Vinteren i 5. klasse hadde Mats store vansker med å fortelle, lese og som han selv sa, framføre for de andre i klassen. Han ble nervøs. Han hadde opplevd at han hadde dummet seg ut foran de andre elevene.
Jeg mente at det han hadde framført hadde gått riktig bra, men det var ikke hans opplevelse. Før juleferien hadde vi brukt veldig mye tid og ulike metoder for å bearbeide dette. Da vi kom på skolen etter nyttår, sa jeg:
“Jeg har tatt deg på alvor. En stund fremover skal du få slippe å gjøre ting som gjør deg nervøs. Vi må finne ut og vite hva det er som skjer når du blir nervøs.”
Mats sier:
“
Jeg blir også nervøs når jeg skal peke på tavlen. (Når klassen går igjennom dagsplan på tavlen. I denne perioden leste en av de andre elevene det læreren skrev og Mats deltok gjennom å peke med pekestokken det eleven skulle lese.)Da sier jeg at vi kan lage en avtale, og jeg skriver i notatboka mi:
Avtale: Mats skal ikke peke på tavlen når dagsplanen leses. Mats skal gjøre skolearbeidet og leksene sine. Men noen andre, voksne eller barn i klassen, kan fremføre det og lese opp det Mats har skrevet. Dette gjelder i uke 2.
Noen dager senere forteller klassestyreren meg at Mats hadde lest opp, høyt og tydelig, en fortelling han hadde skrevet i norsk. Da jeg snakket med Mats om dette, sa han:
62 |Autismeenheten, Rapport nr. 1 • 2005 Å undervise en elev med Asperger syndrom| 63
“
Det er ikke på den måten jeg blir nervøs. Når jeg står frem for alle sammen, klassen og for andre blir jeg nervøs. Når jeg sitter på benken og sier det, blir jeg det ikke.Da foreslår jeg at han kan sitte på benken å lese dagsplanen om mor-genen. Men, nei:
“
Jeg er ikke helt klar til å sitte på benken og lese dagsplanen.Dette med å vise frem, fremføre og bli nervøs var noe vi fortsatte å jobbe med. Det tok lang tid, men gjennom å sette ord på det og ta Mats på alvor løste det seg etter hvert. Samtidig så vi at Mats også var en vanlig skolegutt som gjerne kunne tenke seg å slippe unna en del arbeid. Men vi kjenner ham så godt at vi stort sett skjønte når disse situasjonene faktisk var veldig vanskelige for han. Det viktigste var at Mats opplevde at vi respekterte han.
Å sykle er noe de aller fleste barn liker, og skolen vår har sykkel- og tra-fikkopplæring på slutten av 4. klasse. Fra 5. klasse kan elevene sykle til skolen. Mats ville ikke og klarte ikke å sykle. Høsten i 5. klasse prøvde vi å lære ham å sykle. Vi hadde sykler i to størrelser også med støttehjul.
Men dette var ikke lett:
“
Vi syklet litt på den store sykkelen. Jeg klarte å sykle på tohjul bitte lite grann mens de holdt.En annen dag sa Mats:
“
Det gikk litt dårlig med syklingen. Hver gang lener det seg til venstre selv om jeg holder kroppen rett. Jeg forstår det ikke. Jeg tror ikke jeg er ment til å sykle.Våren i 6. klasse fikk Mats en stor sykkel med støttehjul fra Hjelpemiddelsentralen. Han hadde brukt den litt hjemme. Jeg bad ham fortelle om hvordan det hadde gått:
“
Jeg var flau. De andre så på meg hele tiden.Jeg sier at kanskje de andre så mest på sykkelen. De hadde ikke sett en sånn sykkel før, og de var gjerne imponert over sykkelen.
64 |Autismeenheten, Rapport nr. 1 • 2005 Å undervise en elev med Asperger syndrom| 65
Nå var det første uka i 7. klasse, og klassen skulle i neste uke sykle til et vann for å fiske. Jeg snakket med Mats om dette. Jeg tegnet et kart over hvor de skulle. Men Mats syntes dette hørtes veldig vanskelig ut.
Han sa:
“
Jeg kan ikke sykle på sti med støttehjul. Har du sett en 12- åring med støttehjul? Jeg er redd for å sykle bratt.Jeg svarer at de skal bare sykle på veien og parkere syklene før stien inn i skogen. Men at de andre tingene kan vi snakke mer om. Jeg ber ham lage noen punkter om hvorfor han ikke kan sykle. Da sier han:
“
Nr. 1. Det er ganske pinlig å vise seg frem med en sykkel med støttehjul.Nr.2. Jeg er redd for å sykle nedover bratte bakker.
Nr.3. Min sykkel kan ikke snu så veldig mye.
Nr.4. Det er helt umulig å sykle oppover.
Da sier jeg: Nå har du gitt meg gode argumenter. Da skal jeg snakke med Leif (klassestyreren) før turen i neste uke.
Uka etterpå snakker vi igjen om turen.
“
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med syklingen i morgen. Jeg er ganske usikker. Jeg tolererer nesten ikke å vise meg frem med støttehjul. Er det egentlig greit om man sier “Nei, takk” til å sykle? Hvis han (klassestyreren) sier alle må sykle, da kommer jeg ikke. Mamma og pappa vil tvile på at jeg ikke blir med. De vil ikke synes det er greit.Jeg sier at han må være med på turen, men at han kanskje kan slippe å sykle. Jeg hadde snakket med klassestyreren, og vi var enige om at jeg skulle prøve å få Mats til å sykle. Hvis det ikke gikk, skulle klassestyre-ren kjøre bil, og Mats kunne sitte på. Da fortsetter Mats:
“
Jeg er ikke ment for å gå og fiske i naturen. Da gjør jeg ingen-ting, det er ikke bruk for meg.Da sier jeg : Man kan velge bort at man ikke vil sykle med støttehjul.
Men man kan ikke velge bort å fiske og arbeide med livet i ferskvann.
Det gjør alle 7. klasser i hele Norge. Jeg forteller ham at han skal møte
64 |Autismeenheten, Rapport nr. 1 • 2005 Å undervise en elev med Asperger syndrom| 65
på skolen neste dag og at han får kjøre med Leif inn i skogen dit hvor stien begynner.
Senere i skoleåret, når resten av klassen skal sykle, blir Mats alltid spurt om han vil sykle. Men han vil ikke bruke sykkelen, verken hjemme eller på skolen. Vi respekterer at Mats synes det er flaut å være 12 år og bruke sykkel med støttehjul. Mats har hatt vansker i aktiviteter som krever god balanse. Men bestemmer han seg for å lære å sykle, så tror jeg han klarer det. Kanskje han på ungdomsskolen kan bruke tandem-sykkel?
En dag på våren i 6. klasse ville ikke Mats gjøre noe av det klassen skulle arbeide med i første time. Han virket trist og sa alt var kjedelig og uinteressant. I neste time tok vi oss en prat. Jeg spør hvordan han hadde hatt det forrige time og fortalte at assistenten hadde sagt at han var litt trist og ikke vil jobbe. Mats svarer:
“
Jeg var litt lei meg. Jeg tenkte på det med Kristian. Jeg fortalte det ikke til Bjørg (assistenten). Det er bare tre uker igjen. Fordi Kristian, (støttekontakten) skal slutte. Han skal flytte. Da han sa meg det, kom det nesten en mørk skygge foran meg. Jeg følte meg skrekkelig, omtrent som mine morodager var omme.Jeg skal kanskje få ny støttekontakt. Det beste sammen med Kristian har vært å gå på kino og i Badeland. Vi har vært ven-ner, enige om ting. Kristian og var en papirbretter. Vi har hatt det gøy. Nå er moroen snart over.
Det var ikke noe problem å forstå at dette var det han var mest opptatt av denne dagen. Men han trengte hjelp, — tid, rom og sted — for å få satt ord på det. Etter at det var gjort, lot jeg ham få velge hva vi skulle snakke om. Da ville han fortelle meg om en naturfilm han hadde sett på fjernsynet forrige uke. Den var han fortsatt veldig opptatt av, og den var viktig for ham å snakke om. Deretter var det mulig å bli enige om noen oppgaver han skulle arbeide med neste time med hjelp av assistenten.