gjorde likestilling, norskhet og kjønn. Undersøkelsen belyser fire forhold som har relevans for min studie. Miljøarbeiderne sluttet seg for det første til et likestillingsideal om kjønnslikhet. Men de la også vekt på at kjønnene kunne ha ulike oppgaver begrunnet i kjønnet likeverd. For det andre fant forfatterne at omsorg ble konnotert kvinnelig. Oftere enn menn ønsket de kvinnelige ansatte seg mer likhetstenkning knyttet til omsorgsoppgavene. De mannlige miljøarbeiderne var mer tilfreds med eksisterende arbeidsdeling. For det tredje viser studien at den norske likestillingen som ble formidlet til barna framsto som tvetydig. Både likestilling og ulikestilling ble formidlet. For det fjerde ble majoritetsposisjonen gitt fortrinnet å avgjøre om likestillingsanliggender skulle overses eller markeres. Jeg finner tvetydigheten i disse funnene interessante for min studie, samt hvordan majoritetsposisjonen ble gitt fortrinnet å bruke likestilling som argument overfor barna når det passet. Disse funnene er relevante for mitt fokus på hvordan barnevernet tar opp verdiene likhet og likeverd i sitt arbeid.

Et annet bidrag jeg vil trekke fram er Sagatuns studie " Kjønn i sosialt arbeid med ungdommer og foreldre" (2008). Hun forstår kjønn som konstituerende for relasjoner mellom mennesker (ibid:21). Hun fant at miljøarbeiderne møter fedre og mødre med ulike forventinger, blant annet at fedres beskjedne medvirkning i ungdommenes hverdag ble ansett som viktig, mens mødres innsats i hverdagen ikke ble verdsatt. Hun fant også at miljøarbeiderne formidlet ideer om forskjell mellom kvinner og menn. For eksempel fikk ikke mødres kompetanse på forhandlingsorienterte oppdragelsesstrategier overfor sønner anerkjennelse. Mødrene ble oppfordret til å ta i bruk sanksjoner. Denne og den forrige studien synes å tyde på at både verdiene likhet og likeverd er i spill som en del av den institusjonelle tenkningen, samt at det gjør seg gjeldene en tenkning om at kjønnene er grunnleggende forskjellige.

Det kan trekkes tråder fra denne tenkningen tilbake 1900-tallets diskurser om kjønnet

likhet-kjønnet forskjell og verdiene likhet-likeverd. Som vist, ble likhetsidealet etter hvert den førende verdien, også i familiepolitikken. I følge Bjørnholt kan et sterkt likhetsideal bidra til å underkjenne at det finnes reell ulikestilling. I Guldbrandsens og Østerengs undersøkelse var det kvinnene som først og fremst ønsket mer likhetstenkning. For å få gjennomslag for det, vil sterke likestillingspolitiske likhetsnormer for kjønnet arbeidsdeling kunne være tjenlige. I vektingen av verdiene likhet og likeverd kan det synes å ligge en nøkkel til å få grep om likestillingspolitiske tvetydigheter.

Jeg vil også løfte fram Andenæs sin forskning om familiers dagligliv (Andenæs 2000, 2004, 2006). Med sitt kjønnsbegrep utfordrer hun egenskapsfokuserte og tidløse kjønnsforståelser.

12 I sin forskning viser hun aspekt ved barnevernets implisitte ideer om hvordan kvinneliv skal leves. Hun beskriver hvordan aleneforsørgende mødres omsorg selvfølgeliggjøres, og vurderes isolert fra deres hverdagsliv. Når hun skriver om kultur, er det de "blinde" kjønnede kulturelle majoritetspraksisene hun løfter fram. Andenæs ser det problematiske i at fagdiskursene (utviklingspsykologien) er frikoplet fra likestillingsdiskursen, og vice versa, noe jeg også berørte tidligere (Andenæs 2006). Andenæs reiser en problemstilling som også treffer behovet for å styrke likestillings- og kjønnsfokuset i barnevernsforskningen. Med sin forskning griper hun barnevernets implisitte tolkningsrammer, noe min studie også har som mål. Studien vil også kunne belyse koplinger mellom fag- og likestillingsdiskurser, noe Andenæs etterlyser.

Det siste bidraget jeg skal nevne, er Oltedals bok " Kjønnsperspektiver i sosialt arbeid" (2013).

Boka er et av få teoretiske bidrag, skrevet av forskere innen sosialt arbeid, som synliggjør relevansen av kjønn i fagutøvelsen. Oltedal posisjonerer seg teoretisk ved å frikople sitt kjønnsbegrep fra ideologiske og politiske feministiske perspektiver.

Barnevernet har nylig vært gjenstand for en diskusjon og en offentlig utredning om barneverntjenestens kunnskapsgrunnlag, "Kompetanse i barnevernet. Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning" (NOU 2009:8). I min

12 På forespørsel fra Befringutvalget leverte hun en betraktning om hva hun syntes var viktig for barnevernfeltet ut fra hennes faglige ståsted. Notatet var en bestilling i forbindelse med Befringutvalgets arbeid med NOU 2000:12 Barnevernet i Norge (Andenæs 2000). Befringutvalgets mandat var blant annet å forta en omfattende og helhetlig gjennomgang og vurdering av hvordan barnevernet fungerer, og hvordan

gjennomgang av den finner jeg at kjønnslikestilling og kjønn som temaer i utdanningene er helt fraværende. Slik synes det å være et misforhold mellom de gjennomgåtte empiriske studienes funn om kjønnsrelasjonenes betydning i fagutøvelsen, og den betydningen kjønn tillegges i den offentlige utredningen. Det styrker denne studiens aktualitet for feltet.

Oppsummert er flere av forskningsbidragene jeg har funnet om kjønn i barnevernet relevante for min studie. Empiriske studier om barnevernets og sosialt arbeids implisitte kjønnsforståelser, og hvordan disse er i spill i fagutøvelsen, er imidlertid svært begrenset i antall.

Fra kjønnsforståelser skal jeg flytte fokuset til feltforståelser av kulturell forskjell og likhet.

Jeg avgrenser denne gjennomgangen til norske og skandinaviske studier.