Ranvikholmen naturreservat
Forord
Ranvikholmen naturreservat ble fredet ved kongelig resolusjon 14. de- sember 2007, men har sammen med nærliggende øyer hatt en plante- og dyrelivsfredning siden 1936. Området er et av Buskeruds eldste verne- områder. Reservatet ligger i Hurum kommune, i Oslofjorden sør for Hurumlandet.
Ranvikholmen er et populært utfartststed for båtturister om sommeren, og området brukes også av skoler og speidergrupper. Øya har en kystled- hytte. Det er flere sårbare naturtyper på øya, og noen av disse er avhen- gig av skjøtsel for at verneverdiene skal opprettholdes. For å sikre en god forvaltning av et såpass mye brukt område var det behov for å lage en forvaltningsplan. Denne planen blir den første forvaltningsplanen for reservatet, og slike planer revideres normalt hvert 10. år.
Arbeidet med forvaltningsplanen startet opp i juni 2010, og er ledet av Fylkesmannen i Buskerud. Sommeren 2010 gjorde Miljøfaglig Utredn- ing AS (MFU) ved Bjørn Harald Larsen en fagbiologisk vurdering av verneområdet. Fagnotatet fra MFU, med vurderinger og forslag til tiltak, danner grunnlaget for denne forvaltningsplanen.
Forvaltningsplanen er utarbeidet av Fylkesmannen i Buskerud, der Trine Nordli har jobbet med planen.
Utkast til forvaltningsplan ble sendt på høring 29. oktober 2013. Det kom inn tre uttalelser, og disse er sammenfattet og kommentert i vedlegg 6. Det er gjort noen mindre justeringer i planen i henhold til innspillene.
Planen er endelig godkjent av Fylkesmannen 10. februar 2014.
Øivind Holm avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen
Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse:
Grønland 32 Drammen Postadresse:
Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00
E-post: fmbupost@fylkesmannen.
noInternett: www.fylkesmannen.no MVA rapport 2014
Forsidefoto:
Lina S. Eskerud, Hans Lennart Lindkjølen, Helge Fjeldstad, Trine Nordli
Innhold
4 5
9
17
22
30
35 37
Sammendrag
1. Innledning 1.1 Bakgrunn 1.2 Metode 1.3 Lovverk
2. Beskrivelse av verneområdet 2.1 Generelle naturforhold 2.2 Flora
2.3 Fauna
2.4 Kulturhistorie 3. Brukerinteresser
3.1 Friluftsliv
3.2 Bygninger og andre tekniske inngrep 4. Bevaringsmål og skjøtsel
4.1 Bevaringsmål 4.2 Overvåking 4.3 Skjøtsel
4.4 Sonevis forvaltning 5. Forvaltning og oppsyn
5.1 Forvaltning og oppsyn 5.2 Oppsyn
5.3 Økonomi
5.4 Saksbehandling etter verneforskriften 5.5 Vurdering i forhold til naturmangfoldloven 6. Referanser
7. Vedlegg
Sammendrag
Ranvikholmen naturreservat, rett sør for Hurumlandet, har verneverdi på grunn av at området har et høyt botanisk artsmangfold, og forekomst av den spesielle naturtypen lindeurskog. Området har også verne- verdige insekthabitater, og er vernet for å ivareta et hekkeområde for sjøfugl. Øya Ranvikholmen er på ca 100 daa, mens naturreservatet dekker 80 daa.
Lindeskogen som vokser sentralt på Ranvikholmen er til dels svært gammel, med gamle lindekjemper som har en stammeomkrets på 4 - 5 meter. Her finnes mye død ved i alle faser. Lindeskogen er et viktig habitat for trua og sårbare insektarter, og skogen har en rik bunnvegetasjon. I utkanten finnes den nær truede arten nikkesmelle. Nord på øya er det en mosaikk av mer åpne naturtyper, og flere er truet eller spesielle, som utforminger av kantkratt og kalkrike lågurtenger. Her er det potensiale for at det finnes flere trua og sårbare insekter, spesielt sommerfuglarter. Øya er også hekkeområde for sjøfugl.
Ranvikholmen har vært et viktig friluftsområde for lokalbefolkningen på Hurumlandet siden begynnelsen av 1900-tallet. I dag benyttes øya mest av båtturister, som bruker øya til soling, bading og rekreasjon om sommeren. Det ligger en kystledhytte på øya.
Forvaltningsplanen er utarbeidet på bakgrunn av et fagbiologisk notat som Miljøfaglig Utredning AS utar- beidet for Fylkesmannen i 2010. Forvaltningsplanen belyser områdets verneverdier og brukerinteresser, og beskriver konkrete bevaringsmål som skal sikre at verdiene blir tatt vare på. Det legges fram forslag til tiltak for å bevare og utvikle verdiene i reservatet. Det er utpekt to soner i reservatet med spesielle verdier som skal forvaltes. I et av områdene anbefales fri utvikling, mens i det andre området er det behov for skjøtsel. Planen anbefaler blant annet disse tiltakene:
• Fjerning av oppslag av furu, spisslønn og boreale lauvtrær med ryddesag
• Gradvis tynning av krattvegetasjon
• Slått av kalkrike enger
• Tilrettelegging av bålplasser
1.1 Bakgrunn
Ranvikholmen naturreservat ble opprettet ved Kongelig resolusjon 14. desember 2007. Verneområdet ligger på en øy rett sør for sørenden av Hurumlandet, i Hurum kommune, og dekker et areal på ca 80 daa.
Formålet med naturreservatet er “å ivareta et område som har et stort botanisk artsmangfold og som er voksested for den spesielle naturtypen lindeurskog. Området har særskilt vitenskapelig betydning gjen- nom verneverdige insekthabitater og lavarter. Fredningen innebærer også ivaretakelse av hekkebiotoper for sjøfugl.”
Ranvikholmen har, sammen med nærliggende øyer, hatt en plante- og dyrelivsfredning siden 1936, og er dermed et av Buskeruds eldste verneområder. I arbeidet med verneplan for Oslofjorden, som startet opp på 1980-tallet ble vernet på Ranvikhol-
men foreslått endret til naturreservat.
Verneplanen for Oslofjorden var forank- ret i forskjellige politiske dokumenter og utredninger gjennom mange år. Sentralt står utredningen om Ytre Oslofjord fra 1986 (NOU 1986:21) og oppfølgingen av denne gjennom Oslofjordprosjektet. I 1991 foreslo fylkesmennene i Østfold, Oslo/Ak- ershus, Buskerud, Vestfold og Telemark for Miljøverndepartementet at det skulle utar- beides en samlet plan for områdevern etter naturvernloven i Oslofjordregionen. Direk- toratet for naturforvaltning (nå Miljødirek- toratet) ledet et utvalg som skulle utarbeide utkast til en regional verneplan for de seks fylkene, og et bredt spekter av naturtyper, planter og dyr ble vurdert.
1. Innledning
Øya Ranvikholmen ligger rett sør for Hurumlan- det i Oslofjorden. Kilde Norge Digitalt/Geodata AS/Fylkesmannen
I 1999 ble forslaget til den regionale planen lagt fram, og Fylkesmennene fikk i oppdrag å jobbe videre med områdene i sine respektive fylker. I Buskerud ble det meldt oppstart av verneplanarbeidet i desember 2003, planen ble sendt på høring i februar 2005, og endelig vernevedtak kom i 2007.
Arbeidet med forvaltningsplanen startet opp i juni 2010, og er ledet av Fylkesmannen i Buskerud. Det ble åpnet for å komme med innspill til arbeidet, og Fylkesmannen fikk inn fire innspill. Utkastet til forvalt- ningsplan ble sendt på høring 29. oktober 2013. Det kom inn tre høringsuttalelser, og disse er sammen- fattet og kommentert i vedlegg 6. Det er gjort noen mindre justeringer i planen i henhold til innspillene vi fikk. Planen er endelig godkjent av Fylkesmannen 10. februar 2014.
Godkjent forvaltningsplan sendes til grunneier. Den vil også bli lagt ut på Fylkesmannens hjemmeside www.fylkesmannen.no/Buskerud, under Miljø og Klima - Verneområder for andre interesserte.
1.2 Metode
Miljøfaglig Utredning AS har utarbeidet et fagnotat Naturverdier og forvaltningsutfordringer i Ran- vikholmen og Mølen naturreservater i Hurum kommune (Larsen, B.H & Fjeldstad, H. 2010) som danner grunnlaget for denne forvaltningsplanen for Ranvikholmen naturreservat. Fagnotatet sammenfatter natur- verdiene og forvaltningsutfordringene i reservatet på bakgrunn av kartlegging av flora, fauna og verdifulle naturtyper som Bjørn Harald Larsen, Helge Fjeldstad og Kristin M Flynn fra Miljøfaglig Utredning AS og Ola M. Wergeland Krog i Wergeland Krog Naturkart gjorde i første halvdel av juni 2010. Miljøfag- lig Utredning har i tillegg samlet eksisterende informasjon fra tidligere botaniske registreringer og reg- istreringer av insektfaunaen, sistnevnte gjennomført av Lars Ove Hansen fra Naturhistorisk Museum på Tøyen. Denne forvaltningsplanen bygger i hovedsak på vurderinger og anbefalinger i fagnotatet fra Miljøfaglig Utredning AS.
Verdisetting og inndeling av naturtyper er gjort etter Miljødirektoratet sin håndbok for dette (Direktoratet for naturforvaltning 2007). Håndboka deler inn lokalitetene i viktige (B) og svært viktige (A) områder.
I tillegg kommer områder av lokal betydning (C) som Miljødirektoratet (1999b) tilføyde i etterkant av håndbokarbeidets første fase.
Det er satt opp 5 kriterier for verdsetting av lokalitetene:
– Størrelse og velutviklethet (verdien øker med størrelsen og utviklingsgraden) – Grad av tekniske inngrep (tekniske inngrep reduserer verdien)
– Forekomst av rødlistearter (verdien øker med antall og trusselsgrad) – Kontinuitetspreg (verdien øker med miljøets alder)
– Sjeldne utforminger (nasjonalt og regionalt)
Forekomst av rødlistearter er ofte et vesentlig kriterium for å verdsette en lokalitet. Ny norsk rødliste for arter ble offentliggjort 9. november 2010, og denne inneholder en del vesentlige endringer for mange or- ganismegrupper i forhold til rødlista for 2006, bl.a. pga høyere kunnskapsnivå (dels gjennom økt innsats for å innhente informasjon), ny tolkning av tidligere data eller endring i bruken av retningslinjene for kategorien DD (Kålås m.fl. 2010). IUCNs kriterier for rødlisting av arter (IUCN 2004) blir benyttet i det norske rødlistearbeidet, i likhet med i de aller fleste andre europeiske land. Disse rødlistekategorienes rangering og forkortelser er (med engelsk navn i parentes):
RE – Regionalt utryddet (Regionally Extinct) CR – Kritisk truet (Critically Endangered)
EN – Sterkt truet (Endangered) VU – Sårbar (Vulnerable)
NT – Nær truet (Near Threatened) DD – Datamangel (Data Deficient)
For øvrig vises det til Kålås m.fl. (2010) for nærmere forklaring av inndeling, metoder og artsutvalg for den norske rødlista. Der er det også kortfattet gjort rede for hvilke miljøer artene lever i, samt de viktige trusselsfaktorer.
Kartleggingen i 2010 ble gjort etter det nye systemet Naturtyper i Norge - NiN (Halvorsen m.fl. 2009).
NiN er en ny (2009), fullstendig og arealdekkende naturtypeinndeling som dekker de fleste bruksområder.
NiN gjør det mulig å beskrive naturen i stor detalj. NiN bygger på de samme prinsippene i havet, på land og i ferskvann. NiN inneholder 117 hovedtyper fordelt på de fire ulike naturtypenivåene: Landskap, Land- skapsdel, Natursystem og Livsmedium. Et femte nivå, Region, brukes for å beskrive regional variasjon innenfor typer på de andre nivåene. Hovedtypene deles videre inn i grunntyper. Natursystem er det sen- trale naturtypenivået i NIN og det laveste naturtypenivået der hele økosystemet samlet er inndelt i typer.
Det er natursystem nivået som er brukt i kartleggingen av Ranvikholmen.
1.3 Lovverk
Naturreservater
Opprettelsen av naturreservater er i dag hjemlet i naturmangfoldloven § 37:
Områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, som representerer en bestemt type natur, som på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold, som utgjør en spesiell geologisk forekomst eller har særskilt naturvitenskapelig verdi kan vernes som naturreservat. Som naturreservat kan det også vernes områder som er egnet til, ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak, å få verneverdier som angitt over.
I et naturreservat må ingen foreta seg noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturres- ervat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel.
Vedtak om vern av Ranvikholmen naturreservat er hjemlet i naturvernloven. Den 1. juli 2009 trådte naturmangfoldloven i kraft og naturvernloven ble opphevet. Selv om naturvernloven er opphevet, gjelder verneforskrifter vedtatt i medhold av den inntil Kongen bestemmer noe annet, jf. naturmangfoldloven
§ 77 første punktum.
Forvaltningsplaner
Arbeidet med forvaltningsplaner har en peiode vært et prioritert arbeidsområde. For verneområder med mange brukerinteresser, og/eller naturtyper som krever skjøtsel bør det utarbeides en forvaltningsplan samtidig med verneplanen. Forvaltningsplaner er viktige for å få en helhetlig forvaltning av verneom- rådet. Planene lages etter samme mal, men tilpasses de ulike områdene. En forvaltningsplan skal være et praktisk hjelpemiddel til å opprettholde og fremme verneformålet. Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdene ved å gi retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel og eventuell tilrettelegging.
Ved hjelp av en forvaltningsplan skal forvaltningsmyndigheten unngå tilfeldige enkeltavgjørelser som kan være uheldige for verneverdiene. Gjennom arbeidet med en forvaltningsplan skal det avklares og tas
Store deler av Ranvikholmen er skogkledd, men den nordre delen av øya har et mer åpent preg, med nakent berg og knauser, kratt- og engvegetasjon og et lite område med kystlynghei.
Foto Trine Nordli
stilling til hvordan ulike verne- og brukerinteresser skal behandles. Planen vil bidra til en mer forutsigbar forvaltning av verneområdet.
Forholdet til annet regelverk
Ved siden av verneforskriften og naturmangfoldloven gjelder også annet regelverk i verneområdet. Kom- munen har forvaltningsmyndighet etter plan- og bygningsloven og lovverk som regulerer vilt-, og fiske- forvaltning, forurensning, brannvern, motorferdsel i utmark, landbruk med mer.
Fylkeskommunen har myndighet i forhold til fylkesplanlegging, kulturminneforvaltning, vilt- og fiske- forvaltning med mer. Andre offentlige myndigheter har også oppgaver som berører verneområdene. Når ulike lover kommer i innbyrdes konflikt med hverandre kan det i noen tilfeller være tvil om hvilken lov som er den overordnede. Naturmangfoldloven (herunder verneforskriften) er en sektorlov som innenfor områder som blir vernet etter loven i hovedsak går foran plan- og bygningsloven, landbrukslovgivning, friluftsloven og motorferdselloven.
Det er viktig å gjøre oppmerksom på at hvis det gis dispensasjon etter verneforskriften til ulike tiltak vil dette ikke sette til side krav om dispensasjon etter annet gjeldende lovverk. Søknader skal behandles etter de lovverkene de berører, så en må ofte sende søknader til flere instanser enn vernemyndighetene.
Naturmangfoldlovens miljørettslige prinsipper
Kapittel II i naturmangfoldloven inneholder alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. § § 7 – 12 angir prinsipper for offentlig beslutningstaking. Dette er prinsipper som skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet som berører natur. Prinsippene skal vurderes, og det skal gå fram av beslutningen hvordan prinsippene er vektlagt. En forvaltnings – eller skjøtselsplan skal også inneholde en vurdering av disse prinsippene i henhold til de tiltakene som foreslås i planen. Dette er gjort i kapittel 5.4.
2. Beskrivelse av verneområdet
2.1 Generelle naturforhold
Ranvikholmen naturreservat ligger i Buskerud-delen av Oslofjorden, den såkalte Breiangen, sør for Hurumlandet. Verneområdet er en forholdsvis stor, skogkledt øy, like sør for Tofte.
Hurum
Rødby- vannet
Langvann Sandungen
Breiangen
Tofteholmen
Mølen
Sagene Delåsen kollen
Stikkvanns-
Hurum
Rødtangen Ås
Kana Holtnes
Østern
Lilltvet Ustad
Rødby Sem
Rød
Tronstad
vik Skjøttel-
Huseby Eltorn Storsand Ødegården
Selvik
Grønsand
Verket
Holmsbu
Filtvet Klokkarstua
Tofte
Kartgrunnlag: Norge digitalt
Ranvikholmen
Side 1 av 1 Utskrift
05.02.2014 http://193.71.49.211/fmbute/Content/printDynaLeg.asp?Left=579280.0647875894&B...
Figur 1: Ranvikholmen ligger i Oslofjorden sør for Hurumhalvøya.
Kilde Norge Digitalt/Geo- data AS/Fylkesmannen.
Ranvikholmen har en utstrekning på ca 100 daa, hvorav reservatet utgjør 80 daa. Det høyeste punktet er 25 moh, og øya er hovedsakelig dekt med furuskog og gammel lindeskog. På eksponerte nes (mot sør og på den nordre delen) er det strandberg, åpne enger, kantkratt og mer glissen buskvegetasjon. Det er gener- elt lite løsmasser over berggrunnen på øya, men i de sentrale, vestre delene tyder vegetasjonen på at det er innslag av skjellsand.
I lindeskogen er det noen steder blokkmark med til dels svært store blokker. Geologisk tilhører øya Os- lofeltet og berggrunnen i området er spesiell. Opprinnelig hadde øya rike silurbergarter, men vulkansk aktivitet i perm (ca 100 mill år senere) gjorde at deler av øya ble dekket av lava. Derfor finnes noe sedi- mentære, rike bergarter fra Silur side om side med noe fattigere eruptiver på Ranvikholmen (Hansen 1989). Eruptivene fra Perm er de eldste i Oslofeltet.
Den midtre delen av Oslofjorden har et svakt oseanisk klima, med forholdsvis tørre og varme somre og fuktige og milde vintre. Den nærmeste målestasjonen til Meteorologiske institutt er i Røyken. Her er den gjennomsnittlige årstemperaturen for perioden 1961-1990 på 5,2 °C, med minimum i januar måned med gjennomsnittlig –4,9 °C og maksimum i juli med gjennomsnittlig 15,9 °C . Nedbørsnormalen for samme periode er 880 mm/år, med mest nedbør i oktober (Kilde: www.met.no).
Naturgeografisk befinner Ranvikholmen seg i boreonemoral vegetasjonssone og svak oseanisk vegetas- jonsseksjon (Bn-O1), som danner overgangen mellom de reine lauvskogsdominerte nemorale områdene og de typiske barskogsregionene (Moen 1998). Svake østlige trekk i vegetasjonen, og typiske vestlige arter og vegetasjonstyper mangler.
Figur 2: Store deler av øya er vernet som natur- reservat. Kilde Norge Digitalt/Geodata AS/
Fylkesmannen
2.2 Flora
Floraen i Ranvikholmen naturreservat er godt kjent og dokumentert når det gjelder karplanter og lav. Av moser og sopp er det derimot få registrerte funn. Det finnes registreringer av floraen så langt tilbake som fra 1800-tallet.
Vegetasjonen på Ranvikholmen preges av lågurtskoger som for det meste er dominert av furu. Et større område sentralt og vest på den vestre halvdelen av holmen har imidlertid dominans av lind i tresjiktet, og dette er en lågurt-kalkskog med blåveis og tannrot som de viktigste artene i feltsjiktet samt et markant innslag av vårmarihand. Av andre kravfulle arter i denne skogen kan nevnes lakrismjelt og kjempesvingel.
Misteltein er vanlig på gamle lindetrær. Skogen har mange gamle og svært grove lindetrær og mye død ved. Noen av disse er også hule. Skogen har blitt betegnet som lindeurskog, og dette er nok riktig. Det ble ikke funnet hogstspor i kjerneområdet av lindeskogen (Larsen og Fjeldstad 2010).
Furuskogsområdene hadde hovedsakelig indikatorarter for svak lågurtskog som hvitmaure, skogfiol, hengeaks og teiebær. Men også i furuskogen var det rikere partier med blåveis som dominerende art. På knausene sentralt på den vestre delen var det lyngfuruskog uten lågurter.
I kantsonene mellom skog og åpne strandberg er det kantkratt med bl.a. slåpetorn og mye einer. De åpne eksponerte strandbergene i sørvestre del bar preg av tidligere beiting og noen kulturmarksarter var fortsatt til stede. Naturtypen kan best beskrives som en lågurt kulturmarkseng i gjengroingsfase. Karakteristisk her var fuktige forsenkninger mellom svabergene hvor bl.a. åkermåne og duskstarr ble påvist. Åkermåne er en kulturmarksart i tilbakegang. I forlengelsen av en slik fuktig forsenkning mot nord vokste det en gråor-askedominert lågurtskog hvor lodnefiol (VU) ble funnet i kanten mot de gamle kulturengene.
Inntil gråor-askeskogen var det en mindre svartorsump (Larsen og Fjeldstad 2010).
Selve strandbergene hadde tørrenger på grunt jordsmonn med blodstorkenebb som karakterart. I nordøstre del var noen rikere, tidligere beitede enger, og her inngikk rødlistearten nikkesmelle (NT) ganske vanlig.
I dette området er det også ei rik fukteng med arter som mjødurt og vendelrot. Men også denne delen av øya er småkupert med stor variasjon innenfor korte avstander med fattige knauser og lågurtpreget furu- skog på grunnlendte partier (Larsen og Fjeldstad 2010).
Ranvikholmen er småkupert, med stor variasjon i vegetasjonen. Her i nord finnes kalkenger i gjengroing i forsenkninger mellom bergene. Foto Trine Nordli
I lindeurskogen sentralt på øya er vegetasjonen tett, og det finnes en del store, gamle lindetrær. Lindeskogen har en rik bakkevegtasjon, med et stort innslag av orki- deen vårmarihand. Foto Lina S. Eskerud
Naturtyper
Registreringene i 2010 ble gjort både etter det nye systemet Naturtyper i Norge (NiN) og etter det såkalte DN-systemet (Direktoratet for naturforvaltning 2007).
Miljøfaglig Utredning AS Naturverdier og forvaltningsutfordringer i Ranvikholmen og Mølen naturreservater
Rapport 2010:43 – 18 –
Figur 3. Naturtypekart for Ranvikholmen etter NiN-systemet.
Figur 3. Ranvikholmen er kartlagt etter NiN-systemet (Naturtyper i Norge). Det mørke grønne arealet er kartlagt som lågurt - kalkskog, og består hovedsakelig av lindeurskog. De orange, gule og rosa områdene i nord er åpne engarealer. Kilde Miljøfaglig utredning AS.
I Naturmangfoldloven er det gitt åpning for å definere utvalgte naturtyper som skal få et særskilt vern gjennom loven. Foreløpig er det vernet fem naturtyper; slåttemark, slåttemyr, kalksjøer, kalklindeskog og hule eiker. Lindeskogene på Ranvikholmen kan ikke karakteriseres som kalklindeskog etter de kriteriene som Branderud (2010) setter for utskilling av typen. Kalklindeskog opptrer kun på kalkrygger/-knauser/- platåer/-hyller og i rasmarker med kalkrikt materiale og har svært tynt jordsmonn som gjør at en rekke kravfulle sopper, særlig slørsopper av underslekten Phlegmasium, finner gode vekstvilkår. Forekomstene på Ranvikholmen er kartlagt som lindedominert lågurt-kalkskog (T23-5) på skjellsand. Skjellsandpåvirk- ningen gjør at det finnes rikere partier i lindeskogen enn den forholdsvis kalkfattige berggrunnen skulle tilsi. Det er et parti med svært gammel lindeskog sentralt på den vestre delen av øya, og trolig er det riktig å betegne dette som lindeurskog.
Av andre skogtyper finnes både lågurtskog (T23-4), lyngskog (T23-11) og lavskog (T23-16), alle typene med furu som dominant i tresjiktet.
Flere åpne naturtyper finnes øya. Det ble det kartlagt et mindre areal på nordre del med kystnær grus- og steinmark (T12-2), mens det finnes større arealer med åpen, grunnlendt naturmark av lågurttype (T25-3).
På tross av at beitebruken har opphørt for flere generasjoner siden ble det kartlagt flere mindre arealer med lågurt-kulturmarkseng (T4-3), kulturmarkskalkeng (T4-4) og kulturmarkskalkfukteng (T4-8) ut fra forekomst av kulturmarksindikatorer. I disse åpne naturtypene finnes bl.a. nikkesmelle.
Forekomst av sjeldne og truede arter
Kunnskapen om forekomsten av sjeldne og truede arter i Ranvikholmen naturreservat er generelt god.
Det ligger inne registreringer av tre rødlistede karplanter i Artskart; lodnefiol (VU), nikkesmelle (NT) og svartmispel (NT). Lodnefiol ble funnet på sørvestre del av holmen under feltarbeidet i 2010, mens nikke- smelle hadde flere voksesteder i nordøst. Svartmispel ble søkt etter men ikke gjenfunnet.
Det er gjort noen funn av truede sommerfugler, edderkopper og biller på Ranvikholmen. En karakterart i lindeskogen er ”øyeflekkbukk” Mesosa curculionides (VU) (Lars Ove Hansen i epost), som er knyttet til stående død ved – gjerne lind. De fleste rødlistefunnene skriver seg fra lindeskogsmiljøene, men det er også en del sommerfuglfunn fra åpne miljøer.
Av rødlistede fugler hekket hettemåke (NT) på Ranvikholmen i 1974. Makrellterne (VU) har flere regis- trerte hekkinger i perioden 1974-1987. Den ble også registeret i 2013 (Artskart).
Nikkesmelle er vanlig på den nordøstre delen av Ran-
vikholmen. Foto Helge Fjeldstad Lodnefiol ble registrert sør på øya, rett i utkanten av lindeurskogen. Foto Bjørn Harald Larsen
Tabell 1. Kjente forekomster av rødlistearter utenom virveldyr i Ranvikholmen naturreservat
Norsk navn Vitenskapelig navn Rødliste status Kilder INSEKTER
Rød flaggmåler Catarhoe rubidata EN Artskart (1987)
-(trebukk) Mesosa curculionoides VU Lars Ove Hansen pers
medd.
-(veps) Arge pagana NT Artskart
KARPLANTER
Lodnefiol Viola hirta VU Artskart, felt 2010
Svartmispel Cotoneaster niger NT Artskart (1988)
Ask Fraxinus excelsior NT Felt 2010
Nikkesmelle Silene nutans NT Felt 2010
SUM 6 arter
Tabell 2. Enkeltregistreringer av rødlistede karplanter unntatt ask og alm i Ranvikholmen naturreservat under feltarbeidet 14. -15. juni 2010.
Norsk navn Vitenskapelig navn Naturtype UTM (WGS 84)
Lodnefiol Viola hirta T23-5 32V 586738 6598630
Nikkesmelle Silene nutans T4, 3, T4-4 Vanlig i NØ
Fremmede arter
På Ranvikholmen er det få registreringer av fremmede arter, så langt vi kjenner til. I Artskart er det registrert funn av den svartelistede arten strandkarse (Lepidium latifolium) i 2007. Funnet er gjort i en nordvendt bukt helt sør på øya. Arten er vurdert til å har svært høy risiko (SE) på svartelista fra 2012.
Strandkarse kom til landet som blindpassasjer med ballast og senere som forurensning i kornimport.
Fra 1980-tallet har antallet forekomster økt kraftig i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng-, og tangvollsamfunn (Artsdata- banken 2012).
Det er tidligere ikke registrert rynkerose (Rosa rugosa) på Ranvikholmen, men under en befaring i juni 2013 ble det registrert flere bestander med rynkerose både nord og sør på øya. Det er sannsynlig at det finnes flere forekomster i viker uten at dette er registrert. Det bør settes i verk tiltak for å fjerne denne planten fra øya. Fylkesmannen har svært god erfaring med bekjempingsforsøk fra Mølen, hvor bestand- ene framstår som helt døde etter to år med kombinert kjemisk og mekanisk behandling.
Av andre problemarter kan det dukke opp indi- vider av mink og rødrev på øya. I år hvor fjorden er islagt vil en rev kunne vandre ut til øyene og bli værende. Det er registrert rev på Mølen i 2011 og i 2013 er det registrert mink på naboøya Toftehol- men. Begge kan gjøre stor skade i sjøfuglbestand- ene. Det vil være viktig for SNO å følge med på denne utviklingen, og eventuelt sette inn tiltak.
Inne i noen av vikene på Ranvikholme er det funnet rynkerose. Det bør settes i verk tiltak for å bekjempe denne svarteliste arten. Foto Trine Nordli
2.3 Fauna
Ranvikholmen er i Naturbase registrert med vernetema Kyst og verneformål ”Bevare rikt plante- og dyre- liv.” Norsk Ornitologisk Forening avd. Buskerud har utført registreringer av hekkende sjøfugl i Breiangen fra 1980. I den første perioden var overvåkingen noe mer tilfeldig både mht metodikk og tidsintervall, men etter 1995 har det blitt utført registreringer annet hvert år etter samme metodikk. Den siste overvåkn- ingssesongen var i 2013.
Ranvikholmen inngår i overvåkningsområdet. Samlet sett har overvåkningen vist en jevn økning i sjøfugl- bestandene fram til 2005, før det ble registrert en kraftig tilbakegang i 2007 og en betydelig nedgang fra 2009 til 2011. De foreløpige tallene fra 2013 viser en fortsatt nedadgående trend.
I og med at det finnes gode, standardiserte sjøfuglregistreringer fra reservatene fra en lang årrekke tilbake, ble ikke registreringer av sjøfuglbestandene prioritert under feltarbeidet i juni 2010. Det ble kun gjort grove anslag av måkekoloniene, samtidig som klekte reir av ærfugl og eventuelle andre andefugler ble registrert (Larsen og Fjeldstad 2010).
Ranvikholmen har små arealer uten tresetting og har av den grunn aldri vært spesielt viktig som hekke- område for sjøfugl, selv om flere arter finner hekkemuligheter. I 2011 ble det registrert følgende hekkinger
; 21 ærfugl, 2 tjeld, 1 gråmåke og 1 strandsnipe på øya. Tidligere er også fiskemåke og svartbak funnet hekkende. Holmen er altså viktigst for ærfugl.
Ranvikholmen må karakteriseres som godt undersøkt når det gjelder insekter. Viktige arbeider er registre- ringer på øyer i Oslofjorden av edderkopper som ble gjort i perioden 1987-1990 (Hauge & Hansen 1991), samt fangst og registreringer av sommerfugler gjort i samme periode. Sommerfugler er dårlig undersøkt på Ranvikholmen i forhold til flere av de andre øyene i Oslofjorden. Billefaunaen knyttet til gammel lind er godt undersøkt på øya, bl.a. i 2010 av Lars Ove Hansen.
Fukteng med ven- delrot og flere indi- vider av gullbassen Cetonia aurata. Foto Helge Fjeldstad
2.4 Kulturhistorie
Både Ranvikholmen og Mølen ble kjøpt opp av Oslofjordens Friluftsråd som noen av de første offentlige friluftsområdene i Oslofjorden. Dette skjedde i henholdsvis 1934 (Mølen) og 1940 (Ranvikholmen)
(Kjetil Johannesen pers med). Området har vært et kjent friluftsområde i lang tid, og har vært spesielt mye brukt av befolkningen på Tofte.
Ranvikholmen framstår som en relativt urørt øy, det er ikke spor etter tidligere bebyggelse på øya, og man kan heller ikke finne spor etter tidligere hogster. De eneste tegnene på at øya tidligere har vært utnyttet er de få kulturmarksplantene som er funnet i engene i nord og sør, som tyder på beitebruk.
Dagens kystledhytte ble bygget på 1970 tallet, og var opprinnelig en vaktbu for tilsynsvakt fra Cellulose- fabrikken på Tofte (Kjetil Johannessen pers.med).
Kystledhytta ligger på høyden midt på øya, og var opprinnelig en vaktbu for Tofte fabrikker. Hytta har et rom og fire sengeplasser. Det er ca 30 - 40 overnattingsdøgn pr år i hytta. Man må ha egen båt for å komme ut til Ranvikhol- men. Foto Hans Lennart Lindkjølen.
3. Brukerinteresser
3.1 Friluftsliv
Friluftsliv er til nytte og glede både for den enkelte og for samfunnet, og er et viktig tilskudd til livs- kvalitet. Det er et nasjonalt mål at alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivs- elsskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og ellers, jf St. meld nr 39 (2000-2001).
Den viktigste brukerinteressen på Ranvikholmen er friluftsliv. Øya har i følge Oslofjordens friluftsråd regional bruksverdi. Øya er mye brukt av båtfolk, og det finnes to havner, vest og øst på øya. Det er noen etablerte stier, i hovedsak på den nordre delen av øya, se vedlegg 3. Midt på øya er det ei gresslette, som har vært mye brukt som teltplass for blant annet skoleklasser og speidere.
Forvaltningsmål
Det er et mål at øya skal kunne brukes som friluftsområde, samtidig som dette ikke må gå ut over verne- verdiene. Verneområdet skal forvaltes slik at det er fritt for søppel og avfall.
Retningslinjer
Hensynet til verneverdiene, plante- og dyreliv (§ 3 pkt 1 og 2, § 4 pkt 4)
Vegetasjon og dyreliv er fredet mot skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Det er ikke tillatt å innføre nye plantearter eller dyr. Døde busker og trær er også fredet, og disse skal ikke fjernes fra reservatet. Det er tillatt å plukke bær og matsopp, men ikke blomster. All ferdsel skal skje varsomt og man skal ta hensyn til verneverdiene i området.
Større arrangementer (§ 3.6, § 5.5)
Det er forbud mot å bruke naturreservatet til idrettsarrangementer, teltleire eller andre større arrange- menter. Naturen på Ranvikhomen er sårbar, og store deler av øya er uegnet til større arrangementer. Dette forbudet betyr ikke at verneområdet skal være helt lukket for slike aktiviteter, men det gir forvaltnings- myndigheten en mulighet til å vurdere hvert enkelt tilfelle, og styre slik aktivitet til mindre sårbare deler av reservatet. I tillegg vil man kunne sette visse vilkår for en eventuell gjennomføring. Det er vanlig for- valtningspraksis at en gruppe på størrelse med en skoleklasse (30 stk) skal kunne gå en fottur i reser-vatet uten å søke om det. Dersom det er større grupper enn dette, eller annen aktivitet enn fottur, må det søkes
om tillatelse fra Fylkesmannen for å gjennom- føre aktiviteten.
Telting (§ 3.6)
Det er ikke forbud mot å sette opp enkelt telt i reservatet, her gjelder friluftslovens bestem- melser. Dersom det er flere enn to telt på en plass defineres dette som en teltleir som det må søkes om tillatelse til å sette opp. Den store gressletta midt inne på øya er et egnet sted for flere telt, og det er et stort ønske fra friluftsinteressene at denne skal kunne brukes videre. Utfordingen er at denne sletta ligger inne i lindeurskogen, som er en viktig del av verneformålet. Rundt grassletta står en del gamle, flotte lindetrær, som har en stor verdi.
Fylkesmannen er bekymret for at bruken av området kan skade disse trærne. Vi vil der- for vurdere eventuelle søknader om teltleire
strengt, og vi vil sette vilkår i en eventuell tillatelse som sikrer verneverdiene. Vi vil også følge med på hvordan telting påvirker områdene rundt sletta.
Bålbrenning og bruk av grill (§ 3.7)
Det er forbud mot bålbrenning og bruk av grill i reservatet, hele året, bortsett fra på avsatte plasser. Per i dag er det ingen avsatte plasser. Oslofjordens Friluftsråd ønsker å tillrettelegge bål/grillplasser i de to havnene, ved kystledhytta, ved gressletta og ved fyret. Fylkesmannen er positiv til at det tilrettelegges for bål og grill, men vi er opptatt av at dette skal skje på sikre plasser. Ut i fra forholdet til verneverdiene bør slike plasser ligge ved sjøen, og ikke inne i skogen. Vi ønsker ikke tilrettelegging for bål/grill ved gressletta, og heller ikke ved kystledhytta. Ulovlige bålplasser som eksisterer i dag, må fjernes, og det må informeres godt om at det kun er tillatt å fyre bål/grill ved tilrettelagte plasser. Samtidig må det også informeres om at det ikke er lov å hogge kvist og trær for å lage bål.
Jakt og fiske (§ 4.3, § 4.5, § 5.7)
Jakt og fiske er tillatt etter gjeldende lovverk, som viltloven, laks- og innlandsfiskeloven og saltvanns- fiskeloven. Det er tillatt å bruke eksisterende båtfester og notfester, men ikke å opprette nye. Fylkesman- nen kan gi tillatelse til å etablere fortøyningsfester for fiskeredskaper dersom det dukker opp et behov for dette.
Stier (§ 4.7, § 5.4)
Det er generelt tillatt å vedlikeholde eksisterende stier med eksisterende merking. Disse stiene vises på kart i vedlegg 3. Vedlikehold består i å kappe eventuelle trær som blåser/faller ned over stien, klippe/
kutte greiner som henger ut i stien, og vedlikeholde merker og skilt. Trær som ligger over stien skal kun deles slik at de kan trekkes til side. Virket skal ikke fjernes fra reservatet. Det er kun tillatt å rydde inn- enfor stiens opprinnelige bredde. Grunneier, ansvarlig organisasjon eller Statens naturoppsyn kan utføre vedlikehold på stiene i reservatet. Innenfor de to skjøtselssonene som er omtalt i kapittel 4 skal det ryddes med forsiktighet, og det skal tas spesielle hensyn til den rødlistede arten svartmispel.
Dersom det er behov for å merke eksisterende stier som ikke tidligere er merket, må det søkes om tilla- telse til dette. Dette omfatter også oppsetting av nye skilt. Det er forbudt å opprette nye stier i reservatet.
Midt på øya finnes en stor, åpen slette som er brukt til telting i mange år. Foto Trine Nordli.
Forurensning (§ 3 pkt 3)
Det er forbud mot å slippe ut kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler i reservatet.
Avfall (§ 3 pkt 3)
Det er forbud mot forsøpling og henleggelse av avfall i reservatet. Medbragt søppel skal tas med ut av reservatet.
Motorferdsel (§ 3.4)
Det er forbud mot motorferdsel i naturreservatet, dette omfatter også start og landing med luftfartøy.
Tiltak
• Tilrettelegging av bål/grillplasser
• Fjerne ulovlige bålplasser over hele øya.
• Følge med på bruken av teltsletta og være oppmerksom på eventuell slitasje eller bruk av ild
3.2 Bygninger og andre tekniske inngrep
Det er gjort endel tilretteleggingstiltak for friluftslivet, både inne i reservatet, og på holmen i øst, som ikke er en del av verneområdet. I de to havnene er det brygger, sittegrupper, søppeldunker og informasjons- skilt. Midt på øya ligger ei lita kystledhytte, og her er det ei sittegruppe. Ellers er det en brønn/vannpost på vestsiden, og fem utedoer plassert rundt på øya. Kystverket har et fyr helt nord på øya.
Forvaltningsmål
Området skal forvaltes slik at omfanget av tekniske inngrep ikke øker.
Det går noen stier nord på øya, mellom båtplassene, kystledhytta og fyret. Her er et særegent parti på stien opp fra båthavna i vest.
Foto Hans Len- nart Lindkjølen.
Retningslinjer
Kystledhytta og andre anlegg (§ 4.6)
Det er generelt tillatt å vedlikeholde anlegg som var i bruk på fredningstidspunktet. Med anlegg menes en teknisk installasjon/et byggverk/en fysisk innretning som er menneskeskapt. Med vedlikehold menes tiltak eller arbeid for å opprettholde den standard som anlegget hadde på vernetidspunktet. Dette omfatter normalt vedlikehold og utskifting av dårlige materialer eller forsterkninger. Vedlikeholdet skal ikke føre til at installasjonen/anlegget/bygningen endrer fasade eller karakter, og skal heller ikke føre til en vesen- tlig standardheving (Forvaltningshåndboka 2008). Dersom en installasjon skal totalrenoveres regnes dette som søknadspliktig, selv om installasjonen ikke endrer utseende eller størrelse.
Det er ikke tillatt å sette opp nye anlegg/bygninger i verneområdet. Dette gjelder både varige og midlerti- dige innretninger. Eventuelle søknader om nye anlegg vil bli vurdert strengt.
Tynning rundt kystledhytta (§ 5.6)
I utgangspunktet er all vegetasjon fredet mot skade og ødeleggelse. Dette gjelder også døde busker og trær. Det er likevel åpnet for at Fylkesmannen, etter søknad, kan gi tillatelse til å tynne vegetasjon rundt kystledhytta. Utgangspunktet er at slike tiltak ikke skal være i strid med formålet med fredningen. Det vil bli gitt tillatelse til å ta ned trær som utgjør en fare for bygningen dersom de skulle falle ned. Vi vil også gi tillatelse til en forsiktig tynning for å beholde et åpent område rundt hytta. Det skal bare unntaksvis gis tillatelse til å fjerne lindetrær og svartmispel da disse er spesielt viktige å ta vare på.
Kystverkets anlegg (§ 4.2 og 5.3)
Det er generelt tillatt med drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg på øya, og ferdsel i forbindelse med dette. Det er også åpnet for at Kystverket kan søke om oppføring av nye anlegg, flytting av anlegg og tilbygg til eksisterende anlegg innenfor verneområdet.
Tiltak
• Fylkesmannen og SNO skal sørge for oppfølging av bruken av naturreservatet med oppsyn.
Fyret på nordspissen av øya.
Foto Trine Nordli
Det er noen tekniske innretninger på øya. Båthavna på østsiden (øverste bilde) er den største, og ligger utenfor verneområdet. På vestsiden (nederste bilde) er et mindre område tilrettelagt for båtfolk. Det finnes flere utedoer plassert rundt på øya, som denne ved kystledhytta. Disse innretningene kan vedlikeholdes innenfor samme stand- ard som de har i dag. Foto Trine Nordli
4.1 Bevaringsmål
Bevaringsmål er defineret slik i Forvaltningshåndboka fra Miljødirektoratet: «Bevaringsmål definerer den tilstanden vi ønsker en naturkvalitet i verneområdet skal ha. Bevaringsmål skal være målbare. Det vil si at de skal presiseres gjennom mål for areal, nødvendige strukturer/prosesser og/eller forekomst av bestemte arter osv.» (Direktoratet for naturforvaltning 2008). Bruk av bevaringsmål skal bidra til økt fokus på naturkvalitetene i verneområdet og systematisk oppfølging, dokumentasjon og rapportering av tilstanden til naturkvalitetene. Samtidig skal det gi bedre grunnlag for å vurdere behovet for skjøtsel eller andre nød- vendige tiltak for å opprettholde naturkvalitetene.
I tråd med verneformålet på Ranvikholmen vil det være naturlig å knytte bevaringsmålene opp mot fore- komst og utbredelse av lindeurskog, kantkratt og lågurtenger. Ved å opprettholde og øke disse arealene med naturtypen i god tilstand går vi ut i fra at de rødlistede artene som er avhengig av naturtypen også blir bevart. Det settes derfor ikke egne spesifikke bevaringsmål for artene nikkesmelle, misteltein eller for insektene. Lodnefiol vokser i utkanten av lindeurskogen og er avhengig av mer åpen mark, og kan der- for sannsynligvis ikke ivaretas bare ved fri utvikling av lindeskogen. Derfor fastsettes spesifikke bevar- ingsmål for denne arten.
Vegetasjonssamfunnene på Ranvikholmen har utviklet seg naturlig gjennom mange generasjoner, og et bi- ologisk mangfold tilpasset de naturlige økosystemprosessene har utviklet seg. Vi vil derfor ikke anbefale at beitedyr benyttes på holmen (Larsen & Fjeldstad 2010). Det bør imidlertid være et mål å bevare de ar- ealene som i dag er åpen grunnlendt naturmark åpne (se Figur 3). Dette foreslås løst ved manuell rydding av rosebusker og oppslag av lauvtrær og furu, samt eventuelle hageflyktninger (for eksempel fremmede mispelarter). Det er imidlertid viktig at arter som slåpetorn, geitved og svartmispel spares, da de utgjør viktige habitater for spesialtilpassede insekter og fugler. Det bør settes i gang bekjempelse av rynkerose.
Ranvikholmen er ikke like viktig som Mølen for sjøfuglhekking, men et større antall ærfugl hekker hvert år. Beiting vil være uheldig med tanke på hekkesuksessen for ærfugl på øya, da det er fare for at dyrene kan tråkke i stykker egg i reirene (Larsen & Fjeldstad 2010). Vi har valgt å ikke sette egne bevaringsmål for sjøfugl, men forutsetter at disse artene ivaretas gjennom å øke arealet med åpne naturtyper, og fjerne predatorer.
4. Bevaringsmål og skjøtsel
Det foreslås følgende overordnede bevaringsmål for Ranvikholmen naturreservat:
• Arealene som i 2010 ble kartlagt som intermediær kystlynghei (T5), kystnær grus- og steinmark (T12) og kulturmarkseng (T4) skal beholde sitt åpne preg (landskapsmål) (18 daa).
• Arealet med kalklågurtenger på holmen skal bevares på minst 2010-nivå, jf. figur 3.
• Utbredelsen av lågurt-kalkskog med lind som dominerende i tresjiktet skal minst ha samme omfang som i 2010 (20 daa), jf. figur 3, og mengden død ved og gamle trær skal økes. Forekomsten av mis- teltein skal opprettholdes.
• Ranvikholmen skal ha levedyktige populasjoner av de sjeldne karplantene lodnefiol, nikkesmelle og svartmispel.
• Mangfoldet av truede og sårbare insekter på øya skal opprettholdes.
Utover dette er det foreslått mer detaljerte bevaringsmål for spesifikke naturtyper og arter innenfor de ulike skjøtselssonene. Oversikt over bevaringsmål finnes i vedlegg 4
4.2 Overvåking
Når det settes bestemte bevaringsmål for naturkvaliteter i verneområder vil det være nødvendig å etablere et program for overvåking av tilstanden i området. Overvåking benyttes til å kontrollere i hvilken grad bevaringsmålene er nådd, og om forvaltningstiltakene virker slik hensikten er. Overvåkingsresultater skal også kunne brukes til å si noe om tilstanden i verneområdene på et nasjonalt nivå, ved å slå sammen resultatene fra mange verneområder til en nasjonal statistikk. Dette krever like metoder for overvåking i alle verneområder landet rundt.
Det jobbes nå med å lage nasjonale veiledere for å sette bevaringsmål for naturtyper og å finne en metode for å overvåke tilstanden. Overvåkingsmetodikk er foreløpig lite utprøvd så langt i Norge i dag, og det finnes få gode eksempler på overvåkingsprogram.
Larsen og Fjeldstad 2010 anbefaler at det etableres prøveflater i områdene som skjøttes spesielt (kalkrike
Misteltein er en plante som lever som parasitt på andre løvtrær, vanlig- vis lind. I Norge finnes arten bare ved Oslo- fjorden. Planten ble fre- det i 1956, og fredningen gjelder også vertstrærne.
På Ranvikholmen er det gode forekomster av misteltein. Foto Lina S.
Eskerud.
lågurtenger), slik at tiltakene kan evalueres og eventuelt endres for måloppnåelse. I tillegg anbefaler de at tilstanden i lindeskogen registreres med jevne mellomrom, minimum hvert 10. år, blant annet for å regis- trere eventuelle endringer i artsmangfoldet på grunn av økt alder, mer død ved mm.
Fylkesmannen har, med grunnlag i utkast til overvåkingsmetoder fra Miljødirektoratet (Hakkespettboka under utarbeidelse), og anbefalingene fra Larsen og Fjeldstad 2010, forsøkt å lage et enkelt overvåkings- program for bevaringsmålene i Ranvikholmen. Dette kan bli endret etterhvert som man får mer erfaring med overvåking. Overvåkingsmetode for de ulike bevaringsmålene er beskrevet i vedlegg 4.
Sjøfuglbestanden i reservatet overvåkes hvert annet år av Norsk Ornitologisk Forening, og dette bør vi- dereføres.
Bekjempelse og overvåking av utbredelsen av rynkerose vil være viktig på Ranvikholmen. Naturoppsynet må befare voksestedene årlig, og sette i verk tiltak i tråd med bevaringsmålene dersom det blir oppdaget nye forekomster.
4.3 Skjøtsel
Med skjøtsel mener vi aktive tiltak på økologisk grunnlag, som forvaltningsmyndigheten setter i gang for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet. Eksempel på skjøtsel kan være tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede arter og restaure- ring etter naturinngrep.
Forvaltningsmyndigheten har hjemmel til å drive skjøtsel i verneområder etter naturmangfoldloven § 47.
Tiltak med hjemmel i denne paragrafen vil kunne gjennomføres uten særskilt tillatelse fra grunneier.
Retten til å drive skjøtsel dekker også nødvendig motorferdsel i den forbindelse. Landskapsmessige tiltak for å oppfylle verneformålet og opprettholde verneverdiene kan som hovedregel skje med hjemmel i skjøtselsbestemmelsene (Forvaltningshåndboka, 2008).
For lenge siden er det sannsynlig at det gikk beitedyr på Ranvikholmen, men det er få spor etter dette i dag. Gjeninnføring av beitedyr vil bety en endring av forvaltningsregimet på øya som vi er usikre på be- tydningen og effekten av (Larsen & Fjeldstad 2010). I kalklindeskogen virker beiting positivt, særlig for artsmangfoldet av storsopper knyttet til lind og hassel (Brandrud 2010). Hvilken effekt beiting vil ha i rik lindeskog med djupere jordsmonn, som på Ranvikholmen, er noe mer usikkert – selv om det ut fra gener- ell kunnskap trolig vil være positivt.
På bakgrunn av dette foreslås det ikke bruk av beitedyr. Derimot anbefales fjerning av krattvegetasjon, med unntak av artene slåpetorn, geitved og svartmispel, i åpne eller halvåpne naturtyper. Dette kan foregå med bruk av ryddesag. Det er viktig at hogstavfall ikke brennes innenfor de utskilte svært viktige natur- typelokalitetene. Det anbefales at hogstavfallet fraktes til den østre havna og brennes der (Larsen og Fjeldstad 2010). Rydding av kratt bør gjøres utenom hekketid, siden det er fugl som hekker i krattet.
Slått hvert 3. år foreslås på utvalgte små arealer. En såpass ekstensiv skjøtsel blir anbefalt både fordi det skal være realistisk å få gjennomført, men også fordi gjengroingen går svært sakte på den grunnlendte marka her. En slik hyppighet på slåtten som anbefales vil derfor være tilstrekkelig til å opprettholde og utvikle artsrike engmiljøer. Graset må fjernes etter slått, og dette må ikke legges igjen i hauger på engene (Larsen og Fjeldstad 2010).
4.4 Sonevis forvaltning
Det er skilt ut to delområder med særlig viktige naturtyper og artsforekomster i naturreservatet. Ett av områdene er klart skjøtselsavhengig på sikt for å opprettholde sine naturkvaliteter, mens det andre områ- det bør få utvikle seg helt fritt. Det gjenværende arealet har noe mindre spesielle naturverdier, og i dette området er det mulig å være noe mindre restriktiv med for eksempel uttak av enkelttrær (med unntak av lind) eller rydding i forbindelse med stier og lignende.
Område 1: Lindeurskog Kommune: Hurum
Areal: ca 20 daa.
Naturtype etter DN-systemet: Rik edellauvskog (F01) Utforming: Alm-lindeskog (F0105)
Naturtype etter NiN-systemet: Lågurt-kalkskog (T23-5)
Tresjiktdominans NiN: Lind: over 50 % (ingen andre treslag oppnår over 25 % dominans) Verdi for biologisk mangfold: Svært viktig - A
Kunnskapskilder: Artskart, Naturbase, feltsjekk Helge Fjeldstad, Kirstin M. Flynn, Bjørn Harald Larsen og Ola M. Wergeland Krog 14.6.2010
Beliggenhet og avgrensning: Dette lindebestandet ligger sentralt på øya, og strekker seg nord - sør fra midten av øya og vestover, se Figur 4. Bestandet er omgitt av furuskog, både lågurt-lyngskog og lyngskog. Mot sør avgrenses det av åpen, grunnlendt naturmark av lågurttype og en liten svartorsump- skog.
Naturgrunnlag: Berggrunnen i området er spesiell og består av både sedimentære, silurske bergarter og basiske, vulkanske dypbergarter som er de eldste eruptivene i Oslofeltet. Lindeskogen ligger i ei vest- vendt li, med flere sprekker/kløfter. Også flatere partier finnes, som for eksempel rundt sletta sørvest for Kystledhytta.
Naturtyper/utforminger: Etter DN-systemet vil denne lokaliteten bli kartlagt som en rik edellauvskog, og dersom utforming skal defineres vil den best passe inn under alm-lindeskog – men dette er noe upresist da alm ikke forekommer. I sør er det et lite bestand med or-askeskog som inngår i lokaliteten, da dette også er en rik edellauvskogsutforming og dessuten har samme vegetasjon i feltsjiktet.
Etter NiN-systemet ble dette bestandet kartlagt som lågurt-kalkskog (T23-5) med dominans av lind i tre- sjiktet (mer enn 50 % kronedekning). Ingen andre treslag oppnår over 25 % kronedekning i bestandet som helhet, men både ask, gråor, spisslønn og furu inngår i varierende mengde.
Skogen er til dels svært gammel, og de sentrale delene må karakteriseres som lindeurskog, med gamle lindekjemper med en stammeomkrets på 4-5 meter. I disse partiene er det også mye døende trær, død ved og lindelæger i alle nedbrytningsfaser. Særlige gamle lindetrær ble registrert på 32V 586736 (hul) og 586761 6598795.
Artsmangfold: Lågurter og kalkindikatorer dominerer i feltsjiktet, som bl.a. tannrot, vårmarihand, blåveis, hvitveis, liljekonvall, kantkonvall, kratthumleblom og klengemaure. Av mer uvanlige arter kan nevnes kjempesvingel og lakrismjelt. Den fredete mistelteinen har en av sine nordligste voksesteder i lindeursko- gen på Ranvikholmen. Misteltein angriper hovedsakelig gamle, store lindetrær. Lodnefiol (VU) ble funnet i kanten mot den åpne lågurtmarka helt i sør (32V 586738 6598630).
Noen arter i lungeneversamfunnet ble registrert i de fuktigste og mest skyggefulle delene av lindeskogs- bestandet (kystnever og lungenever).
Lindeskogen på Ranvikholmen er et hotspothabitat for rødlistede insektarter, særlig biller knyttet til død lindeved – slik som for eksempel den sårbare flekkbukken Mesosa curculionides (Lars Ove Hansen pers.
medd.). Også innenfor andre grupper av insekter er det registrert rødlistearter knyttet til lindeskogen.
Bruk og inngrep: Tilbake på 1800-tallet er det sannsynlig at også Ranvikholmen ble beitet, selv om det i dag er vanskelig å se spor etter dette. I lindeskogen er dette ikke påviselig. Det er ikke spor av inngrep på lokaliteten, og i de sentrale delene er det heller ikke mulig å finne hogstspor.
Skjøtselsutfordringer: Det beste for naturverdiene er trolig at skogen får utvikle seg fritt uten inngrep og beiting.
Verdivurdering: Forekomsten av lindeurskog og et stort areal med gammel edellauvskog med lågurt og lågurt-kalkvegetasjon gjør at lokaliteten får verdien svært viktig. Verdivurderingen støtter seg også på forekomsten av en sårbar art, samt et stort potensial for rødlistede insekter knyttet til gamle og hule linde- trær og lindelæger (Larsen & Fjeldstad 2010).
Bevaringsmål: se vedlegg 4 Forslag til tiltak:
1. Fri utvikling av skogen uten fjerning av død ved (inklusiv nedfalne greiner mv).
2. Forsiktig rydding i lokaliteten med lodnefiol dersom det blir for mørkt.
Figur 4: Lindeskogen på Ranvikholmen (skravert område) har utviklet seg fritt over svært lang tid og det anbefales derfor ikke at forvaltningsregimet endres, for eksempel ved å gjeninnføre beiting. Skogen inneholder flere svært gamle, grove, hule lindetrær. Kilde figur Norge Digitalt/Geodata AS/Fylkesmannen. Foto Lina S. Eskerud
Område 2: Kalkrike enger i nordre del Kommune: Hurum
Areal: ca 18 daa
Naturtyper etter DN-systemet: Kantkratt (B02) (60 %), rikt strandberg (G09) (30 %), kystlynghei (D07) (10 %)
Utforming: Kantkratt: Slåpetorn-hagtorn-utforming (B0201), einer-rose-utforming (B0202), Rikt strand- berg: Sørlig (G0901) Kystlynghei: Tørr gras-urterik hei (D0702)
Naturtyper etter NiN-systemet: Mosaikk av lågurt-kulturmarkseng (T4-3), kulturmarkskalkeng (T4-4), kulturmarkskalkfukteng (T4-8), intermediær kysthei (T5-3), åpen grus- og steinmark (T12-2), inter- mediær knaus (T20-2), kalkknaus (T20-3), grunnlendt lågurtmark (T25-3) og øvre strandberg (S5-1).
Sjiktning NiN: Åpen mark med busksjiktet skog Verdi for biologisk mangfold: Svært viktig - A
Kunnskapskilder: Artskart, Naturbase, feltsjekk Helge Fjeldstad, Kirstin M. Flynn, Bjørn Harald Larsen og Ola M. Wergeland Krog 14.6.2010
Beliggenhet og avgrensning: Lokaliteten består av et noe heterogent område på nordre og nordøstre del av holmen med flere åpne til halvåpne naturtyper. I skjøtselssammenheng er det imidlertid riktig å se området under ett, da det består av vegetasjonstyper som krever en viss grad av skjøtsel for å opprettholde sitt åpne/halvåpne preg og samtidig bevare sine biologiske verdier. Lokaliteten er avgrenset av sjøen i øst, sør, nord og nordvest, mens det i vest går over i furuskog. Som naturtypelokalitet er det naturlig at også arealet sør for reservatgrensa, mot båthavna, inkluderes.
Naturgrunnlag: Berggrunnen i området er spesiell og består av sedimentære bergarter fra Silur og ba- siske, vulkanske dypbergarter som er de eldste eruptivene i Oslofeltet. Lokaliteten ligger i et småkupert terreng med svært variert eksponering, inkludert flatere partier med gamle engsamfunn.
Naturtyper/utforminger: Dette er et komplekst område som er vanskelig å kartlegge både etter DN- systemet og NiN-systemet. Med begge systemene vil lokaliteten bli en mosaikkfigur. Kantkratt er den dominerende naturtypen etter DN-systemet, og slåpetorn-hagtorn-utforming er den viktigste utformingen, men også en god del einer-rose-utforming finnes. I tillegg er det store arealer med åpne strandberg, av rik utforming med bl.a. mye blodstorkenebb. Overgangen mellom kantkratt og rikt strandberg går gradvis og er vanskelig å kartfeste. Også et lite areal med gjengroende kystlynghei ble registrert sentralt i området.
Etter NiN-systemet ble det kartlagt en rekke mindre figurer med nakent berg (mest intermediær knaus, men også kalkknaus), kulturmarkseng (hovedsakelig kulturmarkskalkeng samt noen mindre arealer med lågurtkulturmarkseng og kulturmarkskalkfukteng), intermediær kystlynghei (T5-3), kystnær grus- og steinmark og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet.
Artsmangfold: Området har til dels kraftig utviklet krattvegetasjon med flere meter høye slåpetorn- og geitvedbusker. Det veksler mellom små åpne arealer med lågurtenger og tette krattområder, samt åpne knauser og stein- og grusstrand med bl.a. mye blodstorkenebb, svartburkne, flerårsknavel, nikkesmelle (NT) og dunhavre.
Rød flaggmåler (EN) ble fanget på Ranvikholmen i 1987. Denne sommerfuglen er knyttet til baserike enger og tørrbakker med gulmaure (Rødlistebasen), og trolig er det innenfor denne lokaliteten den ble påvist.
Bruk og inngrep: Trolig må vi tilbake til først på 1900-tallet eller 1800-tallet siden sist det var beitedyr på Ranvikholmen, og det er i dag vanskelig å finne tydelig spor etter beitebruk. Engene på nordre del av hol-
men har trolig vært de mest attraktive beiteområdene den gangen. Forekomsten av kystlynghei tyder på at det også har foregått avsving her tidligere.
Skjøtselsutfordringer: For å bevare naturverdiene i området, særlig karplantefloraen og insektlivet, er det viktig at åpne arealer forblir åpne – og helst bør de åpne arealene utvides for å unngå at gjengroingen ak- sellererer. Det anbefales derfor at området ryddes for oppslag av furu og lauvtrær (med unntak av lind og alm), samt at krattvegetasjon tynnes – men uten at det blir tatt ut slåpetorn, geitved og svartmispel.
De små, åpne kalkrike engene bør slås minst hvert 3. år. Dette vil på sikt kunne gi enda mer artsrike enger.
Verdivurdering: En variert og kompleks naturtypelokalitet med flere truete og spesielle vegetasjonstyper, bl.a. slåpetorn-hagtorn-utforming av kantkratt, blodstorkenebbkant og kalkrike lågurtenger. I tillegg finnes en rødlistet karplante, og det er potensial for rødlistede insekter, særlig sommerfugler. En sterkt truet sommerfugl er kjent fra Ranvikholmen, og det er sannsynlig at den er registrert innenfor lokaliteten.
Til sammen vurderes dette å være grunnlag godt nok for å gi lokaliteten verdien svært viktig (A) (Larsen
& Fjeldstad 2010).
Bevaringsmål: se vedlegg 4 Forslag til tiltak:
1. Fjerning av oppslag av furu, spisslønn og boreale lauvtrær med ryddesag.
2. Gradvis tynning av annen krattvegetasjon, men uten å ta slåpetorn, geitved og svartmispel.
3. Slått av kalkrike enger (se figur 5) hvert 3. år. Bakketørking av graset, og fjerning.
Figur 4: Hele den nordre delen av øya (skravert område) bør ryddes for oppslag av furu, lønn og boreale løvtrær.
Bildet viser deler av kalkenga som bør slås hvert tredje år for å opprettholde en engvegetasjon, med blant annet nikkesmelle. Kilde figur: Norge Digitalt/Geodata AS/Fylkesmannen. Foto Trine Nordli
Figur 5: Det grønne området er det som bør slås hvert 3. Kilde Norge Digitalt/Norge i Bilder/
Fylkesmannen.
5. Forvaltning og oppsyn
5.1 Forvaltning
Fylkesmannen i Buskerud har ansvaret for forvaltningen av naturreservatet. Dette medfører saksbehand- ling etter verneforskriften, forvaltnings- og skjøtselsplanlegging og rapportering. Det omfatter også praktisk forvaltning som informasjon, overvåking, registrering og gjennomføring av fysiske tiltak som er nødvendige for å ivareta eller fremme verneformålet eller opplevelsesverdien. Tilsyn med verneområdet er også en del av forvaltningen (Forvaltningshåndboka 2010).
Det overordnede målet for forvaltningen er å ivareta verneverdiene i verneområdet, både ved å beskytte mot uønsket aktivitet og ved å fremme ønsket aktivitet. Samtidig er det veldig viktig å øke forståelsen for formålet med vernet blant berørte grunneiere, brukere, lokalbefolkningen og besøkende.
5.2 Oppsyn
Statens naturoppsyn (SNO) har ansvaret for oppsyn med verneområdet. Statens naturoppsyn ble opprettet med hjemmel i Lov om naturoppsyn av 21. juni 1996, som et bidrag til å nå nasjonale miljømål. Loven gir oppsynspersonell tilsynsmyndighet med følgende miljølover; naturmangfoldloven, friluftsloven, vilt- loven, lakse- og innlandsfiskeloven, motorferdselloven, kulturminneloven og deler av forurensningsloven.
Myndigheten gjelder både på offentlig og privat grunn. SNO har i mange tilfeller begrenset politimyn- dighet.
SNO sine viktigste oppgaver er:
* Å ta hånd om nasjonale miljøoppgaver
* Kontroll i forhold til lover, forskrifter og annet regelverk
* Å forebygge miljøkriminalitet
* Rettledning og informasjon
* Praktiske skjøtselsoppgaver av ulik art
* Registrering og dokumentasjon
Det er tre heltidsansatte SNO-personer i Buskerud, og hovedkontoret ligger på Rødberg i Nore og Uvdal.
I tillegg til å drive eget oppsyn, kjøper SNO tjenester av fjellstyrene og lokale ressurspersoner rundt om i fylket. På Ranvikholmen har SNO avtale med lokal ressursperson, Hans Lennart Lindkjølen, som har ansvar for alt oppsyn i reservatet. I tillegg bidrar Skjærgårdstjenesten med tjenester, som rydding av stier og søppel, transport av folk og utstyr.
SNO sine viktigste oppgaver på Ranvikholmen er:
* Kontrollere, rapportere og reagere på brudd på verneforskriften og annet lovverk
* Sørge for tydelig merking av vernegrensen med løveskilt og informasjonsplakater på utvalgte plasser
* Holde oversikt over bruken av området og eventuell slitasje. Informere brukerne av området om verneverdier og regler som gjelder for bruk av reservatet.
* Følge med på forekomst av fremmede arter som rynkerose og mink, og ha dialog med Fylkesman- nen om behov for tiltak mot disse artene
* Gjennomføre eventuelle skjøtselstiltak i henhold til denne planen
5.3 Økonomi
I forvaltningsplanen er det pekt på en del tiltak for forvaltningen av området. I vedlegg 5 er en oppsum- mering av de aktuelle tiltakene, en beskrivelse av hvordan de skal finansieres, hvor ofte de skal gjennom- føres og hvem som har ansvaret for gjennomføringen. Flere av oppgavene vil det være Statens naturopp- syn som blir ansvarlig for å følge opp. De fleste oppgavene krever ekstra midler ut over Fylkesmannens eget budsjett.
Forvaltningsplanen er med på å danne grunnlag for årlige søknader om midler til Miljødirektoratet.
Fylkesmannen og Miljødirektoratet er imidlertid avhengig av de årlige bevilgningene over statsbudsjettet til verneområder i Norge. Gjennomføring av de fleste tiltakene vil derfor være helt avhengig av at vi får de midlene vi søker om. De tiltakene som ikke blir gjennomført et år, vil videreføres til neste år.
5.4 Saksbehandling etter verneforskriften
Vernebestemmelsene regulerer eller forbyr inngrep og aktiviteter som kan være skadelige for verneverdi- ene i området. I arbeidet med verneplanen er det gjort avveininger mellom hensynet til vern og ønsker om bruk og tiltak i verneområdet. Dette avspeiles i forskriften, hvor det er fastsatt både unntaksbestemmelser og dispensasjonsbestemmelser. Unntaksbestemmelsene beskriver den bruken som er tillatt uten at det må søkes om spesiell tillatelse. Dispensasjonsbestemmelsen beskriver de tiltakene som det kan være mulig å få tillatelse til dersom man søker om det. Når det i forskriften er formulert at forvaltningsmyndigheten
“kan gi tillatelse til”, betyr ikke det at det skal gis tillatelse, men det betyr at vi kan vurdere om en søknad gir grunnlag for dispensasjon.
Det kan ofte være slik at selv om et tiltak er tillatt, så må man likevel søke om andre typer tiltak som er nødvendig for å gjennomføre det lovlige tiltaket. Et eksempel på dette fra forskriften for Ranvikholmen naturreservat er vedlikehold av anlegg, som f.eks bryggeanleggene. Dersom det er behov for noen form for motorisert ferdsel på land i forbindelse med dette, må det søkes om det.
Alle verneforskrifter har en generell dispensasjonsbestemmelse som skal fange opp uforutsette saker som ikke var kjent da området ble vernet. Etter at vi fikk naturmangfoldloven i 2009 kom det er generell
dispensasjonsbestemmelse, § 48, som også gjelder for eldre verneforskrifter vedtatt etter naturvernloven.
Verneforskriftens generelle dispensasjonsbestemmelse er erstattet av naturmangfoldloven § 48. Natur- mangfoldloven stiller strenge krav til behandling av dispensasjonssøknader. Det er to vilkår som skal være oppfylt for at det skal kunne gis dispensasjon etter denne bestemmelsen;
1) Tiltaket kan ikke påvirke verneverdiene nevneverdig 2) Tiltaket må ikke stride mot vernevedtakets formål
Naturmangfoldloven § 48 stiller særskilte krav til søknader om dispensasjon. Det er søker selv som er ansvarlig for å legge fram nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. Det kan være aktuelt å kreve tilleggsdokumentasjon dersom søknaden ikke inneholder tilstrekkelig dokumentasjon på virkningene på verneverdiene.
I naturmangfoldloven (nml) kapittel 2 er det fastsatt prinsipper for offentlig beslutningstaking som myn- dighetene skal legge til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, jf nml § 7. Ved behandling av enkeltsaker som dispensasjonssøknader etter verneforskriften, skal det framgå av vedtakene hvordan de ulike prinsippene er vurdert og lagt vekt på i behandlingen av søknaden. De fem prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11) og miljøforsvarlige teknikker og drifts- metoder (§ 12).
En søknad om dispensasjon må inneholde en god beskrivelse av tiltaket. Hva søkes det om, hvorfor er det behov for dette, hvordan er det tenkt gjennomført, tidsplan (når på året, flere år), hvem skal gjøre tiltaket (søker selv, eller andre), hvilket utstyr skal benyttes, hvor i verneområdet er tiltaket tenkt. Kart, tegninger og bilder må følge med som vedlegg. Dersom det ikke står i forskriften at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til den type tiltak som det søkes om, må søknaden også inneholde en beskrivelse av hvordan man tror tiltaket vil påvirke verneverdiene i området.
Både enkeltpersoner eller organisasjoner/lag kan stå bak en søknad. Søknad om dispensasjon fra vernefor- skriften må sendes forvaltningsmyndigheten i god tid før tiltaket skal gjennomføres. Man må regne med en saksbehandlingstid på minimum en måned.
Fylkesmannen vil som regel gi tidsbegrensede tillatelser. Det kan enten være begrenset til en periode på noen uker eller måneder, et år eller flere år, alt etter hva slags tiltak det er snakk om. Noen aktiviteter vil bare være aktuelle på visse tider av året. Fjerning av enkelttrær/hogst vil for eksempel bare være aktuelt i vinterhalvåret av hensyn til vegetasjon og dyreliv. Det er vanlig å sette vilkår for en tillatelse, og i mange tilfeller er det krav om en enkel rapportering til forvaltningsmyndigheten etter at aktiviteten/tiltaket er gjennomført.
Ta kontakt med Fylkesmannen dersom det er spørsmål i forbindelse med søknader. Og husk at tillatelse etter verneforskriften ikke utelukker behovet for tillatelse etter annet lovverk som blir berørt, og fra grun- neier. Som oftest krever en søknad behandling i flere organer.
5.5 Vurderinger i forhold til naturmangfoldloven
I det følgende vurderes forvaltningsplanen opp mot de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven §§
8 - 12.
Etter § 8 i naturmangfoldloven skal offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er
