Skal vi forstå ambulansetjenesten som en lærende organisasjon må man se organisasjonen i den konteksten den befinner seg i (Örtenblad, 2015). Arbeidshverdagen i ambulansetjenesten er uforutsigbar, og preges av til tider høyt tidspress under oppdrag dersom de er akutte.
Oppdragene kan være risikofylte, både for ambulansearbeiderne selv og for pasientene. I tillegg består ambulansetjenesten av flere stasjoner som er geografisk spredt, der det er stasjonært få ansatte. Dette er eksempler på karakteristikker som skiller ambulansetjenesten fra mange andre organisasjoner. For eksempel vil produksjonsbedrifter og servicebedrifter ofte ha en mer forutsigbar og mindre risikofylt arbeidshverdag. Ambulansetjenestens særegne karakteristikker gjør at den derfor ikke kan være en lærende organisasjon på samme måte som andre organisasjoner.
Det fremkommer fra caseanalysen at erfaringer fra oppdrag er den viktigste kilden til læring i ambulansetjenesten. Siden det av naturlige årsaker ikke er mulig å styre mengden og hvilken type oppdrag som kommer får ambulansearbeidere ulik mengdetrening. Sammenlignet med andre organisasjoner som har forutsigbare arbeidsoppgaver har derfor ambulansetjenesten utfordringer med å gi alle ansatte tilstrekkelig med reelle arbeidsoppdrag for å opprettholde ferdighetsnivået. Dette forsøkes kompenseres for gjennom egentrening og simulering på ambulansestasjonen, samt jobbrotasjon i form av rullering. I tillegg belyste caseanalysen at diskusjon og erfaringsutveksling mellom ambulansepersonellet er en viktig kilde for læring.
Det å evaluere suksesser og feil systematisk blir ansett som en viktig del av
organisasjonslæring. I helsetjenesten er imidlertid mye informasjon taushetsbelagt, og det kan i tillegg være utfordrende å dele informasjon. Dette er et særegent trekk for helsetjenesten, derunder ambulansetjenesten, noe som reduserer muligheten for tilbakemelding på eget arbeid. Dette reduseres kvaliteten på de faglige diskusjonene og evalueringen siden man ikke har tilgang til sentral informasjon. Mye av arbeidsoppgavene i ambulansetjenesten er
standardisert gjennom prosedyrer og retningslinjer, noe som sikrer en viss grad av formalisering. Samtidig er beslutningsmakten desentralisert under oppdrag slik at
ambulansearbeidere har rom til å ta egne beslutninger og kan tilpasse behandlingen for den
6 Diskusjon
73
enkelte pasient. Til sammenligning vil man i en produksjonsbedrift i større grad kunne standardisere arbeidsoppgaver da man jobber med homogene materialer. Dette gjør det mulig å kvalitetssikre arbeid underveis siden man har flere kvalitetsindikatorer som kan brukes til å vurdere eget og andres arbeid. Dette er muligheter som ambulansetjenesten ikke i like stor grad har, ettersom pasientene er unike individ som vil medføre at noen sammenligninger blir hensiktsløse. Videre kan ansatte i ambulansetjenesten i stor grad utføre hverandres jobb, noe som er unikt for organisasjonen fordi det grunnleggende kunnskapsnivået som kreves er likt for alle. Muligheten til å eksperimentere er som nevnt redusert i ambulansetjenesten ettersom eksperimentering bare kan finne sted innenfor medisinske og lovmessige rammer. Det vil for eksempel være uetisk med erfaringslæring der pasientens velvære og helse står på spill, og det følgelig er lite rom for feil ettersom konsekvensene kan være store. Alle de nevnte
karakteristikkene ved ambulansetjenesten påvirker muligheten for å være en lærende organisasjon.
De viktigste karakteristikkene oppsummeres i figur 16:
Figur 16 Ambulansetjenestens særegne karakteristikker i den kontekst-tilpassede modellen
Som tidligere nevnt er oppgavens formål å kartlegge på hvilken måte ambulansetjenesten i Helse Nord-Trøndelag er en lærende organisasjon. Siden ambulansetjenestens struktur og organisering i Norge varierer på tvers av helseforetak, vil flere av funnene som trekkes frem i caseanalysen bare kunne si noe om forholdene i Helse Nord-Trøndelag. Likevel er noen sentrale elementer fra caseanalysen generaliserbare og vil være gyldige for
ambulansetjenesten i hele ambulanse-Norge. Generaliserbarhet er ifølge Tjora (2017) og Bryman (2016) knyttet til forskningens relevans utover de enheter som faktisk er undersøkt.
Man kan spørre seg i hvilken grad funnene fra studien kan generaliseres utover det spesifikke forskningstemaet. I denne studien er derfor spørsmålet hvorvidt funnene fra
ambulansetjenesten i Helse Nord-Trøndelag er relevante for andre ambulansetjenester i Norge. Det er grunn til å tro at utfordringen med varierende oppdrag og mengdetrening også gjelder for andre helseforetak i Norge, siden de fleste helseforetak vil bestå av både lav- og
74
høyaktivitetsstasjoner. I tillegg er problematikken knyttet til lite ekstern tilbakemelding også relevant utover Helse Nord-Trøndelag siden dette i stor grad skyldes taushetsplikt. Dette er begrenset av lover på nasjonalt nivå. Begrenset læring- og erfaringsoverføring på tvers av ambulansestasjoner vil også være aktuelt for andre helseforetak ettersom dette generelt er en utfordring i helsetjenesten. Studiens funn kan ikke uten videre generaliseres, men målet er at disse sentrale elementene belyser utfordringer som kan eksisterer i andre helseforetak og vil derfor ha nytteverdi for flere. Som tidligere nevnt vil man ved å styrke ambulansetjenesten som en lærende organisasjon være bedre rustet til å respondere raskt på endringer eller feil, og kontinuerlig forbedre og tilpasse seg etter disse. Dette er ønskelig for ambulansetjenester i alle helseforetak da det kan øke kvaliteten i behandlingen av pasienter. Denne studien kan derfor gi ambulansetjenester i andre helseforetak bedre forståelse av hvordan de kan styrkes som en lærende organisasjon og inspireres av tiltakene som presenteres for Helse Nord-Trøndelag i kapittel 6.2.
Ved å undersøke organisasjoner som har lignende karakteristikker og kontekst som ambulansetjenesten kan man få en mer generalisert modell for hvordan disse er lærende organisasjoner. Dette kan være organisasjoner som brannvesen og politi, eller andre
beredskapstjenester som deler ambulansetjenestens karakteristikker. Disse organisasjonene er også preget av risikofylt arbeid med mennesker der man må handle raskt og der oppgaver ikke kan fullstendig standardiseres. Oppgaven presenterer en kontekst-tilpasset modell for ambulansetjenesten som lærende organisasjon, der det tas høyde for ambulansetjenesten karakteristikker. Begrensninger i organisasjonen og dens kontekst fører til endringer i den kontekst-tilpassede modellen for ambulansetjenesten. Dette innebærer et begrenset
læringsklima og en radikalt endret læringsstruktur. Disse er et resultat av at
ambulansetjenesten arbeider med mennesker og man kan følgelig ikke oppfordre til
eksperimentering. I tillegg er ambulansetjenesten en offentlig, byråkratisk organisasjon, noe som medfører en viss grad av formalisering. Dette er karakteristikker som er felles for alle nødetater. Når det er de samme karakteristikkene som gir den kontekst-tilpassede modellen kan den anvendes for de aktuelle organisasjonene. I dette tilfelle vil det gjelde karakteristikker som er felles for beredskapstjenester. Dette kan gi en dypere forståelse av beredskapstjenester som lærende organisasjonen, og man kan konvergere mot en felles kontekst-tilpasset modell der felles karakteristikker ligger til grunn. Dette kan gi en beskrivelse av hva som er god og dårlig praksis i beredskapstjenesten ved at den enten styrkes eller svekkes som lærende organisasjon. Dermed kan organisasjoner som deler felles karakteristikker og kontekst-tilpasset modell sammenlignes, og la seg inspirere av hverandre som lærende organisasjoner.
For eksempel kunne et intervjuobjekt belyse et større læringsutbytte fra trening dersom ambulansepersonellet i større grad klarte å trene reelt på den casebaserte treningen, noe intervjuobjektet mente politiet er flinke til. Ved å analysere politiet kan funn som styrker den som lærende organisasjon være til inspirasjon for andre nødetater. For eksempel funnet om reell trening. Dette kan belyse god praksis som kan styrke andre nødetater som lærende organisasjoner.
75