Berits fortelling

- Jeg hadde veldig dyktige lærere og tenkte at det måtte være et inspirerende yrke Jeg ble veldig inspirert av mine egne lærere, og jeg følte at de så meg og at jeg lærte mye av dem. Jeg er lærerutdannet og har jobbet ved ulike skoler. Derfor har jeg sett at en skole ikke bare er en ting. Miljøene er forskjellige og måten de løser ting på er forskjellige. Men jeg ser jo også at det å opparbeide en god relasjon til elevene er noe av det viktigste. Jeg har ikke mye i min utdannelse om spesialundervisning eller forskjellige diagnoser, så jeg har måttet lære meg underveis. Jeg er for tiden kontaktlærer for en tredje klasse på to og tyve elever, og underviser i fem ulike fag. For tiden går det veldig fint i klasserommet, dagene er rolige og jeg lever i min egen lille verden. Men det har jo ikke alltid vært sånn.

- Det kan være så markant utrivelig og utrygt at kanskje lærere blir sykemeldt

Jeg har opplevd elever som gjør det helt umulig å drive undervisning og ødelegger for hele klassen. Noen slår og sparker, andre synes det er morsomste er å få læreren til å kjefte. De er kroniske etter oppmerksomhet. Det kan være så markant utrivelig og utrygt at kanskje lærere blir sykemeldt. Vi har hatt mange eksempler på den type atferd på skolen vår, helt ned til første klasse.

- Dårlig klasseledelse gir makt til elevene

Det er klart at hvis det blir mye dødpunkter i undervisningen, hvis den er uforutsigbar og dårlig organisert, gir det spillerom for elevene. Ved stadig uro og når elevene ikke lærer ting, da gir man jo makt til elevene, og det kan jo fremelske og forsterke dårlig atferd.

- Jeg tenker at vi erfarne lærere har god trening på å se hva som er avvik (…)

Problematferd kan jo også være en kombinasjon av konsentrasjonsproblemer og faglige problemer, så da må man jo ta diverse tester for å finne ut av det. Jeg tenker at vi erfarne lærere har god trening på å se hva som er avvik, men når vi søker hjelp fra PPT, barnevern eller andre fagpersoner, føler jeg noen ganger at vi blir stempla, de typene kan være litt arrogante og si: «jammen har du prøvd det… du har ikke gjort noen ting.

- Elevene må kunne innrette seg i skolen og ikke tro de er på barnerommet hjemme Dårlig oppdragelse og disiplin hjemme, drar de jo også med seg i skolen. Foreldrene er forbilde for barna sine uansett hva slags hjem de kommer fra. Men elevene må faktisk forstå at det er forskjell på skolen og barnerommet hjemme. De må innrette seg og ikke gjøre som det passer dem hele tiden. De må være hyggelige med andre, og i den grad de får det til, gjøre det som forventes både faglig og ellers. Det er normalt tenker jeg, og dette

er jo snakk om sosial kompetanse. Det er klart det er viktig å ha et godt forhold til foreldrene til disse barna. Men i noen tilfeller må man ta upopulære avgjørelser.

- Av og til så må man skjære igjennom overfor foreldre

I et tilfelle med en elev som oppførte seg truende mot andre elever, nektet jeg han å være med på kino. Det reagerte jo foreldrene på for de hadde jo sett mange saker fra sitt barn sin side, og mente at det var andre som også bidro. Men noen ganger så man må bare rett og slett skjære gjennom selv om det ikke blir så godt mottatt.

- (…) det er bra at de tas ut av og til, så de kan lære det de trenger for å tilpasse seg den vanlige klassen (…)

Når elever hos oss viser avvikende atferd, sånn som han som jeg nektet å bli med på kino, er det veldig vanlig å ta de ut i mindre grupper på et eget rom betjent av spesiallærer.

Dette blir jo en form for tilpasset opplæring. Jeg tenker det er bra at de tas ut av og til, så de kan lære det de trenger for å kunne tilpasse seg den vanlige klassen. Noen elever får også alternativ opplæring utenfor ordinærskolen, men hvis de bare holder til på en spesialskole så fordreies jo normalitetsbegrepene deres ikke sant, og når de da skal ut i samfunnet siden så vil de ikke være så godt tilpasset. Måten elevene oppfører seg på viser oss voksne at de må hjelpes, vi vil jo at barn skal være sunne.

- At ting har en forklaring synes jeg er veldig greit (…) for det er en slags sykdom (…) Noen ganger kan jo problematferd skyldes noe som ligger defekt i personligheten eller i utviklingen til eleven. Noen mangler helt empati, de plager andre og ler når de blir snakka til. Noen kan finne på å spare hevn fra barnehagen, det er jo nesten et psykisk problem som må reguleres med terapi. Jeg synes antallet diagnoser har økt. Før var man kanskje ikke så snar til å ty til det med AD/HD, men tenkte at eleven har mye liv i seg, er litt urolig, litt rampete. Nå leter man raskt etter en forklaring som man kan gjøre noe med. Men jeg blir alltid letta hvis man får et svar, for atferden har ikke blitt forstått. At ting har en forklaring synes jeg er veldig greit. Og da går det i de fleste tilfeller an å informere medelever. Det ikke er noe han gjør med vilje, for det er en slags sykdom og han trenger hjelp. Vi må forstå han på en litt annen måte, ikke stille de samme krava, og som regel forstår medelevene det veldig godt.

- Han har nå blitt utreda og fått medisiner, og oppfører seg mye mer normalt

Jeg hadde en elev med AD/HD, og når vi var på tur så kunne han sette seg på bakbeina, stikke av og gjøre det veldig komplisert og krevende. Hvordan skulle man så løse det uten at han fikk medisiner? Vi kunne jo satt inn mer ressurser og latt han være sånn, men så ville jo han blitt stigmatisert av medelever fordi han har en voksen med hele tiden. Han har nå blitt utreda og fått medisiner, og oppfører seg mye mer normalt. Den gutten har det mye

bedre med seg sjøl nå og fungerer bedre sosialt. Men så er det å finne riktig medisin og ta hensyn til bivirkninger, det kan være en lang prosess. Vi må svare på skjemaer og sånt, for å hjelpe til å finne riktig medisin.

- Atferden til elevene kan være en helt annen hjemme enn på skolen

Når atferden er en helt annen hjemme enn på skolen, er det noen ganger vanskelig å få til en oppmelding. Foreldrene har aldri sett barna sine oppføre seg sånn, og vil nesten ikke tro det. De skriver ikke under hvis man har en oppmelding på en elev som man mener kan ha en diagnose, og da kommer du ikke videre. Og det er jo forståelig at de kommer i forsvar og ikke vil tro at det er noen galt med ungen sin. Andre gir læreren fritt spillerom, viser tillit og er glade for hjelp.

- Når det ikke er snakk om diagnoser er nok atferden mer viljestyrt

Vi har jo også en del utprøvende atferd av barn som ikke har diagnoser. De er rett og slett ikke villige til å gå inn i den trange trøya som alle reglene representerer. De sniker seg unna, åler seg rundt i systemet og prøver å få letta på stramheten fordi det ikke passer.

Noen blir behandlet som prinser og prinsesser hjemme og skal ikke tas i, og noen går inn i klovneroller fordi de ønsker oppmerksomhet.

- Jeg bresket meg overfor han i timen for å få han på rett kjøl, men han endret seg ikke

En elev som var faglig sterk forsøkte å avspore meg i hver time. Selv om jeg bresket meg mye overfor han i timen for å få han på rett kjøl, og hadde runder med foreldene, var det umulig å få han til å endre seg. Men hvis jeg møtte han etter skolen, var han den søteste du kan tenke deg. Denne eleven har nå fått en ny lærer som han har fått et veldig godt forhold til og beundrer. Han er veldig fotointeressert og tar nå bilder ved julesamlinger og sånt.

De prøver å tilby han noe som er gøy, så han har på en måte endret atferd. Men når det kommer ny lærer inn så blir det visst akkurat som før.

- «Du føler nesten at du «prostituerer» deg; du tar jobben for pengene men trivselen blir borte»

Når det kommer en ny lærer inn i et klasserom er det som om det blinker i øynene på noen elever, du må bruke så mye krefter på disiplin slik at de skjønner at du mener alvor og vinner kampen. En gang jobbet jeg som faglærer for en sjette klasse, og det virket som noen av de elevene hadde bestemt seg for å psyke meg ut. Det var utrolig slitsomt og jeg prøvde å snakke med kontaktlærer om det. Men han var en sånn snill og rund person som ikke tok tak i noe og som elevene likte veldig godt. Noen gutter i den klassen var ufyselige og frekke, og jeg tok tak i dem og dro de inn til rektor nå og da. Den jobben var alt annet enn hyggelig, det var en prøvelse og jeg kjørte hjem noen ganger nesten på gråten. Over

tid blir du helt utarma. Du føler det nesten som om du «prostituerer» deg; tar jobben for pengene men trivselen blir borte.

- Elevene skal liksom oppføre seg for at læreren skal lykkes

Det er ikke bare atferden til elevene som sliter på trivselen, det har også kommet veldig mye nytt inn i skolen med årene, veldig annerledes krav er lagt på lærerne, det som forventes av deg er veldig konkretisert. Du må følge den og den metoden, det skal være strukturert klasseledelse og belønningssystemer, det er mye kontorarbeid, mye forventninger og så mye stress. Jeg opplever at man var mindre opptatt av å kategorisere eller diagnostisere elever tidligere. Det kan jo henge sammen med at kravene i skolen har økt med årene, og resultatene blir jo målt. Det er veldig viktig å få ro i klassen og gjøre det godt på nasjonale prøver, for ikke å bli hengt ut i avisa. Så elevene skal oppføre seg ordentlig for at læreren skal lykkes liksom, satt litt på spissen. Det var litt mer koselig å være lærer før, det hører jeg flere sier.

- (…) den gode relasjon mellom lærer og elev er kjempeviktig

Selv om det er mange krav til oss lærere, og det kan være tøft med noen elever, så må man huske på at den gode relasjonen mellom lærer og elev er kjempeviktig! Jeg tenker det som voksen er viktig å vite noe om det med følelser: «hvis jeg snakker eller gjør sånn mot deg, hvordan virker det for deg, hva opplever du da?». For eksempel ved å bruke «jeg»

budskap om vanskelige ting, sånn at eleven ikke kommer i forsvar. Jeg tror vi lærere må bli gode på generell sosial kompetanse, som vi jo prøver å lære elevene. Være løsningsorientert og ikke komme i maktkamper, dempe konflikter i stedet for å framprovosere. For vi kan lære de mye, men hvordan gjør vi det oss voksne imellom, gjør vi det riktig? Det er vel det som er å være profesjonell da, prøve å følge det man har lært.

- Å fremme sosial kompetanse og dannelse hos elevene er noe av det mest krevende Noe av det mest krevende, er å jobbe med sosial kompetanse i skolen, altså å kunne være tålmodig, og utholdende, kunne være høflig, hvis vi klarer det er det helt suverent. Dette handler om karakter og dannelse, og jeg trur vi kan komme langt med elevene jeg hvis du bare oppretter en relasjon. Jeg trur at hvis du får en elev som hører på deg og har tillit til deg, så kan du påvirke. Det tror jeg helt sikkert. Men det er jo bare en kjensgjerning at en lærer ikke har like mye sympati med hver elev i klassen. Noen befinner seg jo langt ute i skalaen og noen blir sett mer enn andre. La oss si at en elev i løpet av en dag har tre forskjellige lærere som han ikke har en god relasjon til, det påvirker jo selvbildet. Ja han vil jo da oppleve at de andre elevene er viktigere enn meg. Og det blir en negativ sirkel tenker jeg da.