Foretaksstraff - Tilknytningskravet ved arbeidstakers instruksbrudd

(1)

Foretaksstraff –

Tilknytningskravet ved

arbeidstakers instruksbrudd

Kandidatnummer: 826

Leveringsfrist: 25/4-2017 Antall ord: 17659

(2)

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema... 1

1.2 Avgrensning ... 2

1.3 Rettskildebildet ... 3

1.4 Den videre fremstilling ... 4

2 GENERELT OM FORETAKSSTRAFF ... 5

2.1 Hva er foretaksstraff ... 5

2.2 Vilkårene for foretaksstraff ... 5

2.3 Hensyn bak foretaksstraffen... 6

3 TILKNYTNINGSKRAVET ... 8

3.1 Et overordnet perspektiv ... 8

3.2 Parallellen til arbeidsgiveransvaret ... 9

3.3 Tilknytningskravets oppbygning... 10

3.3.1 Den personelle tilknytningen ... 11

3.3.2 Den funksjonelle tilknytningen ... 12

4 INSTRUKSBRUDD ... 14

4.1 Innledende bemerkninger ... 14

4.2 Hvilke instruksbrudd fritar foretaket fra et straffeansvar ... 15

4.3 Instruksbruddets upåregnelighet ... 18

4.3.1 Betydningen av brudd på konkrete og generelle instrukser ... 18

4.3.2 Virksomhetens art og karakteren av arbeidet ... 22

4.3.3 Er det satt i gang tiltak for å forhindre instruksbrudd ... 26

4.3.4 Påregnelighetsvurderingen oppsummert ... 30

4.4 Illojalitetsvurderingen ... 31

4.4.1 Innledende bemerkninger ... 31

4.4.2 Relevante momenter oppstilt i juridisk litteratur ... 32

4.4.3 Illojalitetsvurderingen i Rt. 1993 s. 459 ... 35

4.5 En sluttkommentar til gjeldende rett ... 36

5 EN KOMPARATIV SAMMENLIGNING MED SVENSK RETT ... 39

6 RETTSPOLITISK VURDERING AV TILKNYTNINGSKRAVET VED INSTRUKSBRUDD ... 42

(3)

ii

7 AVSLUTNING ... 47

LITTERATURLISTE ... 48

(4)

1

1 Innledning

1.1 Tema

Det følger av straffeloven § 27 (1) 1. pkt. at et foretak kan straffes «når et straffebud er over- trådt av noen som har handlet på vegne av foretaket».¹ Temaet for denne masteroppgaven er anvendelse av tilknytningskravet, «på vegne av», ved arbeidstakers instruksbrudd jf. strl. § 27.

Foretaksstraff er en type straff som kan idømmes selskaper og andre juridiske personer når en person med forbindelse til virksomheten begår en straffbar handling. Tilknytningskravet «på vegne av» er grunnvilkåret i bestemmelsen om foretaksstraff. Vilkåret «på vegne av» går i korthet ut på at det må foreligge en spesifikk tilknytning mellom den som har begått den straffbare handlingen og det foretaket det er aktuelt å straffe. Tilknytningskravet gir uttrykk for et representasjonsansvar ved at foretaket identifiseres med sine arbeidstakeres handlinger.² Begrunnelsen for representasjonsansvaret er at foretaket har styringsrett over de ansatte. Fore- taket påvirker og styrer arbeidstakernes handlinger. På bakgrunn av dette er det derfor rimelig at foretaket som et utgangspunkt bør stå ansvarlig dersom en ansatt begår en straffbar handling. Foretaket blir da identifisert med den ansattes handling og domstolen har dermed mulighet til å straffe foretaket jfr. strl. § 27.

Grunnet arbeidsgivers styringsrett må foretaket kunne forvente at arbeidstakerne opptrer i samsvar med de instrukser som blir gitt. Styringsretten er et viktig virkemiddel for å unngå at det begås lovbrudd i virksomheten. Så lenge arbeidstakeren holder seg innenfor gitte instrukser vil det være naturlig å identifisere arbeidstakeren med foretaket dersom arbeidstakeren skulle begå et lovbrudd. Tilknytningsvilkåret bør da anses oppfylt. Skulle derimot arbeidstakeren begå et instruksbrudd som samtidig innebærer et lovbrudd vil ikke hensynene bak representasjonsansvaret gjøre seg gjeldende i like stor grad. Foretakets vilje har da ikke kommet til uttrykk. Spørsmålet som da oppstår er om instruksbruddet bør føre til at arbeidstakeren ikke lenger kan anses å ha handlet «på vegne av» foretaket jfr. strl. § 27.

I et arbeidsforhold er lojalitet mellom arbeidstakeren og arbeidsgiver av stor betydning. Når arbeidstageren begår et instruksbrudd brister dette tillitsforholdet og alminnelige lojalitetsbe- traktninger kan da tilsi at arbeidsgiver som et utgangspunkt ikke bør stå ansvarlig for arbeidstakerens lovbrudd. Dette bildet må likevel nyanseres. Instruksbrudd kan omfatte forhold av

1 Straffeloven. § 27

2 Høivik (2012) s. 23

(5)

2

ulik karakter og utfallet av instruksbruddet kan variere. Et instruksbrudd trenger f.eks. ikke alltid å være av illojal karakter.

Den sentrale problemstillingen er hvilke instruksbrudd som foretaket ikke kan identifiseres med og som dermed medfører straffefrihet.

1.2 Avgrensning

Straffelovens §§ 27 og 28 om foretaksstraff skiller seg ut fra de alminnelige straffebestem- melsene i straffeloven. Et av de alminnelige straffbarhetsvilkårene i straffeloven er at gjerningspersonen har utvist skyld. Dette straffbarhetsvilkåret kommer ikke til anvendelse ved foretaksstraff. Etter gjeldende rett trenger verken foretakets ledelse eller gjerningspersonen selv å ha utvist skyld for at foretaksstraff skal være aktuelt.³ Det er dermed et objektivt straffeansvar. «Rent objektivt» er det derimot ikke, da foretaket ikke står ansvarlig for hendelige uhell og force majeure hendelser.⁴ De problemstillingene som vil kunne oppstå i denne forbindelse avgrenser jeg mot.

Straffeloven § 27 er også spesiell fordi straffeansvaret er fakultativt.⁵ Det betyr at selv om de alminnelige vilkårene for straff er innfridd så kan domstolene velge å ikke idømme straff jfr.

ordlyden i § 27 «kan foretaket straffes». Domstolene er med andre ord ilagt en skjønnsmessig kompetanse. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor tilknytningskravet «på vegne av» er innfridd, men hvor domstolene etter en skjønnsmessig vurdering kommer fram til at foretaket likevel ikke skal straffes. I denne vurderingen av om foretaket skal straffes eller ikke skal det tas hensyn til momentene i strl. § 28 a-h.

Denne regelen om at det for foretak gjelder et fakultativt straffeansvar er helt motsatt av hvordan det er for enkeltindivider. Hvis en fysisk person først innfrir vilkårene for straff kreves det en særskilt hjemmel for frifinnelse. ⁶ Dette fakultative straffeansvaret og den skjønnsmessige vurderingen som domstolene her gjør faller utenfor min oppgave. Det at ansvaret for foretak er fakultativt gjør at det likevel er vanskelig å sette tydelige skiller mellom vilkårene for straff og straffespørsmålet. I høyesterettspraksis går de to vurderingene veldig inn i hverandre og mange av de samme hensynene og argumentene går igjen i begge vurderinger. Jeg vil derfor også vise til noen dommer hvor det kun er straffespørsmålet som behandles.

3 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 242

4 NOU 1989: 11 s. 16

5 Eskeland (2015) s. 356

6 Matningsdal (2015) s. 249

(6)

3

Et tredje område ved strl. § 27 som jeg avgrenser mot er læren om anonyme og kumulative feil. Feilen regnes som anonym dersom det ikke er mulig å identifisere gjerningspersonen. Det følger av forarbeidene at anonyme feil rammes av foretaksstraffen.⁷ Kumulative feil foreligger når flere personer har handlet med utilstrekkelig grad av skyld.⁸

Igjen står da tilknytningskravet «på vegne av» i strl. § 27. Jeg vil også her foreta en del av- grensninger. Vilkårets materielle innhold vil jeg komme inn på, men ettersom det er læren om instruksbrudd som er temaet for denne oppgaven vil jeg primært vurdere tilknytningsvilkåret opp mot de situasjonene hvor arbeidstakeren begår et instruksbrudd. Det er derfor ikke naturlig å foreta en omfattende generell redegjørelse om hva som ligger i tilknytningsvilkåret.

1.3 Rettskildebildet

Temaet jeg har valgt knytter seg til strl. § 27. Utgangspunkt for tolkningen er bestemmelsens ordlyd. Ordlyden «på vegne av» i strl. § 27 gir imidlertid begrenset med veiledning for hvilke instruksbrudd som omfattes av vilkåret. Bestemmelsen må derfor tolkes i lys av de andre rettskildene.

Forarbeidene til strl. § 27 er gode og omfattende. Oppgavens tema er derimot ikke grundig gjennomgått i forarbeidene. Det finnes likevel uttalelser av relevans som jeg vil vise til. Som jeg vil komme tilbake til har foretaksstraffen klare paralleller til arbeidsgiveransvaret. Forar- beidene til skl. § 2-1 er derfor også av relevans for oppgaven.

Når det kommer til høyesterettspraksis er det flere dommer som dekker oppgavens tema. Det varierer derimot veldig hvor mye hver enkelt dom går inn på temaet. Ettersom straffeansvaret for foretak er fakultativt er det flere av de samme momentene som kommer inn på vilkårssi- den og under selve straffespørsmålet. Dette preges også høyesterettspraksis av. Jeg kommer derfor til å vise til flere dommer hvor Høyesterett forholdsvis kort slår fast at tilknytningsvil- kåret er innfridd, men hvor de bruker mer plass på straffespørsmålet.

Det er skrevet noe i juridisk teori om oppgavens tema. Rettskildemessig har juridisk teori derimot liten vekt, og jeg vil derfor primært vise til litteraturen der hvor forarbeidene og høyeste- rettspraksis er lite utfyllende.⁹ Argumenter fra litteraturen vil imidlertid komme supplerende

7 NOU 1989: 11 s.15

8 Eskeland (2015) s. 365

9 Boe (2012) s. 337

(7)

4

inn som støtteargumenter også der hvor temaet er gjennomgått i forarbeidene og i høyeste- rettspraksis.

Den nye straffeloven trådte i kraft høsten 2015. Det er derfor lite praksis knyttet til den nye straffeloven. Bestemmelsene i den gamle straffeloven som regulerte foretaksstraff var strl. § 48 a og § 48 b. Rettstilstanden knyttet til tolkningen av tilknytningsvilkåret «på vegne av» har ikke endret seg etter at den nye straffeloven trådte i kraft. Rettspraksis knyttet til § 48 a i den gamle straffeloven er derfor også relevant for tolkningen av strl. § 27.

I kapittel 5 vil jeg foreta en komparativ drøftelse med svensk rett. Den norske rettstradisjonen skiller seg på flere områder fra den svenske, og innenfor strafferetten er det flere forskjeller.

Det interessante vil derfor være å se på hvilken måte dette kommer til uttrykk innenfor det temaet jeg har valgt. I kapittel 5 og 6 vil jeg komme nærmere inn på dette. Innenfor oppgavens tema er det derimot lite svensk rettspraksis av relevans. Min analyse av svensk rett vil av den grunn basere seg primært på lovens ordlyd og forarbeidene.

1.4 Den videre fremstilling

I det følgende vil jeg i kapittel 2 gjøre rede for foretaksstraffen på generell basis.

I kapittel 3 vil jeg gå nærmere inn på tilknytningsvilkåret. Jeg vil innledningsvis forholdsvis kort gjøre rede for tilknytningskravets to sider, den personelle og den funksjonelle tilknytning.

Dette er to selvstendige vilkår som må være innfridd og som er en forutsetning for at problematikken om instruksbrudd skal bli aktuell. Deretter vil jeg i kapittel 4 gå i dybden på den sentrale problemstillingen i denne oppgaven, nemlig hvilke instruksbrudd som foretaket ikke kan identifiseres med og som dermed medfører straffrihet. Her gir ikke lovens ordlyd mye veiledning og jeg vil derfor, ved bruk av de andre rettskildene, gjøre rede for hva som er gjeldende rett på dette område. I kapittel 5 tar jeg for meg en komparativ drøftelse med svensk rett. Til slutt i kapittel 6 vil jeg ta for meg en rettspolitisk vurdering av tilknytningskravet ved instruksbrudd hvor jeg vil drøfte hva som taler for og imot gjeldende rett.

(8)

5

2 Generelt om foretaksstraff

2.1 Hva er foretaksstraff

Foretaksstraff er en type straff som benyttes ovenfor juridiske enheter. Straffesanksjonen som benyttes er som regel bøter, men i de mer alvorlige tilfellene er det også mulig for domstolene å benytte seg av rettighetstap. Foretaksstraff benyttes når noen på vegne av et foretak har be- gått et lovbrudd i forbindelse med utføringen av arbeidsoppgavene i foretaket. Et foretak kan med andre ord ikke straffes for noe en arbeidstaker gjør på fritiden som privatperson.¹⁰

Begrepet «foretak» er definert i straffeloven § 27 (2). Som det fremgår av § 27 (2) er et foretak «selskap, samvirkeforetak, forening, eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet». Begrepet «foretak» er dermed gitt en veldig vid betydning.¹¹ Det følger av forarbeidene at uttrykket «foretak» skal brukes om alle type virksom- heter, uansett organisasjonsform.¹² Med «offentlig virksomhet» menes både stat, fylkeskom- mune og kommune.

2.2 Vilkårene for foretaksstraff

Straffeloven § 27 (1) lyder som følger: «Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Det gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20».

Det følger av strl. § 27 (1) at to vilkår må være innfridd for at et foretak skal kunne straffes.

For det første må «et straffebud være overtrådt». Det må med andre ord ha blitt begått en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. For det andre må den straffbare handlingen ha blitt begått av en med tilknytning til foretaket jfr. «på vegne av». Tilknyt- ningskravet kommer jeg inn på i kapittel 3. Etter § 27 stilles det ikke krav til skyld. Foretaks- straffen er et objektivt straffeansvar.¹³

Det kan imidlertid ikke ilegges et straffeansvar hvis det foreligger en straffrihetsgrunn, typisk nødrett eller nødverge.¹⁴

10 Eskeland (2015) s. 369

11 Eskeland (2015) s. 357

12 NOU 1989: 11 s. 11

13 Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 242

14 NOU 1989: 11 s. 15

(9)

6

Er vilkårene for straff innfridd «kan» foretaket straffes. Straffeansvaret er fakultativt.¹⁵ Det betyr at domstolene kan velge å ikke idømme straff selv om vilkårene for straff er innfridd.

2.3 Hensyn bak foretaksstraffen

Hensikten med straffebestemmelser er at de skal virke handlingsregulerende. Foretaksstraffen skal virke preventivt for et foretaks ledelse og ansatte. Det følger av forarbeidene at et av de viktigste hensynene for å anvende foretaksstraff er at det vil styrke straffebestemmelsens preventive virkning.¹⁶ Når et foretak vet at de kan bli ilagt straff hvis noen av deres ansatte begår et lovbrudd, i forbindelse med utførelse av arbeid for virksomheten, vil de gjøre det de kan for å forhindre at slike lovbrudd skjer. Som Høivik skriver er «[k]jernen i foretaksstraffens preventive mekanisme at ansvaret skal fungere som et organisatorisk incitament til å forhindre lovbrudd i organisasjonen».¹⁷ Foretaksstraffens allmennpreventive virkning får betydning på flere områder.

For det første gir det et sterkt incentiv til å styrke opplæringen av de ansatte.¹⁸ En god opplæ- ring og god informasjon om gjeldende regelverk kan spare et selskap for mye arbeid. Ved å ha sikre rutiner, komme med klare instrukser, og forme et godt internt regelverk vil et selskap i større grad være sikret mot at noen i selskapet begår lovbrudd.

For det andre gir det et sterkt incentiv til å kvalitetssikre ansettelsesprosessen slik at foretaket ikke ansetter noen som ikke er i stand til å følge instrukser, regelverk og annen informasjon som er relevant i jobben.

For det tredje så gir det et incitament til å iverksette organisatoriske tiltak som løpende tilsyn og kontroll.¹⁹ Ved å gjennomføre løpende kontroller vil uregelmessigheter ved måten virksomheten blir drevet på lukes ut, og gode rutiner vil tidlig bli innført. Dette gir ikke bare virksomheten en trygghet i forhold til at lovverket følges. Det kan også føre til at arbeidet blir effektivisert, noe som igjen kan gi økonomiske resultater.

Det er lederne som har hovedansvaret for å sette i gang organisatoriske tiltak. Det er de som kan gi instrukser og som derfor er med på å forme hvordan virksomheten skal drives. Faren

15 Eskeland (2015) s. 356

16 Ot.prp.nr.27 (1990-1991) s. 6

17 Høivik (2012) s. 69

19 Høivik (2012) s. 71

(10)

7

for foretaksstraff vil gi ledere en ekstra motivasjon til å gjøre en grundig jobb, og hele tiden være på vakt i forhold til rutiner og annen praksis som blir fulgt i virksomheten. Samtidig er foretaksstraffens funksjon som organisatorisk incitament først og fremst rettet mot foretaket som system, og ikke kun til enkelte arbeidstakere.²⁰ Alle i organisasjonen kan påføre foretaket et straffeansvar. Samtlige arbeidstakere har derfor et ansvar for at virksomheten holder seg innenfor gjeldende regelverk. Foretaksstraffen skal dermed ikke kun skjerpe aktsomheten til ledelsen. Den skal også skjerpe aktsomheten til hver enkelt arbeidstaker i en virksomhet. På den måten kan foretaksstraffen virke preventivt.

Et annet sentralt hensyn bak foretaksstraffen er at den motvirker pulverisering av straffeansvaret.²¹ I store foretak med mange ansatte hvor det foreligger en omfattende arbeidsfordeling kan det ofte være problematisk å identifisere hvem som er ansvarlig for et lovbrudd. Ansvaret kan således pulveriseres hvis det ikke foreligger tilstrekkelig med bevis for at en enkelt arbeidstaker står bak lovbruddet. Foretaksstraffen hindrer at straffeansvaret pulverisere ved at det ikke stilles krav om å identifisere hvem som har begått det enkelte lovbruddet. Så lenge det kan slås fast at lovbruddet er blitt begått av noen i virksomheten så er det tilstrekkelig for å idømme foretaksstraff. Dette er viktig fordi det åpner adgangen til å gi en økonomisk reak- sjon som står i samsvar med den overtredelsen som har blitt begått.²² Det kan igjen styrke den preventive effekten av foretaksstraffen.

Selv om det er mulig å identifisere hvem som har begått lovbruddet så vil straffeansvaret også kunne pulveriseres hvis kun arbeidstakeren straffes. Det vil kunne fremstå som urimelig å kun straffe en enkeltperson når overtredelsen klart har skjedd i foretakets interesse. De aller fleste handlinger en arbeidstaker foretar blir som regel satt i gang av en arbeidsgiver. Foretaksstraf- fen hindrer imidlertid at ansvaret pulveriseres ved at også foretaket blir straffet for lovbruddet.

20 Høivik (2012) s. 73

21 Høivik (2012) s. 73

22 Andenæs (2004) s. 277

(11)

8

3 Tilknytningskravet

3.1 Et overordnet perspektiv

Tilknytningskravet gir uttrykk for et representasjonsansvar.²³ Foretaksansvaret er bygd opp slik at foretaket er strafferettslig ansvarlig for en arbeidstakers handlinger når handlingen ligger innenfor foretakets virksomhet jfr. ordlyden «på vegne av» i § 27. Foretaket identifiseres med en arbeidstakers lovbrudd. Som Andenæs skriver: «[e]n juridisk persons vilje og handlinger er naturligvis ikke noe annet enn de personers vilje og handlinger som opptrer på dens vegne».²⁴ Utgangspunktet er derfor at straffelovens § 27 gir uttrykk for et representasjonsansvar. Det innebærer at foretaket identifiseres med arbeidstakerens handlinger i en avgrenset kontekst.²⁵ Innenfor denne konteksten er det foretaket som setter rammene og som bestemmer hvilke retningslinjer som skal gjelde. Man kan på mange måter si at foretakets vilje kommer til uttrykk gjennom arbeidstakernes handlinger. Det er foretakets interesser som styrer arbeidstakerens handlinger. At foretaket indentifiseres med sine ansatte er derfor rimelig. Like- vel, det er bare innenfor en viss kontekst at foretaket kan identifiseres med sine arbeidstakere.

Det er også derfor det er oppstilt et tilknytningskrav. Tilknytningskravet setter en grense for hvor langt det er rimelig at representasjonsansvaret skal gå.

Tilknytningskravet har også en side til organisasjonsansvaret. Med «organisasjonsansvaret»

menes foretakets ansvar for systemsvikt.²⁶ I et foretak foretas det kollektive handlinger og avgjørelser som foretaket som sådan hefter for. Foretaket har et felles ansvar for at virksomheten drives rettmessig, og må kontinuerlig være på vakt ovenfor svakheter og mangler i må- ten virksomheten drives på. Fordi foretaket som organisasjon står ansvarlig for feil og mangler vil det, for å unngå straffeansvar, forsøke å forhindre at slike feil og mangler oppstår. Or- ganisasjonsansvaret har derfor en side til foretaksstraffens preventive funksjon ved at foretaket er ansvarlig for alt som har en tilknytning til måten virksomheten drives på. På den måten har tilknytningskravet en forankring i organisasjonsansvaret fordi det er kun handlinger som er foretatt «på vegne av» foretaket som arbeidsgiver har muligheter til å regulere gjennom organisatoriske tiltak.²⁷

23 Høivik (2012) s. 230

24 Andenæs (2004) s. 276-277

25 Høivik (2012) s. 23

26 Høivik (2012) s. 25

27 Høivik (2012) s. 230

(12)

9 3.2 Parallellen til arbeidsgiveransvaret

Tilknytningskravet i strl. § 27 har flere likhetstrekk med arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1 (1) 2.pkt. Man kan si at foretaksstraffen er et strafferettslig arbeidsgiveransvar.²⁸ Både strl. § 27 og skl. § 2-1 er begrunnet i prevensjonshensynet. Arbeidsgiver skal så langt det er mulig gjennom sin styringsrett og andre mekanismer organisere virksomheten slik at skader og lovbrudd på arbeidsplassen unngås. På den måten virker strl. § 27 og skl. § 2-1 preventivt.

Det er derimot ikke alt en arbeidsgiver får kontrollert. En ting er forhold på arbeidsplassen og risikoen som følger med virksomheten. Skader og lovbrudd som er utslag av en normal risiko ved virksomheten er forhold som arbeidsgiver kan få gjort noe med. Prevensjonshensynet dekker disse situasjonene. En annen ting er skader eller lovbrudd som skyldes en mer ekstra- ordinær atferd ved selve arbeidstageren, som ikke har noen spesiell tilknytning til selve arbeidsforholdet. Er det i slike situasjoner rimelig at arbeidsgiver skal stå erstatningsansvarlig eller strafferettslig ansvarlig? Lovgiver har sett denne problematikken og i skl. § 2-1 (1) 2.

pkt. er det lagt inn en naturlig begrensning i arbeidsgiveransvaret. Etter skl. § 2-1 (1) 2.pkt er arbeidsgiver ikke ansvarlig for skade som skyldes at arbeidstageren har gått utenfor det som er «rimelig å regne med». Denne begrensningen i erstatningsansvaret er også sentral i forstå- elsen av tilknytningskravet «på vegne av» i strl. § 27. I forarbeidene til straffeloven (1902) § 48 a fremkommer det at en lignende begrensning som den i skadeerstatningsloven § 2-1(1) 2.pkt også bør gjelde for et foretaks straffeansvar.²⁹ Det samme er også lagt til grunn i rettspraksis jfr. Rt.2007 s. 1684. Høyesterett uttalte her følgende:

«Bestemmelsen om foretaksstraff i § 48 a er i noen grad utformet etter mønster fra det objektive arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1».³⁰

Nærmere bestemt så skal tilknytningskravet «på vegne av» i strl. § 27 tolkes i lys av begrensningen i skl. § 2-1 (1) 2. pkt. Det betyr at i vurderingen av om en arbeidstager har handlet «på vegne av» foretaket skal det tas i betraktning hva som er «rimelig å regne med fra foretakets side». Begrensningen i skl. § 2-1 (1) 2.pkt, og rettskilder knyttet til tolkningen av denne er dermed relevant ved tolkningen av tilknytningskravet i strl. § 27. At det også bør gjelde en slik begrensning for foretaksstraffen virker naturlig. Rimelighetsbetraktninger tilsier at et foretak ikke bør stå ansvarlig for en overtredelse som skyldes en ekstraordinær atferd som ikke

29 NOU 1989: 11 s. 16-17

30 Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 18

(13)

10

har noen tilknytning til den jobben arbeidstageren er satt til å gjøre. Den allmennpreventive virkningen til strl. § 27 er ikke ment å dekke disse tilfellene.

Parallellen til arbeidsgiveransvaret har imidlertid noen begrensninger. Arbeidsgiveransvaret etter skl. § 2-1 skal ivareta to sentrale hensyn, prevensjonshensynet og reparasjonshensynet.

Reparasjonshensynet er derimot ikke et hensyn som står sentralt ved anvendelse av foretaksstraff. Dette gjør at foretaksstraffen kan få et noe snevrere nedslagsfelt enn arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1. I NOU 1989:11 s. 17 utales følgende:

«Bestemmelsen om arbeidsgiveransvar for skade voldt av arbeidstakeren skal ivareta to sentrale hensyn: reparasjonshensynet på den ene siden og prevensjonshensynet på den andre. Den skadelidtes behov for dekning kan i erstatningsretten føre til at arbeidsgiveransvaret i praksis tøyes lenger enn det som er nødvendig ut fra preventive hensyn. Straffen for foretak ilegges nærmest utelukkende av preventive grunner.

Grensen for hva som tilregnes foretaket vil derfor være noe snevrere».³¹

Dette er sentrale uttalelser som tilsier at tilknytningskravet «på vegne av» må tolkes noe snevrere enn «for» i skl. § 2-1. Det er derfor naturlig å stille større begrensninger for straffeansvaret enn for erstatningsansvaret når arbeidstageren går lenger enn det er «rimelig å regne med».³²

Noe annet som skiller arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1 fra tilknytningskravet i strl. § 27 er at foretak etter § 27 også kan straffes for lovbrudd gjort av selvstendige oppdragstakere. Skl. § 2-1 gjelder derimot bare skade gjort av ansatte.³³ Man kan derfor si at straffeansvaret etter § 27 omfatter en større personkrets enn arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1.

3.3 Tilknytningskravets oppbygning

Selve grunnvilkåret i strl. § 27 er tilknytningsvilkåret. Vurderingen som må foretas når det skal avgjøres om tilknytningsvilkåret er innfridd er sammensatt. Tilknytningskravet «på vegne av» i strl. § 27 har to ulike tilknytningssider, en personell tilknytning og en funksjonell tilknytning.³⁴ Den personelle og den funksjonelle tilknytningen er to vilkår som må være inn-

31 NOU 1989: 11 s. 17

32 Matningsdal og Bratholm (2003) s. 399

33 Høivik (2012) s. 270

34 Høivik (2012) s. 232

(14)

11

fridd for at lovbryteren skal sies å ha handlet «på vegne av» et foretak. Dette henter jeg støtte i fra forarbeidene. I forarbeidene står det følgende:

«Et foretak kan bare straffes dersom den som overtrer straffebudet, handlet på vegne av foretaket. Det innebærer at både lovbryteren og handlingen må ha en viss tilknytning til foretaket».³⁵

«Lovbryteren» viser til den personelle tilknytningen, mens «handlingen» viser til den funksjonelle tilknytningen. Det må altså foreligge både en personell og en funksjonell tilknytning.

Dette støttes også av rettspraksis jfr. Rt. 2007 s 1684 hvor høyesterett i avsnitt 17 uttaler:

«Spørsmålet er om A handlet «på vegne av» Teknotherm, da han foretok utslippet. A var ansatt som montasjesjef hos Teknotherm, og handlingen skjedde som ledd i utfø- relsen av hans ordinære arbeidsoppgaver».³⁶

Høyesterett bekrefter her at det ikke er tilstrekkelig med en personell tilknytning hvis den ulovlige handlingen ikke har noen tilknytning til foretakets virksomhet. Dette er også rimelig.

Straffens allmennpreventive virkning strekker seg ikke så langt ettersom foretaket ikke har muligheter til å regulere de ansattes handlinger på fritiden.

3.3.1 Den personelle tilknytningen

Kravet om en personell tilknytning går i korthet ut på at det må foreligge et rettsforhold mellom lovbryteren og foretaket.³⁷ Det vanligste grunnlaget for et slikt rettsforhold er en arbeids- avtale, men lov og sedvane kan også være tilstrekkelige rettsgrunnlag. Vanlige ansatte med en arbeidskontrakt oppfyller derfor klart det personelle tilknytningsvilkåret. Andre avtalerettslige disposisjoner er også tilstrekkelig, som f.eks. generalforsamlingens utnevnelse av styremed- lemmer.

Etter rettspraksis stilles det ikke så altfor strenge krav til rettsforholdet da også selvstendige oppdragstakere i visse situasjoner innfrir kravet til personell tilknytning. For at et foretak skal stå ansvarlig for lovbrudd begått av selvstendige oppdragstagere har Høyesterett oppstilt et

35 Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 430

36 Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 17

37 Høivik (2012) s. 235

(15)

12

krav om at foretaket må ha hatt «… en reell myndighet for instruksjon og kontroll»³⁸ jfr. Rt.

2010 s. 1608. Først da anses oppdragstageren å ha handlet «på vegne av» foretaket.

Som det følger av forarbeidene innebærer kravet «på vegne av» at «[l]ovbryteren må ha en positiv hjemmel for å handle på vegne av foretaket».³⁹ En ansettelsesavtale er derfor tilstrekkelig. Allmennpreventive hensyn tilsier at alle ansatte tilfredsstiller kravet til den personelle tilknytningen. Det at enhver ansatt kan gjøre foretaket strafferettslig ansvarlig stiller krav til hele organisasjonen, fra topp til bunn. Alle ansatte må arbeide for å unngå lovbrudd. Hadde det vært slik at bare ledelsen innfridde kravet til personell tilknytning kunne de enkelt ha unngått straffeansvar ved å delegere risikabelt arbeid ned i organisasjonen. Straffeansvaret kunne dermed blitt pulverisert. Det å unngå pulverisering av straffeansvaret er ett av de sentrale hensyn bak foretaksstraffen. Gjeldende rett er derfor at alle ansatte i foretaket tilfredsstiller kravet til personell tilknytning.

3.3.2 Den funksjonelle tilknytningen

Den funksjonelle tilknytningen går ut på at den straffbare handlingen må ha en viss tilknytning til foretakets virksomhet.⁴⁰ Overtredelsen må være gjort i forbindelse med den jobben arbeidstageren etter arbeidskontrakten er satt til å gjøre. Dette markerer en grense mot lovbrudd en arbeidstaker foretar seg på fritiden. Et selskap står ikke ansvarlig for handlinger arbeidstageren foretar seg som privatperson. Dette fremgår også av juridisk litteratur. Mat- ningsdal og Bratholm skriver at «… handlinger som er foretatt på egne vegne» faller utenfor.⁴¹ Grunnene til at foretaket i slike tilfeller ikke står ansvarlig er åpenbart. For det første ville det jo være urimelig hvis foretaket skulle stå ansvarlig for handlinger som de overhode ikke har muligheter til å påvirke. Foretaksstraffens preventive funksjon er ment for å hindre uregelmessigheter i virksomheten, og ikke for overtredelser en arbeidstaker gjør på privaten.⁴² For det andre er det heller ikke noen fare for pulverisering av straffeansvaret i disse tilfellene.

Det funksjonelle tilknytningskravet stiller ikke krav til at det må foreligge en positiv hjemmel for den aktuelle handlingen.⁴³

38 Rt. 2010 s. 1608, avsnitt 24

39 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 430

40 Høivik (2012) s. 267

42 Høivik (2012) s. 268

43 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 430

(16)

13

I vurderingen av om det funksjonelle tilknytningskravet er oppfylt er det av betydning om overtredelsen har skjedd i foretakets interesse eller om det har vært motivert av mer private interesser. I forarbeidene er det lagt til grunn at det ikke er et vilkår for foretaksstraff at foretaket har oppnådd en fordel ved overtredelsen.⁴⁴ På den annen side, hvis overtredelsen har skjedd i den hensikt å skade foretakets interesser så anses ikke overtredelsen å ha skjedd «på vegne av» foretaket. Det følger av forarbeidene at «[l]ovovertredelser som bærer klart preg av illojalitet mot foretaket, er ikke begått på vegne av foretaket».⁴⁵ Gjeldende rett er derfor den at hvis arbeidstageren skader foretakets interesser med hensikt anses ikke handlingen begått «på vegne av» foretaket, selv om overtredelsen er gjort i kraft av å være arbeidstaker. Ett eksempel kan være en bankansatt som i arbeidstiden underslår penger fra flere kunder i strid med internt regelverk. Dette er en overtredelse som har tilstrekkelig tilknytning til jobben som bankansatt, men som klart skader bankens interesser. Da en slik handling klart må anses som illojal vil det funksjonelle tilknytningskravet som utgangspunkt ikke være innfridd og foretaket står dermed ikke strafferettslig ansvarlig.

Dette er derimot bare et utgangspunkt. Det følger nemlig av forarbeidene at «… instruksbrudd fritar bare for ansvar hvis foretaket ikke kunne forutsett at instruksen ville bli brutt».⁴⁶ Det betyr at en arbeidstaker likevel kan anses for å ha handlet «på vegne av» foretaket selv om arbeidstakeren har brutt en klar instruks. Om foretaket identifiseres med arbeidstakeren i slike tilfeller beror på en ganske omfattende vurdering hvor flere momenter spiller inn. Reglene om instruksbrudd og når dette fritar foretaket for straffeansvar skal jeg drøfte i det følgende.

44 Ot.prp. nr. 27 (1990-1991) s. 19

45 NOU 1989: 11 s. 17

46 NOU 1989: 11 s. 17

(17)

14

4 Instruksbrudd

4.1 Innledende bemerkninger

Med «instruks» menes interne kompetanseskranker som har hjemmel i rettsforholdet mellom arbeidstakeren og foretaket.⁴⁷ Instrukser er en muntlig eller skriftlig beskjed fra arbeidsgiver til arbeidstaker om å handle på en bestemt måte. Slike instrukser spiller en sentral rolle i orga- niseringen og driften av et foretak. Det er også gjennom instrukser at foretaket kan unngå at det blir begått straffbare handlinger med tilknytning til virksomheten. Instrukser er derfor et viktig virkemiddel i kampen mot uønsket atferd. Av den grunn bør det kunne forventes av arbeidsgiver at arbeidstager følger de instruksene som blir gitt.

Reglene om instruksbrudd spiller en sentral rolle i vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt. Det er ikke alltid tilstrekkelig at det personelle og funksjonelle tilknytningskravet er oppfylt for at tilknytningskravet «på vegne av» skal være innfridd. I de tilfellene hvor det er klart at en arbeidstager har begått et lovbrudd som samtidig innebærer brudd på en instruks oppstår spørsmålet om tilknytningskravet i strl. § 27 er innfridd selv om både arbeidstageren og handlingen har tilstrekkelig tilknytning til foretaket. Problemstillingen blir med andre ord om en arbeidstager kan anses å ha handlet «på vegne av» foretaket når han har begått et instruksbrudd. Arbeidstageren har i slike situasjoner handlet på en annen måte enn det arbeidsgiveren har ønsket og da er det ikke lenger like naturlig å hevde at arbeidstageren har handlet «på vegne av» foretaket. Høyesterett har derfor også slått fast at det kan foreligge omstendigheter, typisk instruksbrudd, som gjør at tilknytningskravet ikke lenger er innfridd selv om det foreligger en personell og en funksjonell tilknytning. I Rt. 2007 s 1684 uttaler Høyesterett, etter å ha slått fast at den personelle og den funksjonelle tilknytningen foreligger, følgende:

«Handlingen kan etter omstendighetene likevel falle utenfor kriteriet «på vegne av».

Forsvareren har i den forbindelse særlig vist til at A handlet i strid med muntlig instruks om ikke å tømme ut ammoniakkblandingen».⁴⁸

Høyesterett konstaterer her at instruksbrudd kan være en omstendighet som gjør at handlingen faller utenfor kriteriet «på vegne av». Ved instruksbrudd vil handlingen bære preg av en illojalitet overfor foretaket som foretaket kan ha vanskeligheter med gardere seg mot. Spørsmålet som da dukker opp er om det er rimelig at foretaket i disse tilfellene skal identifiseres med

47 Høivik (2012) s. 302

48Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 17

(18)

15

arbeidstakerens straffbare handling. Hensynet til foretaksstraffens funksjon som organisatorisk initiativ for å forebygge lovbrudd vil ikke da gjøre seg gjeldende på samme måte ettersom instrukser nettopp er et virkemiddel som brukes for å hindre at slike uregelmessigheter ikke skal finne sted.⁴⁹ Rimelighetshensyn kan derfor tale for at foretaket i slike situasjoner bør gå fri for straff. Høyesterettpraksis viser derimot at det skal ganske mye til før et instruksbrudd fører til fritak for foretaket.

Gjeldende rett på dette område er ganske uoversiktlig. Målet med dette kapittelet er derfor med bakgrunn i juridisk metode å gi en ryddig fremstilling av reglene om instruksbrudd. Ho- vedfokuset vil i det følgende være å finne ut av hvilke instruksbrudd som fører til at arbeidstageren ikke lenger kan anses å ha handlet «på vegne av» foretaket jfr. strl. § 27, og som dermed medfører straffefrihet.

4.2 Hvilke instruksbrudd fritar foretaket fra et straffeansvar

Instrukser kan være av ulik karakter. Man har de konkrete instruksen hvor arbeidsgiver hen- vender seg til en bestemt person eller en mindre gruppe arbeidstagere med beskjed om å gjøre en bestemt oppgave. Arbeidsgiver kan også gi generelle instrukser hvor målgruppen kan være hele arbeidstokken og hvor selve instruksen er av mindre spesifikk karakter. Ett eksempel på en generell instruks kan være en beskjed om at det er viktig at alle arbeidstakerne holder seg innenfor gjeldende regelverk. Dokumenter og manualer som gir informasjon om hvordan noe skal håndteres er ett annet eksempel på en generell instruks. For at slike dokumenter skal sies å utgjøre en instruks må de imidlertid inneholde informasjon om konkrete håndteringsrutiner.

Det er f.eks. ikke tilstrekkelig at manualer som følger med giftig avfall kun opplyser om alle faremomentene ved avfallet.⁵⁰

Selv om arbeidsgiver forventer at arbeidstakeren følger de instrukser som blir gitt er det ikke slik at foretaket går fri for ansvar hver gang en arbeidstaker begår et instruksbrudd. Med en slik regel ville foretaket enkelt kunne gått fri fra et straffeansvar ved å innføre et omfattende internt regelverk som arbeidstakerne vanskelig hadde klart å følge.⁵¹ Akkurat dette blir også dratt frem som argument i proposisjonen til den tidligere bestemmelsen om foretaksstraff i forurensningsloven.⁵²

49 Høivik (2012) s. 303

50 Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 25

51 Andenæs (2004) s. 282

52 Ot.prp.nr.11 (1979-1980) s. 73-74

(19)

16

På den andre siden kan det ikke være sånn at et foretak skal stå ansvarlig hver gang det blir begått instruksbrudd. Slik er det heller ikke og det er i denne forbindelse parallellen til det objektive arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 kommer inn. I forarbeidene blir det sagt følgende om skl. § 2-1(1) 2. pkt. og hva slags overføringsverdi denne begrensningen har for foretakets straffeansvar:

«En sentral begrensning i erstatningsretten er at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet jfr. skl.

§ 2-1. En lignende begrensning bør gjelde for et foretaks straffeansvar. Lovovertredel- ser som bærer klart preg av illojalitet mot foretaket, er ikke begått «på vegne av» foretaket. Noen ansatte dumper for eksempel farlig industriavfall på en måte som strider mot den instruksen de har fått. Men instruksbrudd fritar bare for ansvar hvis foretaket ikke kunne ha forutsett at instruksen ville bli brutt».⁵³

Begrensningen i skl. § 2-1 om at arbeidsgiver ikke er ansvarlig i de tilfellene hvor arbeidstakeren «går utenfor det som er rimelig å regne med» skal altså også gjelde for foretakets straffeansvar. Det avgjørende er derfor hva som er «rimelig å regne med» fra foretakets side. Den- ne begrensningen må ses opp mot reglene om instruksbrudd på den måten at det bare er de upåregnelige instruksbruddene som fritar for ansvar. Dette følger også eksplisitt av uttalelsen fra forarbeidene da det bare er de instruksbruddene som foretaket «… ikke kunne ha forutsett»⁵⁴ som fritar for ansvar. Det må dermed foretas en påregnelighetsvurdering av instruksbruddet.

Fra uttalelsene i forarbeidene fremkommer det også en annen sentral opplysning: «Lovover- tredelser som bærer klart preg av illojalitet mot foretaket, er ikke begått «på vegne av» foretaket».⁵⁵ Dette betyr at det kun er de klart illojale instruksbruddene som fritar foretaket for ansvar. En slik regel følger også av høyesterettspraksis jfr. Rt. 1993 s. 459. Dommen handlet om en ansatt sjåfør i et dataselskap som fikk i oppgave å hente datautstyr i Sverige. Sjåføren fikk i den anledning klar beskjed om å fortolle datautstyret. I strid med denne instruksen unnlot han å stanse på grensen for å fortolle utstyret. Spørsmålet var om det var hjemmel for inndragning etter § 36 i straffelov fra 1902. Også i § 36 var det et vilkår for inndragning at den skyldige hadde handlet «på vegne av» foretaket. Det følger av forarbeidene at det er naturlig å tolke

«på vegne av» i straffeloven § 36 på samme måte som i straffeloven § 48 a. Uttalelsene om at sjåføren kunne anses å ha handlet «på vegne av» selskapet på grunn av instruksbruddet har

53 Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s. 18

54 Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s. 18

55 Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s.18

(20)

17

derfor overføringsverdi til tolkningen av § 48 a. I forhold til instruksbruddet uttalte høyeste- rett at:

«Det som fremgår viser at instruksbruddet kan omfatte forhold av forskjellig karakter, hvor vurderingen kan falle forskjellig ut. I vår sak har vi etter min mening ikke å gjøre med noe slikt utpreget illojalt forhold overfor arbeidsgiveren at handlingen ikke bør anses begått på vegne av denne».⁵⁶

Høyesterett kom altså fram til at selv om det hadde blitt begått et instruksbrudd så var handlingen ikke av en slik art at den kunne regnes som utpreget illojal. Sjåføren måtte derfor regnes å ha handlet «på vegne av» foretaket slik at tilknytningskravet var innfridd. Forarbeidene og høyesterettspraksis viser derfor at det må foretas en illojalitetsvurdering av instruksbruddet.

Oppsummert kan det derfor ut i fra uttalelsene i forarbeidene og rettspraksis oppstilles to vil- kår som må være innfridd for at et foretak ikke skal identifiseres med en arbeidstakers instruksbrudd. For det første må instruksbruddet ha vært upåregnelig. Foretaket må ikke kunne ha forutsett at det kom til å skje et instruksbrudd. Hvis instruksbruddet har vært upåregne- lig må handlingen for det andre ha vært av en slik karakter at den anses som utpreget illojal.

Hvis det er tilfelle er handlingen ikke begått «på vegne av» foretaket og de går derfor fri fra et straffeansvar. At begge vilkårene må være innfridd for at foretaket skal gå fri for straff er også slått fast av Høyesterett i Rt. 2007 s. 1684. I avsnitt 22 i dommen, etter å ha vist til uttalelsene fra forarbeidene og dommen fra 1993, uttaler Høyesterett følgende:

«I vår sak blir spørsmålet etter dette om A ved utslippet har brutt instrukser på en måte som Teknotherm ikke kunne forutse, og om handlemåten har et slikt illojalt preg at A ikke kan sies å ha handlet på vegne av foretaket».⁵⁷

Er derimot ett av vilkårene ikke innfridd identifiseres foretaket med arbeidstakerens instruksbrudd og de kan dermed bli strafferettslig ansvarlig. Dette kan illustreres gjennom dommene fra 1993 og 2007. I dommen fra 1993 kom Høyesterett fram til at instruksbruddet ikke var tilstrekkelig illojalt. De slo av den grunn fast at tilknytningskravet var innfridd uten å gå inn på påregnelighetsvurderingen. I dommen fra 2007 kom Høyesterett fram til at instruksbruddet var påregnelig, og slo dermed fast at tilknytningskravet var oppfylt uten å gå inn på noen illojalitetsvurdering. På grunn av det fakultative straffeansvaret kan domstolene imidlertid kom-

56 Rt. 1993 s. 459, på s. 461

57 Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 22

(21)

18

me fram til at foretaket likevel ikke er strafferettslig ansvarlig, noe som blant annet ble resul- tatet i dommen fra 1993.

I det videre vil jeg drøfte hva som ligger i vilkårene om upåregnelighet og illojalitet.

4.3 Instruksbruddets upåregnelighet

4.3.1 Betydningen av brudd på konkrete og generelle instrukser

Som nevnt under punkt 4.1 er det vanlig at arbeidsgiver gir instrukser for å lede og organisere arbeidet i et foretak. Uten instrukser vil det være vanskelig å drive en effektiv og lønnsom virksomhet. Det ville heller ikke vært like lett for ledelsen å holde seg innenfor lovens ram- mer hvis de ikke har mulighet til å korrigere og veilede arbeidstakerne i virksomheten. In- strukser som en intern kompetanseskranke for arbeidstaker er derfor av stor betydning.

Som en følge av at arbeidstakerne er underlagt arbeidsgivers styringsrett foreligger det et naturlig underordningsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette gjør at arbeidsgiver som et utgangspunkt må kunne forvente at arbeidstakerne følger de instrukser som blir gitt.

Det er imidlertid både i rettspraksis og i juridisk litteratur satt opp et skille mellom brudd på konkrete og generelle instrukser. Ved brudd på generelle instrukser vil det lettere kunne ilegges ansvar for foretaket enn ved brudd på konkrete instrukser.⁵⁸ At dette er tilfelle er også lagt til grunn av høyesterett i Rt. 2007 s. 1684. I avsnitt 31 uttaler høyesterett følgende:

«Som et utgangspunkt er det naturlig å gå ut i fra at en arbeidsgiver i liten grad kan forutse at en arbeidstaker handler i strid med en konkret instruks. Generelt sett vil det derfor lettere kunne ilegges ansvar ved brudd på generell instruks enn når det er tale om brudd på et konkret pålegg om å utføre en arbeidsoppgave på en bestemt måte».⁵⁹ Det spesielle med denne saken var at foretaket ble ilagt foretaksstraff selv om det hadde skjedd brudd på en konkret instruks. Grunnen til det kommer jeg tilbake til i pkt. 4.3.3. Dom- men er således et eksempel på at det ikke er avgjørende for et instruksbrudds upåregnelighet om det har blitt gitt en konkret eller generell instruks. Påregnelighetsvurderingen av instruksbruddet beror på en sammensatt vurdering hvor skille mellom generelle og konkrete instrukser er et av flere momenter.

59 Rt. 2007 s. 1684, avsnitt 31

(22)

19

Hvorfor generelle instrukser lettere bør kunne føre til straffeansvar enn de konkrete sier ikke Høyesterett noe om. Grunnen må være at arbeidsgiver i større grad har grunn til å stole på at en konkret instruks som er rettet mot en bestemt person etterleves enn en generell instruks som er rettet mot hele arbeidsstokken. Generelle instrukser kan også være mindre spesifikke.

Sjansen for at arbeidstakeren misforstår og dermed handler i strid med instruksen kan derfor være større enn når det gis en konkret instruks. Av den grunn vil det derfor være mer upåreg- nelig for arbeidsgiver hvis arbeidstageren velger å handle i strid med en konkret instruks. En generell instruks er mindre personlig og er som regel en del av noe som utgjør et mer kom- pleks internt regelverk.

Det er imidlertid ikke slik at konkrete instrukser alltid er den mest hensiktsmessige måten å styre et selskap på. I enkelte større foretak hvor driften består av masseproduksjon vil konkrete instrukser til små grupper være lite effektivt. Generelle instrukser vil her kanskje være den eneste hensiktsmessige måten å nå fram til arbeidstokken på. Selv om beskjeden da kommer i form av en generell instruks må arbeidsgiver kunne forvente at instruksen blir fulgt. Arbeidets art har altså betydning for hvilke instrukser som er anvendelige. Brudd på en generell instruks trenger derfor ikke alltid regnes som mer påregnelig enn brudd på andre instrukser.

Av betydning for instruksbruddets påregnelighet er det også om arbeidstokken har fått en form for opplæring eller utdanning i hvordan et bestemt arbeid skal gjøres. Hvis det er tilfelle vil brudd på generelle instrukser om hvordan et arbeid skal gjøres fremstå som mer upåregne- lig enn hvis arbeidstakerne ikke hadde fått en slik opplæring.

En Høyesterettsdom fra 2011 illustrerer betydningen av brudd på generelle contra konkrete instrukser. I Rt. 2011 s. 1738 var spørsmålet om det skulle anvendelse foretaksstraff mot et rederi for overtredelse av havressursloven med tilhørende forskrifter om utøvelse av selfangst.

Rederiet hadde drevet selfangst i strid med gjeldende forskrift. I anken til Høyesterett bestri- des det at vilkårene i straffeloven (1902) § 48 a og § 48 b er til stede. Ankeutvalget tillater derimot anken fremmet kun når det gjelder den skjønnsmessige vurderingen etter straffeloven

§ 48 b. Spørsmålet om tilknytningskravet «på vegne av» er innfridd går derfor høyesterett ikke inn på. Dommen er likevel interessant da Høyesterett kommer med prinsipielle uttalelser om betydningen av brudd på konkrete og generelle instrukser. I straffeloven (1902) § 48 b er et av momentene det skal tas hensyn til i vurderingen av om foretaket skal straffes «om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet». I vår sammenheng er momentet «instruksjon» av interesse. Læren om brudd på generelle og konkrete instrukser og dets påregnelighet har, når den brukes i forbindelse med tilknytningsvilkåret «på vegne av» i strl. § 27, dermed også betydning i den skjønnsmessige vurderingen jfr. strl. § 28 bokstav c.

(23)

20

I forbindelse med vurderingen av om det var gitt noen instrukser om hvordan fangsten av sel skulle gjøres viser høyesterett i avsnitt 27 til en uttalelse fra lagmannsretten. Der uttales det følgende:

«Det må legges til grunn at rederiet har formant de ansatte om å holde seg innenfor regelverket, og at disse har gjennomført pålagt kursing i forskrifter og fangsting. Det er imidlertid offentlig og lovpålagt opplæring som er gjennomført uten selskapets på- virkning. Reder har forklart at han ikke har drøftet det mer fangsttekniske som for eksempel hva forskriften mener med plukkfangst, med skipperen, og selskapet har stått sammen med skipperen i hans syn på at den utførte fangstingen ikke har vært i strid med regelverket. Det foreligger således ingen avgjørende instruksjoner av betydning for å hindre regelbrudd».⁶⁰

Det ble med andre ord gitt en generell instruks av rederiet om at det var viktig at de ansatte holdt seg innenfor regelverket. Noe mer konkret om hvordan de skulle gå fram for å handle overens med gjeldende regelverk ble ikke gjort. I den anledning uttaler høyesterett i avsnitt 30 at:

«… det lettere kan idømmes foretaksstraff ved brudd på en generell instruks enn når det er tale om brudd på et konkret pålegg om å utføre en arbeidsoppgave på en bestemt måte jfr. rt. 2007 s. 1684».⁶¹

Tross den generelle instruksen om å holde seg innenfor regelverket skjedde det en overtredelse av forskriften. Rederiet ble likevel ilagt foretaksstraff. Instruksen som ble gitt var av en slik generell karakter at rederiet ikke kunne ha store forventninger om at instruksen gjorde det lettere for arbeidstakerne å utføre arbeidsoppgavene i henhold til gjeldende regelverk. Instruk- sen var lite oppklarende og lite spesifikk. Det var derfor ikke så overraskende at det skjedde en overtredelse av forskriften. Dommen støtter således det syn at brudd på en generell instruks lettere fører til et straffeansvar enn brudd på konkrete instrukser på grunn av deres påregne- lighet.

I denne saken var også overtredelsen mer påregnelig enn vanlig. I avsnitt 29 i dommen kommer det fram at ettersom det var en offentlige ordning med kursing og selfangstinspektører om bord så var det en «vesentlig risiko» for at det kunne skje regelbrudd under fangsten. For det andre så hadde også rederiet noen få år tilbake pådratt seg et straffeansvar fordi vedkom-

60 Rt. 2011 s. 1738, avsnitt 27

61 Rt. 2011 s. 1738, avsnitt 30

(24)

21

mende skipper hadde drevet med ulovlige fangstmetoder. For det tredje hadde det heller ikke blitt gjort noe av betydning for å hindre nye brudd. At det samme kunne skje igjen var derfor ikke usannsynlig. Likevel ble det ikke gitt noen konkrete instrukser om det fangsttekniske for å unngå overtredelse av regelverket. I denne sammenheng uttaler høyesterett i avsnitt 30 føl- gende

«Ut fra den oppfordring rederiet hadde til å sikre seg mot nye overtredelser, er en generell formaning om å utføre fangsten i samsvar med forskriften, ikke tilstrekkelig».⁶² At høyesterett ser på formaningen som «ikke tilstrekkelig» viser at generelle instrukser ikke har den samme gjennomslagskraften som konkrete instrukser. Konkrete instrukser kan være mer oppklarende fordi de er mer direkte og mer presise enn de generelle instruksene. Av de samme grunner må arbeidsgiver kunne ha forventninger om at de etterleves, og derfor kan brudd på konkrete instrukser fremstå som mer upåregnelige enn de generelle. Dommen gir derfor uttrykk for at i tilfeller hvor lovbruddet allerede er påregnelig så er det ikke tilstrekkelig å gi generelle instrukser. Da vil i så fall en overtredelsen fremstå som mer nærliggende enn hvis det var gitt en konkret instruks.

En annen dom av interesse for skille mellom konkrete og generelle instrukser er Rt. 1993 s.

459. Her ble det begått brudd på en konkret instruks. Dommens faktum har jeg redegjort for tidligere, men det interessante fra dommen er at sjåføren hadde fått en konkret beskjed om å fortolle datautstyret når han kom til grensen. Dette ble imidlertid ikke gjort. Til tross for dette kom Høyesterett likevel fram til at tilknytningskravet «på vegne av» var innfridd. Høyesterett begrunnet dette med at de ikke hadde å gjøre med «… noe slikt utpreget illojalt forhold overfor arbeidsgiver».⁶³ Her var det altså illojalitetsvilkåret som fikk avgjørende betydning. Høy- esterett kom likevel til, etter å ha anvendt «kan-skjønnet», at straff ikke burde ilegges, og begrunnelsen for dette er av interesse. På side 462 i dommen uttaler høyesterett følgende:

«Men i tillegg til at tollovertredelsen er skjedd i strid med selskapets interesser og uten vinning for selskapet, kommer i vår sak at selskapet hadde gjort alt det kunne for å sikre korrekt behandling ved utlevering av tollpapirer og instruks om tollklarering, en instruks man måtte kunne regne med at ville bli fulgt».⁶⁴

Denne siste uttalelsen om at det var en «instruks man måtte kunne regne med at ville bli fulgt» er av interesse fordi dette klart var en instruks som bar preg av å være konkret. Den var

62 Rt. 2011 s. 1738, avsnitt 30.

63 Rt. 1993 s. 459, side 461.

64 Rt. 1993 s. 459, side 462.

(25)

22

rettet mot en person, sjåføren, som fikk en bestemt oppgave, nemlig å fortolle datautstyret.

Selskapet måtte derfor kunne forvente at sjåføren ville følge instruksen. Dette må også være grunnen til at Høyesterett ser på instruksbruddet som upåregnelig. Uttalelsen er derfor interessant fordi den illustrerer poenget med at brudd på en konkret instrukser lettere er å anse som upåregnelig. I vurderingen av om instruksbruddet er upåregnelig er det derfor som et utgangspunkt naturlig å starte med å se på om det gjelder brudd på en konkret eller generell instruks.

4.3.2 Virksomhetens art og karakteren av arbeidet

Videre i påregnelighetsvurderingen av instruksbruddet er det av betydning hva slags virksomhet arbeidstakeren jobber innenfor og hva slags arbeid han er satt til å gjøre. Det følger av forarbeidene at en lignende begrensningen som den i skl. § 2-1 (1) andre punktum også bør gjelde for et foretaks straffeansvar.⁶⁵ Skl. § 2-1 (1) 2.pkt lyder slik:

«Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet»

Begrensningen «rimelig å regne med» går ut på at arbeidsgiver er ansvarlig hvis det forut for lovbruddet var mulig å forutse overtredelsen. Sett opp mot foretaksstraffen kommer det til uttrykk i forarbeidene at denne begrensingen også skal gjelde spørsmålet om instruksbruddets påregnelighet, og dermed om «på vegne av» -vilkåret er innfridd eller ikke. Som det fremkommer av forarbeidene fritar instruksbrudd for ansvar bare dersom «foretaket ikke kunne forutsett at instruksen ville bli brutt».⁶⁶

Ettersom begrensningen i skl. § 2-1 (1) 2. pkt. også skal gjelde for tolkningen av «på vegne av» - vilkåret i strl. § 27 er det interessant å se hva som blir skrevet i forarbeidene til skl. § 2-1 om denne begrensningen. Uttalelsene her vil ha en overføringsverdi til påregnelighetsvurde- ringen av instruksbruddet og således til tilknytningskravet «på vegne av» jfr. strl. § 27.

Det følger av forarbeidene at vurderingen av hva arbeidsgiver med rimelighet kunne ha forutsett må avgjøres i det enkelte tilfelle.⁶⁷ Som utgangspunkt må det derfor foretas en konkret vurdering av om instruksbruddet i det enkelte tilfelle var upåregnelig. Det finnes noen momenter som kan være til hjelp i denne vurderingen. For det første skal det blant annet tas hen-

65 NOU 1989: 11 s. 16

66 NOU 1989: 11 s. 17

67 NUT 1964: 3 s. 45

(26)

23

syn til virksomhetens art jfr. skl. § 2-1 (1) annet punktum. Det betyr at instruksbruddets på- regnelighet blant annet beror på hva slags virksomhet det er snakk om. Er det f.eks. snakk om et taxiselskap så er det ikke overraskende hvis en taxisjåfør overskrider fartsgrensene selv om han har fått en generell instruks av arbeidsgiver om å følge fartsgrensene.

Videre må det også tas hensyn til «karakteren av arbeidet» jfr. skl. § 2-1 (1) 2. pkt.. Innenfor en forholdsvis stor virksomhet vil karakteren av arbeidet kunne variere mellom de ulike stil- lingene. Det interessante vil da være å se på hva som er en typisk atferd ved det arbeidet man er satt til å gjøre kontra en mer ekstraordinær atferd som ikke har noen tilknytning til arbeidsforholdet.⁶⁸ Jo nærmere tilknytning overtredelsen har til det arbeidet arbeidstakeren er satt til å gjøre, jo lettere er det for arbeidsgiver å forutse instruksbruddet. Slike overtredelser er det lettere å forebygge og derfor også større grunn til å straffe hvis foretaket ikke gjør noe for å forhindre dem. Hvis instruksbruddet derimot har grunnlag i en ekstraordinær atferd som ikke har noen tilknytning til arbeidet så er det et moment som taler for at instruksbruddet var upå- regnelig selv om overtredelsen har skjedd under arbeid. Dette støttes av forarbeidene hvor det uttales:

«Det kan tenkes at arbeidstakeren forholder seg på en så ekstraordinær måte, at det ligger klart utenfor det arbeidsgiveren med rimelighet har kunnet regnet med. Hvis det voldes skade ved en slik ekstraordinær atferd, kan det anføres at skaden ikke er et utslag av den normale risiko for skader på grunn av menneskelige feil i det arbeidsforhold det gjelder. Det kan ligge nær å si at skaden mer er en realisering av en særegen risiko som følger med den bestemte arbeidstaker, enn av en risiko som følger av selve arbeidsforholdet».⁶⁹

Sett opp mot foretaksstraffen betyr det at et instruksbrudd som skyldes en handling som har en nær tilknytning til det arbeid arbeidstakeren er satt til å gjøre taler for at instruksbruddet er påregnelig. Eller sagt med andre ord, et instruksbrudd som er utslag av en normal risiko som følger av arbeidets karakter er som regel påregnelig.

Dette skille mellom overtredelser som skyldes en normal risiko ved arbeidsforholdet og instruksbrudd som skyldes en mer ekstraordinær atferd er fulgt opp i rettspraksis. Dommene jeg nå skal vise til knytter seg til tolkningen av skl. § 2-1 (1) 2.pkt, men dommene har også overføringsverdi til tolkningen av tilknytningskravet «på vegne av» i strl. § 27 grunnet utta- lensene i forarbeidene om at «[e]n lignende begrensning bør gjelde for et foretaks straffean-

68 NUT 1964: 3 s. 45

69 NUT 1964: 3 s. 20

(27)

24

svar».⁷⁰ Arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1 er begrunnet både i prevensjonshensynet og i reparasjonshensynet. Foretaksstraffen er imidlertid «kun» begrunnet i prevensjonshensynet. Det synes derfor riktig å oppstille noe mer omfattende begrensninger for foretaksansvaret enn for arbeidsgiveransvaret når man skal vurdere om arbeidstakeren har gått lengre «enn man rimelig kan regne med». Dette er sentralt når man skal vurdere overføringsverdiene til dommene jeg nå skal gå igjennom.

Rt. 2000 s. 211 er en dom hvor unntaksregelen i skl. § 2-1 (1) 2.pkt ikke kom til anvendelse. I denne dommen ble arbeidsgiver, en bank, erstatningsansvarlig for tapsbringende handlinger fra en ansatt. I tilknytning til skl. § 2-1 (1) 2.pkt. uttalte Høyesterett at man i en slik virksomhet, hvor bankansatte mottar penger til oppbevaring og forvaltning, «… i alminnelighet ikke se bort fra at en ansatt fra tid til annen i forbindelse med sine arbeidsoppgaver prøver å begå straffbare handlinger».⁷¹ Handlingen ble derfor ikke sett på som upåregnelig. Yrket som bankansatt medførte en risiko for misbruk av kundenes penger. Sett opp mot foretaksstraffen er dommen et eksempel på at instruksbrudd som skyldes en risiko ved det arbeidet arbeidstakeren er satt til å gjøre er noe som kan tale for at instruksbruddet er å regne som påregnelig.

En annen dom av interesse er Rt. 2007 s. 1665. Dommen gjaldt et vaktselskaps ansvar for en vekters forsettlige ildspåsettelse. Vaktselskapet ble ikke ilagt ansvar blant annet med grunnlag i skl. § 2-1 (1) 2.pkt. Her kom altså høyesterett til en motsatt konklusjon enn det de gjorde i Rt. 2000 s. 211. Som begrunnelse uttaler de i avsnitt 38 etter å ha sammenlignet med dommen fra 2000 at:

«Den skadevoldende handling i vår sak fremstår som klart mer fjern og ekstraordinær.

Av straffedommen mot vekteren fremgår det at domfelte vel syv år etter brannen for- klarte at det var han som hadde tent på. Som motiv uttalte han den gang at han «ønsket seg annerkjennelse», formentlig ved at han selv kunne melde fra om brannen».⁷² Dette er klart en handling og en type atferd som ikke kan regnes å være en normal risiko som følger arbeidsforholdet. Høyesterett omtaler selv hendelsen som ekstraordinær og at skadefor- voldelsen var utslag av en «særegen risiko». De kom derfor fram til at dette var en type skade som arbeidsgiver ikke «med rimelighet kunne regne med», og at arbeidsgiver derfor ikke var erstatningsansvarlig. Høyesterett begrunner dette i prevensjonshensynet. De uttaler at «[i]

dette tilfelle var det tale om en så ekstraordinær skaderisiko at det ville vært vanskelig for

70 NOU 1989: 11 s. 17

71 Rt. 2000 s. 211, på s. 218

72 Rt. 2007 s. 1665, avsnitt 38

(28)

25

Securitas å gardere seg mot det».⁷³ Hensynet til straffens preventive virkning er ikke ment å dekke de ekstraordinære tilfellene. Et lignende resultat ville også vært riktig å komme frem til ved foretaksstraffen. Prevensjonshensynet er også et bærende hensyn bak anvendelse av foretaksstraff. Dommen har derfor overføringsverdi for forståelsen av tilknytningskravet i strl. § 27 ved instruksbrudd. Mye taler for at et instruksbrudd som er utslag av en slik ekstraordinær atferd også vil være å regne som upåregnelig i foretakstilfellene.

Følgende eksempel kan illustrere dette: I en omsorgsbolig har 2 av 8 ansatte medisinkurs.

Under ett møte påpeker arbeidsgiver at det bare er de ansatte med medisinkurs som har lov til å gi ut medisiner til beboerne. En del av medisinen som oppbevares på boligen står oppført som narkotika på narkotikalisten, og det er derfor viktig at de blir håndtert på riktig måte. Det er kun de medisinansvarlige som har tilgang til rommet hvor medisinen er oppbevart. En av de ansatte uten medisinkurs er tidligere rusavhengig og har lenge hatt problemer med økono- mien. Han kjenner imidlertid flere som kan tenke å kjøpe den narkotikaen som oppbevares på boligen. Under en vakt velger han derfor å stjele nøklene til medisinskapet. Han stjeler narkotikaen og selger det på det åpne markedet. Under salget blir han tatt av politiet. Spørsmålet blir om foretaksstraff for arbeidsgiver her er aktuelt. I denne saken bærer instruksbruddet preg av å være upåregnelig. Instruksbruddet, å bryte seg inn i medisinskapet, skyltes her en ekstra- ordinær atferd ved arbeidstageren. Selve instruksbruddet har ikke i dette tilfellet en naturlig tilknytning til de arbeidsoppgavene han hadde på boligen. Den ansatte hadde ikke medisinkurs og hadde derfor ikke som oppgave å håndtere medisiner. I tillegg hadde han ikke tilgang til rommet hvor medisinen ble oppbevart. Instruksbruddet skyltes dermed ikke en normal risiko ved selve arbeidet, men heller en mer ekstraordinær atferd ved arbeidstageren.

Til slutt vil jeg vise til en dom, Rt. 2007 s. 1684, som gjaldt spørsmålet om anvendelse av foretaksstraff. Dommen har jeg vist til tidligere, og jeg vil gå enda grundigere inn på den straks i pkt. 4.3.3. Jeg synes likevel den også er relevant i denne sammenheng fordi instruksbruddet her skjedde som utslag av en normal risiko som følger med arbeidet. Arbeidstakeren jobbet i ett firma, Teknotherm, som drev med installasjon og service av kjøleanlegg. Under et installasjonsarbeid måtte ammoniakken i et kuldeanlegg tømmes fordi det var kommet vann inn i systemet. Innholdet ble tømt over på fire fat. På grunn av lekkasje fra et av fatene valgte arbeidstakeren å tømme ut innholdet til tross for at han hadde fått beskjed om å ikke gjøre det.

Ammoniakken endte i en elv og resulterte i en omfattende fiskedød. Saken endte med at foretaket ble idømt foretaksstraff for overtredelse av forurensningslovgivningen. I forbindelse med lekkasjen uttaler Høyesterett at «[l]ekkasjer fra oppbevaringsfat er noe man generelt må

73 Rt. 2007 s. 1665, avsnitt 41