I dag finnes det ulike begrep for det arbeidet som blir lagt ned for å gjøre språk og ulike tekster tilgjengelige (MTM, 2013, s. 3). Jeg benytter den engelske definisjonen av klarspråk i denne oppgaven (jf. kapittel 1.3.3), ettersom den engelske versjonen av begrepet omfatter en
«videre» forståelse av klarspråk. Den engelske definisjonen omfatter også design og struktur, og den gir derfor også en mer utførlig beskrivelse av hvordan man kan utforme tekster med
19 hensyn til målgruppen og formålet ved bruk av mer enn «bare ord». I det følgende presenterer jeg begrepene «klarspråk» og «lettlest», og hvordan en innen disse tilnærmingene arbeider med tekster for å gjøre dem tilgjengelige for ulike målgrupper.
2.3.1 Klarspråk
Både Språkrådet og Plain Language Association InterNational (heretter «PLAIN») skriver at en tekst er skrevet i klarspråk dersom leseren finner det han trenger, forstår det han finner, og kan bruke informasjonen han har funnet (Språkrådet, 2013; PLAIN, udatert, b). Klarspråk er med andre ord en kommunikasjonstilnærming som fokuserer på å hjelpe leseren. En tekst som er skrevet i klarspråk er ifølge PLAIN relevante for leseren, de er klare og konsise, de er enkle å følge, de er konverserende og direkte, og de er designet for å være innbydende og for å hjelpe lesere med å finne viktig informasjon (PLAIN, udatert, b).
PLAIN har utformet en liste over hvordan dette kan gjøres best mulig, ut fra følgende fem punkter:
1. Målgruppe og formål: Skribenten må tenke over hvem som skal lese teksten som utformes og overveie blant annet målgruppens alder, profesjon, utdanning og
ferdigheter. Man må også tenke gjennom hva man kan regne med at leserne allerede kan, og hva de kan trenge mer informasjon om. Skribenten må også tenke gjennom hva som er formålet med teksten og hva målgruppen kan ønske å oppnå ved å lese teksten.
2. Struktur: For å velge riktig kommunikasjonsstruktur må skribenten tenke gjennom hva slags struktur som vanligvis brukes for nettopp det han skal kommunisere, hvilke strukturer leseren er kjent med og hvilke sekvenser som vil være logiske for leserne som skal navigere seg gjennom teksten.
3. Design: Skribenten må ta hensyn til de tre følgende områdene når tekstens design utformes: layout, typografi og informasjonsgrafikk. Skribenten må for eksempel sørge for at det er rikelig med tomrom som bidrar til å skille ut ulike deler av teksten.
Relevante overskrifter kan også hjelpe leserne med å navigere i teksten. Skribenten kan også vurdere å bruke informasjonsgrafikk som bilder, tabeller, punktlister og
20
diagrammer som kan bidra til at informasjonen blir presentert på en tilgjengelig og engasjerende måte.
4. Uttrykk: Dette punktet handler om ordlyden. Noen teknikker varierer fra språk til språk, men generelt bør man vurdere tone, ordvalg, sjargong, setningslengde og verbform. Som hovedregel bør en bruke personlige pronomen og skrive i en formell, men konverserende, stil. En bør velge de enkleste ordene som formidler betydningen, og unngå sjargong som leserne ikke er kjent med. Hvis en må bruke tekniske termer, må disse forklares. Setningslengden bør ikke overstige 15–20 ord, og verbene bør være i aktiv form fremfor passiv form.
5. Evaluering: Skribenten må alltid evaluere om det er sannsynlig at teksten vil lykkes før den sendes ut. Man bør minst evaluere den selv, men helst få noen andre til å lese den. Brukertesting er den beste metoden for å evaluere om teksten er vellykket, det vil si om den kommuniserer det den skal. Dette punktet er viktig for en tekst som skal nå en stor målgruppe (min tolkning av PLAIN, udatert, a).
2.3.2 Lettlest
Mens klarspråk er regnet som en metode for å skrive forståelig, er lettlest en type tekster som er myntet på ulike målgrupper som har vanskeligheter med å lese tekster, (jf. 2.2.2).
Forskjellen på klarspråk og lettlest er at lettleste tekster strekker seg enda lengre for å forenkle, ifølge Klepke og Rydell (2013, s. 30–32). Klarspråkarbeid handler først og fremst om språket, mens de som jobber med lettlest, jobber med både språket og innholdet
(Bohmann og Arle, 2015). Mens klarspråk er ment for alle, er lettlest ment for marginaliserte grupper. Med marginaliserte grupper menes blant annet eldre, dyslektikere, immigranter, personer med afasi, personer med lærevansker, personer med intellektuelle/kognitive funksjonsnedsettinger og utrente lesere (Bohmann og Arle, 2015). Disse gruppene kan ha problemer med lesingen av ulike grunner, som for eksempel at de leser sakte, har problemer med synet, har lite interesse, har et begrenset vokabular, har lite kunnskap om
lesekonvensjoner og/eller at de ikke forstår hovedbudskapet (jf. 2.2.2). Bohman og Arle (2015) mener at lettleste brosjyrer, bøker, nettsider og lignende kan bidra til å inkludere flere og få mer deltakelse.
21 Lettlest skiller seg fra (det svenske og norske) klarspråkbegrepet på tre områder, det vil si med hensyn til målgruppe, design og arbeidsfeltet. Lettlest retter seg mot flere spesifikke målgrupper (jf. avsnittet over). Arbeidsfeltet er også bredere innenfor lettlest fordi det også omfatter for eksempel skjønnlitteratur og aviser, i tillegg til myndighetstekster. Dessuten omfatter lettlest design, i likhet med den engelske definisjonen av klarspråk, det vil si layout, bilder, grafisk utforming osv (MTM, 2013, s. 3). Begrepet lettlest og klarspråkbegrepet overlapper hverandre på noen områder, men likevel bør begrepene holdes atskilt:
Det är en viktig distinktion mellan ett huvudfokus på språket i myndigheter och
organisiationer som är direkt förknippat med vår roll som samhällsmedborgare å ena sidan (klarspråk), och å andra sidan ett fokus på att underöja läshinder i många olika slags texter med betydelse för väldigt olika aspekter av vårt liv (lättläst) (MTM, 2013, s. 3).
Lettlest-tekster bearbeides i henhold til følgende fem punkter: medium og modaliteter, tekstinnhold og perspektiv, tekstens røde tråd, tekstens tone og intertekstualitet, avsnitt, setninger og ord (MTM, 2013, s. 6–7):
1. Medium og modaliteter: Tekster på data gir flere muligheter til å bearbeide teksten enn tekster på papir. Blant annet kan teksten leses opp, vanskelige ord kan beskrives, forklares eller eksemplifiseres, eller en kan koble illustrasjoner til teksten.
Illustrasjoner kan kobles til teksten på flere måter. For eksempel kan teksten og
illustrasjonene akkompagnere hverandre, de kan komplettere hverandre, eller de kan gi ulike, og noen ganger kontrasterende, informasjon. Når man bruker illustrasjoner, som også kan være illustrerende grafikk, som figurer, tabeller og diagrammer, må man likevel huske på at disse kan være kulturknyttede, og at ikke alle kan «lese» dem.
2. Tekstinnhold og perspektiv: Om leseren ikke er kjent med tekstens innhold, vil han eller hun få problemer med å trekke slutninger og lese mellom linjene. I hvilket perspektiv innholdet fremstilles, kan påvirke vanskelighetsgraden til teksten. Dersom teksten fremstilles i et perspektiv leseren er kjent med, og leseren dessuten har bakgrunnskunnskaper om innholdet, kan leseren enkelt få med seg innholdet. Hvis teksten fremstilles i et kulturknyttet perspektiv som leseren ikke har noe kjennskap til, vil det bli vanskeligere for leseren å få med seg innholdet. Teksten blir også
vanskeligere dersom den inneholder flere ulike perspektiv, men samtidig vil den gi leseren mulighet til flere vinklinger om et tema.
22
3. Tekstens røde tråd: Den røde tråden i teksten bygges delvis opp på et overordnet nivå, og delvis på et avsnitts- og setningsnivå. Hvordan den røde tråden i tekster bygges opp på det overordnede nivået i en tekst kommer an på teksttypen. I
skjønnlitteratur er den røde tråden hovedsakelig kronologien, mens det i sakprosa både kan være kronologi og andre relasjoner, som kan være beskrivelser, kjeder av årsak og virkning, eller en tese med argumenter som taler for eller i mot tesen. For å hjelpe lesere med å finne den røde tråden i en tekst, kan man strukturere teksten slik at leseren får hjelp til å lese mellom linjene, for eksempel ved å bruke
kausalitetsmarkører eller andre ledd som kan hjelpe svake lesere med å forstå årsakssammenheng. I sakprosa kan en også benytte metatekst, som beskriver
strukturen i den kommende, eller foregående, teksten, for å hjelpe svake lesere med å styre lesingen i riktig retning: Nå skal jeg fortelle om… eller La oss bytte tema.
4. Tekstens tone og intertekstualitet: Tekstens tone og intertekstualitet påvirker hvordan leseren engasjeres av og dras inn i en tekst. I en skjønnlitterær tekst kan man bruke virkemidler som paradokser, overdrivelser, kontraster eller omskrivninger for å engasjere lesere, mens konvensjonen for sakprosatekster er at de skal være saklige og objektive. Slike virkemidler kan gjøre lesingen vanskeligere for en leser som ikke har bakgrunnskunnskaper om emnet eller om liknende tekster.
5. Avsnitt, setninger og ord: Hvordan en tekst er organisert i kapitler og avsnitt, hvordan den bruker titler, og hvordan den er delt inn i avsnitt kan gjøre teksten mer forståelig, i tillegg til enkle setninger med kausalitetsmarkører. Teksten kan også bli enklere å lese dersom den ikke inneholder lange og vanskelige ord, selv om det kan være vanskelig å unngå bruk av fagtermer i enkelte tekster (min tolkning av MTM, 2013, s. 6–9).
Bohman, som arbeider for Myndigheten för tillgängliga medier (MTM), mener at andrespråklesere kan ha nytte av lettleste tekster i en begynnerfase av språkinnlæringen.
Grunnen til det er at lettlest-tekster stiller mindre eller ingen krav til bakgrunnskunnskaper.
Andrespråkbrukere kjenner ikke nødvendigvis ord som «kommune» og «regjering» når de begynner å lese på andrespråket, og derfor trenger de tekster som forklarer dette og gir eksempler ifølge Bohman (personlig kommunikasjon 19.09.15). Lettlest-tekster kan med andre ord være en vei inn i et nytt språk og samfunn. I Sverige er lettlest mer utbredt enn i Norge. I Sverige finnes det blant annet flere lettlest-aviser, i tillegg til at det er mulig å velge å
23 lese en lettlest versjon av mange svenske nettsider. I Norge finnes det per i dag én lettlest-avis, Klar Tale, som er tilgjengelig på nett, og som blir gitt ut en gang i uken. Den er også tilgjengelig som punktutgave, lydavis og som podcast (Klar Tale, 2015).
Lesing på andrespråk kan, som jeg allerede har vært inne på, være vanskeligere enn førstespråklesing på grunn av ulike bakgrunnskunnskaper og kjennskap til ord (se f.eks.
Laufer, 1997 eller Kulbrandstad, 2003). Lettlest tar hensyn til at andrespråklesere kan ha andre bakgrunnskunnskaper og ordkunnskaper enn førstespråklesere. For eksempel blir det lagt vekt på å forklare årsakssammenheng og bruke metatekst for å hjelpe lesere med å styre lesingen i riktig retning, og man unngår kompleks grammatikk eller lange, vanskelige ord.
Lettlest uttrykker eksplisitt at andrespråklesere kan ha andre behov enn førstespråklesere;
«Särskilt för dem som inte har svenska som modersmål kan även konkreta men inte så vanliga vardagsord vara svåra» (MTM, 2013, s. 9). Dette er likevel noe som har blitt diskutert og problematisert, noe jeg viser i kapittel 2.5. I neste delkapittel går jeg nærmere inn på ulike aspekter ved lesing på andrespråk.