Taleflytvansken stamming - i et familieperspektiv
Leikny Gulsett Ødegård
Masteroppgave logopedi PE323L
Universitetet i Nordland Mai 2015
Forord
”Av alle de stedene jeg har lest, har jeg aldri lest noe om hvordan stamming påvirker familien, så derfor syntes jeg dette var veldig spennende å kunne være med på å hjelpe til… å… ja… forklare hvordan vi føler at det er i hvert fall…”(Informant ”Kari”).
Da jeg begynte å stake ut kursen for denne masteroppgaven, hadde jeg på lik linje med ”Kari”
ikke lest noe om på hvordan stamming kan influere familielivet. Jeg erfarte under arbeidet med denne oppgaven, at det var utfordrende å finne undersøkelser med dette fokuset. Jeg er svært takknemlig for at ”Kari” og hennes familie delte rikt av sine opplevelser, tanker og erfaringer med meg. Takk skal dere ha!
Jeg vil også rette en takk til veilederen min, Bjørg Mari Hannås, for konstruktive
tilbakemeldinger. Takk til alle dere som har ”heiet” på meg. Takk til besteforeldre som har stilt opp som barnevakt. Dere har alle hatt stor betydning gjennom hele logopedstudiet.
Den største takken går allikevel til mann og tre barn som hver på sin måte har gjort det mulig at jeg nå leverer masteroppgaven. Det har ikke alltid vært lett for barna å forstå hva jeg har brukt så mye tid på. I et forsøk på å forstå, spurte min sønn på 7 år: ”Skriver du en bok eller mamma?”, og min sønn på 6 år prøvde å forstå hvor mye jeg egentlig hadde igjen av det jeg holdt på med. ”Har du så mye igjen mamma?” spurte han i det han strakte ut armene sine for å angi mengden. Av og til har jeg ønsket at min datters råd på 9 år, også hadde fungert i et universitetssystem: ”Men mamma, kan du ikke bare spørre læreren om du kan få litt mindre lekser?”
Min kjære mann har tatt et stort ansvar hjemme, slik at jeg har kunnet komme i mål med oppgaven. Takk for at du har støttet og oppmuntret meg hele veien.
Leikny Gulsett Ødegård, mai 2015.
Sammendrag
Hensikten med denne masteroppgaven har vært å undersøke hvordan fenomenet stamming gjør seg gjeldende i en familie når en eller flere av medlemmene stammer. Gjennom en kvalitativ undersøkelse, med intervju som metode, ønsket jeg å få fram informantenes
subjektive opplevelser og erfaringer om fenomenet stamming i en familiekontekst. Jeg ønsket også at det de formidlet kan bli til eksplisitt kunnskap for andre i samme situasjon og for logopeder i møte med en som stammer og deres familie.
Undersøkelsen har vært gjennomført i en familie med mor og far og en sønn på 2 ½ år som hadde begynt å stamme. Mannen i dette parforholdet stammet også . Jeg intervjuet mor og far.
Resultatene for undersøkelsen viste at familiemedlemmene på ulike måter ble påvirket av fenomenet stamming. Jeg vil her peke på følgende punkter:
• I noen kommunikasjonssituasjoner hvor ekteparet var deltakere i samtalen, fungerte kona som kommunikasjonsstøtte for mannen. De kommunikasjons- og
interaksjonsmønstre som var etablert, ga flere følelsesmessige belastinger og krevende roller for kona enn for mannen. Ekteparet hadde grunnleggende kvaliteter som
åpenhet, tålmodighet og aksept for det å stamme. Dette ga en trygg plattform for ekteparet så vel som for sønnen som hadde begynt å stamme. Mannen opplevde å få hjelp fra logopedisk behandling i voksen alder. Da mannens stamming også berørte kona, ønsket hun å bli inkludert i denne behandlingen.
• Som omsorgspersoner for en gutt som hadde begynt å stamme, viste undersøkelsen hvordan deres tidligere erfaringer om stamming var av betydning for situasjonen de hadde kommet i. Foreldrene ba om hjelp fra hjelpeapparatet med en gang da sønnen var begynt å stamme. Da de opplevde at hjelpeapparatet valgte å observere gutten i et miljø hvor han ikke stammer, økte bekymringen og frustrasjon. Foreldrenes kunnskap om eget barn og arvelig disposisjoner ble ikke etterspurt, og behov for informasjon om prosess og videre tiltak ble ikke ivaretatt av hjelpeapparatet. Dette gjorde situasjonen vanskelig å takle for foreldrene, og de søkte derfor om hjelp andre steder.
Nøkkelord: Stamming, samtale, kommunikasjonsstøtte, kommunikasjons- og interaksjons- mønstre, familiesystem, stressfaktorer.
Abstract
The purpose of this thesis has been to examine how the phenomenon stuttering manifests itself in a family when one or several of the members of the family are stuttering. Through a qualitative study, with interview as method, I wanted to reveal the informants subjective experience of the phenomenon stuttering in a family context. I also wanted that their
experiences could be conveyed as explicit knowledge for others in the same situation and also for speech therapists encountering patients who stutter; and their families.
The study has been completed in a family with a mother, a father and their son aged 2 ½, who had started to stutter. The man in this relationship was also stuttering. I did the interviews with the mother and father. The results of the study showed that the family members were affected by the phenomenon stuttering in different ways. I will in the following point out these items:
• In some communication situations where the married couple were both participants in the conversation, the wife acted as a communication support for the husband. The established communication and interaction pattern between the couple gave several emotional straining and demanding roles for the wife more than the husband. The married couple had basic qualities as candour, patience and accept for the
phenomenon of stuttering. The husband experienced that he received good treatment from the speech therapists during his grown up years. Since the husband’s stuttering also affected the wife, she wanted to be included in the treatment.
• As caregivers for a small boy who had started to stutter, the study showed how their previous experiences of stuttering was of significance for their present situation. When their son started to stutter they immediately asked for assistance from the social
welfare services. When the parents saw that the social welfare services chose to observe their son in an environment where he was not stuttering, their worry and frustration increased. The parent’s knowledge about their own son and about hereditary dispositions was not asked for, and their need for information about the process and measures going forward was not taken care of by the social welfare services. The situation was very difficult and stressful for the parents to cope with, and as a result they chose to seek help elsewhere.
Keywords: Stuttering, conversation, communication support, communication and interaction pattern, family system, stress factors.
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 BAKGRUNN ... 2
1.2 FORMÅL, PROBLEMSTILLING OG AVGRENSNING AV UNDERSØKELSEN ... 3
1.3 BEGREPSAVKLARINGER ... 4
1.4 OPPBYGGING AV OPPGAVEN ... 4
2 TEORETISK FORANKRING ... 6
2.1 STAMMING ... 6
Årsaker ... 6
Kjernestamming og sekundærstamming ... 8
Stammeutvikling og begynnende stamming ... 8
2.2 SPRÅK OG KOMMUNIKASJON ... 10
Språk-‐ og kommunikasjonsutvikling ... 10
Samtalen ... 11
Flyt i språkproduksjon ... 12
2.3 STAMMING HOS ENKELTINDIVID OG I ET FAMILIESYSTEM ... 14
3 FORSKNINGSMESSIG TILNÆRMING ... 16
3.1 VITENSKAPSTEORETISK STÅSTED ... 16
Forforståelse ... 17
3.2 FORSKNINGSMETODISK FREMGANGSMÅTE ... 17
Casedesign ... 17
Rekrutering og utvalg ... 18
3.3 SEMISTRUKTURERT INTERVJU ... 18
Intervjuguiden ... 19
Prøveintervju ... 21
Intervjuene ... 21
Transkribering ... 23
3.4 ANALYSE OG FORTOLKNING ... 23
Validitet, reliabilitet og generalisering ... 25
Etiske utfordringer og forskningskritiske blikk på egen undersøkelse ... 26
4 PRESENTASJON AV FUNN ... 28
4.1 PRESENTASJON AV FAMILIEN ... 28
4.2 ERFARINGER KNYTTET TIL KOMMUNIKASJONSSITUASJONER ... 29
Kommunikasjonsstøtte ... 29
Unngåelsesatferd ... 30
Valg og reaksjoner knyttet til kommunikasjonssituasjoner ... 31
4.3 REAKSJONER, HOLDNING OG ROLLER KNYTTET TIL DET Å STAMMING ... 33
Reaksjoner og holdninger som både Ola og Kari har ... 33
Reaksjoner og roller som utpeker seg hos Kari, kone til en som stammer ... 34
Reaksjoner som utpeker seg hos Ola og Kari, foreldre til et barn med begynnende stamming .. 35
4.4 ERFARINGER KNYTTET TIL HJELPEAPPARATET ... 39
Ola sine erfaring med logopedisk behandling ... 39
Kari sin erfaring med og ønsker for logopedisk behandling ... 40
Foreldrenes erfaringer med barnehage og førskoleteam ... 42
4.5 OPPSUMMERING ... 44
5 DRØFTING AV FUNN I LYS AV TEORI ... 45
5.1 ERFARINGER KNYTTET TIL KOMMUNIKASJONSSITUASJONER ... 45
Erfaringer knyttet til kommunikasjonssituasjoner for Ola og Kari ... 45
Erfaringer som foreldre til en gutt på 2 ½ år, med begynnende stamming ... 50
Oppsummering ... 50
5.2 REAKSJONER, HOLDNINGER OG ROLLER KNYTTET TIL DET Å STAMME ... 50
Akseptering, åpenhet, tålmodighet ... 51
Roller ... 53
Reaksjoner fra foreldrene da sønnen begynte å stamme. ... 53
Oppsummering ... 55
5.3 ERFARINGER KNYTTET TIL HJELPEAPPARATET ... 55
Erfaringer fra Ola og Kari ... 56
Erfaringer med barnehage og førskoleteamet ... 57
Oppsummering ... 60
6 AVSLUTNING ... 61
6.1 OPPSUMMERING AV RESULTATENE ... 61
6.2 KUNNSKAP FOR LOGOPEDER ... 63
6.3 VIDERE FORSKNING ... 64
LITTERATURLISTE ... 65
VEDLEGG ... 67
VEDLEGG 1: GODKJENNELSE FRA NORSK SAMFUNNSVITENSKAPELIG DATATJENESTE ... 67
VEDLEGG 2: INFORMASJONSSKRIV MED SAMTYKKEERKLÆRING ... 69
VEDLEGG 3: INTERVJUGUIDE ... 70
1 Innledning
Stamming har vært kjent langt tilbake i historien, og ulike teorier om årsaker til stamming ble laget som forklaring på fenomenet. I middelalderen forklarte de stamming med kramper i strupelokket. På 1700 - tallet hevdet Mendelssohn at stamming var psykisk betinget og
skyldtes kollisjon av ideer. De ulike forklaringer gjennom historien, kan sees som forløper for vår tids stammeteorier. Stamming finnes i alle kulturer og på alle språk (Guitar, 2014, Preus, 1987). I midlertid har forskere så langt ikke blitt enige hvordan stamming skal defineres, hvordan den oppstår og hvilke faktorer som utløser, forsterker eller vedlikeholder stamming (Guitar, 2014, Heitman, Mørk & Sønsterud, 2007).
Med utgangspunkt i definisjoner fra andre forskere, blant annet Van Riper, har Alm (2005) formulert følgende definisjon:
Stuttering is a speech disorder characterized by difficulties to move forward in the speech sequence, when the person knows what to say. The difficulties are expressed as: sound initiation problems; prolongations of sounds; repetitions of sounds, syllables, words, or phrases; rephrasing, pauses; superfluous sounds or words; or avoidance of speech. In some cases the difficulties to move forward in the speech sequence are associated with abnormalities in muscular tension or abnormal
movements, especially in the throat, mouth, and face, but also in the rest of the body.
The disorder may be hidden if the person manages to use conscious strategies to avoid display of symptoms (...)“ (Alm, 2005, s. xix).
På denne måten forklarer han hvordan stammingen sine lydlige talebrudd, medbevegelser i stammingsøyeblikket ved muskelspenninger og unngåelser for å skulle stamme kommer til uttrykk. Han tar også med den dimensjonen der en som stammer klarer å skjule sin stamming.
På lik linje med Alm (2005) tar også Guitar med rytmeforstyrrelsen i talen, men han fokuserer videre på den emosjonelle siden av det å stamme. Han sier: ” Individuals who stutter are usually aware of their stuttering and are often embarrassed by it. Moreover, they often use excessive physical and mental effort to speak (Guitar, 1998, s. 10). Verken Alm (2005) eller Guitar (1998) tar direkte inn i definisjonen at en slik vanske kan forstyrre eller hemme kommunikasjonen i samhandling med andre. På hjemmesiden til Norges interesseforening for stamme (udatert) skriver de i sin forklaring av stamming at det også er en
kommunikasjonshemming. Hvordan stammingen kommer til uttrykk er svært individuelt.
Enkelte opplever at stammingen hindrer kommunikasjonen, deltakelse i sosialt liv og synet på seg selv. For enkelte kan stammingen påvirke utdanning og yrkesvalg. Andre kan oppleve at stammingen ikke er til hinder (Guitar 2014). Kompleksiteten og variablene i vanskeområdet
er stor innenfor taleflytvansken stamming. Dette kan bety at de ulike definisjonene som finnes til sammen kan beskrive noe av hva stamming er (Sønsterud, Howells & Hoff, 2014).
I litteraturen blir det å stamme beskrevet som en taleflytvanske som kan få konsekvenser for kommunikasjonen med andre mennesker (Guitar 2014, Shapiro 1999, Rygvold & Ogden, 2008).
”Stuttering occurs within the context of communication systems, thus affecting and being affected by all persons who communicate with the person who stutters (Shapiro, 1999, s. 14).
For å kunne forså kompleksiteten av stamming i forhold til atferd, tanker og følelser som en person som stammer har, må det tas hensyn til personen selv, de sosiale kontekstene personen kommuniserer i, samspillet mellom kommunikative krav og de individualiserte kapasiteter for taleflyt (Shapiro, 1999). Stamming må altså forstås ut ifra individet og den kommunikative konteksten dette individet er en del av. Samtidig har enkeltindividet mulighet for å ta aktive valg: ”Stuttering is a personal construct. Stuttering - related thoughts, feelings and behavior reflect in part the consequence of active and alternative choices”(Shapiro, 1999, s.119). Mitt utgangspunkt for undersøkelsen, har vært hvordan kommunikasjonsvansken stamming viser seg i en familiekontekst. Shapiro sier det slik:
Stuttering and other communication disorder exist, and therefore must be addressed, within a family context. The experiences of and changes in a person who stutters trigger compensatory changes in family members and significant others.
(Shapiro, 1999, s.119).
1.1 Bakgrunn
Bakgrunnen for å velge stamming som tema for denne masteroppgaven, har vært knyttet til flere forhold.
For det første har jeg gjennom flere år arbeidet med mennesker som bruker en
kommunikasjonsform som er annerledes enn resten av storsamfunnet. Majoriteten av disse brukerne har skader som medfører kommunikasjonsvansker i større eller mindre grad. For andre kan den språklige utfordringen ligge i at de har tegnspråk som morsmål og av den grunn gjør det vanskeligere å kommunisere fritt og ubesværet med hvem de måtte ønske. I dette kommunikasjonsfellesskapet er det spennende å se hvordan hvert enkelt individets kommunikasjon gjensidig påvirker hverandre.
For det andre ble jeg under en studietur til Michael Palin Centre hvor de blant annet har fokus på tidlig intervensjon for førskolebarn med begynnende stamming, nysgjerrig på dette feltet.
Gjennom sin kliniske erfaring gjennom mange år samt forskningsbasert kunnskap, har de ansatte ved dette senteret sett at indirekte arbeid med denne gruppen fører til at stamming for de aller fleste barna forsvinner eller reduseres betydelig. Tilnærmingen de har til barnet som stammer, er å bruke foreldrene som ressurser. Gjennom veiledning og opplæring fikk foreldrene kunnskap og bevissthet om hvordan deres eget taletempo, egen kompleksitet i setninger og tydelig veksling mellom hvem som har ordet i en samtale, kunne bidra til å redusere barnets stamming. Dette senterets tanke om at familien er sentral i behandlingen for en person som stammer, stod i sterk kontrast til det vesle innblikk jeg fikk gjennom
logopedpraksisen hvor kun individfokusert behandling ble gitt av en logoped i et grupperom på en skole.
For det tredje ligger bakgrunnen for min undersøkelse i et foredrag jeg hørte hvor David A.
Shapiro foreleste1. Han er professor i kommunikasjonsvansker ved Western Carolina
Universitet i USA. Mye av hans arbeid er viet personer som stammer og deres familier. I det nevnte foredraget vektla han at han alltid trakk inn familien i behandlingen uansett om det var barn, ungdom eller voksne. Han understreket at alle familier har sine
kommunikasjonsmønstre. Når en person som stammer gjør endringer i sin kommunikasjon, må etablerte mønstre hos familien også brytes. Han mente derfor at familiekonteksten var svært sentral i behandlingen av en personen som stammet.
1.2 Formål, problemstilling og avgrensning av undersøkelsen
Formålet med masteroppgaven har vært å undersøke hvordan fenomenet stamming gjør seg gjeldende i en familie der en eller flere av medlemmene strammer. Det er mitt ønske at det intervjupersonene formidler av egenopplevelser, kan bli til kunnskap for andre i samme situasjon og for logopeder i møte med personer som stammer og deres familie.
Problemstillingen for min undersøkelse har ut i fra dette vært:
Hvordan gjør fenomenet stamming seg gjeldende i en familiekontekst når en eller flere av familiemedlemmene stammer?
1 David A. Shapiro foreleste 10. Oktober 2014. Workshop arrangert av Stad.ped sørøst i samarbeid med Norges intresseforening for stamme.
For å kunne finne svar, har jeg valgt å operasjonalisere problemstillingen i følgende spørsmål:
1. Hvordan kommer stammingen til syne og hvilke konsekvenser får dette for kommunikasjonen og relasjonen mellom familiemedlemmene?
2. Hva bør logopeder vektlegge i behandlingen for personer som stammer og familiene deres?
Det kunne vært flere aspekter som det hadde vært spennende og interessante å undersøke i en familie når ett eller flere av familiemedlemmene stammer. Jeg har valgt å avgrense til å undersøke hvilke erfaringer familiemedlemmene gjorde seg i noen kommunikative situasjoner, og hvilke erfaringer personen/e som stammer og familien hadde med hjelpeapparatet.
1.3 Begrepsavklaringer
Taleflytvansken stamming omfatter ervervet nevrogen, psykogen, farmakogen og utviklingsmessig stamming. Ervervet nevrogen stamming kan forårsakes av hjerneslag, traumatiske hodeskader eller nevrogene sykdommer. Ervervet psykogen stamming kan for eksempel forårsakes av psykologisk stress i forbindelse med en hjerneskade. Farmakogen stamming kan komme av bivirkninger ved bruk av medisiner som antidepressiva eller nevroleptika. Med unntak av utviklingsmessig stamming, debuterer de overnevnte formene stort sett i voksen alder uten at personen har hatt episoder med stamming tidligere. (Hartelius, Nettelbladt, Hammarberg, 2008). Den mest vanlige formen for stamming er den
utviklingsmessige. Videre i oppgaven vil jeg kun skrive om utviklingsmessig stamming.
1.4 Oppbygging av oppgaven
I kapittel 1 har jeg gjort rede for ulike definisjoner av stamming og hvordan en som stammer er en del av et komplekst system. Jeg har skrevet om bakgrunnen for valg av tema for
undersøkelsen, hvilke formål, problemstilling og avgrensning jeg har hatt for undersøkelsen, og jeg har avklart begreper jeg har brukt i oppgaven. I kapittel 2 redegjør jeg for den teorien som har vært relevant for problemstillingen som knytter seg til stamming, språk og
kommunikasjon og stamming som en del av et familiesystem. Min forskningsmessige tilnærming som har ledet fram til å besvare min problemstilling, redegjør jeg for i kapittel 3.
Her skriver jeg også om enkelte etiske utfordringer underveis i arbeidet og ser med kritisk
blikk på valg jeg har gjort. Kapitel 4 og 5 utgjør den største delen av oppgaven. Her presenterer jeg funn og drøfter dette i lys av teori. I kapittel 6 avslutter jeg med å besvare problemstillingen min som har ligget til grunn for undersøkelsen.
2 Teoretisk forankring
I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for teori som har vært mest relevant i forhold til
problemstilling. Kapittelet er delt inn i tre delkapitler hvor jeg i det først delkapitlet redegjør for forekomsten og mulige årsaker til stamming, hvordan stammeatferden deles i
kjernestamming og sekundærstamming, samt en faseinndelt stammeutvikling med vekt på begynnende stamming. I delkapittel 2 skriver jeg om språk - og kommunikasjonsutvikling, hvilke regler som gjelder i samtaler mellom to eller flere personer, og hvilke faktorer som er med å bestemme oppfattelsen av flytende eller ikke - flytende tale. I delkapittel 3 skriver jeg om hvordan en person som stammer, er en del av et familiesystem hvor alle gjensidig påvirker hverandre.
2.1 Stamming
Ca 85% av de som stammer, begynner mellom 2 og 5 - årsalderen, med en
gjennomsnittsalderen rundt 36 måneder. De er da inne i den største fysiske, kognitive, sosiale, følelsesmessige og språklige utviklingsvekst. Noen få kan allikevel starte etter 9 år. Det antas at 4- 5 % av alle førskolebarn stammer. I grunnskolen antas det at forekomsten av stamming ligger på ca 1% og noe under 1% i voksen alder. Når det er snakk om varig forekomst av stamming i befolkingen, antas 0,7% å være et gjennomsnittstall (Heitmann, 2013, Hartelius, Nettelbladt & Hammarberg, 2008). Det er like mange jenter og gutter som begynner å stamme, men det er flere jenter enn gutter som får tilbake normalflyt. Forholdstallet mellom kjønnene øker med alderen, og i voksen alder antas den å være 4:1(Yairi & Ambrose, 2014).
Årsaker
De siste tiårene er det forsket mye på taleflytvansken stamming, men spørsmålene om hva som er årsaken til fenomenet, hvorfor noen barn utvikler stamming og andre ikke, og om stamming kan forhindres i å oppstå, er fremdeles ikke løst. Forskere har for det meste brukt psykodynamiske, konstitusjonelle og lærings - og utviklingspsykologiske teorier for å forklare årsaken til stamming.
I de psykodynamiske teoriene hevdes det at stamming kan være en forventningsnevrose, hvor stammingen får sin primære funksjon i den ubevisste konflikten i å hindre forbudte tanker og følelser i å bli sagt (Hartelius, Nettelbladt & Hammarberg, 2008). Retningen har fått lite
Konstitusjonelle eller somatiske teoriene forklarer årsaken til stamming som en kompleks nevromotorisk taleforstyrrelse ofte med en genetisk disposisjon. Arvelige faktorer antas å være 71% (Yairi & Ambrose, 2014). Forskere har framsatt flere teorier. En teori har gått ut på at avvikende hjernedominans og brudd i samordningen mellom høyre og venstre
hjernehalvdel er årsaken til stamming, mens en annen teorier har gått ut på at stamming er et resultat av et forsøk på å korrigere en svikt i språkplanleggingen (Hartelius, Nettelbladt &
Hammarberg, 2008). Nyere teori som er foreslått er at stamming kommer av at mennesker som stammer, har en auditiv persepsjonsdefekt. Det er også framsatt hypotese om at stamming kommer av forstyrrelser i basalgangliene. Midtsystemet, mediale premotoriske system, som er lokalisert rundt midten av hjernen, og sidesystemene, laterale premotoriske hjernebarken og lillehjernen, er de to parallelle systemene i hjernen som ”timer” stavelser og lyd i talen. Stamming kobles til midtsystemet som inkluderer basalgangliene. Basalgangliene er en samling strukturer omtrent midt i hjernen med viktige automatiseringsfunksjoner som for eksempel motorikken i talen (Alm, 2005).
Lærings - og utviklingspsykologiske teorier har de siste tiårene fått spesiell oppmerksomhet.
Ifølge disse teoriene kan miljømessige og utviklingsmessige faktorer ha betydning for framkalling og utvikling av stamming, og om stammingen vil vedvare (Heitmann, 2013, Guitar, 2014). Dette innebærer at det kan være ubalanse mellom individet og miljøet.
Eksempel på dette er at foreldrene hadde misforstått en normal ikke - flytende tale hos barnet som stamming og i barnets strev etter å snakke flytende begynte å stamme. Det kan være ubalanse mellom kapasitet og krav. For eksempel at barnet har en rask utvikling av språket uten at det samsvarer med talemotorisk utvikling. Det kan være barn som har foreldre med hurtig tale kan streve med å oppnå samme krav om talehastighet, eller det kan være foreldres talemåte med bruk av kompliserte setninger, spørsmål og hyppige avbrytelser kan stresse barnet. I forsøket på å snakke på samme språklig nivå som foreldrene, presser barnet seg over egen språklig - og talemotoriske utviklingsnivå. Teorier foreslår også at stamming kan kom av barnets erfaring om frustrasjon og mislykkede talesituasjoner leder dem til å tro at det å snakke er vanskelig. Det gjør at de reagerer med muskelspenninger og ikke - flytende tale som leder til kjernestamming. Denne atferden øker frustrasjon hos barnet og opplevelsen av mislykkethet i kommunikasjon og de vil etter hvert utvikle sekundærstamming (Guitar, 2014).
Modeller og teorier som er framhold har ofte sett kun på en mulig forklaring for årsaken til stamming. Det forskerne kan enes om, er at stamming er en kompleks nevromotorisk taleforstyrrelse og at det er flere faktorer som virker sammen og gjør at noen barn utvikler vedvarende stamming og andre ikke. Disse faktorene er knyttet til individuelle, miljømessige og lærings- og utviklingsmessige forutsetninger (Guitar, 2014).
Kjernestamming og sekundærstamming
Det er vanlig å skille mellom kjernestamming og sekundærstamminger når en skal forstå en persons stammeatferd. Kjernestamming er den grunnleggende taleatferden. Denne er ufrivillig og ute av kontroll for personen. Taleatferden kan være repetisjon av enkeltlyder, stavelser, deler av ord eller hele ord, forlengelser av lyd og blokkeringer. Sekundærstamming er en lært atferd som en reaksjon på kjernestammingen. Sekundærstamming innebærer fluktatferd, som for eksempel blunking, nikking og hosting, som kan virke forsterkende på stammingen, og unngåelsesatferd som betyr at ord det er fare for å stamme på, unngås eller talesituasjoner velges bort. Fluktatferd oppstår etter at stammingen har begynt. Unngåelsesatferden oppstår før selve stammeøyeblikket (Guitar, 2014).
Stammeutvikling og begynnende stamming
Talebrudd, som for eksempel stopp i ord og gjentakelser av ord, er vanlig for alle (Guitar, 2014, Kelman & Nicholas, 2008). Noen har flere talebrudd enn andre uten at det vil bli vurdert som stamming. For små barn som har begynt med setninger, er det ikke uvanlig å ha flere talebrudd. Dette beskrives som normal ikke- flytende tale (Guitar, 2014). Stammingen utvikler seg individuelt, men Guitar (2014) har allikevel skissert følgende utviklingsfaser.
Første fase er normal ikke -flytende tale. Her kan barnet være i alderen 1½ - 6 år, med
talebrudd på under 10 pr 100 ord, med en eller to repetisjoner som forekommer i begynnelsen av setninger eller ord. Det neste stadiet er borderline stamming, grensestamming, som kan begynne mellom 1½ - 3½ år. Her kan talebruddene være 11 eller flere pr. 100 ord.
Repetisjoner forekommer oftere og lengre ute i setninger eller i et ord på dette stadiet, enn i det første. Forlengelser av lyder kan også forekomme. Sekundæratferd er foreløpig ikke blitt utviklet og det er liten bevissthet knyttet til det å stamme. I stadiene begynnende stamming, ved 3½ - 6 årsalderen, og overgangsstamming, ved 6- 13 årsalderen, øker kjernestammingen med for eksempel raskere repetisjoner og at blokkeringer er blitt hardere. Sekundær atferden utvikles. I disse fasene er personen klar over sin stamming og følelser knyttet til frykt,
frustrasjon, skam og det å føle seg flau, øker (Guitar, 2014). Siste fase avansert stamming, antas å begynne fra ca 14 år. Personene i denne fasen har stammet fra barndommen.
Kjernestammingen er nå preget av lange, anspente blokkeringer med enkelte tremor, skjelving i stemmen. Sekundær stamming kan være preget av flukt og unngåelses atferd. Fra stadiet begynnende stamming og til avansert stamming kan negative følelser og tanker øke gradvis.
Utviklingsstadiene kan gi en forståelse av hvordan stamming kan utvikle seg fra løs og lett stamming til mer hard og alvorlig som både kan gi mer fysisk strev og psykisk påkjenning for personen det gjelder. Imidlertid har stadiene fått kritikk da faren for å bruke de som absolutte sannheter kan være tilstede. Variasjoner i stammingens kvantitet og kvalitet er stor også i tidlig fase, og stammeutviklingen skjer ikke nødvendigvis i samme progredierende grad (Sønsterud, Howells & Hoff, 2014). Nyere forskning har vist at ca 40-50 % av tilfellene som begynte å stamme, startet plutselig (Yairi & Ambrose, 2014).
I norsk litteratur og dagligtale, brukes begreper som barnestotring og barnehakking (Heitmann, 2005, Rygvold & Ogden, 2008). Disse begrepene kan være upresise å bruke mener Sønsterud, Howells & Hoff (2014). Jeg velger allikevel å bruke begrepet barnestotring i den oppgaven. Jeg vil også gjøre kort rede for hva som skiller barnestotring da dette vil være aktuelt under presentasjon av funn.
Som tidligere nevnt, begynner stamming vanligvis i småbarnsalderen. Samtidig er det ikke uvanlig at små barn i sin språkutvikling gjentar ord, nøler, og har oftere pauser enn hva eldre gjør når de snakker. Dette er imidlertid ikke begynnende stamming. Begrep som brukes om dette fenomenet er småbarnshakking eller småbarnsstotring (Rygvold & Ogden, 2008, Heitmann, 2005). Det kan være vanskelig å trekke et klart skille mellom barnestotring og begynnende stamming, men det kan se ut som følgende skiller kan beskrives: Barnestotring er gjerne når barnet i begynnelsen av en setning gjentar hele ord og uttrykk, mens tegn på
begynnende stammeutvikling kan være repetisjon av mindre språklige enheter som språklyder og stavelser. I tillegg kan mer press, unaturlige pauser, muskelspenninger og unngåelse av en talesituasjon være ytterligere tegn på begynnende stamming (Rygvold & Ogden, 2008, Heitmann, 2005).
Prognosene for å få tilbake normal tale er gode. Naturlig gjenvinning av tale, uten profesjonell behandling, antas å ligge på 75 % for barn som stammer (Guitar, 2014). En kan ikke med
sikkerhet si hvem av barna som vil få tilbake taleflyten. Det er flere faktorer som kan ha betydning for å indikere om stammingen vil vedvare eller forsvinne naturlig. De viktigste faktorene er knyttet til familiehistorien, kjønn, alder for når stammingen oppstod, hvor lenge barnet har stammet og stammemønsteret. Dersom barnet har andre i familien som har
vedvarende stamming, er det større risiko for at barnet også vil utvikle dette. Gutter har større risiko for å utvikle vedvarende stamming, men dersom en jente har stammet i et år er det større sjanse for at hun vil fortsette enn om gutt hadde gjort det samme. Barn som begynner å stamme etter 3,5 år har større sjanse for å utvikle vedvarende stamming enn om den hadde oppstått før. Dersom stammemønsteret til barnet består av harde stamming som kan være repetisjoner av stavelser og enkeltlyder, forlengelser av lyder og blokkeringer, og at den ikke avtar i løpet av det første året, er risikoen større for å utvikle vedvarende stamming.
Dersom barnet får tidlig hjelp i sin stammeutvikling, kan 80 - 90% av barna få tilbake taleflyten (Heitmann, 2005).
2.2 Språk og kommunikasjon
”Språk finnes i alle menneskelige kulturer og er vevd inn i all menneskelig aktivitet”
(Tetzchner et al, 1993, s. 14). Språk brukes til utallige formål. Det finnes ulike definisjoner av hva språk er. Språk kan defineres som det å uttrykke og motta ideer og følelser. Det kan også defineres som et strukturert system av tilfeldige talelyder og sekvenser av lyder, som blir brukt i mellommenneskelig kommunikasjon. På denne måten henger språk og
kommunikasjon tett sammen. Kommunikasjon betyr ”å gjøre noe felles” (Tetzchner et al, 1993). Språklig kommunikasjon er en:
”intensjonell handling der bestemte aktører med bestemte oppgaver er involvert.
Språklig kommunikasjon innebærer at noe gjøres til felles viten. Dette skjer i fellesskap - og forutsetter en felles prosess - mellom de som deltar i kommunikasjonen” (Kristoffersen, Simonsen & Sveen, 2005, s. 43).
Språk- og kommunikasjonsutvikling
Barn har en medfødt forutsetning for å lære språk, og språkutviklingen skjer innenfor en sosial - og kulturell ramme (Tetzchner et al, 1993). Allerede ved fødsel blir barnet innlemmet i et språklig og kulturelt fellesskap. Mor og far henvender seg til barnet gjennom å søke ansiktet og blikket til barnet. Kanskje kommer de med ytringer som: ”Hei lille venn! Gråter du? Er du kanskje sulten?” De henvender seg til barnet som et språklig individ. De legger inn pauser i sine ytringer som om barnet skulle svare. Mor og far kommenterer barnet sitt tidlige
språklige signal, som her er gråt, og trekker det inn i sine ytringer. Foreldrene legger med dette til rette for deltakelse i en dialog og for en begynnende språkutvikling. I denne førspråklige fasen, vil barnet bruke en førspråklig kommunikasjonsform protodialogen.
Protodialogen er et dialogisk samspill hvor den voksne og barnet veksler mellom å komme med bidrag og svar ved bruke av lyder, ansiktsuttrykk og gester. Den grunnleggende kommunikasjonsferdigheten, ved bruk av blikk og turtaking, blir lagt. Fra dette stadiet skal barnet tilegne seg språkets formside, ved å lære seg lydene (fonemene) i norsk språk så vel som systemet (fonologien) vi har for å sette lydene sammen til ord (morfem), og ord til setninger (syntaks). I tillegg må de tilegne språkets innholdsside (semantikk) ved å lære ordenes betydning og språkets bruk (pragmatikk). Barnets språkutvikling skal gjennomgå en fonologisk, morfologisk, syntaktisk og pragmatisk utvikling. Fra den førspråklige fasen, går barnet over til å produsere de første vokallydene som etter hvert blir til enkle ord. En sakte utvikling av de første ordene kommer barnet inn i en språkspurt når de har passert 50 -100 ord. Denne spurten knytter seg også til at barnets fysiske og kognitive utvikling samt økt hukommelse og kapasitet for læring. Mellom 3 og 3 ½ årsalderen behersker de fleste barn de viktigste grammatiske ferdigheter. I førskolealderen er samtalene knyttet til konkrete
situasjoner og kontekster, som gradvis utvikles til dekontekstualisert samtaler fram mot skolestart. Språkutviklingen går dermed fra det enkle til det mer komplekse (Tetzchner et al, 1993).
Samtalen
Samtalen er den mest grunnleggende form for kommunikasjon mellom mennesker. Samtalen bidrar til å skape og utvikle sosial kontakt med andre og vår oppfatning av verden og oss selv, skapes, enders og opprettholdes (Lind, 2005). Den er stort sett en ikkeplanlagt muntlig
kommunikasjon skapt i et her- og - nå fellesskap av to eller flere deltakere som veksler på å gi verbale og ikke-verbale bidrag. Dette kalles turveksling og er et av de grunnleggende
kjennetegne på en samtal. I en samtale veksler deltakeren på å ha en samtaletur. En samtaletur innebærer at den ene deltakeren har en spesiell rett og forpliktelse til å gi et bidra til samtalen.
Et bidrag kan bestå av en verbal ytring som kan være alt fra et ord til flere lange setninger, eller en ikke- verbal ytring som blikk, nikk, bruk av mimikk, latter osv. (Lind, Mørk &
Sønsterud, 2007). En samtaletur består av minst en turdannende enhet, som betyr ”en ytring som kan fungere som et selvstendig bidrag i samtalen” (Kristoffersen, Simonsen & Sveen 2005, s. 127). En turdannende enhet kan være alt fra nikk til lengre ytringer. Når en deltaker i
en samtale får sin tur til å snakke, må vedkommende komme med et bidrag. Dersom han/hun er usikker på hva bidraget skal være, må dette signaliseres til de andre deltakerne. Slike signaler blir gitt gjennom nølende lyder, fjerne blikket fra samtaledeltakerne eller verbalt for eksempel si ”skal vi se…” Når en samtaletur går mot slutten, gis det signaler til de andre deltakerne om dette. Turen kan gis videre til en annen deltaker gjennom å stille spørsmål til deltakeren, ved å snu seg mot deltakeren eller rette blikket mot vedkommende. Dersom ordet ikke blir gitt på denne måten til neste deltaker, gjelder ”førstemann til mølla”- prinsippet (Kristoffersen, Simonsen & Sveen, 2005). Et potensielt turskiftepunkt går ofte smidig uten lange pauser mellom turene eller at deltakerne snakker i munn på hverandre. Eksempel på turskiftesignaler kan være avsluttende tonefall, tempoet og lydstyrken er lavere, og økende blikkontakt med samtaledeltakerne. I en samtale hvor turene skifter mellom den ene deltakeren til den andre, stilles det krav til deltakeren om å vise at han/hun er i ferd med å fylle sin tur med verbale eller ikke - verbale bidrag. Kravene som stilles til deltakeren, er umiddelbar progresjon, som betyr at samtalen føres ganske raskt videre og krav om å fylle samtaleturen med relevant og synlig og/eller hørbar handling som ofte er en verbal ytring (Lind, Mørk & Sønsterud, 2007).
Flyt i språkproduksjon
Hovedsymptomet for stamming er knyttet til vansker med flyt i talen. Det er flere faktorer som er med å bestemmer hva som oppfattes som flytende og ikke - flytende tale. Disse faktorene er knyttet til talehastighet, ytringslengde, pauser, prosodi, artikulasjon og reparasjoner.
Talehastighet dreier seg om tempoet i produksjonen av ytringer, inkluder ord og pauser, som helhet. Den normale talehastigheten varierer fra mer enn 240 ord/min som raskt og færre enn 160 ord/min som sakte. Allikevel kan samtaleparten være en norm for hastighet.
Ytringslengde i denne sammenhengen gjelder det som sies mellom to pauser eller andre typer avbrudd som for eksempel gjentakelse. Mange korte setninger vil påvirke oppfattelsen av taleflyt (Lind, 2004).
Guitar (2014) trekker inn pauser som en variabel som skiller oppfattelsen av om en tale er flytende eller ikke. I taleproduksjonen brukes både stille og fylte pauser. En stille pause, som
kan være kort eller lang, er uten fonasjon (lyd) i taleluftstrømmen. Fylte pauser er ikke - verbale vokaliseringer, som for eksempel øh, ehm. Fylte pauser kan vare kort eller lenge (Lind, 2004). Interjeksjoner blir også brukt, som for eksempel ja, jo, altså (Guitar, 2014, Preus, 1987). Pauser brukes både mellom og inne i en turdannende enhet. Når pausen brukes midt i den turdannende enheten kan den fungere som en kognitiv pause, ved at en for
eksempel leter etter ord, men den kan også fungere som pause for å signalisere at en skal si noe viktig. For en med taleflytvansken stamming kan frekvensen av pauser være stor (Lind, 2004, Guitar, 2014).
Prosodi, omfatter de ”melodiske” aspektene ved talespråket, og gjelder intonasjonen (setningsmelodi), tonelag eks løvet og løve, trykk og rytme (Lind, 2004). I for eksempel en samtale kan ytringer som har trykk på ord eller rytme som avviker fra det en oppfatter som vanlig, påvirke inntrykke av flyten i talen.
Artikulasjon sett i sammenheng med hvordan den påvirker taleflyten til en som stammer, er når hele eller deler av ord og fraser gjentas. Lyder kan repeteres, forlenges eller blokkeres.
Blokkering betyr at det ikke kommer en lyd dersom et ord skal bli sagt.
Reparasjoner betyr å ”rette” oppe en språklig feil som for eksempel ord, lyd, setning, eller forklare bedre til samtalepartneren dersom han/hun ikke forstår ytringer. Reparasjoner er helt vanlig å gjøre selv eller andre kan påpeke feil eller reparere ”feilen”. I en samtale er det vanlig at slike reparasjoner forekommer. Selv om det skulle forekomme feil, vil budskapet i en ytring allikevel fanges opp og dermed ikke forstyrre kommunikasjonsflyten i samtalen.
Dersom det i en samtale blir foretatt mange reparasjoner, vil dette påvirke oppfattingen av selve budskapet (ibid).
Dersom innholdet er ustrukturert framstilt eller det for eksempel blir forstyrret av mange fylte pauser, repeterende og forlengede lyder kan innholdet i ytringen bli forstyrret. Eller dersom ytringene er svært korte kan kommunikasjonsflyten bli påvirket (Lind, 2004). Guitar (2014) påpeker også at dersom det kreves stor innsats hos en person for å komme med en ytring, kan dette oppfattes som ikke - flytende tale.
Faktorer som kan påvirke taleflyten eller om ytringer oppfattes som ikke -flytende kan være de faktorene jeg har skrevet om over. Allikevel er ikke dette de eneste faktorene som påvirker
taleflyten. Språkbrukssituasjonen, for eksempel at det er høytlesning eller samtale,
samtalepartneren og samtaleemnet påvirker også taleflyten. Siden det er så mange faktorer som spiller inn, er det normalt at taleflyten varierer i ulike sitasjoner. ”Taleflyt, innholdsflyt og dialogflyt er tre ulike former for flyt, som ikke nødvendigvis alltid samsvarer med hverandre” (Lind, 2004, s.12).
2.3 Stamming hos enkeltindivid og i et familiesystem
Innledningsvis i denne oppgaven skrev jeg at dersom et medlem i en familie har en
kommunikasjonsvanske, vil også resten av familien bli berørt (Shapiro, 1999). Generelt sett bør det være et mål at det logopediske behandlingstilbudet gir best mulig effekt for den som har vansken. I litteraturen jeg har lest om ser jeg at det brukes ulike tilnærminger til
taleflytvansken stamming (Shapiro, 1999, Kelman & Nicholas, 2008, Guitar 2014, Rygvold &
Ogden, 2008). Uansett tilnærming er det et mål at den som stammer skal oppnå mest mulig flytende tale. En faktor som skiller tilnærmingene, er i hvilken grad familiesystemet blir sett på som vesentlig for effektiv behandling eller ikke. Kelman & Nicholas (2008) påpeker at den behandlingen de gir ved Michael Palin Centre for barn i et tidlig stammeforløp, også
involverer familiene. Gjennom deres kliniske praksis har de erfart at familieinvolvering er med å fremme en flytende tale hos barnet som stammer. Shapiro (1999) påpeker at det er sentralt å forstå hvordan stamming gjør seg gjeldende i en familieenhet, i deres
kommunikasjons-systemer og interaksjonen med hverandre. I en familie vil hvert familiemedlem gjensidig påvirke hverandre og familien som helhet. En slik gjensidig påvirkning skjer ikke alene for familier med et eller flere medlem med
kommunikasjonsvanske, men for alle familier. I familier hvor stamming gjør seg gjeldende kan denne påvirkningen fra enkeltpersoner og familien som helhet ha en positiv eller negativ innvirkning på taleflyten til personen(e) som stammer. Studier viser at en derfor ikke kan forstå den ene delen av familien uten også å se på de andre medlemmene i dette systemet (Shapiro, 1999).
Teorien om personlig strategier går ut på at alle mennesker på bakgrunn av tidligere erfaringer konstruerer systemer til hjelp for å kunne forutse og takle hendelser i livet. Spesielt kan dette være framtredende for en med taleflytvansken stamming (Shapiro, 1999, Guitar, 2014). Dette kan innebære at en som stammer gjerne velger å stamme, fordi denne rollen er forutsigbar på grunn av opparbeidet erfaringer. Det å skulle gå fra ikke - flyt til flytende tale, kan innebære
utfordringer for personlige strategier. Det kan derfor være enklere å få kontroll på den ikke- flytende atferden. Dette kan forklare hvorfor det kan ta lang tid og være vanskelig å få
manifestert nye tanker, følelser og atferd knyttet til å se seg selv som en som har flytende tale.
Teorien har allikevel et positivt grunnsyn i det at et hvert menneske har en mulighet til å endre alle aspekter ved egne følelser, tanker og atferd. Fra et behandlingsperspektiv er det derfor viktig at logopeden legger til rette for at klienten kan få utforske sine personlige strategier, også ubevisste strategier. Gjennom å være klar over egne strategier har klienten mulighet til å gjøre valg som kan bidra til endringer (Shapiro, 1999, Kelman & Nicholas, 2008). Teorien om personlig strategier innebærer at alle har et valg og at tidligere subjektive erfaringer kan revideres og erstattes med andre erfaringer. Disse valgene og endringene er personen selv ansvarlig for (Shapiro, 1999).
I lys av teorien om familiesystem, vil det være vanskelig å forstå kun den ene delen av systemet isolert, uten å forså de andre delene. Dersom det skjer en endring i opplevelsen hos ett medlem, trigger det kompensatoriske endringer hos de andre medlemmene i systemet.
Derfor er det sentralt i den logopediske behandlingen å finne de interaksjonelle mønstre som ligger i de integrerte kommunikasjonssystemet i familien, og så finne løsninger som kan fremme taleflyt (ibid).
3 Forskningsmessig tilnærming
I masteroppgaven har jeg hatt et ønske om å undersøke hvordan fenomenet stamming gjør seg gjeldende i en familiekontekst når en eller flere medlemmer stammer. I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for tilnærmingen jeg har valgt for undersøkelsen for å besvare min problemstilling.
Jeg vil først gjøre rede for mitt vitenskapelige ståstedet og den forskningsmetodiske
fremgangsmåten jeg har hatt gjennom undersøkelsen. Videre vil jeg skrive om semistrukturert intervjuet og arbeidsprosessene fram til ferdig transkripsjon av intervjuene. Under Analyse og fortolkning skriver jeg hvordan datamaterialet ble systematisert og analysert, om validitet, reliabilitet og generalisering av undersøkelsen. Til sist har jeg skrevet om etiske utfordringer jeg har møtt og hvilke forskningskritiske svakheter jeg mener undersøkelsen har.
3.1 Vitenskapsteoretisk ståsted
Utgangspunktet for dette forskningsprosjektet var et ønske om å studere menneskers erfaringer, fange deres opplevelser og fortellinger. Mitt vitenskapelige ståsted har vært innenfor den kvalitative samfunnsvitenskapelige forskningstradisjon hvor mennesker blir studert. Jeg har valgt å gjennomføre en fenomenologisk undersøkelse, som ligger innenfor den hermeneutiske tradisjon, i det jeg søker å utvikle en forståelse av hvordan fenomenet stamming kommer til syne og gjør seg gjeldende i en familie. Hermeneutikken søker å forstå helheten ut fra delene, og delene ut ifra helheten. Jeg har hatt en induktiv tilnærming der jeg har tatt utgangspunkt i det spesielle i empirien for så å søke det generelle i teorien for å etablert ny forståelse av fenomenet (Johannesen, Tufte & Christoffersen, 2010).
For å få tak i empiri, valgte jeg å bruke kvalitativt intervju som metode. Jeg vurderte det slik at dette ville gi meg rikere beskrivelse av det fenomenet jeg skulle studere, samt gi meg dypere innsikt i hvilke subjektive erfaringer og opplevelser informantene hadde. Gjennom hele arbeidsprosessen har jeg forsøkt å følge den sirkulære bevegelse som ligger i
hermeneutikken. Jeg har i fortolkningsprosessene prøvd å forstå den enkelte informant sine egenopplevelser ut ifra den konteksten informanten står i. Dette har gitt meg forståelse for helheter, som igjen har gitt meg ny forståelse av delene som informanten har delt. Denne vekslingen mellom å se deler i lys av helheten og helheten med basis i delene har gitt meg en stadig utvidet innsikt og forståelse av det fenomenet jeg har studert (Johannesen, Tufte &
Christoffersen, 2010, Dalen, 2011).
Forforståelse
Det er vanskelig å gjennomføre en undersøkelse uten at forskeren i forkant har hatt en viss forforståelse for hva som skal undersøkes og hvilke resultatet som kan forventes (Johannesen, Tufte & Christoffersen, 2010, Dalen, 2011). Før jeg begynte arbeide med denne
undersøkelsen, hadde jeg en forståelse om at en person med en eller annen
kommunikasjonshemming og familien de er en del av, kunne oppleve denne vansken forskjellig. Samtidig hadde jeg en forståelse om at denne kommunikasjonshemming kunne komme til syne og gjøre seg gjeldende ulik fra de samtalekonteksten personene var en del av, men jeg visste ikke på hvilken måte. Denne forforståelsen mener jeg kan ha kommet
undersøkelsen til gode i det at jeg har prøvd å lete etter det spesielle, men samtidig kan det ha bidratt til at jeg har oversett noe vesentlig (ibid). Jeg har allikevel forsøkt å være åpen og nysgjerrig gjennom hele undersøkelsen slik at jeg kunne få en dypere innsikt og forståelse av fenomenet.
3.2 Forskningsmetodisk fremgangsmåte
Under planleggingen av undersøkelsen måtte jeg ta stilling til hvilken forskningsmetodisk fremgangsmåte som ville gi meg best data for å få svar på min problemstilling.
Problemstillingen for min undersøkelse har vært å se hvordan fenomenet stamming gjør seg gjeldende i en familie når en eller flere familiemedlemmer stammer. Den
forskningsmetodiske framgangsmåten jeg valgte var casedesign.
Casedesign
Under planleggingen av min undersøkelse, ønsket jeg å studere stamming som fenomen på en mest mulig avgrenset og inngående måte. Grunnen for dette var at jeg hadde en antakelse om at dette ville gi mer detaljert informasjon. Det var derfor naturlig å velge casedesign
(Johannesen, Tufte & Christoffersen, 2010). Jeg hadde gjennom dette designet mulighet til å gjennomføre en mer dyptgående undersøkelse hvor målsettingen var ”å komme fram til kunnskap som peker ut over den enheten undersøkelsen fokuserer på” (Thagaard, 1998, s.187). På denne måten kunne mitt casestudie gi grunnlag for overføring.
Jeg ønsket å studere en familie med to eller flere medlemmer. I følge Yin sin modell vil min studie være en enkelcasedesign med flere analyseenheter (Johannesen, Tufte &
Christoffersen, 2010). Ved å studere en familie hadde jeg mulighet for å se den i et
helhetsperspektiv. Alle opplysninger hvert familiemedlem ga, kunne bli sett ut ifra den sammenhengen den sto i, som deler av en helhet. Samtidig var det mulighet for å få en mer personlig kontakt med de jeg studerte. Dette var en fordel for å få tak i flere opplysninger om fenomenet (Hellevik, 1991).
Ut fra rammene for en masteroppgave, bestemte jeg meg for å belyse fenomenet gjennom å intervjue en familie. Få intervjupersoner kunne allikevel gi et godt grunnlag for tolking og analyse (Dalen, 2011). Samtidig kunne det å velge en enhet gi noen ulemper. Jeg ville miste muligheten for å få svar på om det jeg hadde funnet var typiske erfaringer også i andre enheter. Hvis jeg hadde undersøkt flere enheter kunne jeg kanskje funnet egenskaper som ikke kom fram i den enheten jeg hadde valgt.
Rekrutering og utvalg
Min strategi for å komme i kontakt med aktuell familie for undersøkelsen, var å bruke snøballmetoden hvor noen kunne sette meg i kontakt med en familie (Johannesen, Tufte &
Christoffersen, 2010). Jeg kontaktet tre kommunelogopeder fra en kommune i Norge, en av avdelingene for språk og tale i det statlige spesialpedagogiske tjeneste, og informerte om prosjektet på sosiale medier. I tillegg spurte jeg en familie direkte. Kriteriene for å delta i undersøkelsen var at det måtte være en familie hvor en eller flere i familien stammet. I tillegg ønsket jeg en familie som opplevde stamming som en kommunikasjonshemming. Det meldte seg flere enkeltpersoner som ønsket å være med, men resten av familien hadde ikke samme interesse. Den ene familien som meldte sin interesse, har vært utgangspunktet for min undersøkelse. I denne familien på tre, stammet både faren og sønnen på 2½ år.
3.3 Semistrukturert intervju
Jeg valgte intervju som metoden for å få tilgang på data. Intervju gir mulighet for å få innsikt i erfaringene til intervjupersonene og forstå disse ut ifra deres perspektiv (Kvale, 2001). Et forskningsintervju er en samtale som kjennetegnes av ”en metodisk bevissthet rundt spørreformen, fokusering på dynamikken i interaksjonen mellom intervjueren og den intervjuede, og en kritisk innstilling til det som blir sagt” (Kvale, 2001, s. 31).
Et kvalitativ intervju kan struktureres på ulike måter. Fra det åpne intervjuet med lite struktur, der informanten kan bringe fram tema han synes er aktuelle, til det strukturerte intervjuet,
hvor spørsmålene og rekkefølgen er bestemt på forhånd. Mellom disse ytterpunktene ligger det semistrukturerte intervjuet som er delvis strukturert (Thagaard, 1998, Johannessen, Tufte
& Christoffersen, 2010). Jeg valgte semistrukturert intervju som tar utgangspunkt i en overordnet intervjuguid. Tematiseringen, spørsmålstillingen og rekkefølgen kan variere etter hvem en intervjuer. Dette gir rom for at jeg som intervjuer, stod mer fritt til å pendle mellom å følge guiden til det å lytte til det intervjupersonen fortalte og følge opp dette. På denne måten kunne intervjupersonen dele sine fortellinger, samtidig som jeg kunne styre samtalen slik at den også var innom de tema som var sentrale for å besvare problemstillingen (Johannessen, Tufte & Christoffersen, 2010). Dette passet meg fordi jeg i intervjuguiden på forhånd hadde formulert spørsmål som ga en retning for de temaene jeg ønsket å berøre (Dalen, 2011). Jeg ville også være tryggere i møte med informantene da jeg hadde forberedt spørsmål. For meg kunne det være utfordrende å ikke ha en guide å følge. I tillegg tenkte jeg at bearbeiding av datamaterialet ville bli noe lettere dersom jeg hadde tematiserte hovedspørsmål i
intervjuguiden.
Intervjuguiden
Da jeg begynte å planlegge undersøkelsen, var jeg spesielt faglig nysgjerrig på hvordan det at en eller flere personer stammet kom til syne og hvilke konsekvenser dette fikk for
kommunikative situasjoner i familien. Jeg vurderte lenge om jeg skulle gjøre en undersøkelse som hadde en dreining mot en samtaleanalyse, ved bruk av video, hvor jeg så etter for
eksempel bruk av blikk, turtaking og bruk av gester (Lind & Sønsterud, 2011). Da jeg istedenfor valgte å bruke intervju som metode, var det fortsatt det kommunikativt perspektiv jeg ønsket å fokusere på. Da jeg skrev intervjuguiden var det med tanke på å undersøke om og i tilfelle på hvilken måte taleflytvansken stamming kom til syne og hvilke konsekvenser dette fikk for kommunikasjonssituasjoner i en familie. På tidspunktet jeg arbeidet med
intervjuguiden, hadde jeg ikke kommet i kontakt med familien som jeg skulle intervjue. Jeg tenkte at jeg skulle intervjue alle medlemmene slik at de alle, kunne fortelle om sine
erfaringer. Jeg var opptatt av å se om de hadde sammenfallende erfaringer eller ikke, og hva disse erfaringene innebar.
Da jeg skrev intervjuguiden, var jeg klar over at hvor rikt, informativt og beskrivende datamaterialet jeg ville få etter endt intervju, hadde en sammenheng med hvordan jeg stilte spørsmålene (Kvale & Brinkmann, 2009). Gjennom utformingen av intervjuguiden erfarte
jeg, at mine spørsmål ble snevre og svært ledende i forhold til at jeg forventet å finne at stamming er en kommunikasjonsvanske. Begrepet ”kommunikasjonsvansken stamming” i den foreløpige problemstillingen, ble erstattet med ”Stamming” og forventning om mulige funn ble lagt til side. Jeg reformulerte problemstillingen og var bevisst på at spørsmålene skulle være åpne. På denne måten merket jeg at arbeidet med guiden hjelp meg i større grad og arbeide i tråd med det hermeneutiske fenomenologiske perspektiv hvor en er opptatt av å søke meningsinnholdet, opplevelser og erfaringer til den personen en intervjuer (Kvale, 2001). For å sikre at jeg formulerte spørsmål i tråd med det jeg ønsket å undersøke, hadde jeg hele tiden problemstillingen og temaene jeg ville berøre foran meg (Dalen, 2011). Jeg ønsket å få tak i intervjupersonenes erfaringer knyttet til kommunikasjonshemmingen stamming og hjelpeapparatet.
Det var et mål for meg å lage en intervjuguide som også var lett å bruke under intervjuene.
Jeg valgte derfor færrest mulig spørsmål. Disse ble skrevet slik at jeg lett kunne lese spørsmålene under samtalen. Jeg skrev også i parentes det jeg ønsket å få tak i gjennom spørsmålet, som en hjelp dersom jeg under intervjuet ikke visste hvordan jeg skulle følge opp et svar. For å sikre at jeg ville berøre problemstillingens delspørsmål, delte jeg guiden i to:
hvordan den enkelte opplevde kommunikasjonshemmingen og hvordan den som stammet og familien hadde fått hjelp til å håndtere vansken (se vedlegg intervjuguid).
Det jeg erfarte gjennom arbeidsprosessen med intervjuguiden, var altså at jeg ble mer tydelig på hva jeg ønsket å finne ut av gjennom undersøkelsen, samtidig som det for meg var en mental forberedelse for gjennomføringen av intervjuene.
Da jeg kom i kontakt med informantfamilien endret jeg intervjuguiden slik at den passet denne familien. Dette innebar at jeg for eksempel på et spørsmål som ”fortell om stammingen din” skrev i guiden til kona ”fortell om stammingen til mannen din” og tilsvarende for sønnen. Dette for å innstille meg på at det ville bli tre intervjuer. Et intervju med mannen, et med kona og de som foreldre til en sønn som hadde begynt å stamme. Ut fra sønnens alder var det uaktuelt å intervjue han.
Prøveintervju
Da jeg tidligere ikke hadde erfaring med å intervjue, valgte jeg å gjennomføre et prøveintervju. Intervjuet ble gjennomført med ei venninne. Målet var å prøve ut
intervjuguiden og lydopptakeren (Olympus, digital voice recorder, ws-812). I tillegg ville jeg øve på å håndtere intervjusituasjonen med å stille åpne, utdypende oppfølgingsspørsmål ut ifra det som ble sagt. Samt få erfaring i om jeg mestret å skape en avslappet og trygg atmosfære samtidig som jeg ledet intervjuet. Egne erfaringer og tilbakemeldinger fra informanten, var nyttig. Den største utfordringen underveis i samtalen var å notere ansiktsuttrykk og gester som hadde betydning for det som verbalt ble sagt.
Intervjuene
Av praktiske hensyn til familien, kom jeg hjem til dem for å gjennomføre tre intervjuer samme dag. Sønnen var ikke hjemme de 3 ½ timene intervjuene pågikk. Etter å ha snakket om løst og fast, informerte jeg om hensikten med prosjektet, hvordan anonymitet ville bli ivaretatt, deres rettigheter til å trekke seg fra undersøkelsen og at de kunne la være å svare på spørsmål. Jeg fortalte at jeg ville intervjue de hver for seg, først mannen og så kona, om hvordan fenomenet stamming kom til syne og hvilke konsekvenser det fikk for de som ektepar, og at jeg til slutt ville intervjue de sammen om hvordan fenomenet stamming kom til syne og hvilke konsekvenser det fikk for dem som foreldre til en sønn som hadde begynt å stamme. I forkant hadde jeg vurdert hvilken rekkefølge jeg skulle gjennomføre intervjuene, noe Widerberg (2001) anbefaler. Jeg valgte den overnevnte rekkefølgen fordi jeg antok at mannen, hadde erfaringer som kunne være nyttig for meg å kjenne til da jeg intervjuet kona.
Jeg mente også at det var hensiktsmessig å gjennomføre intervjuene med fokus på relasjonen mellom mannen og kona, før jeg intervjuet dem som foreldre. Dette fordi at jeg antok at de ville gi meg en bakgrunnskunnskap som kunne være nyttig gjennom intervjuet om sønnen.
Jeg var usikker på om jeg skulle intervjue mannen og kona sammen eller hver for seg når det var snakk om sønnen. På den ene siden kunne det være nyttig å intervjue dem alene, da erfaringene fra hver person ville kommet tydeligere frem. På den andre siden tenkte jeg det var nyttig å intervjue dem sammen, da interaksjonen mellom dem kunne bringe fram mer rikholdig informasjon (Kvale, 2001). Det siste argumentet ble utslagsgivende for valget.
Rett før intervjuene forberedte jeg meg ved å memorere hensikten med undersøkelsen og fokusere på at jeg skulle fange intervjupersonenes erfaringer. Jeg sa til meg selv: ”Lytt etter
meningen i det som formidles og spesifikke hendelser. Be de fortelle mer og utdype. Husk pauser slik at de får mulighet til å tenke” (Dalen, 2011, Kvale & Birkmann, 2009). Videre minnet jeg meg om : ”Tenk så heldig du er som for lov til å ta del i det viktige de har å fortelle deg, og legg til rette for at intervjuene bli en positiv erfaring for dem.”
Da lydopptak ikke fanger opp bruk av kroppsspråk og gester, hadde jeg på forhånd planlagt å beskrive dette da det er en viktig del av budskapsformidlingen. Imidlertid opplevde jeg det forstyrrende å skrive ned det jeg så av gester, og valgte derfor å stoppe med dette.
Tidlig i hvert intervju, brukte jeg spørsmålene fra intervjuguiden, men erfarte at jeg utover i intervjuene brukte dem relativt lite. Da jeg hadde forberedt meg så godt, mestret jeg å lytte etter det intervjupersonen formidlet og komme med oppfølgingsspørsmål til dette. På denne måten styrte jeg samtalen til å berøre de temaene jeg ønsket, samtidig som jeg fulgte nye temaer som kom fram. Jeg brukte altså guiden som overordnet utgangspunkt for samtalene (Johannessen, Tufte & Christoffersen, 2010). Jeg var opptatt av å opptre rolig og lyttende under intervjuet. Dette gjorde jeg ved å ha et taletempo som var noe roligere enn det jeg vanligvis har. Underveis i samtalen brukte jeg lyttesignaler i form av mm…, ja… Jeg brukte ulike typer oppfølgingsspørsmål som for eksempel: fortell mer om det, hva tenker du om det, kan du gi eksempel på det du forteller nå. Jeg brukte oppsummeringsspørsmål knyttet til mening i budskapet for å sjekke om jeg hadde oppfattet riktig; Opplevde du at du ikke ble ….., er det det du sier noe om… Eller jeg kunne bruke spørsmål som; fra litteraturen har jeg lest at
….. er det noe du kjenner deg igjen i. Denne formen for spørsmål erfarte jeg fungerte bra under intervjuene og jeg syntes intervjupersonene delte rikt av sine opplevelser, erfaringer, refleksjoner og tanker.
Da jeg intervjuet mannen og kona sammen, prøvde jeg å være bevisst på at begge fikk sagt det de ønsket å si. Gjennom dette intervjuet var jeg også opptatt av å stille spørsmål som:
Opplever du det på samme måte som han/hun…Oppfatter jeg deg riktig når du forteller at det er slik… og at du oppfatter at det er slik… Jeg avsluttet alle intervjuene med å spørre om de hadde mer de ønsket å legge til. Dette spørsmålet gjorde at jeg fikk tak i erfaringer som hadde stor betydning for undersøkelsen. Under intervjuene prøvde jeg å ha en bevissthet om at spørsmålene jeg stilte, ikke var av en slik karakter at det opplevdes for nærgående eller truet intervjupersonenes integritet. Jeg opplevde at samtalene bar preg av at intervjupersonene
hadde noe viktig de ville dele med meg, og jeg håper og tror at jeg evnet å forvalte den tillitten de viste, på en respektfull måte (Thagaard, 1998).
Transkribering
Da jeg kort tid etter intervjuene satt meg ned for å transkribere, stilte jeg meg spørsmålet om hva som var nyttig transkripsjon for min forskning (Kvale, 2001). Det er ikke uproblematisk å skriftliggjøre en muntlig tekst, da muntlig tekst er en dynamisk strøm av ord som oppstår i en her - og - nå - situasjon i en gitt samtalekontekst. En skriftlig tekst er statisk og
dekontekstualisert (Lind, 1995). Ved å skrive en muntlig tekst kan den dermed framstå som en usammenhengende og delvis ustrukturert tekst (Kvale, 2001). Ved å transkribere
intervjuene ville også det fullstendige lydbilde gå tapt (Lind, 1995). Jeg var opptatt av at intervjupersonenes stemme i størst mulig grad skulle bli ivaretatt også etter transkripsjonen (Dalen, 2011). Jeg valgte derfor å tatt utgangspunkt i diskursanalytisk transkripsjon.
Diskursanalytisk transkripsjon benyttes i konversasjonsanalyse der en er interessert i
samspillet mellom språklige enheter og konteksten (Lind, 1995). For at den skriftlige teksten i størst mulig grad skulle være autentisk med den muntlige, valgte jeg å transkribere gjentaking av lyder og ord, forlengelser av lyder og blokkeringer, pauser (…) og flyte pauser (ee, øm osv) og utpust. I tillegg tok jeg med følelsesutbrudd og om ytringene ble sagt med viskende eller kraftig stemme. Da jeg transkriberte gruppeintervjuet tok jeg i tillegg med skifte av turer for mannen og kona, overlapping av ytringer og avbrutte ord. Jeg har valgt ortografisk
gjengivelse av intervjupersonenes ytringer. Gjennom arbeidet med å transkribere teksten, opplevde jeg det spesielt vanskelig å få med alle lydlige gjentakelse (s-s) og forlengelser (=) i et ord, da det gjennomgående i samtalene forekom relativt ofte og med en viss varighet (Eksempel; s=s-s-s-situ-uasjon, t-t-t-t-t-tror). For å lette transkripsjonsarbeidet, brukte jeg programmet Olympus (pc transcription kit, AS-2400) hvor jeg hadde mulighet til, ved hjelp av pedaler, stoppe og gå tilbake i opptaket. Under transkripsjonen opplevde jeg å få en nærhet til datamaterialet (Dalen, 2011).
3.4 Analyse og fortolkning
Etter at jeg var ferdig med transkriberingen, gikk jeg i gang med å analysere datamaterialet.
”Å analysere betyr å dele noe opp i biter eller elementer” (Johannessen, Tufte &
Christoffersen, 2010, s. 164). Jeg har i analysearbeidet redusert, systematisert og ordnet datamaterialet med tilstrebelse om at viktig informasjon ikke skulle bli borte. Materialet jeg
satt igjen med etter at transkripsjonsarbeidet var ferdig, var så stort at en systematisering av dette var en forutsetning for det videre arbeidet. Et systematisert materiale var helt sentralt da jeg skulle skaffe meg forståelse for det jeg skulle utvikle fortolkninger av og perspektiver på for til sist kunne besvare problemstillingen for min undersøkelse. (Thagaard, 1998). Gjennom hele analyse og fortolkningsprosessen, har jeg bestrebet å besvare problemstillingen og de operasjonelle spørsmålene.
Arbeidet for å komme frem til det jeg har presentert av funn i kapitel 4, artet seg mer som en sammenhengende prosess enn markerte faser. Allikevel kan reduksjon og systematisering av datamaterialet ses som den første fasen i arbeidet.
Etter at jeg hadde transkribert intervjuene leste jeg gjennom hele datamaterialet for å få et helhetsinntrykk og for å se sammenhenger i det intervjupersonene hadde formidlet ut ifra deres ståsted, noe som er i tråd med en fenomenologisk analyse (Johannessen, Tufte &
Christoffersen, 2010). Dette betydde at jeg skrev ned tanker om hva jeg mente mannen hadde fortalt ut ifra å være gift med en kone som ikke stammet og som far til en sønn som hadde begynt å stamme. Det samme gjorde jeg for kona, men da som ektefelle og mor til en sønn som stammet. Jeg prøvde på dette tidspunktet å sette meg inn i de erfaringene de delte og forstå det de formidlet.
Deretter gikk jeg systematisk gjennom intervjutekstene og markerte setninger og avsnitt med temaer, eller koder, jeg mente intervjupersonen omtalte. Flere av disse temaene var hentet fra spørsmålene under intervjuet. Deretter strukturerte jeg datamaterialet slik at teksten som tilhørte samme kode ble samlet. Da jeg gjorde dette, forkortet jeg flere uttalelser til intervjupersonene slik at den egentlige meningen ble sagt med færre ord (Kvale, 2001).
Denne meningsfortetningen medførte også at det systematiserte datamaterialet var mer
leservennlig enn det som var i transkripsjonen. Jeg beholdt allikevel utsagn som jeg mente var gode for de fenomenene intervjupersonene beskrev. I dette arbeidet falt deler av
transkripsjonsmaterialet som ikke hadde betydning, bort.
Deretter gikk jeg i dialog med teksten. Jeg forsøkte å spørre hva datamaterialet kunne gi meg av informasjon for at jeg kunne få kunnskap om det fenomenet jeg undersøkte (Kvale, 2001).
Jeg stilte spørsmål som: Hva er det intervjupersonen har fortalt meg og hvordan kan jeg
