I dette avsnittet drøftes og presiseres tolkninger og bruk av begreper som anvendes i undersøkelsen. Det gjelder begrepene hørselshemning, bimodal tospråklighet, tegnspråk, litterasitet og samhandling.
Hørselshemning: Termen hørselshemning blir i Norge brukt som et paraplybegrep for alle typer og grader av hørselstap. I medisinsk, audiologisk og pedagogisk sammenheng skilles det ofte mellom grader av hørselshemning med betegnelsene tunghørthet og døvhet basert på audiologiske målinger (Falkenberg & Kvam, 2004). I undersøkelsen inngår barn med ulik grad av hørselshemning og ulike typer hørselstap, men det skilles ikke mellom barn på grunnlag av hørselstap. Bakgrunnen for dette er at hørselshemning i dette arbeidet betraktes som et relasjonelt fenomen som berører mennesker på ulike måter avhengig av hvilken setting personen befinner seg i (Bagga-Gupta, 2004; Thoutenhoofd, 2006). Hørselshemning er i følge Egbert & Depperman (2012), en «communication disability», som må studeres som et spørsmål om samhandling i autentisk kommunikasjon. I en barnehage vil selv et lite hørselstap kunne gi store konsekvenser for kommunikasjon og samhandling, særlig når det er mye støy og mange personer tilstede.
Motsatt kan hørselstapet ha små konsekvenser i rolige omgivelser og med få personer til stede. For barn som primært er tegnspråklige vil kommunikasjon og samhandling med andre falle lettere der hvor det er andre tegnspråkbrukere enn i samhandling med bare talespråklige barn.
Personer med hørselshemning er sårbare i samhandling med andre, der hvor aktiviteter og hendelser ikke er tilpasset deres særlige forutsetninger og behov som visuelt orienterte i sin kommunikasjon (Hjulstad, Kristoffersen & Simonsen, 2002; Ohna mfl., 2003). I en barnehage vil derfor barnehagens praksis vedrørende kommunikasjon
samhandling og kommunikasjon ha betydning for hørselshemmede barns mulighet for deltagelse og samhandling.
På samme måte som betegnelsen hørselshemning viser til alle grader av hørselstap, blir benevnelsen deaf brukt i de engelskspråklige artiklene og skal forstås på samme måte.
Bimodal tospråklighet: Med bimodal tospråklighet forstås bruk av både tegnspråk og talespråk (Ohna mfl., 2003; Pritchard & Zahl, 2011). Denne formen for tospråklighet skiller seg fra unimodal tospråklighet, hvor det er to ulike talespråk i bruk.
Tegnspråk er et visuelt og gestuelt språk, basert på produksjon av synlige bevegelser med hender, munn, øyne, bryn, hode og overkropp, og har en annen oppbygging og syntaks enn norsk talespråk (Halvorsen, 2012; Vonen, 1997). Tegnspråk kan brukes uavhengig av hørselen og skjer gjennom visuell kontakt og uten bruk av stemme. Tegnspråk må ikke forveksles med det som ofte omtales som norsk med tegnstøtte (NMT). NMT refererer til bruk av norsk talespråk som støttes av visuelle naturlige tegn og tegn hentet fra tegnspråk (Holten & Lønning, 2010).
Litterasitet: Litterasitet10 er en norsk oversettelse av det engelske ordet literacy og det svenske ordet literacitet. I denne sammenhengen er det brukt i forståelse med det voksende forskningsfeltet Early childhood literacy (Hall, Larson & Mars, 2003). Litterasitet relateres her både til muntlig og skriftlig tekst som barn i en sosial sammenheng er involvert i (Axelsson, mfl., 2005; Björklund, 2008). Det kan dreie seg om samtaler rundt tekst i bøker, introduksjon til bokstaver og barns egne måter å skrive på.
Litterasitetshendelser: Med litterasitetshendelser forstås hendelser som forekommer i hverdagen, hjemme, i barnehagen eller på fritiden, og som barnet deltar i, og hvor tekst i direkte eller indirekte form inngår (Axelsson, 2005; Björklund, 2008; Heath, 1983; Purcell-Gates, Perry & Brisno, 2012). I en barnehage er det mange aktiviteter i løpet av en dag med flere ulike typer litterasitetshendelser som barn inngår i. Noen av hendelsene er ledet av voksne, mens andre hendelser er styrt av barna selv. I aktiviteten samlingsstund,
10 Den norske oversettelsen er godkjent av Språkrådet.
kan introduksjon av bokstaver, boklesing og samtaler relatert til en bok defineres som litterasitetshendelser, slik det blir gjort i denne undersøkelsen.
Signifikante litterasitetshendelser: Begrepet brukes om hendelser som anses som særlig viktige for barn å delta i og spesielt for hørselshemmede barn. Det er relatert til hendelser som fremmer utvikling av vokabular og begrepsforståelse, men også utvikling av delelementer som fonologisk og visuell bevissthet og bokstavkunnskap.
Litterasitetspraksiser: Med litterasitetspraksiser forstås en praksis som en bestemt kultur har skapt rundt ulike litterasitetshendelser (Barton, 2007; Heath, 1983; Pahl & Rowsell, 2005; Schribner & Cole, 1981). Det er praksiser som utvikles i hjemmet, på skolen, i kirken og i barnehagen for å nevne noen arenaer. Innenfor disse arenaene utvikles igjen praksiser relatert til ulike typer hendelser. Disse praksisene er forankret i sosiale, kulturelle og historiske forhold, og de kan kun forstås som situerte. I dette arbeidet er det barnehagen som arena med barnehagens litterasitetspraksiser som undersøkes.
Samhandling: Begrepet samhandling brukes i dette arbeidet i forståelse med sosiokulturelle teorier. I dette perspektivet ses samhandling eller interaksjon mellom mennesker som grunnleggende for læring og utvikling (Säljö, 2000; Vygotsky, 1978, 2001).
Innen den sosiokulturelle tradisjonen mener man at kunnskap blir konstruert gjennom deltagelse og samhandling mellom mennesker i sosiale og kulturelle kontekster (Säljö, 2001; Vygotsky, 1978, 2001). Kunnskapen medieres eller formidles gjennom medierende redskaper (Rogoff, 2003; Säljö, 2000; Wertsch, 1991, 1997). I en læringskontekst i en barnehage tas en rekke kulturelle redskaper i bruk, blant annet fysiske redskaper som bilder og objekter. Språk og handling utgjør viktige deler innen denne sosiokulturelle tradisjonen, og språk kan sies å være det viktigste redskapet som anvendes i medieringen (Vygotsky, 1978). Språket representerer det Vygotsky kalte symbolsk mediering (Vygotsky, 1978)
I spørsmålet om hva som kjennetegner vilkår for samhandling i litterasitetshendelser i barnehager med hørselshemmede og hørende barn, er det ut fra en forståelse av samhandling som grunnleggende for læring og utvikling. Dette perspektivet gjenfinnes i Rammeplanen som vektlegger samhandling som grunnlag for læring og utvikling.