Britisk mandatområde 1920-1948

3.2 N

–

I

Det osmanske rikets fall resulterte i et politisk vakuum i Palestina som Storbritannia og den etter hvert voksende sionistbevegelsen fylte. Balfourerklæringen av 2. november 1917

(appendiks I) lovte støtte til arbeidet sionistbevegelsen la ned for å etablere et jødisk hjemland i Palestina. Erklæringen ga således legitimitet til sionistbevegelsen, og avtalen satte til dels dagsorden for den politiske dragkampen som foregikk etter første verdenskrig mellom den britiske kolonimakten, sionistbevegelsen og palestinerne. Forut for dette hadde i tillegg McMahon-Husayn-korrespondansen lovet araberne uavhengighet i bytte mot hjelp i krigen mot det osmanske riket. De palestinske lederne tolket dette i retning av at dette også gjaldt Palestina, ifølge Wagner. Ved siden av dette hadde britene inngått en hemmelig avtale med Frankrike, Sykes-Picot (appendiks II), der det tidligere osmanske riket ble delt dem imellom.

Palestinernes kamp og sionistbevegelsens ambisjoner om et hjemland førtes således på kollisjonskurs (Wagner 2003:108f).

3.2.1 Britisk mandatområde 1920-1948

Mellom 1920 og 1948 var Palestina britisk mandatområde (appendiks III), og denne perioden var preget av mye sosial uro, opprør og politisk dragkamp. Den britiske høykommissæren, Sir Herbert Samuel, som for øvrig var jødisk, klarte ikke å få med seg verken de arabiske eller jødiske innbyggerne på å danne en lovgivende forsamling, som skulle bestå av folkevalgte kristne, jøder og muslimer. Han ble boikottet av de arabiske innbyggerne, som nektet å

samarbeide dersom Balfour-erklæringen ikke ble annullert. Det fantes derfor ikke noe organ som representerte hele befolkingen i Palestina på den tiden. Det arabiske og det jødiske samfunnet isolerte seg stadig mer fra hverandre, og hvert av samfunnene utviklet egne politiske apparater og økonomiske sfærer. Dette styrket samholdet innad i de to samfunnene, samtidig som det skapte mer avstand dem imellom (Cleveland 2000:241). Samtidig økte den jødiske nybyggerbevegelsen kraftig, og spesielt fra 1930-tallet gjorde den seg sterkt

gjeldende. Mange av immigrantene kom som et resultat av forfølgelse i Russland, Polen og Østerrike. I tillegg flyktet mange fra nazistyret i Tyskland og det påfølgende folkemordet på jødene, Holocaust.

Ifølge Donald Wagner var det et dilemma for den britiske kolonimakten hvordan de kunne nekte jødiske immigranter når deres eksistens i Europa var truet i slik grad, og mellom 1932 og 1937 fikk 217 000 jødiske nybyggere bosette seg i Palestina. En britisk folketelling fra 1931 viser at folketallet på 1 040 000 bestod av 84 prosent arabere, mens 16 prosent var jøder.

Den jødiske immigrasjonen økte dramatisk i de neste årene, og i 1939 var den jødiske prosentandelen av befolkningen økt til 33 prosent av den totale befolkningen. Til sammenligning var bare 8 prosent av innbyggerne jødiske i 1918, året etter at Balfour-erklæringen ble vedtatt(Wagner 2003:115). Reaksjonen fra den arabiske siden var

proporsjonal med den dramatiske økningen og eskalerte til voldelig motstand i 1929, da også massakren i Hebron fant sted. De jødiske immigrantene organiserte seg raskt, som et tilsvar til den arabiske motstanden, og grupper som Haganah, Irgun Tzvai Leumi og Stern ble dannet.

De to sistnevnte ble regnet for terroristgrupper av den britiske regjeringen, da de utførte voldelige aksjoner mot både britiske og arabiske mål. Menachem Begin var en av lederne i Stern. Yitzhak Shamir var også i deres rekker og utførte operasjoner. Begge ble senere israelske statsministere.

1930-tallet var preget av politisk uro, opprør og streik. Rundt 1935 ble den palestinske militære motstanden ledet av Sheikh Izzedine al-Qassem og Abdel Qader Husseini. Al-Qassem ble drept, og dette ledet blant annet til det store palestinske opprøret i 1936. Det var på dette tidspunktet tydelig at kolonistyret hadde mistet kontrollen, og det ble, på oppfordring fra den nyopprettede Peel-kommisjonen, anbefalt å dele mandatområdet i to stater, en for jøder og en for arabere. Sionistbevegelsen aksepterte delingsforslaget, men ikke forslaget om å sette tak på den jødiske innvandringen. Fra arabisk hold ble delingen fullstendig avvist, blant annet med henvisning til McMahon-Husayn-avtalen, der araberne ble forespeilet uavhengighet.

Med andre verdenskrig og Holocaust som bakteppe ble FNs delingsplan over mandatområdet Palestina vedtatt i FNs generalforsamling 29. november 1947 med to tredjedels flertall. Planen innebar en deling av mandatområdet i to deler, i én jødisk og én arabisk stat. Den israelske historikeren Ilan Pappe sier at tidligere forsøk fra mandatstyret ikke hadde ført fram, og at det derfor ble FNs oppgave å finne en løsning på den regionale

konflikten som utspant seg i mandatområdet Palestina. Han sier også at FN var nærmest paralysert av den kalde krigen, samt at medlemmene i komiteen som fikk som oppgave å finne en løsning, UNSCOP, ikke var godt kjent med verken Midtøsten som region eller selve konflikten:

These officials had no experience in the Middle East or any knowledge of the Palestine situation, and had visited the area very briefly. They seemed to be more impressed by their gloomy visit to the camps of the Jewish Holocaust survivors in Europe than by what they saw in Palestine. In Europe, however, the tragedy had already occurred: in Palestine it was about to happen. It took UNSCOP nine months, between February and November 1947, to make a decision on the country’s fate. They had been given a ready-made partition programme by the able and well-prepared Zionist representatives, while the Palestinian and Arab side failed to propose any coherent alternative. Despite this, the Palestinians’ consensual rejection of partition was fully known to UNSCOP (Pappe 2004:123f).

Pappe sier at palestinernes motstand avverget en enstemmig beslutning, men ikke en majoritetsbeslutning. Komiteen ble også ved sine gjentatte besøk boikottet av palestinerne, mens sionistlederne tok imot dem. Dette gikk også i palestinernes disfavør og resulterte i en sterkere støtte til sionistene og deres kamp for en delingsplan. Området var noe mer stabilt, og sionistenes arbeid med å etablere et feste i mandatområdet konsentrerte seg mest om de ukultiverte områdene i den nordlige delen av Negevørkenen og andre områder som var tillatt fra the White Paper i 1939. Byene fungerte derimot med sine binasjonale innbyggere, som forsøkte å unngå interaksjon (Pappe 2004:124). Pappe mener også at sionistene var godt forberedt på det som skulle skje:

Those who where most aware of the abnormality of the situation produced by the British insistence on leaving Palestine without any proper arrangements for a transitional period or any substitute regime were best prepared to fill the vacuum to their advantage. Since May 1946, the Zionist leadership had been preparing itself for what it saw as a final shutdown with the local population (Pappe 2004:124).

Pappe sier at det ikke fantes noen plan før 1948, men at det fantes en klar holdning helt fra 1930-årene, da sionistlederne hadde begynt å leke med ideen om å kaste ut den lokale palestinske befolkningen med makt. Han fortsetter:

The difference now was that the Palestinian refusal to accept a UN solution provided a pretext for implementing a systematic expulsion of the local population within the areas allocated for a Jewish state, areas already demarcated in the UNSCOP report (Pappe 2004:124f).

Pappe mener også at det fra sionistisk hold eksisterte en systematisk loggføring over verdien på de enkelte palestinske landsbyene. I tillegg til hvordan de hadde samarbeidet med

sionistene, samt strategisk plassering, var dette faktorer som spilte inn når landsbyene ble tatt fra de palestinske innbyggerne. Han legger til at det jødiske samfunnet også fryktet hva som ville skje når det britiske mandatstyret var over, og at sionistlederne utnyttet denne frykten.

Han mener imidlertid at sionistene viste en stor grad av forberedelse. Den palestinske ledelsen var hjelpeløs, til tross for at den var klar over den store mobiliseringen satt i gang av

sionistene. De boikottet fortsatt FN, og Den arabiske liga tok seg av det diplomatiske, som ifølge Pappe forverret situasjonen for den palestinske siden:

They still boycotted the UN, joining in with the Arab League’s general handling of the crisis, which consisted of a policy of brinkmanship between warlike rhetoric and secret negotiations aimed at postponing any international resolution. This policy was complicated by the

independent approach taken by King Abdullah in Jordan, who, with British blessing, began serious negotiations with the Jewish Agency over his partition plan of dividing Palestine between his kingdom and the Jewish state. The plan was accepted in principle by the Jewish side and implemented during the war itself, ensuring a safe annexation of eastern Palestine to Jordan in return for limited participation by the Hashemite Legion in the overall Arab war effort (Pappe 2004:125f).

Det palestinske lederskapet undervurderte ifølge Pappe hvordan mangelen på arabisk forarbeid, kombinert med de militære forberedelsene fra sionistisk hold, påvirket balansen i regionen. Den 29. november 1947 la UNSCOP fram sine anbefalinger for FNs

Generalforsamling, der flertallet mente at det beste ville være å dele Palestina i to stater, med en økonomisk union. Den jødiske staten skulle bestå av det meste av kysten, det vestlige Galilea og Negev. Resten skulle tilfalle palestinerne (appendiks IV). Minoriteten la fram forslag om én stat, basert på demokratiske prinsipper.

I månedene som fulgte delingen, utviklet situasjonen seg til en borgerkrig, der blant annet FN dro i tvil den avgjørelsen som var tatt. Det var imidlertid for sent å gå tilbake på den, og samtidig hadde mange palestinere blitt kastet ut av sine hjem og tapt kampen mot de jødiske styrkene. Ilan Pappe forteller at utdrivelsen av palestinere startet tolv dager etter at FNs delingsplan ble vedtatt. En måned senere var den første palestinske landsbyen utradert av de jødiske styrkene, som et svar på et angrep:

This action was transformed into an ethnic cleansing operation in March, which resulted in the loss to Palestine of much of its indigenous population (Pappe 2004:128).

Pappe sier også at mandatet gikk i oppløsning før FN rakk å bestemme seg for hvordan de ville erstatte det. Det gjorde ikke saken bedre at den britiske regjeringen nektet å la

tjenestemenn fra FN overvåke at delingsplanen ble utført etter resolusjonens bestemmelser.

Pappe mener videre at FN trolig ikke ville hatt noen innvirking på resultatet, og at de ikke ville kunnet forhindre verken den palestinske katastrofen – al-nakba, eller krigen.”At best, we would have an additional source for what took place in those months leading to the actual Arab-Israeli war”, sier han, og referer til hendelsene fram til den siste britiske soldaten forlot palestinsk jord, den 15. mai 1948 (Pappe 2004:128).