Pårørendeperspektiver og traumetematikk i Naja Marie Aidts bok
Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog (2017)
Ingrid Hamarsland
NOR4091 - Masteroppgave i nordisk litteratur Lektorprogrammet
Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) Det humanistiske fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
VÅREN 2021
II
III
Sammendrag
I denne oppgaven gjør jeg en nærlesning og analyse av boken «Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog.», skrevet av Naja Marie Aidt (2017). Aidts roman tematiserer sorgtraumet pårørende opplever ved plutselig død i nære relasjoner. Formålet med denne oppgaven er å undersøke verket som en del av patografiene. Problemstillingen for oppgaven er: Hva slags bidrag til patografiene er Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog av Naja Marie Aidt (2017), lest som en pårørendefortelling?
Patografier er en sjanger, en type tekster, som handler om en persons opplevelse av å være syk, også kjent som sykdomsfortellinger. Noen ganger blir dødstematikk nært knyttet til sykdommens forløp og disse fortellingene handler både om veien til helbredelse, men også om død. Anne Hunsaker Hawkins (1998) definerer det slik at patografisjangeren inneholder tekster, som forteller om personlige erfaringer med sykdom. Linda Hamrin Nesby (2019) skriver om å inkludere både skjønnlitterære tekster, -og tekster skrevet ut fra
pårørendeperspektiver, i patografisjangeren. Denne oppgaven skal utforske dette med henblikk på den medisinske narratologien, representert gjennom Rita Charons (2017) arbeid på fagfeltet.
Ved å se nærmere på et utvalg av tolv tekstsegmenter i boken, gjør jeg en analyse som blant annet ser på tekstinterne strukturer som form og metaforisk språk. Disse segmentene blir lest som verkets «førstefortelling», fordi de særlig viser de pårørendes opplevelser av ulykken og hvordan deres møter med helsesektorens leger og sykepleiere fremstilles. Videre blir identitetstematikk knyttet til pårørendes sorgtraumer. Traumelitteratur er sentralt å se på, fordi pårørendeperspektivet innebærer denne type reaksjoner, i møte med tap i nære relasjoner.
Unni Langås’ Traumets betydning i norsk samtidslitteratur (2016) brukes som hovedinngang til traumetematikk. Det er sentralt for oppgaven at litteraturens innhold, form og funksjon blir trukket med i analysen. Både tekstens interne struktur, og tekstens samspill med eksterne, sosiale strukturer blir derfor trukket frem. Fellesmenneskelige behov for å dele eksistensielle spørsmål ligger til grunn for verkets sosiale funksjon, sammen med muligheten for å bruke teksten som refleksjonsgrunnlag i narrativ medisin. Det er vanlig at litteratur om traumer tar opp sosiale og kulturelle spørsmål, noe dette bidraget også gjør. Verkets bidrag handler om hvordan våre fortellinger om tap og sorg kan skape relasjonell innsikt og forståelse for hvordan vi forholder oss til død og sorg.
IV
V Forord
Min første takk vil jeg gi til veilederen min Tonje Vold. Tusen takk for all tålmodighet og forståelse du hadde med inn i samtalene om prosjektet mitt. Veiledningen og rådene fra deg har gjort skrivingen mer fokusert og målrettet.
Tusen takk til alle i familien min, for all støtten dere har gitt meg. Noen har vært langt unna, men dere stiller alltid opp for meg.
Tusen takk til Andreas Nikolai, du har holdt liv i meg gjennom en veldig utfordrende tid.
Takk for at jeg får dele dagene med deg. I din hektiske hverdag har du alltid holdt lyset på for meg, så jeg kunne finne veien.
Tusen takk til Tara, for at vennskapet kunne adapteres til digitalt format. Jeg gleder meg til å besøke deg i Nederland når verden åpner for det!
Tusen takk til mine medstudenter og venner Kamilla og Sanna for alle telefonsamtaler og støtte underveis. Selv om vi ikke kunne møtes ofte, har det vært veldig fint å vite jeg kunne snakke med dere. Tusen takk Vilde, for at vi har møttes og holdt hverandre med selskap når det gikk an, tenk at vi både fikk starte og avslutte tiden på Blindern sammen.
Tusen takk til Maria for at du velsignet meg med en språklig oppvask. Jeg er dypt takknemlig.
Med stadige forhåpninger til fremtiden min, vil jeg takke for tiden jeg har fått ved Universitetet i Oslo.
Ingrid Hamarsland Blindern, juni 2021
VI
VII Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... III Forord ... V
1 Innledning ... 1
1.1 Introduksjon... 1
1.2 Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog. (2017) ... 3
1.3 Inngang til lesningen og problemstilling ... 4
1.4 Tidligere forskning ... 5
1.5 Om forfatterskapet og bakgrunn for verket ... 6
2 Anvendelse av teoretisk materiale ... 9
2.1 Narratologi og hermeneutikk ... 10
2.2 Medisinsk narratologi ... 13
2.3 Om patografien som sjanger ... 19
2.4 Traumefortellinger ... 20
2.5 Tekst i «loop» ... 23
3. Anvendelse av teori i analysen av Carls bog ... 25
3.1 De tolv segmentene ... 30
3.2 Intertekstualitet og fragmentering ... 41
3.3 Fellesskapet ... 50
4 Avsluttende refleksjoner og kommentar til oppgavens funn ... 52
Litteraturliste ... 55
VIII
Side 1 av 65
1 Innledning 1.1 Introduksjon
Sorgtematikk er i litteraturen en voksende tendens i Norden, noe som kan ses i sammenheng med at samfunnet i større grad trekker frem denne tematikken, både i kunst og media. Claus Elholm Andersen (2019) understreker dette i artikkelen Alle veje fører til veje, hvor han leser Helle Helles roman de (2018) som del av denne tendensen. Der kommenterer han at det i økende grad både forskes på, og skrives skjønnlitteratur med sorg som sentral tematikk. Peter Lund (2020), phd. stipendiat ved forskningsprosjektet Sorgens Kultur på Aalborg Universitet, skriver i artikkelen Recreational grief as resonance – sociological notes on grief in popular culture om hvordan dagens nordiske samfunn har mangfoldige medieinnslag hvor
sorgtematikken løftes frem, og da også i underholdningsøyemed. Lund ser dette opp mot et moderne samfunn preget av sosial distanse og et behov for å oppleve nærhet til hverandre, og relatere oss til omverden. Å oppleve sorg gjennom kunst, tv-programmer, skjønnlitteratur, film, og andre former for uttrykk, er en eksistensiell nødvendighet, en måte å finne fred med livets forgjengelighet. Ikke en form for morbid, eller grotesk glede, over andres lidelse (Lund, 2020, s. 13). Om vi tar Lunds perspektiver på sorg og dens uttrykk i dag som en del av et menneskelig behov for å forsone seg med vanskelige følelser og erfaringer, tilbyr litteraturen en måte å interagere med denne tematikken på en håndterbar måte. Noen typer sorg og opplevelser av tap i nære relasjoner, kan skape en form for traumetilstand hos pårørende.
«Litteratur om traumatiske erfaringer er opptatt av noe som har skjedd, og som skaper en vanskelig eller uholdbar tilstand i nåtiden» (Langås, 2016, s. 12). En hendelse som at noen omkommer i en ulykke, kan skape en «vanskelig eller uholdbar tilstand» for de som er igjen.
Opplevelse av sykdom er også en tematikk som går igjen i selvbiografiene i dag. Disse fortellingene kalles gjerne patografier. Noen ganger fører alvorlige sykdomsforløp til død, og i den forbindelse vil pårørendes sorg bli sentral i tilknytning til patografien som type tekst. To nyere eksempler fra norsk litteratur er Pappas runer (2019) av Marte Spurkland og Jeg foreslår at vi våkner (2020) av Beate Grimsrud. Pappas runer er en tydelig biografisk forankret fortelling, som tematiserer tap og sorg, skrevet av en pårørende. Mye av boken er skapt i samarbeid mellom faren som er syk, og datteren som den pårørende instans. Boken handler om Terje Spurkland, runolog og professor ved Universitetet i Oslo, og hans forskning
Side 2 av 65 på norrønt språk. Datteren og han går sammen gjennom hans siste arbeider i løpet av året han er syk (Hegdal, 2019). På sin side er Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud (f. april 1963- d. juli 2020) et skjønnlitterært verk, men som kan ses i parallell til forfatterens egen kreftsykdom. Grimsrud ble tildelt Brageprisen som heder for denne boken, som ble mottatt av hennes bror i november 2020. (Svelstad og Vedeler, 2020). Tematisk er sykdom og død også sentralt i disse norske eksemplene. Med et vidt sjangerbegrep, basert på tematisk sammenfall, kunne disse også innlemmes i patografien som sjanger. Litteratur kan vise hvordan vi i samtiden håndterer og interagerer med sorg og sykdom som sosialt fenomen.
Sykdom og død er fenomener som håndteres gjennom helsesektoren på
samfunnsmessig plan. Her blir leger og annet helsepersonell sentrale aktører i møtene vi har med alvorlige sykdomstilstander. Når noen omkommer i en ulykke, eller dør som følge av sykdom, vil også legene bli viktige personer for de pårørende. I Norge har det i 2020 blitt gjort flere endringer til en reform av Forskrift om spesialistutdanning og
spesialistgodkjenning for leger og tannleger, spesialistforskriften (2016). Disse skal sørge for kvalitetssikring av, blant annet, den kliniske kommunikasjonskompetansen i
spesialistutdanningen. Ledere for utviklingen av utdanningsprogrammet som skal sikre reformen, Pål Gulbrandsen, Ingrid Hyldmo, Ingvild Skinstad Fossum, Birgitte Seip, Lill Anette Øyen og Tanja Owen skriver i kronikken «En effektiv og trygg vei til bedre spesialistutdanning i sykehus?» (23. januar 2020) om behov for bedre tilrettelegging for å gjennomføre reformen på en god måte.
Arbeidsgruppen bak kronikken skal utdanne kursholdere for å videreføre opplæringen til sine fagfeller. De påpeker at det er praktiske og tidsmessige hindre i dagens system, som står i veien for at legene får nok tid til å gjennomføre sine egne kurs. De peker på «[…] en frustrasjon blant kursdeltakerne i de fleste helseforetak fordi det ikke legges godt til rette for å utvikle seg som underviser, veileder og supervisor. Etterspørselen etter kurs er stor, men mange sliter med å få fri» (Gulbrandsen et. al., 2020, s. 4). At kommunikasjon er blitt sentralt kan vi se på læringsmålene i vedlegg nummer to til forskriften. Disser er senest blitt
implementert og revidert i mars 2021. I punkt A5 er det ti egne læringsmål knyttet til
kommunikasjonsferdigheter. Teoretisk innsikt i kommunikasjonsstrategier og å kunne forstå pasientperspektiver er trukket frem som kompetansemål her. Narrativ medisin er et
internasjonalt fagfelt som blant annet arbeider med litteratur og tekstanalyse for å utvide medisineres språklige innsikt. I denne oppgaven vil jeg utforske de ovennevnte
sammenhenger.
Side 3 av 65
1.2 Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog. (2017)
Tapet av den nest eldste sønnen, Carl EmilHeurlin Aidt, skjer plutselig og uventet en lørdags kveld i København. Han omkommer etter et fall fra soveromsvinduet sitt i femte etasje, etter å ha spist sopp som inneholder hallusinogener. Moren er en kjent forfatter i Danmark, og hun opplever at språket ikke lenger fungerer som før, ordene gir ikke mening når hun forsøker å håndtere sorgen etter sønnens død. Å skrive er det hun kan, men å skrive om døden blir problematisk og motstandsfylt. I Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls Bog (2017) blir vi som lesere tatt med på en reise i et variert tekstlandskap. Noen ganger er
fortelleren kun til stede gjennom siteringer fra andre forfattere og kunstnere, som også skriver om sorg og tapsopplevelser. Skiftene i fortellerperspektiv skjer noen ganger brått, men også subtilt i deler av verket, ettersom fortelleren fremstilles av seg selv i etterkant kan stemmen bevege seg mellom da og nå, nesten umerkelig.
Som leser blir vi med en mor på en reise i sorgen, og vi får vite om hvordan livet påvirkes i årene etter å ha mistet et barn. Vi får bli kjent med sønnen til fortelleren gjennom et kjærlig og varmt blikk, et blikk preget av savn og kjærlighet. Videre tar forfatteren oss med på undersøkelser av helt eksistensielle spørsmål, om livet og dødens vesen. Flere litterære
tekstreferanser og sitater preger verket gjennomgående. Disse handler også veldig ofte om foreldre som mister barn – tap og død er sentrale temaer som går igjen i dem. Verket er på denne måten også aktivt utforskende overfor formen sorg og tap har fått i poesien gjennom historien. Boken veksler sterkt i stil, både font og plassering av tekst er uvanlig justert på sidene og separeres ofte av sorte, små stjerner. Boken er ikke skrevet som en
sammenhengende, historisk gjenfortelling om tiden fra tapet av sønnen, frem til en nåtid. Den har tekst-deler som gjengir drømmer, fragmenter fra dagbøker langt tilbake i tid, og
dagboksnotater fra tiden etter Carl Emils død. Det er deler skrevet i versaler, blokkbokstaver, og deler som er trykt i svært liten fontstørrelse. Linjeskift og innrykk plasserer tekst-deler rundt på sidene. Fortellingsvirkeligheten blir preget av at historien fortelles i bruddstykker, med flere sidespor og forflytninger i tid. Fortelleren stopper ofte for deretter å fortsette på noe annet. Det skaper bevegelse, men er også krevende å lese. Vi må gang på gang re-orientere oss mot det som fortelles. Fragmentering og språklig oppløsning skjer på ordnivå, tekstnivå og på innholdsnivå.
Side 4 av 65
1.3 Inngang til lesningen og problemstilling
Problemstillingen for oppgaven er: Hva slags bidrag til patografiene er Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog av Naja Marie Aidt (2017), lest som en
pårørendefortelling? For å utforske dette, vil jeg gjøre en nærlesning av boken med henblikk til narrativ medisin. Pårørendes fortellinger kan være berikende for fagfeltet medisinsk narratologi, som arbeider med litteratur for å øke kommunikasjon- og språkkompetanse hos leger og helsepersonell. Lest som del av patografiene vil boken kunne ses mot læringen som skjer i den medisinske sektoren om språk og kommunikasjon. «Patografier kan også utvide litteraturvitenskapelige perspektiver på hvordan leserne påvirkes av litteratur som aktivt tematiserer intime private erfaringer som sykdom og død» (Nesby, 2019, s. 66). Hvorvidt arbeid med litteratur innenfor fagfeltet medisin har effekt på hvordan den faktiske
kommunikasjon foregår innenfor helsearbeid, er noe som fremdeles undersøkes (Charon, 2017, s. 5).
Førsteamanuensis i nordisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet, Linda Hamrin Nesby skriver om å utvide patografigenren slik at den også innebefatter «[…]
skjønnlitteratur der et selvbiografisk pasient- eller pårørendeperspektiv står sentralt» (Nesby, 2019, s. 55). Jeg ønsker å utforske et pårørendeperspektiv i en lesning av boken Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog (2017) skrevet av Naja Marie Aidt. Carls bog et komplekst verk, som unngår konvensjonell sjanger-kategorisering. Boken består av deler som kan plasseres innenfor sakprosaen, men også mer poetiske og skjønnlitterære elementer er til stede, noe som gjør det til et interessant verk å utforske med tanke på å gå ut over de mer rent selvbiografiske fortellingene.
Side 5 av 65
1.4 Tidligere forskning
Carls bog har blitt omtalt i flere intervjuer med forfatteren selv, hvor verkets betydning og de selvbiorafiske aspektene ved verket kommer tydelig frem. Verket er nå også ført opp til oppsetting ved Nationaltheateret i Oslo, med utsettelse til 2022 som følge av koronatiltak.
To masteroppgaver om Carls bog er skrevet ved henholdsvis Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo. De ble begge publisert i 2019. Melina Charlotte Berka skrev en
sjangeranalyse av verket, med tittelen: Mit sprog går i sørgedragt: En analyse av Naja Marie Aidts elegi har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog (2017) som reaksjon på forfatterens tapsopplevelse og litterær framstilling av en sorgprosess. Her gjøres en
nærgående analyse av verket med henblikk til sjangeren elegi og verket undersøkes som en sørgesang. Runi K. Ottersen skrev oppgaven Å finne et uttrykk for sorgen - en analyse av Naja Marie Aidts Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog. Her gjøres en lesning av verket som del av sorglitteraturen og Ottersen fokuserer særlig på temporale forhold.
Å lese verket som del av sorglitteraturen er nærliggende for alle bidragene, mitt inkludert. Der de andre oppgavene har undersøkt verket tett opp mot forfatteren som definerende instans, har min lesning tatt mer avstand fra å undersøke verket som del av
forfatterens personlige sorg. Mitt bidrag til forskningen vil handle om å lese verket som del av patografiene, med et særlig søkelys på pårørendeperspektiver. Videre leser jeg også verket inn i en kulturell kontekst, hvor jeg knytter funksjon til fagfeltet narrativ medisin. Analysene mine gjøres med tilpasning av en strukturalistisk orientert narrativ metode. Ut over dette har jeg ikke funnet flere prosjekter knyttet til analyser og forskning på denne boken. Et annet interessant prosjekt kunne være å gjøre mer nærgående undersøkelser av sjanger som fenomen og benytte den sosiokognitive modellen som nevnes i punkt. 2.5, i mer detaljerte analyser enn det er rom for her. En kunne da orientert verket som del av litteraturhistorien i større grad.
Side 6 av 65
1.5 Om forfatterskapet og bakgrunn for verket
Forfatteren Naja Marie Aidt (f. 1963 på Grønland) har bidratt til den nordiske litteraturen siden 1991, da hennes første diktsamling Så længe jeg er ung ble utgitt. Språket hennes beskrives som nøkternt, og forfatterskapets tidlige fase kan plasseres innenfor
minimalismetendensen i 1990-årenes danske litteratur (Torjusen, 2020). Hun fulgte opp Så længe jeg er ung, med de to diktsamlingene Et vanskeligt møde (1992) og Det tredje
landskab (1994). Sammen med den første diktsamlingen, utgjør disse en triologi som handler om hvordan det er å utvikle seg fra å være en ung jente til å bli en voksen kvinne. Opplevelser av morskapsrollen og utvikling av sitt selv gjennom en kvinnes perspektiv er sentralt i denne triologien (Schack, 2016). Aidt har, i et overordnet perspektiv på forfatterskapet, utviklet et sterkt og klart poetisk språk. Hun tematiserer ofte relasjoner mellom mennesker og de kompliserte samfunnsdynamikker som utgjør det moderne menneskets livsførsel (Schack, 2016). Vandmærket (1993) handler om liv som befinner seg i grenseland mellom riktig og galt og er den første novellesamlingen hennes. Neste novellesamling kom ut to år etter og heter Tilgang (1995). Huset overfor (1995) beskrives som prosadikt og her eksperimenterer Aidt mer med språket (Torjusen, 2020). Etter dette kom diktsamlingen Rejse for en
fremmed (1999), hvor Aidt utforsker fordommer mot kvinners psykiske helse. Med Balladen om Bianca (2002) bryter hun sjangerkonvensjoner og blander dikt og prosatekst (Torjusen, 2020). Gjennombruddet skjedde i 2006, da hun gav ut novellesamlingen Bavian. Aidt fikk den danske Kritikerprisen for samlingen i 2016 og Nordisk Råds litteraturpris i 2018. Deretter gav hun ut diktsamlingene Poesibog (2008) og Alting Blinker (2009). Den første romanen heter Sten saks papir, kom ut i 2012 og handler om nedarvet familieproblematikk. Frit flet (2014) er en «collagebok», skrevet i samarbeid med Mette Moestrup og Line Knutzon.
Her bruker de flere sjangere for å utforske og anlysere ulike samfunnstemaer (Torjusen, 2020). Langdiktet OMINA (2016) er skrevet sammen med Mette Moestrup. Hennes foreløpig siste utgivelse er boken Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bog i 2017, og med denne kan hun plasseres innenfor den nyere nordiske sorglitteraturen. Heretter omtales den som Carls bog. Boken er skrevet av forfatteren til minne om sin nest eldste sønn, Carl EmilHeurlin Aidt. Han falt ut av vinduet i leiligheten sin i København, den 16. mars 2015, og døde som følge av skadene. Han var da 25 år gammel.
Naja Marie Aidt snakker om poesiens makt, i møte med noe så ukontrollerbart som døden. Hun refererer tilbake til verket Poesibog fra 2008 og knytter deler av samlingen til
Side 7 av 65 Carls bog. Hun kommenterer dette i intervju med Peter Nielsen (18.mars 2017) for Dagbladet Information at Carls bog (2017) slik:
Jeg oplever jo nu, at jeg fik tegn og varsler om Carls død, da jeg skrev de digte, og jeg synes, det er utrolig ubehageligt nu, for jeg anede ikke rigtig, hvad det var, jeg sad og skrev om dengang. Der er et eller andet med – og jeg er sikker på, at andre forfattere oplever det – at nogle gange bliver det, man skriver, til virkelighed i ens eget liv [...]
Problemet med tegn og varsler er, at du først forstår dem bagefter. Poesien har en voldsom kraft, derfor er den også nogle gange ildevarslende, uhyggelig og ubærlig.
Forfatterkommentaren peker på et interessant intertekstuelt fenomen, som innebærer en dialog mellom tekster innad i forfatterskapet. To dikt gjengis og omtales fra side 139 til 142 i Carls bog. Det første er:
Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage
giv dét tilbage
som du fik af den døde da den døde var levende da den døde var dit hjerte giv det tilbage til en rose, et kontinent,
en vinterdag,
en dreng der ser dig and fra hættens mørke Det andre er:
Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage
giv dét tilbage
som du fik af den døde da I stod i regnen i sneen i solen og den døde var levende og vendte sit ansigt mot dig som han ville spørge om noget du ikke mere husker og han
Side 8 av 65 havde også glemt det og det er
en evighed
en evighed siden nu
Forteller-jeget skriver i boken at hun tenkte «intenst» på sønnen, da hun skrev de to diktene.
Leseren får også vite at de også ble lest opp i begravelsen til Carl Emil (Carls bog, s.140).
Naja Marie Aidt sier i intervjuet med Nielsen at Carls bog er skrevet med et håp om å kunne være en støtte for andre som har opplevd å miste noen de er glade i, samtidig som den har vært nødvendig for henne å skrive for sin egen del.
I alle mine bøger har jeg undersøgt noget, og i denne bog undersøger jeg døden. Hvad døden er, hvad tabet er, hvordan man kan leve videre i dødens skygge. Nogle gange har jeg næsten ikke kunnet, men det var vigtigt for mig at gøre mig umage og skrive bogen i håb om, at nogen kunne få glæde af den
Dette kommer også frem på side 141 i Carls bog, hvor forteller-jeget skriver om et håp om å også dele det gode som var, med andre. «[…] digtene fortæller også om at give det tilbage, som de døde gav os, da de var levende. At de dødes vesen så at sige stadig skal have en plads i livet, at den kærlighed de gav os, skal gives videre. Heri ligger det et håb». En kan tolke dette opp mot intervjuet og det uttrykte ønske om å bidra som støtte til andre i møte med døden. Videre sier hun at tapet av sønnen og sorgen som følger, er en tilstand og et sted man må lære seg å eksistere på og leve videre med. Det er ikke noe som går over, eller blir borte.
Hun beskriver sorgen og tapsopplevelsen som vanskelig å sette ord på, at hun mistet evnen til å uttrykke seg. Boken er et resultat av at hun gradvis fant ord for å uttrykke seg og skrive igjen.
Jeg vil hellere sige, at der ikke findes noget sprog, der findes ikke ord, der kan beskrive, hvordan man har det. Det er ordløst, og det er så voldsomt, så det, der altid har kunnet hjælpe mig, nemlig sproget, kunne ikke hjælpe mig. Derfor er bogen også en beskrivelse af, hvordan jeg mistede sproget og kravlede tilbage til at kunne skrive igen (Nielsen, 18.mars 2017).
Naja Marie Aidt peker på at hun selv hadde behov for støtte i litteraturen, at hun trengte hjelp til å finne, og sette ord på, opplevelsen hun hadde. I intervjuet sier hun at hun ønsker å bidra i litteraturens sorgkorpus med sin fortelling. Aidt uttrykker seg med mye varme og innsikt i sorgens vesen i intervjuet:
Side 9 av 65 Jeg tænkte, at det kunne hjælpe nogen med en anden måde at tale om døden på, for man er fuldstændig hjælpeløs. Vi har jo ingen ritualer, ingenting. Hvor skal vi vende os hen, hvor skal vi finde et rum for vores sorg. Nogen siger, at det nye udtryk for kærligheden til den, man mister, er sorgen. Kærligheden er sorgen. Det er det rum, man har, og det er forfærdeligt, hvis man ikke kan finde ud af at være i det rum. Og min måde at være sammen med Carl på var at skrive bogen
Ønsket om å være en støtte for andre som opplever denne type sorg har etter dette vært en drivkraft for å skrive verket. Det bidrar til en særegen leserkontrakt, hvor forfatterens faktiske liv og tanker om sine opplevelser, knyttes direkte til bokens uttrykk. Dette er også et sentralt trekk ved selvbiografiske fortellinger.
2 Anvendelse av teoretisk materiale
Det teoretiske materialet til bruk i lesningen er valgt med utgangspunkt i, og etter inspirasjon fra artiklene til henholdsvis Oddgeir Synnes og Hilde Bondevik «Litterære strategiar og sjølvopplevd kreft» (2018) og Linda Hamrin Nesby «Patografien som genre og funksjon»
(2019).
Her er Anne H. Hawkins sitt perspektiv på sjangeren patografi benyttet som bakgrunn for den senere analysen. Disse innebærer at en ser sjangeren som bestående av tekster som er selvbiografier, som beskriver personlige opplevelser av alvorlig sykdom.
Pårørendeperspektivene kan bidra til å utvide forståelsen for sykdomsforløp med dødelig utfall, hvor pasienten ikke selv kan kommunisere. Her kan også ulykker og kriser bli aktuelle, da det også her vil være en lignende situasjon. Dersom pasienten ikke kan kommuniserer med de medisinske behandlere selv, vil familien og de nærmeste gjøre det.
Narratologiens hermeneutiske utgangspunkt ligger til grunn for nærlesningen av verket, men det er gjort avgrensninger med tanke på diskusjon av analysemodeller og metode, til fordel for en tydelig forankring i de ulike fagfeltene. Jeg benytter en fremgangsmåte som trekker på tendenser fra både den klassiske narratologien og den franske strukturalismen. I den narrative medisinen gjøres patografiene aktuelle. Rita Charon, professor og leder for Medical Humanities & Ethics, professor i medisin, og administrerende direktør for Columbia narrativ medisin, ved Columbia Universitet, har i sine prosjekter og samarbeider innenfor fagfeltet narrativ medisin blitt sentral. Når sjanger ses som et sosialt fenomen er det aktuelt å
Side 10 av 65 se dette opp mot et område i samfunnet hvor tematikken er anvendbar. Narrativ medisin er et slikt område, og fordi patografier ofte har en tematikk som er nært knyttet til helse, kan de brukes til å øke forståelse for kommunikasjon om helsespørsmål, noe som det medisinske fagområdet må forholde seg til.
2.1 Narratologi og hermeneutikk
Narratologisk teori er knyttet til idéen om at fortellinger er naturlig forbundet med
menneskelivet og vår opplevelsesvirkelighet. «Stories, the argument goes, are the main way we make sense of things, whether in thinking of our lives as a progression leading somewhere or in telling ourselves what is happening in the world» (Jonathan Culler, 1997, s. 82). Vi finner mening i tilværelsen ved å konstruere tankerekker, indre fortellinger, som gjør at verden gir mening for oss. Narratologien består av teoretiske verktøy som benyttes i analyse og fortolkning av tekster. Den teoretiske forankring til narratologien som litteraturvitenskap, er sterkt påvirket av hermeneutisk filosofi. Det kan i all enkelhet forklares slik:
Intet menneske kan undslippe sin forståelseshorisont, den kan kun udvides eller korrigeres […] dette spil, som Gadamer kalder det, har historisk overgribende regler:
Vi kan ikke overskride den sprogligt og historisk givne horisont, som vi tænker inden for og i (Mølgaard og Fibiger, 2014, s. 17).
Siden vi og verden stadig er i bevegelse, både fysisk og i tankeverden, vil det være mulig å jobbe ut fra en forestilling om at forståelse av betydning, er en prosess hvor mening er i stadig bevegelse og utvikling. Den teoretiske tilgangen er utledet fra den hermeneutiske filosofien og innebærer også et fenomenologisk blikk på tekster, som vi returnerer til i punktet om
medisinsk narratologi. Hans Georg Gadamer omtaler språket som selve grunnlaget for
hvordan vi forholder oss til verden vi lever i og at verden får mening for oss gjennom språket.
Forståelsen et menneske opparbeider seg gjennom erfaringene i tilværelsen, skjer i
samhandling med andre og omverden. «[…] språket har sin egentlige væren i samtalen, i at vi faktisk kommer til forståelse med hverandre […] Det å komme til forståelse er ingen ren virksomhet, ingen målrettet handling […] det er en livsprosess hvor et livsfellesskap lever»
(Gadamer, 1990, s. 488). Språkets semantiske verdi, dets betydningsmuligheter, er også med på å skape verden vi forestiller oss (Gadamer, 1990, s. 484).
Side 11 av 65 Verden er bare verden i den grad den kommer språklig til uttrykk, men det er også og fremfor alt slik at språket egentlig bare eksisterer i kraft av at verden fremstiller seg i språket. Språkets opprinnelige menneskelighet innebærer altså samtidig at den menneskelige væren-i-verden er språklig (Gadamer, 1990, s. 485).
Litteraturen er altså en del av vår språklighet som realiserer verden, etter den orientering hermeneutikken bidrar med her. Forståelse skjer ikke i et vakuum, og vi er påvirket av ulike kulturelle verdier og vår tids historiske sammenhenger, når det kommer til utvikling av hva slags assosiasjoner vi bygger våre tolkninger på:
De som er vokst opp i en bestemt språklig og kulturell tradisjon, ser selvsagt verden på en annen måte enn de som er vokst opp i andre tradisjoner. De historiske «verdenene»
som avløser hverandre etter hvert som historien skrider frem, er selvsagt forskjellige både fra hverandre og fra vår tids verden (Gadamer, 1990, s. 489).
Det vi tenker, og måten vi kommuniserer på er lært fra en verden som er forut for oss. Dette er igjen basert på hvordan betydning er konstruert gjennom språk og kultur i et historisk
perspektiv. Vi arver kulturelle og språklige forståelser gjennom oppveksten og underveis i livet, når vi inngår i et samspill med omverden. Vår kunnskap bygger på tidligere kunnskap og konstrueres og re-konstrueres gjennom den interaksjon vi har med andre og verden. Med den hermeneutiske filosofien som grunnlag, kan vi se de mentale bevegelsene våre, tankene og refleksjonene vi evner å gjøre, som premissene for våre uttrykk og vårt språk. Denne bevegelsen foregår, i varierende grad, så lenge vi lever.
Ordene og språket vi bruker for å kommunisere på ulike måter, utgjør på sitt vis også den fortelling vi blir i verden. Om vi inntar disse hermeneutiske perspektivene, og ser tekst som del av denne forståelsen av verden, kan vi se menneskelivet som realisering av
narrativer. «… beskæftigelsen med fortællinger er en fundamental menneskelig aktivitet» og
«Evnen til at forstå fortællinger er formentlig en overlevelsesbetingelse for vores art» (Iversen og Skov Nielsen, 2008, s. 209). Fra dette idegrunnlaget og synet på fortellinger som en
betingelse for overlevelse, har altså narratologien som litteraturanalytisk metode blitt aktualisert i akademia.
Jonathan Culler (1997, s. 82-83) skriver om narratologien som teoretisk fenomen i kapittelet «Narrative» i Literary Theory at den er et redskap for studiet av fortellingers konstruksjon. Narratologi er et verktøy som brukes for å forstå hvordan tekstskapere setter sammen de ulike komponentene i det vi leser. Videre, ut fra en etablert forståelse av
elementene som utgjør fortellingene, studerer narratologien hvordan spesifikke narrativer og
Side 12 av 65 fortellingsvirkeligheter oppnår sin effekt. Narratologi er et hjelpemiddel, en metode, vi kan bruke når vi skal analysere hvordan fortellinger er skapt og satt sammen. Videre gir metoden innsyn i hvordan fortellingens konstruksjoner faktisk fungerer når de har blitt manifestert som fortellingsvirkelighet, et narrativ (Culler, 1997).
Vi mennesker har ifølge det foregående en iboende forbindelse med fortellinger som fenomen. Når vi snakker sammen skaper vi også fortellinger, vi deler våre tanker og følelser, våre drømmer og opplevelser. Vi lager sammenhenger av våre opplevelser, som vi deler med hverandre. Vi er avhengige av å forstå samspillet mellom mange faktorer, om vi skal evne å ha en hensiktsmessig kommunikasjon med hverandre, og verden vi lever i. Kombinasjoner av ulike faktorer, som den fysiske situasjonen man er plassert i, i verden, kombinert med den mentale prosesseringen av tingenes betydning for oss, vil påvirke hva slags forståelse og mening vi skaper i tankene våre.
Det er altså mulig å se vårt tankemessige indre som bestående av fortellinger, slik som Culler beskriver i det ovenstående. Disse påvirkes også gjennom vår samhandling med verden og menneskene i den. Vår evne til å forstå disse fortellingenes betydning, kan gjøre oss i bedre stand til å agere på en god måte i våre møter med andre og verden. Denne forståelsen avhenger av vår evne til refleksjon og hva vi innehar av tidligere kunnskap om ulike temaer.
Dette er betinget av summen av den forståelse vi har til enhver tid, og hvilke erfaringer vi har å bygge videre på. En tekst i bokform, analog som formatet av Carls bog er her, handler om leseren, fortelleren og tekstens innhold. Den forståelse vi lesere utleder fra teksten, kan berikes av narratologiens ulike perspektiver og innganger til tolkning og være en måte å utforske meningslagene i en fortelling. Fortellingens struktur, sammen med leserens evne til fortolkning, er avgjørende for den forståelse vi utleder fra lesningen av litteratur. En tekst er et fenomen i verden, den er en ting og tar opp fysisk plass i verden. Den er satt sammen over tid, men er kun relatert til tiden gjennom menneskene som leser den (Genette, 1980, ss. 33-35).
[…] produced in time, like everything else, written narratives exists in space and as space, and the time needed for “consuming” it is the time needed for crossing or traversing it, like a road or a field. The narrative text, has no other temporality than it borrows, metonymically, from its own reading (Genette, 1980, s. 34).
En fortellingsvirkelighet er den konstruerte verden som kommer til uttrykk i en tekst, den har en egen tid, som kommer frem av hvordan fortellingen er fortalt. Fortellertekniske grep påvirker hva slags rekkefølge hendelsene i en historie blir fortalt i, og hvilke perspektiver vi blir introdusert for. Dette kan kompliseres ved det mer presise begrepet, fokalisering.
Side 13 av 65 Fokalisering påvirker «… leserens adgang til hendelser, personer og personers tanker i det fremstillede univers» (Iversen & Skov Nielsen, 2014, s. 216), det innebefatter en «…
regulering av narrativ informasjon» med den effekt at det gir en «begrensning av adgang til synsvinkel» (Iversen & Skov Nielsen, 2014, s. 216). Dette handler om forfatterens valg av fortellerform. Det handler om hvilke karakterer vi introduseres for, og om vi får innsyn i deres tanker og følelser. Hvilke beskrivelser blir gjort og hvem er det som forteller om hendelsene til leseren? Hva slags utsigelsessted leser vi historien fra? Tidslinjen i en fortelling kan følge et kronologisk handlingsforløp, hvor hendelsene i en historie fortelles i den rekkefølgen de skjedde. Tekst som kunstnerisk produkt vil likevel være estetisk og underbyggende for visse effekter. Å flytte om på rekkefølgen hendelsene i en historie kommer frem, eller skifte fokalisering er et estetisk og psykologisk grep i historiefortelling, som kan bidra til å underbygge visse hendelsers betydning og tolkningsmuligheter (Bal, 1999, s. 82). Hva kan disse elementene i en fortelling bidra med i den forståelse vi får av en fortelling?
2.2 Medisinsk narratologi
Arbeid med «medisinsk narratologi» tar sikte på å fremme bedre ivaretakelse av pasienters opplevelser i deres møter med helsevesenet og leger. Historisk sett er arbeidet med
fortellinger om sykdom opprinnelig knyttet til den dokumentasjonen leger gjorde når de journalførte arbeidet med pasienter, noe som videre utviklet seg til feltet som nå ofte omtales som «medisinsk narratologi» (Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen, 2011; Rita Charon, 2017; Oddgeir Synnes og Hilde Bondevik, 2018; Linda Hamrin Nesby, 2019). Målet er blant annet å forbedre kommunikasjon innen helsesektoren og sikre behandling som møter hele mennesket. «Narrative medicine began as a rigorous intellectual and clinical discipline to fortify healthcare with the capacity to skilfully receive the accounts persons give of
themselves – to recognize, absorb, interpret, and be moved to action by the stories of others»
(Charon, 2017, s. 1). Tanken er at litteraturvitenskapelig, systematisk arbeid med
pasientfortellinger og litterære fremstillinger kan gi rom for en bedre behandling. «Fokuset innen narrativ medisin ligger metodisk på nærlesning og kreativ skriving, og
medisinerstudenter trenes opp til å nærme seg pasienter som de tolker tekster» (Nesby, 2019, s. 63). Et analytisk blikk på tekster og fortellinger gjør at en leser kan oppfatte flere
betydningslag i en tekst. Narrativ medisin ser det slik at dette foregår på tre måter, den første er at leseren må ha en forhøyet oppmerksomhet til det fortalte (attention), undersøke dets
Side 14 av 65 fremstilling (representation), og sammen blir resultatet av disse en forbindelse mellom
forteller og leser i et meningsfellesskap (affiliation):
We early recognized attention, representation and affiliation as the three movements of narrative medicine that emerged from our commitment to skilled listening, the power of representation to perceive the other, and the value of the partnerships that result from narrative contact (Charon, 2017, s. 3).
Vår evne til å uttrykke oss og gjøre oss forstått er på mange måter avgjørende for hvordan våre møter med andre vil gå for seg. «The philosopher Hans Gadamer speaks of the fusion of horizons essential to the art of understanding a text. Through the actions of this fusion we expand our vision of reality, our own state of being, indelibly changing us toward the next encounter with a text» (Irvine & Charon, 2017, s. 112). På samme måte er vår evne til å forstå andre også avgjørende. Vi bygger hele tiden på vår tidligere erfaring, og tekster vi har lest inngår i denne. Dette handler også om at litteratur har og får en sosial funksjon, om man velger en slik tilgang. «Litteraturens formidling og produksjon av erfaring kan slik sett inngå i medisinens og omsorgens overordnede mening […] å gjøre den sykes «væren-i-verden»
hjemlig igjen, eller i tilfelle kronisk sykdom mer hjemlig igjen» (Bondevik og Stene-
Johansen, 2011, s. 14). Den sosiale funksjonen til verket vil vi returnere mer til i punktet om tekst i loop. Krysningen av humaniora og narratologi som arbeidsfelt og sjanger, har et potensiale som «fristed». Dette forstått slik at vi gjennom lesning og refleksjon over tekst, i fellesskap, får et nøytralt «rom» for utforskning av tanker og opplevelser som oppstår i møte med tekstens innhold. Lesning av sykdomslitteratur og arbeid innenfor fagfeltet «narrativ medisin», retter seg mot tolkning og forståelse av helse og kommunikasjon. Derfor vil de omtales under ett. En sentral person innen utviklingen av fagfeltet «narrative medicine» er Rita Charon, hun samarbeider med flere kollegaer ved Columbia Universitet i USA mot det overordnede målet, å skape et bedre helsevesen. I boken The Principles and Practice of Narrative Medicine (2017) skrevet av Rita Charon, i samarbeid med Sayantani DasGupta, Nellie Hermann, Craig Irvine, Eric R. Marcus, Edgar Rivera Colón, Danielle Spencer, og Maura Spiegel, finnes metodiske analyser og presentasjon av arbeidsmåter i fagområdet og en tydelig formulert målsetting om et helsevesen som er pasientfokusert.
[…] we believe the work that has emerged in narrative medicine has the potential to help move an impersonal and increasingly revenue-hungry healthcare toward a care that recognizes, that attunes to the singular, and that flows from the interior resources of the participants in encounters of care (Rita Charon, 2017, s. 2)
Side 15 av 65 Aktualiseringen av det tverrfaglige arbeidet kommer gjennom behovet for god
kommunikasjon og forståelse mellom helsevesen og pasienter og pårørende. Dette også for å øke kompetansen i å se og anerkjenne enkeltindividets opplevelse av sin situasjon som mottager av pleie og omsorg i helsesektoren. Det er ikke alltid «the participants» kun er pasient og lege, da den brede termen åpner for at alle som på en eller annen måte er involvert i arbeidet med ivaretakelse i helsesektoren kan inkluderes. Her havner også pårørende. Det er derfor også mulighet for å inkludere disse perspektivene i lesninger av patografier, som Linda Hamrin Nesby (2019) undersøker i artikkelen sin. I introduksjonen til Rita Charon i The principles and practices of narrative medicine (2017) skriver hun også tydelig om intensjonen bak prosjektet, hvor hun og kollegaene krysser fagfeltet medisin med litteraturteori:
We clinicians, scholars, and creative writers who began this work together were convinced that narrative knowledge and skills have the power to improve healthcare by increasing the accuracy and scope of clinicians’ knowledge of their patients and deepening the therapeutic partnerships they are able to form (s. 1).
Det underliggende målet som formuleres tydelig her, er å forbedre helsesektoren ved å øke den terapeutiske kompetansen til medisinske behandlere, gjennom arbeid med tekst og fortellinger. Det handler om at behandlerne kan få utvikle sine tolkningsevner og språklige innsikt, slik at de mer presist og nøyaktig kan kommunisere og behandle sine pasienter.
Rita Charon (2017) formulerer noe av visjonen til narrativ medisin som å nettopp gi mulighet til å utvikle kommunikasjonskompetanse i fellesskap. Tanken er at det å dele ulike tolkninger av litteratur med hverandre kan være en måte å utvikle refleksjonsevner på. Særlig i samarbeid på tvers av fagfellesskaper.
An egality that emits from storytelling itself levels even hard-bitten power asymmetries, so that members of interprofessional healthcare teams or groups of teachers and students or clinicians and patients can meet one another as equals, bent on reflexively giving and receiving, teaching and learning (Charon, 2017, s. 5).
Ulike hierarkiske nivåer innenfor ulike akademiske fagfeltene og den tradisjonelle asymmetrien i maktforholdet mellom lege og pasient, kan balanseres og jevnes ut, om
inngangen til litteraturen baseres på nysgjerrighet og utforskning av tekst i fellesskap. Det kan skape en mer pasientorientert pleie, heller enn en økonomisk orientert, institusjonelt styrt pleie. « [ …] harmonics, of care and unity are achievable in a healthcare that becomes a service at the command of patients rather than a professional monopoly that serves the interest
Side 16 av 65 of the institutions who deliver it» (Charon, 2017, s. 5). Dette innebærer at pasienten blir løftet til en mer sentral posisjon og fremmes som den som avgjør hvordan behandling og pleie gjøres. De sosiale aspektene og fagfeltets kulturelle relevans kommer tydelig frem gjennom ønsket om å motvirke polarisering og splittelse.
We realize that the polarisation of the world politically, culturally, economically, religiously, and nationalistically increasingly fractures any underlying human unity […] We have gradually come to recognize that the having of a human body gives us a rare ground of unity – we share the same body, we have the same organs, we are prey to the same diseases, and we all will die. […] It is no accident that that much of global justice work today is related to physical or mental suffering […] The idea that one person can understand what another person says or means is the deepest part of science and the deepest part of art (Charon, 2017, s. 176)
Ønsker om å finne fellesmenneskelige holdepunkter for samarbeid er idegrunnlaget som ligger bak den brobyggingen faget arbeider med. Verden har behov for at menneskelig samarbeid bedres, det gjelder oss alle. Vitenskap og kunst handler begge om menneskelig forståelse. Det filosofiske grunnlaget for den medisinske narratologien er også sterkt knyttet til en fenomenologisk forståelse av mennesket. Denne er basert på den franske filosofen Maurice Merleau-Pontys Phenomenology of Perception (1945) som igjen bygger på Edmund Husserl sine filosofiske arbeider. Uten å gå for dypt inn i en diskusjon av fenomenologiens teoretiske problemstillinger og historie, vil vi holde oss til den medisinske narratologiens innstillinger til dem.
Merleau-Ponty challenges empiricism, or what he calls «naturalistic attitude,” for which the world exists independently of consciousness. For empiricism the body is just one thing among others, essentially external to consciousness, which functions as a passive receptor of sensory experience. Merleau-Ponty’s challenge to empiricism calls us back to experience. He argues that consciousness is essentially embodied, essentially, actively embedded in its environment […] The body is consciousness, is the very self (Irvine & Spencer, 2017, s. 88)
Medisinfaget er i fagtradisjonen sterkt knyttet til en empirisk, positivistisk filosofi som finnes igjen i naturvitenskapene i vestlig tradisjon. Denne er knyttet til René Descartes filosofi, som ser kropp og sinn som to separerte enheter og tanken som forut for opplevelsen (Irvine og Spencer, 2017, ss. 77-79). Dette dualistiske synet på menneskets måte å være i verden på, blir
Side 17 av 65 utfordret når man inntar fenomenologiens perspektiver. Her er kroppen forstått som forut for, og som utgangspunkt for tanken. Språket ses som en del av den kroppslige måte å være på i verden (Irvine og Spencer, 2017, ss. 88-89). Det er viktig å stille seg kritisk til ulike teoretiske perspektiver og å reflektere over hvordan de påvirker våre blikk på verden. En bevissthet om at vi forstår basert på tidligere forståelsesrammer, et hermeneutisk utgangspunkt, er essensielt for en videreutvikling av vitenskapene. Dette understrekes, og poengteres innenfor medisinsk narratology som viktig:
It is critically important to study and question the philosophical tradition as well as to explore the ways in which the arts express these questions […] This intersection of philosophy and literature and experience – arriving at ideas through different forms of knowledge – exerts a powerful influence on our understanding of illness and
healthcare and is integral to the principles and practice of narrative medicine» (Irvine
& Spencer, 2017, s. 106)
I arbeidet Rita Charon og kollegaene gjør på området, undersøker de også effekten av å utdanne helsepersonell i litterær teori. Dette er et pågående arbeid som de fremdeles undersøker resultatene av.
We are learning more and more about the long-term implications of developing narrative competence in healthcare. Such outcomes as recognition of emotion,
perceptual sharpness, tolerating uncertainty, decreasing burnout, improving healthcare team function, and deepening individual clinicians’ knowledge of individual patients’
situations are all being demonstrated as consequences of narrative training (Charon, 2017, s. 5).
Målet med faglig arbeid med litteratur og sykdomstematikk er å bidra til en behandling av ulike skader, ved å skape bedre kommunikasjon og forståelse for den samhandling som skjer i et helsefaglig, medisinsk møte mellom behandler og pasient. Fremveksten av «medisinsk narratologi» handler om et behov for å berike den forståelse og innsikt medisinstudenter og leger møter pasientenes virkelighet, deres fortellinger, med. Medisinsk narratologi vil være en måte å undersøke fortellinger på, som bygger bro mellom biomedisinsk teorikunnskap om kroppslige tilstander, og den subjektive opplevelsen av dem. Ønsket er at den medisinske ekspertens blikk skal ha en mer helhetlig tilgang til sykdomsforløp og at kommunikasjonen de har med pasienter kan bedres gjennom dette. Det å se betydningen av subjektets erfaring er viktig i forbindelse med å møte de etiske krav pasientbehandlingen fordrer, samtidig som det
Side 18 av 65 kan ha betydning for forståelsen av den biomedisinske problemstillingen behandlere skal danne seg et bilde av. Dette formidles gjennom kommunikasjon med pasient, eller gjennom pårørende i tilfeller hvor pasienten ikke kan snakke for seg selv.
Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen (2011) beskriver sykdom og lidelse som tilstander og erfaringer som fordrer og har krav på å bli forstått, ut over det rent kroppslige som skjer. Arbeid med – og lesing av – litteratur kan gi rom for å uttrykke og erkjenne opplevelser av meningsløshet uten at det er en «riktig» eller «feil» måte å gjøre dette på.
[…] Sykdom er og blir et onde, en «pest og en plage», som når smerter preger livet og representerer alt fra et irriterende besvær til uutholdelige prøvelser. Spørsmålet om mening kan da virke irrelevant og malplassert, men til tider også arrogant og
fornærmende. Sykdom er noe man da bare vil bli kvitt, komme seg over, helbredes fra for aldri mer å komme i dens vold. Den angst, uro, den kroppslige og mentale
fortvilelse sykdom kan avstedkomme, har krav på en form for forståelse som innebærer mer enn bare årsaksforklaringer og velmente tanker om sykdommens mening. Det som kreves, kan like mye være en forståelse for det irrasjonelle, det kontingente og det meningsløse. For det kan være befriende å få gå inn i et rom der kravet om meningsfullhet er forlatt ved dørstolpen, der man er fri til bare å være, fri fra all forklaring og årsakssammenheng. Og om litteraturen kan formidle erfaring som ikke kun er en konstruert og fiktiv erfaring, eller snarere mer «gjenskapt» enn «skapt»
erfaring, så vil den også kunne løfte meningsløshetens erfaring, som er noe annet enn det ikke-erfarbare, men som unndrar seg forklarende og definerende tale (s.13)
Sykdom er på mange måter unntaket fra en «normaltilstand» hvor kropp og sinn fungerer som vi ønsker. Det er uønsket, men likevel vil de fleste av oss oppleve en unntakstilstand fra en etablert «normal» i løpet av livene våre. Fordi livet ikke står stille og kroppene våre endrer seg med tiden, vil vi noen ganger oppleve endringer i så stor grad at vi blir kronisk, eller alvorlig, syke. Pasientbehandling i kombinasjon med medisinfagets mer objektive perspektiver på menneskekroppen, kan skape uheldige situasjoner. Dersom fokus på
sykdombilde får hovedrollen i behandlingen og pasienten ikke blir møtt som et medmenneske på en god måte, kan møte med lege og behandlere bli reduserende. Dette er et tema som narrativ medisin ønsker å adressere, som også kom frem tydelig av Rita Charons tidligere nevnte visjon om likhet. «[…] i møte med spesialist og klinikk at man kan oppleve å bli redusert fra å være en person til å bli «en betennelse, en svulst, en diabetiker, et kasus, et teknisk problem» […]» (Bondevik og Stene-Johansen, 2011, s. 16). Den subjektive
Side 19 av 65 opplevelsen av sykdomserfaringen, pasientens indre virkelighet, er ikke mulig å skille fra sykdomstilstandens somatiske, kroppslige, forløp. De henger sammen, og viktigheten av å anerkjenne begge, er tanken som ligger til grunn for at man vil jobbe for en helhetlig,
forståelse av sykdomsforløp og behandling. Utvalget av tekster som brukes innenfor arbeidet er flerfoldig, og utvalget gjøres etter vurderinger av om tekstene tilbyr et vidt
tolkningsgrunnlag å arbeide med (Charon, 2017, ss. 182 – 183)
2.3 Om patografien som sjanger
En tendens i litteraturverden er stadig flere utgivelser innenfor det en kan kalle for «den selvbiografiske sjangeren». Herunder finner man flere bøker som omhandler ulike typer sykdomsforløp, og slike tekster kalles gjerne «patografier». Oddgeir Synnes og Hilde Bondevik skriver i «Litterære strategiar og sjølvopplevd kreft» (2018) at det på 1980- og 1990- tallet skjer en tydelig vending i samfunnet mot det kroppslige, også kalt for «den somatiske vending». Mennesket knyttes mer til spørsmål om hva det vil si å være et fysisk menneske som samhandler med verden til en tid og et sted. Dette ser Synnes og Bondevik i en historisk kontekst, som innebærer en refleksjon over hva det vil si å være et menneske i verden her og nå, samtidig som vi ser oss selv i sammenheng med det som har vært før (Synnes og Bondevik, 2018). Det har fra denne tendensen blitt viktig å se mennesket helhetlig, noe som innebærer at kroppens tilstand får betydning for hvordan vi forstår et menneske. Fra dette kan man si at det utviklet seg en sjanger som tematiserer ulike typer sykdomsforløp. Patografien etableres gradvis som en type tekst, en sjanger som har utviklet seg i Norge siden 70-tallet og frem til i dag (Linda Hamrin Nesby, 2019, s. 55).
Anne Hunsaker Hawkins (1998) skriver i boken Reconstructing illness: studies in Pathography om patografien som type tekst, at denne type tekster typisk er en kunstnerisk gjenfortelling av en sykdomsopplevelse. Det blir rom for å fremheve og bevege seg utenom den historiske begivenheten sykdomsforløpet kan sies å være, da dens litterære form vil gi mulighet for å undersøke elementer av den indre opplevelsen, som ikke kommer frem av den rent medisinske fortelling i en journal.
Pathography is invaluable to us as a way to study the metaphoric dimensions of the medical enterprise […] not only does pathography restore the phenomenological and
Side 20 av 65 the experiential to the medical encounter, but it also restores the mythic dimension our scientific culture ignores or disallows (Hawkins, 1998, s. 23)
Å skrive, og å skrive en patografi er å bruke muligheten for uttrykksformer litteraturen gir.
Det er en mulighet for å skape og dele en opplevelse, situasjon, eller episode som tematiserer sykdom og hvordan det oppleves å være syk. Disse tekstene blir historiske nedskrivinger, konstruert som sådan av en forfatter som velger hvilke refleksjoner og formuleringer som blir sykdommens fortelling. En slik fortelling kan endre, flytte på og gi ny mening til tanker og følelser som originalt lå i selve opplevelsen. Kanskje kan den også gjøre opplevelsen mer håndterlig og slik lettere å forstå i leselig form? Patografiene tar «tradisjonelt» sett, for seg virkelige hendelser. På denne måten innehar de en kobling til en viss sannferdighet om hva som faktisk skjedde, og slik er de en del av den biografiske og selvbiografiske litteraturen.
Men Hawkins poengterer også at denne type fortelling også må ses som re-konstruksjon og kunstnerisk uttrykk, og slik sett er den også blitt til noe helt annet enn de originale hendelser og opplevelser den bygger på. Man kan tolke dette slik at verket står for seg selv i møtet med leseren. De virkelige erfaringene til forfatteren kan ikke oppleves som de var i originaldrakt, etter de ble gjennomlevd. Fortellingen om det som skjedde er, i tekstform, derfor blitt noe annet, et manifest, en samling nedtegnede minner og følelser, et uttrykk for en menneskelig erfaring om sykdom og lidelse.
Pathography can also be seen as the final stage in the process of formulation,
completing the bridge between the suffering self and the outside world by an overt act of communication. Moreover, in pathography the need to tell others so often becomes the wish to help others: perhaps the movement from catharsis to altruism is a signal of the success of the formulation (Hawkins, 1993, s. 25)
2.4 Traumefortellinger
Ordet traume betyr «sår», og etymologisk kan dette såret «[…] gjelde både en såret kropp og et såret sinn, og selv om disse sårene ofte henger sammen, blir ordet i moderne
sammenhenger primært brukt i den siste betydningen» (Langås, 2016, s. 19). Å lage et skille mellom et kroppslig traume og den psykologiske reaksjonen, traumet i psyken, gjør det enklere å plassere de ulike typene sår og en eventuell behandling av det. I vår nåværende
«moderne sammenheng» har vi egne leger for de psykiske sårene og egne leger for de fysiske
Side 21 av 65 sårene, men også et arbeid for å jobbe helhetlig med helbredelse av begge områder. Likevel byr traumebegrepet på en liten utfordring når det kommer til pårørendeperspektivet, fordi traumet først og fremst skjer hos den skadde eller syke som de pårørende er knyttet til. De pårørendes traumereaksjon skjer ikke først i kroppen og deretter i psyken, som hos den skadde eller hos den som er syk. Den skjer først i de mentale og emosjonelle prosessene de pårørende gjennomgår. Deretter vil kroppslige reaksjoner melde seg og gi ulike «symptomer» på den psykiske belastningen det er å være pårørende. En mer helhetlig forståelse av traume vil derfor bli brukt i denne oppgaven.
Traumet sett som den tilstanden de sørgende og pårørende i fortellingen befinner seg i er en unntakstilstand fra en «normaltilstand», som vil tilsi den tilstanden en var i før smerten ved tapsopplevelsen inntraff. Dette vil tilsvare «sykdommen» i en patografi hvor det ellers er et mindre tydelig pårørendeperspektiv og et mer tydelig biomedisinsk sykdomsforløp. Det er viktig å kommentere hvordan en traumefokusert lesning retter seg mot teksten. Unni Langås (2016) skriver om dette i Traumets betydning i norsk samtidslitteratur.
Poenget med en traumefokusert lesning er ikke å diagnostisere en psykisk tilstand, selv om psykologiske karakteriseringer kan inngå i analysen, eller å rekonstruere hendelser som det ikke blir fortalt om, men å tolke teksten som estetisk objekt […]
Målet skal være å komme fram til tolkninger som åpner og perspektiverer teksten, samt å få et inntrykk av litteraturens bidrag til traumets erkjennelse, det vil si hvordan det traumatiske blir forstått og uttrykt i vår tid» (Langås, 2016, s. 21).
Som Langås poengterer er målet med en lesning som dette å undersøke hvordan mening kan oppdages gjennomlesning av teksten. Unni Langås (2016) understreker blant annet
viktigheten av å etablere meningsgivende fortellinger om sine opplevelser. Dette for å gjenoppbygge en følelse av «seg selv» igjen, etter traumatiske opplevelser.
I terapi vil det være viktig å gjøre traumatiske erfaringer om til sammenhengende fortellinger for å gjennopprette et selv og reintegrere personen i et sosialt fellesskap.
Narrativer er en hjelp til å skape sammenhenger mellom før og nå i livet, og å konstruere en identitet. Den traumatiske hendelsen kan tolkes som et innbrudd i en identitet som er konstruert over sammenhengen mellom før og nå (Langås, 2016, s.
26)
Traumet som sådan arter seg annerledes enn en spesifikk sykdom, og kroppsfenomenologien vil heller være med på å berike den forståelse en har av mennesket som helhet, hvor kropp og
Side 22 av 65 psykologiske prosesser ikke er adskilt. Identitet er knyttet til både fysisk tilstand i verden og de psykologiske prosesser som skjer i vår tankeverden. Som nevnt i forfatteromtalen og gjengivelser av forfatterintervjuet, er forfatterens opplevelse av å være seg selv i verden, å forstå som sterkt knyttet til språket og særlig tekst som uttrykksform. Å ikke lenger kunne bruke språket for å uttrykke seg som før, slik forfatteren beskriver, kan kobles til
traumetematikk og dens innvirkning på fortellingen. Dette kan knyttes til den brudte form bokens tekst har, da den som mimetisk representasjon kan ses som å følge typiske trekk ved traumer.
Traumeperspektivet er nødvendig for en tolkning av et pårørendeperspektiv innen patografiene. Dette innebærer et holistisk menneskesyn som passer med hvordan traumers psykologiske prosesser også er del av hvem vi er fysisk i verden. Vi lever gjennom og i kroppen, den er en del av vår erfaring og vårt utgangspunkt for interaksjon med omverden, slik er den en viktig del av den forståelse vi bygger våre oppfatninger på. Kroppen henger derfor også sammen med opplevelse av identitet. Dette kroppslige aspektet, i kobling med det psykologiske, inngår i en mer holistisk tilnærming til patografien i et pårørendeperspektiv, vi finner det igjen i tankegodset til den tidligere omtalen av fenomenologi. Dette vil jeg påstå at har samsvarende perspektiver med den narrative medisins mål om å sørge for en helhetlig forståelse av sykdom og menneske, ved å bygge bro mellom tendensene til et dualistisk menneskesyn og kroppsfenomenologiens idéer. Patografien er en type tekst som beveger seg i et samspill med verden den er en del av, og fortelleren (den «syke») får her anledning til å konstruere en sammenheng i det som har skjedd og orientere seg mot en slags ny virkelighet.
Fortellingen vil kunne bidra til å bygge en bro mellom den man oppfattet man var før traumet inntraff og den man er etterpå.
Unni Langås (2016) skriver om dette og gjengir Dori Laub, psykiater og overlevende fra holocaust, som poengterer at å lytte til en fortelling om et traume, innebærer som
vitnesbyrd en reproduksjon og et fellesskap mellom leser og forteller. «Den traumatiske hendelsen er fraværende og må produseres på nytt i det den blir fortalt til en lytter. Derfor blir den som lytter, en medeier og medprodusent til det fortalte» (s. 28). Dette blir en del av de premissene som ligger i en tekstliggjøring av sorgtraumet i Carls bog, en leser vil være vitne til fortellerens «terapeutiske prosess» og inngå i et forståelses-fellesskap med fortelleren. Å være en del av sorglitteraturen på denne måten kan på en måte bidra til å gi andre lesere en trøst i sin egen sorg-prosess etter traumatiserende hendelser, da den på sitt vis er en fortelling om en forening av en «før-og-etter identitet» til en ny. På en annen side kan den bidra til økt
Side 23 av 65 forståelse for hvordan en kan møte en person i krise og sorg som helsepersonell – og
medmenneske.
Tekster som tematiserer traumeskapende hendelser har gjerne et reparerende perspektiv og kan gi ideer til sosiale og politiske handlemåter […] Av denne typen litteratur får vi en forståelse av hvordan traumer blir opplevd og fortolket, og hvordan de inngår i sosiale, politiske og kulturelle prosesser (Langås, 2016, ss. 12-13).
Det er felles for alle mennesker at vi er sansende, emosjonelle vesener som knytter bånd til hverandre. Traumatiske hendelser skjer med mange av oss, og døden er noe vi alle må forholde oss til. Like mye som selvfølgen det er at vi må spise for å overleve, vil kroppen være sårbar i verden. Dette er det man kan kalle for fellesmenneskelige fenomener, og det er noe de fleste av oss vil oppleve i mer eller mindre grad. En traumefokusert lesning vil si noe om hvordan boken Carls bog kan være en representasjon av ett type traume i vår tid. Denne inngangen til tekst innebærer en holdning til lesningen som fremhever åpenhet for de
muligheter av betydning som finnes i teksten. Kulturelle og sosiale aspekter som kan påvirkes av perspektiver vi finner i lesninger av traumer, kan si noe om hvordan traumer forstås og hva slags betydning de har i verden. De sosiale og kulturelle funksjoner litteraturen kan ha, finner vi også igjen i den medisinske narratologiens holdning til lesning av tekst og målet om å gjøre helsesektoren bedre.
2.5 Tekst i «loop»
Svend Østergaard og Peer F. Bundgaards artikkel (2015) «The emergence and nature of genres – a social-dynamic account», handler om hvordan ulike sjangre vokser frem og
hvordan spenningspunkter i både tekstkultur og samfunn kan være bidragende til utvikling av sjangre. Ulike teksttyper påvirker hverandre, og nye tekster påvirkes av de tidligere tekstenes interne strukturer og skiftende sosiale sammenhenger. Slik har tekster opphav i hverandre og de inngår i en større, dynamisk prosess som sammen bidrar til fremvekst, stabilisering og utvikling av nye sjangre og typer tekst. «As a rule, genres develop from fluid interactive dynamics stretched over time» (Østergaard & Bundgaard, 2015, s. 102).
Side 24 av 65 Illustrasjon av: «Double feedback loop» (Østergaard & Bundgaard, 2015, s. 104)
Denne modellen viser hvordan tekster og sjanger inngår i et samspill med flere fenomener i samfunnet og tekster som finnes fra før. De inngår i en tekstdiskurs. Dette betyr at teksten ses som et fenomen som forholder seg til og beveger seg i samspill med ytre omstendigheter som påvirker deres form, innhold og funksjon.
Sjanger som fenomen er etter dette mulig å forstå som en kontinuerlig symbiose mellom samfunn, tekstskaper og de tekstuttrykkene som oppstår. En del av forståelsen av Carls bog vil bli preget av delen av «loopen» som handler om «situasjoner» og «responser», da den er knyttet til disse ved den selvbiografiske formen. Den er direkte knyttet til
forfatterens opplevelse av en situasjon og den responsen som finner sitt uttrykk i teksten.
Tekst utvikler seg i variasjoner fra de tekstene som allerede finnes, samtidig som ulike ytre faktorer påvirker denne utviklingen. Det er vanskelig å konkretisere eksakte opphav for sjangrenes forgreininger i systematiske oversikter, skriver Østergaard og Bundgaard (2015) i referanse til Bazermans forståelse (1994) av sjanger som retorisk system. Derfor har de lagd denne modellen, som kan bidra til å gi perspektiver på noen av de bevegelsene som skjer under utvikling av tekster. Den underbygger også den selvbiografiske delen av patografiene som også fungerer innenfor fagfeltet narrativ medisin.
Utvikling av tekstsjanger og den pågående bevegelsen som karakteriserer den, består etter denne modellen av gjensidig påvirkning og impulser på flere nivåer. Østergaard og Bundgaard forklarer bevegelse i tekstdiskursen, utviklingen av nye tekster, som et fenomen som foregår i en dobbel sløyfe (en ‘loop’) i et dynamisk kontinuum mellom tekst og samfunn.
«As to the dynamics, it consists of two loops: one that is intrinsic to written texts, and one that is embedded in the politico-economic dynamics of society» (Østergaard & Bundgaard, 2015, s. 103). Det er altså én del av sløyfen som dreier seg om en språklig, indre bevegelse og
Side 25 av 65 dynamikk i selve teksten, da den på sin side er en del av og et produkt av en språklig diskurs og på den andre siden samtidig er med på å påvirke denne diskursen ved sitt unike tekstlige uttrykk. Hvordan kan da Carls bog virke inn på sykdomsfortellingene som sjanger,
patografiene, om den inkluderes i arbeidet som gjøres i helsesektoren med tanke på å gi bedre forståelse for pårørendes behov? Dette er de ytre omstendigheter den andre delen av sløyfen, den mer eksterne «loopen» som er en lik bevegelse, men mellom tekst og ytre
omstendigheter. Østergaard og Bundaard forener slik genre-fenomenets indre og ytre
bevegelser som kan bidra til å kombinere lesning av genre på det tekstlige nivået med den mer sosio-historiske aktualitet tekst inngår i.
Begge perspektivene gjør seg særlig relevant i en lesning av et verk som Carls bog, da den er i stor grad knyttet til forfatterens private erfaringer og sosiale engasjement, samtidig som den har et unikt tekstlig uttrykk som benytter seg av ulike typer tekst fra både
skjønnlitteratur og sakprosa. Både det narrative nivået og det sosiale nivået er særegne i den grad at det her vil etterstrebes å trekke inn begge i lesningen. «[…] there exists a dynamic relation between social situations and the emergence, stabilization, and change of text types, which in turn affects the social situation they stem from» (Østergaard & Bundgaard, 2015, s.
110). Carls bog og Naja Marie Aidt inngår i en historisk tid hvor sakprosaiske fortellinger om sykdomsforløp, traumer og smertefulle opplevelser er økende. Forfatteren selv ytrer i intervju et ønske om å bidra til tekster som kan støtte andre som opplever lignende situasjoner. Dette kan en påstå vil inngå i tekstens sosiale dimensjon. Med boken som en ny del av litteraturen, må den også ses som å ha oppstått i en kontekst som finnes allerede. Verket forholder seg til tekstkulturen som finnes fra før, da den ved direkte og mindre direkte referanser henviser til andre tekster, samtidig som språket og innholdet idemessig er påvirket av den historiske situasjonen den er en del av. På begge disse måter blir verket skapt i, – og fremgår av, – en sosial og historisk situasjon (emergence).
3. Anvendelse av teori i analysen av Carls bog
Her vil først noen ytre rammer for teksten som del av patografiene trekkes frem, med henblikk til medisinsk narratologi. Deretter vil traumetematikken inkluderes i en aktualisering, før en mer nærgående analyse av Carls bog følger.
Å lese Carls bog vil kunne aktivere en lesers innlevelse i, og forståelse for, hvordan et
