UMB nytt

(1)

UMBn ytt Nr . 3 2007 Uni ver si tet et f or m iljø- o g bio vit en skap (UMB)

Avslører biens hemmelighet Bier kan reversere aldringsprosessen og bli yngre og yngre. En dag kan dette hjelpe oss mennesker. – Det er mange likheter mellom måten bier og mennesker eldes på. Nervecellene fungerer og kommuniserer på samme måte hos mennes-

Kjøtt rett fra lab'en

Selv om storparten av verdens kjøttbehov kan dyrkes frem ved hjelp av stamceller i et laboratorium, vil det være behov for

«nisjekjøtt» fra dyr som vokser opp under gode forhold, tror professor Stig W.

Omholt ved CIGENE-senteret ved UMB.

Sau skal redde lyngheier Utegangarsau skal redde lyngheiane langs kysten. Eit prosjekt der mellom andre Bioforsk og Universitetet for miljø- og biovitskap på Ås er med, skal føre til at ein redder det som er att av dei gamle lyngheiene langs kysten.

UMB ^nytt

(2)

Leder s. 3

Tenker best på Svalbard! s. 4-7

Dødisgroper og andre geologiske spesialiteter! s. 8-10 Gravimeteret - teknologenes petimeter s. 11-13 Øker eller minsker isbreene i Arktis s. 14-15 Manuelt og high-tech på Jan Mayen s. 16-17

Roll-over Rolstad s. 18-21

Upstairs and downstairs s. 22-23

Kjøtt rett fra lab'en s. 24-25

Tenk nytt - unngå flom s. 26-27

Avslører biens hemmelighet s. 28-29 Sammen om bedre dyrevelferd s. 30-31 Forskning om bioenergi og

klimagassutslipp fra landbruk s. 31

Kål - en glemt helseplante s. 32

Sau skal redde lyngheier s. 33

Varsle eller ikke varsle? s. 34-36

Nyankomne studenter s. 37

Årets beste masteroppgåve s. 38

Topp-25 liste i Physica D s. 39

Toppforsker fra UMB s. 39

Excellence Stems from people s. 40-41 Vitenskapskafé og forskningstorg! s. 42 Forskerspirer strømmer til UMB s. 43

Innhold

(3)

Redaktør for UMBnytt Elin Judit Straumsvåg

elin.judit.straumsvag@umb.no

design: Knut Werner Alsén Framsidefoto: Cecilie Rolstad Korrektur: Toril Søberg Grafisk produksjon og trykk:

Askim grafiske senter www.grafix.no

Magasinet du holder i hendene er gratis.

Du får UMBnytt tilsendt gratis i posten hvis du er medlem i Alumni-

foreningen og har lagt inn postadresse i data- basen:

http://alumni.umb.no Andre som vil ha UMBnytt tilsendt i posten, kan sende e- post til: elin.judit.

straumsvag@umb.no

ISSN: 1504- 4319

Last ned Magasinet som PDF:

http://alumni.umb.no

All forespørsler om Alumni- foreningen ved UMB og databasen rettes til:

Jan Reiling, jan.reiling@umb.no

Vi får aldri informert nok!

Jeg får ofte høre kommentarer om at UMB er en alt for godt bevart hemmelighet. En av de best bevarte i Norge! Utsagn som ”Jøss, utdanner dere sivilingeniører på Ås?” eller

”Kan man bli siviløkonom der?” viser at vi aldri får informert nok om det vi holder på med. Vi selv synes det er selvfølgeligheter:

- At UMB og Ås-miljøet er en essensiell del av det nasjonale forsknings- og utdan- ningssystemet.

- At UMB har aktiviteter som har betydning for utviklingen i en globalisert verden.

I sommermånedene og tidlig høst har vi kunnet glede oss over mange oppslag i media: Reportasjer om faglige aktiviteter, forskeropptredener i Sommeråpent og Schrødingers katt, og en livlig debatt om flytting av veterinærmiljøet på Adamstua til Ås.

På Ås har vi i to omganger hatt besøk av ambassadører, både norske og utenlandske, 150 i tallet, som ville vite mer om utdan- ningen og forskningsaktivitetene på Ås. Jeg regner med denne direkte kontakten gir oss nye muligheter.

Kanskje vet vi ikke nok om oss selv heller? Vet både studenter og ansatte at det finnes flere polarforskningsprosjekter på UMB, og at UMB er deltager sammen med norske og internasjonale forskere i det pågående internasjonale polaråret, innenfor tre av tretti prosjekter?

Visste vi at det på UMB arbeides både med kunnskapsgrunnlaget til husdyrbeiting som redskap for å holde landskapene våre

åpne, samtidig som vi har forskere med i et internasjonalt konsortium som planleg- ger å dyrke muskelceller (bioteknisk kjøtt) i industriell skala som et alternativ til dagens husdyrfabrikker?

I dette nummeret av UMB-nytt er det mange artikler om spennende ting som foregår i regi av universitetet. Spre opp- lysningene - hjelp oss til å bli bedre kjent!

Økt kjennskap til UMB i samfunnet øker konkurransen om å studere her, gir våre kandidater medvind når de skal søke jobb, og bedre sjanser til å bli invitert med som partner av andre forskere og næringsliv i spennende oppdrag og konkurranser.

Et sted man ”regner med” er et sted som er kjent: Jeg tror dette nummeret av UMB- nytt bidrar i riktig retning.

God lesing av UMB-nytt!

Vennlig hilsen Knut Hove Rektor

Leder

(4)

Foto: Erik Fosheim Brandsborg.

(5)

P

olaråret er en fin anledning til å synliggjøre universitetets polarforskning, synes Jan Landvik. Ved Universitetet for miljø- og biovitenskap ( UMB) har vi faktisk en lang historie med forskning tilknyttet polarområdene, men denne forskningen har ikke vært så kjent for omver- denen. Men UMB har forsket både på jordsmonn, grunnvann, planter, dyr og klima i Arktis gjennom mange år.

I forbindelse med polaråret deltar UMB i tre av de i alt tretti norske prosjektene som er finansiert av IPY. Vi polarforskere øker dessuten i antall, her ved Institutt for plante- og miljøvitenskap kommer en ny post. doc, Helena Alexanderson, til høsten som skal jobbe med istidshistorien på Svalbard.

Heidi Ryen er nytilsatt stipendiat på polarår-prosjektet vårt. I tillegg deltar nyansatt førsteamanu- ensis Mona Henriksen i et geologisk IPY-prosjekt i nordlige Russland. Også ved andre institutter er det tilsatt flere som skal forske på polare pro- blemstillinger, bl.a. Cecilie Rolstad ved Institutt for matematiske realfag og teknologi som deltar i et breforskningsprosjekt innenfor IPY, fortsetter Landvik

Tidenes største forskningsamarbeid

Det internasjonale polaråret (IPY) er stort, det omfatter langt flere land og mange flere forskere enn sist man hadde et polarår (1957-1958). IPY er faktisk et stort eksperiment i den forstand at aldri har så mange forskere samarbeidet om et tema på tvers av fag og land. Det vil ikke bare resultere i en mengde ny kunnskap, men sannsynligvis også gi politiske effekter, f.eks. utforming av miljøpolitikk og internasjonale konvensjoner. Polarområdene er

Tenker best på Svalbard!

Det er på Svalbard jeg har fått skrevet mange av artiklene mine. Det er et bra sted å være hvis man har behov for de "lange tankerekkene" sier Jon Landvik, professor i geologi ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Landvik deltar i ett av de 30 norske prosjektene som er finansiert av Norges forskningsråd som en del av "Det internasjonale polaråret 2007-2008" (IPY).

Aase Vallevik hjukse

Geologi handler blant annet om å lete etter spor av fortiden i sedimentene, som er lag på lag med jord,leire og stein.

(6)

som kjent meget viktige for å kunne studere miljø- og klimaendringer, og forskning har en direkte effekt på utforming av ulike typer politikk.

På denne bakgrunn mener jeg det er viktig at UMB, som en av bidrags- yterne i IPY, synliggjør sin faglige virksomhet også på dette feltet.

Ekte polarforsker

Landvik selv må kunne kalles en ekte polarforsker, selv om han bor i Drøbak og jobber ved UMB. Etter syv år bofast på Svalbard og med hytte der, kvalifiserer han til tittelen. Som geolog har han forsket mye på Arktis, spesielt Svalbard. Nylig fikk han også æren av å få deler av forskningen sin presentert i det pre- stisjetunge magasinet "Science" (se

en-spalter). Arbeidet dreide seg om genetiske studier av arktiske planter for å finne ut hvor Svalbard-plantene kommer fra. Det oppsiktsvekkende ved prosjektet er at man kan påvise hvordan plantesamfunn har innvandret til Svalbard fra landområdene omkring siden siste istid, noe man ikke tidligere trodde var mulig. I dette tverrfaglige arbeidet var Land- viks bidrag geologisk historie og paleoklima, - fortidens klima -.

Som den nøkterne forskeren han er, vil Landvik gi det meste av æren til førsteforfatteren Inger Alsos ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og prosjektlederen Christian Brochmann ved Natur- historisk museum ved Universitetet i Oslo. Likevel, han innrømmer at

det er "skikkelig gøy" å komme i

”Science”.

Tverrfaglig prosjekt

Han leder et av de fem delprosjek- tene i polarårprosjektet "SciencePub"

– Naturlige klima- og miljøendringer i Arktis og menneskets tilpasning til disse -. Prosjektet skal studere naturlige klimaendringer i Arktis siden siste istid, dvs 130 000 år. Pro- sjektet er tidligere omtalt i UMB-nytt (lenke + www.ngu.no/sciencepub).

Landviks forskergruppe har som oppgave å etablere bedre kunnskap om istider og naturlige miljøendrin- ger på Svalbard, spesielt for å kunne forstå samspillet med endringene i havstrømmene i området.

– Det som er litt spesielt med det-

Jon Landvik synes det er gøy å undervise og formidle fra faget. Det har blant annet resultert i at studentene har utpekt han som årets beste foreleser to ganger!

(7)

Fikk artikkel i “Science”

Spredning selv over store havområder er ingen begrensning for plantemigrasjon. Tidligere var det en sterk oppfatning at planter på Svalbard hadde overlevd istida innenfor begrensede isfrie områ- der. Genetikkstudier som er omtalt i siste nummer av “Science” tilbakeviser dette.

Jon Landvik ved IPM har vært ekstern samarbeidspartner på genetikk i forskningen som ble ledet av Naturhistorisk museum ved UiO.

– Genetiske studier av svalbardplanter sam- melignet med plantemateriale fra nesten hele det cirkumarktiske området viser hyppig innvandring fra alle landområdene etter siste istid. Vi regner derfor med at disse økosystemene vil respondere raskt på framtidige endringer, og at spredning selv over store havområder ikke er noen begrensende faktor for plantemigrasjon, forteller Landvik.

Tidligere var det en sterk oppfatning at planter ikke kunne spres over slike avstander, og hadde overlevet istida på Svalbard innenfor begrensede isfrie områder (refugier). Slike har Landvik selv vært sentral i å påvise fra geologiske studier (f.eks. i Geology 2003).

– Artikkelen i “Science” viser at dagens plantesamfunn har innvandret etter istida uten å måtte forklares med "de gamle refugier", sier Landvik.

Den store tyngden av undersøkelsen har vært gjort ved UiO Naturhistorisk Museum under prosjekt ledet av Christian Brochman.

Gro Elden te prosjektet er at vi kombinerer

naturvitenskap med humanistis- ke fag. Vi har med oss arkeologer fra Universitetet i Tromsø som skal studere samspillet mellom mennesker og natur når klimaet ble endret. Mange av de andre polarårprosjektene er rene natur- vitenskapelige.

– Det andre som skiller

”SciencePub” fra de andre er vi har at eget delprosjekt med forskningsformidling som oppgave. Vi har knyttet til oss journalister og informasjonsfolk ved alle de samarbei- dende institusjonene, i tillegg deltar Høgskolen i Oslo som samarbeidspartner. Det har blant annet resultert i at to bachelor- studenter i medier og kommuni- kasjon var med oss på feltarbeid til Svalbard nå i juli. Det blir spennende å se hva de får ut av det, jeg som forsker synes det er spennende å høre hvilket per- spektiv informasjonsfolk har på det faget jeg jobber med. De ser ofte helt andre ting enn jeg, som kanskje blir litt "blind" fordi jeg jobber med dette hele tiden. Stu- dentene, Kristiane Bræck Larsen

og Erik Fosheim Brandsborg, skal formidle fra prosjektet blant annet under Forskningsdagene og Ungforsk her ved UMB i september, der også Landvik deltar aktivt.

de lange tankeeksperimentene – Jeg synes det er morsomt å formidle fra faget, og er gjerne med på slike arrangementer.

Problemet for oss forskere er gjerne tida, og at det er de vitenskapelige artiklene vi blir kreditert for. Hvis jeg bare skulle ta hensyn til karrieren burde jeg aller helst oppholde meg mye på hytta på Svalbard, det er nemlig der jeg tenker best. Det hender jeg stikker av til Svalbard og sitter noen uker på hytta og tenker og skriver i fred. Der får jeg ro til å foreta de litt lengre tankeeksperimentene, ikke er det noen som banker på døra eller ringer i utrengsmål heller, sier han. Likevel, det kan synes som om det sosiale livet ved UMB er ganske tiltrekkende også, studentene har i alle fall premiert han med to priser for å være årets beste foreleser.

Foto: Kristiane Bræck Larsen. Foto: Erik Fosheim Brandsborg.

Skal du på forskningstokt til Svalbard, kreves mye planlegging og organisering. Best å ikke glemme overlevelsesdraktene, fra venstre, Heidi Ryen, Jon, Mikael Lindquist og Helena Alexanderson.

(8)

Petsjora er spennende geologisk fordi dette området har vært isfritt 90 og 60 000 år tilbake i tid. Det betyr at man kan finne rester av liv, slik som planter, dyr, skjell eller andre ting, som kan fortelle oss noe om hvordan livet var på jorda den gangen.

Foto: Mona Henriksen.

Etter å ha tilbrakt sommeren på feltarbeid i Russland, er Mona Henriksen på plass i sitt nye, foreløpig tomme kontor ved UMB. Henriksen deltar i ett av de 30 norske IPY- prosjektene, forskningsprosjekter i regi av Det internasjonale polaråret.

Aase Vallevik hjukse

Dødisgroper og andre geologiske

spesialiteter!

(9)

Foto: Mona Henriksen.

F

lyttelasset med alle sakene kommer i morgen fra Bergen, derfor er det ganske tomt her nå, sier Mona Henriksen, nyansatt førsteamanuensis i geologi. Både hovedfag, doktorgrad og post.doc stipendiatperiode er tilbrakt ved Universitetet i Bergen, der hun blant annet har samarbeidet med Jan Mangerud og John Inge Svendsen om IPY prosjektet ICEHUS II, eller

”Ice Age development and Human settlement in northern Eurasia” som er prosjekttittelen.

Men fra nå av er det UMB som gjelder og med kontor rett ved siden av kollega Jon Landvik, begynner noen av polarforskerne på Ås å samle troppene.

leter i sedimentene

En av grunnene til at forskerne er så interessert i nettopp dette områ- det i Russland, er at her finnes det helt spesielle glasiale forhold. Her var det isfritt i tusenvis av år, mens Skandinavia ennå lå dekket under is. Norge har vært isfritt de siste 10 000 år, mens de siste glasiasjonene i områdene ved Petsjora helt nord i Russland var for 90 og 60 000 år siden! Et isdekke med senter over Barents- og Karahavet nådde det russiske fastlandet og avsatte store endemorener her. Fordi området har ligget ved brekanten, eller utenfor isen, er mye av sedimentene ikke blitt skurt bort av isen, slik det er tilfellet her. Det betyr at her kan man finne sedimenter, dvs lag på lag med jord, grus og stein, med rester av liv som kan spores langt tilbake i tid, og man kan finne spor etter planter, dyr, skjell eller andre ting som kan fortelle oss noe om hvordan livet var på jorda den gangen.

dødisgroper

Et av de spennende fenomenene vi undersøker kalles dødisgroper. Det er store isklumper som er blitt be-

gravd i sedimentene og blitt liggende Nenetsere, som er urbefolkningen i Polar-Ural i Nord Russland, lever på tradisjonelt vis. Reinsdyr og slede er framkomstmiddelet, slik det alltid har vært.

Foto: Øystein Lohne.Foto: Richard Gyllencreutz.

(10)

Mona Henriksen er rykende fersk forsker ved UMB.

Sin faglige fortid har hun fra Universitetet i Bergen der hun har studert, tatt doktorgraden og gjennomført post.doc. perioden.

Foto: Håkon Sparre.

som is fordi det har vært permafrost i områ- det, dvs frost i bakken året rundt, slik det er på Svalbard nå. En del av disse isklumpene har overlevd opp til 50 til 70 000 år i bakken før de tinte opp da klimaet ble varmere på slutten av istiden, og er nå blitt til innsjøer.

I sedimentene i bunnen av innsjøene er det mye spennende, men disse dødisgropene er ikke eldre enn 13 000 år. For å finne innsjø- sedimenter som går lenger tilbake i tid har vi begynt å undersøke bassenger i berggrunnen i Uralfjellene. Vi undersøkte også morener som ligger ved fjellene, for å finne ut når breen sist lå over dette området. Vi var utpå flere av innsjøene i sommer, og skal reise opp igjen i vinter for å hente opp borekjerner, sier hun.

Glemt av kommunistene

Vi har gjort undersøkelser både i Polar Ural- fjellene og lenger nede i Petsjora-lavlandet.

Dette er en veldig bortgjemt del av Russland, og enkelte av folkene som bor her har unn- gått både industrialisering og kommunismen i Russland. Urbefolkningen ble regnet som kapitalister av kommunistene i den forstand at de har hatt eiendomsrett til reinsdyra sine, og de fleste ble tvangskollektivisert, legger Mona Henriksen til. Det er oppsiktsvek-

kende å møte urbefolkningen som ennå lever såpass tradisjonelt. Framkomstmiddelet er slede trukket av reinsdyr, noe som egner seg godt på tundraen.

De eldste spor av mennesker i disse områdene er nesten 40 000 år gamle, under istiden har folk jaktet på og levd side om side med hester, reinsdyr, bison og mammut i årtusener. I dag er både bison og mammuten borte, men det er mange rester av dyrene i sedimentene vi undersøker.

dykke i naturhistorien

– Jeg synes det er utrolig spennende å forske i hvordan verden har sett ut, hvordan det har skiftet mellom lange perioder med is og kulde, til varmere klima hvor helt andre dyr og planter kunne leve. Det å kunne reise til slike bortgjemte steder, dykke nedover i naturhistorien og hente opp informasjon som også kan fortelle noe av betydning for vår tids klimautfordring, er noe av det som gjør det morsomt å være forsker, sier Mona Henriksen.

Foto: Mona Henriksen.

(11)

Illustrasjonsfoto.

Gravimeteret - teknologenes petimeter

(12)

9

^{,81 m}² – barnelærdom får vi høre. Hva vi sikter til: fjøra og steinen som faller til jorda med samme fart. I vakum må vi skynde oss og tilføye, ellers faller jo steinen mye fortere.

Mennesket og mørket og en klar stjernehimmel – hvor har ikke det ført oss. Langt vil mange mene. Se for deg Isac Newton og eplet, for en gangs skyld er det ikke snakk om eplet og kvinnen. Tilbake til mannen og eplet. Der sitter han og fintenker, han godeste Newton. Glaner seg skakk på stjernehimmelen, skjøn- ner det er krefter som holder orden ute i verdensrommet. At jorda går rundt sin egen akse, mens stjernehimmelen står stille. Krefter som påvirker og drar i hverandre. Og at

disse kreftene mer eller mindre er konstante. Da er vi fort tilbake til 9,81 igjen. Iallfall vet vi hvorfor eplet faller til jorden.

Tidevann, tidejord

Man tenker gjerne ikke i de baner til daglig, men jorda er som en appel- sin. Et skall og myk masse inni. En masse som beveger seg hele tiden.

Faktisk hever og senker jordskorpa seg med hele 20 centimeter hver 6. time. Tidevannet følger månens rytme, samme rytme påvirker jordskorpa. Tidejord.

Som et annet bilde, forklarer førsteamanuensis Jon Glenn Omholt Gjevestad ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), kan vi ta for oss et hårstrå under et mikroskop.

Dess mer vi zoomer inn på hårstrået, dess tydeligere ser vi at hårstråets overflate er flikete og ikke glatt som man skulle tro. På samme måte kan vi ved å zoome inn på de siste desi- malene i tyngdens akselerasjon se at jordkloden ikke er en stor roterende massiv stein, men isteden en viskøs klump med en tynn skorpe rundt.

Denne skorpen er så tynn at den beveger på seg hele tiden som følge av gravitasjonskreftene fra måne, sol og planeter.

Siste istids sentrum lå rundt den Botniske viken i Sverige. Den enorme vekten av iskappen trykket jordskorpa ned i hele Skandinavia.

Når isen etterhvert trakk seg tilbake begynte jordskorpen å heve seg igjen og den bevegelsen kan faktisk måles den dag i dag. Størst var nedtryknin- gen rundt den Botniske viken fordi her var isen tykkest. Langs kysten av Norge var iskappen mye tynnere og derfor er det nesten ikke landheving i disse områdene. Rundt den Botnis- ke viken hever fremdeles jordskorpen seg med 2-3 centimeter i året.

Gravimeteret måler tyngdens akselerasjon svært nøyaktig, ned til åtte desimaler. Teknologene vet derfor at

Trysil hever seg med cirka én centimeter per år. Uten at man kan bruke det som unnskyldning i slalombak- kene, når man står der og banker av seg snøen. Vi registrerer det ikke, for alt hever seg jo på samme tid.

Statens kartverk

Ikke merker vi det, ikke ser vi det med det blåtte øye. Hvorfor i det hele tatt bry seg? Flo og fjøre både ser vi og har fått følt på kroppen. Tydelig- ste beviset i Norge er Saltstraumen utenfor Bodø i Nordland. Men landheving. Nyttig eller? Tja, fundér på dette neste gang du kjører gjennom en tunnel. Tenk da den umulige tan- ken at de to arbeidslagene, som borra seg gjennom fjellet fra hver sin side, ikke møttes på riktig sted. De fleste er nok takknemlige for at Statens kartverk baserer seg på målingene som blant annet er gjort med særs nøyaktige gravimetre. Målinger fra gravimetre er helt nødvendig for å opprettholde et høydefastmerkenett av høy kvalitet.

Statens kartverk eier og vedlike- holder et høydefastmerkenett, som i denne sammenhengen er en serie med messingbolter med kjent høyde, plassert rundt om på land. På sjøen baserer man høyder som regel på gjennomsnittlig vannstand målt over svært lang tid. Da er vi tilbake til starten: vi vet høyden fordi gravimeteret måler tyngdens akselerasjon (g). Ak- selerasjonen påvirkes av to faktorer:

endringer i massen eller endring av avstanden til massen. Det vil igjen si at måler man høyt til fjells får man mindre g, enn om man måler ved havnivå. Årsaken er at avstanden til massene øker.

Og jordskorpa hever seg, i større eller mindre grad. Og selv den minste endring fanger gravimeteret opp.

Derfor vet vi at messingbolten i Try- sil hever seg én centimeter per år, det blir ti centimeter på ti år. Man trenger ikke kjøre tunnel for å skjønne at

Gravimeteret bruker Newtons gravitasjonslov til å si oss noe om massen måleinstrumentet står på forteller førsteamanuensis Jon Glenn Omholt Gjeve- stad ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Et gravimeter er et presi- sjonsinstrument som si- mulerer Newtons fallende eple og kan dermed måle akselerasjonen til eplet svært nøyaktig.

Elin Judit Straumsvåg

(13)

– Jeg kan måle endringer på jordskorpa, andre vitenskaper må inn og tolke og eventuelt sette resultatene inn i klimaendringsspørsmål, sier førsteamanuensis Jon Glenn Omholt Gjevestad ved Institutt for matematiske realfag og teknologi, UMB.

Med et gravimeter kan man...

– måle tyngdens akselerasjon svært nøyaktig

– måle landhevning etter siste istid – måle avsmelting fra isbreer – overvåke olje- og gassreservoarer – detektere bevegelser i jordskorpen – måle endringer i havnivå

Foto: Elin Judit Straumsvåg.

Gravimeter utplassert i Trysil.

dette er viktige centimetere.

Olje og gass pumpes opp fra fos- sile kilder, langt under havbunnen finnes reservoarene – men hvordan skal man finne ut hvor mye olje som er igjen? Ulike masser har ulik mas- setetthet. Når man pumper ut oljen endres massene under havbunnen og dermed endrer tyngdekraften seg.

På den måten kan man overvåke hvor mye olje som er igjen, forteller Gjevestad.

GPS

(Global Postitioning System) GPS er standardutstyr i nyere per- sonbiler. Nøyaktighetsnivået er noen få meter. Du finner en gateadresse i Trondheim, men du kan bomme på garasjeporten. GPS i vitenskape- lig sammenheng opererer med en nøyaktighet på noen millimeter.

Hvordan er det mulig spør vi? Ved bruk av GPS må man basere seg på et referansesystem eller et koordinat- system. Når man vet at jordskorpen er i stadig bevegelse, skjønner man også at referansepunktene er i stadig

bevegelse. – Vi må forstå denne bevegelsen for å kunne nyttiggjøre oss av millimetrene som GPS gir oss, sier Gjevestad.

GPS og gravimeter er i utgangs- punktet svært ulike måleinstrumen- ter, men de kan noen ganger måle de samme fenomener som for eksempel landheving, eller nedsmelting av en isbre. Forskerne sliter mange ganger med å separere ulike fenomener i målingene sine og trenger derfor flere, og supplerende teknikker for å komme helt i mål.

La oss bevege oss opp i lufta igjen, nærmere bestemt troposfæren.

Hvis forskerne ikke benyttet seg av gravimeter ville man sittet igjen med dårligere modeller for troposfæ- reforsinkelser – hvem skulle tro at måling av tyngdekraft har noe som helst med troposfæren å gjøre? – Vi er helt avhengig av gode modeller for troposfæreforsinkelse for å være i stand til å utnytte den store nøyak- tigheten GPS observasjonene gir oss, sier Gjevestad.

(14)

Fronten av Kronebreen ved Ny Ålesund. Kalvingsraten øker med global oppvarming.

F

ranske Anne Chapuis fra Dijon har knapt satt sine føtter på UMB og det norske fastlandet før hun snudde på hælen og begynte å jobbe på Svalbard. Fra 27.

august til 3. september var hun med Institutt for matematiske realfag og teknologi (IMT) ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på feltarbeid i Ny Ålesund.

Feltmåling og numerisk modellering Arbeidet til Chapuis på Svalbard består i å fotografere brefronten for fotogrammetriske målinger av topo- grafi og hastigheter. PhD studenten

Foto: Cecilie Rolstad.

Øker eller minsker isbreene i Arktis

Glaciodyn er et stort internasjonalt prosjekt som skal bestemme massebalan- sen; om bre - og isvolumet øker eller minsker, i Arktis. Feltmålingene tas blant annet i Alaska, Grønland, Kanada, Island, Svalbard, Skandinavia, og russisk Arktis. Universitetet for miljø - og biovitenskap bidrar på flere områder innen Det internasjonale polaråret.

(15)

fikk også målt inn kontrollpunkter med GPS (global positioning system). Chapuis jobber med IPY (Det internasjonale polaråret) - prosjektet Glaciodyn.

Kronebreen drenerer Holtedahlsfonna og Isachsenfonna, et relativt stort område på Svalbard. Mye is skal transporteres ut til havet mellom fjellene Colletthøgda og Gar- woodtoppen, og her sprekker breoverflaten fullstendig opp.

I fire år kommer forskeren til å gjen- nomføre feltmålinger av kalvingsfronten, og numerisk modellering av isdynamikken i dreneringsområdet. Kronebreen på Svalbard blir Chapuis forskingsobjekt nummer én.

Kronebreen og kalvingsfronter

Isen når havet, kalver opp og store isblokker brekker av og faller i havet. Store sprekker nær kalvingsfronten gjør det vanskelig å bevege seg på breen. Derfor har forskerne få data om kalvingsraten. Med forventet global oppvarming øker fokus på kalvingsraten, fordi eventuelle endringer først vil opptre i de kystnære områdene. For å få målt hastigheter og kalvingsrater må Anne Chapuis og andre

forskere benytte målinger hvor instrumen- tene plasseres utenfor breen.

Erfaren

Trass sin unge alder er ikke Anne Chapuis ukjent med kuldegrader og snø. Snø og is i mengder. I masteroppgaven (Earth Sciences, University of Burgundy, Frankrike) model- lerte hun variasjoner av breens utbredelse i Himalaya grunnet nedbør og temperaturva- riasjoner. Studiet ga henne også en mulighet til å kartlegge varigheten av en smeltesesong på Grønland via satellittbilder.

Chapuis har spesialisert seg innen kli- matologi, paleontologi og sedimentologi. Et studieår ved University og Calgary har hun også rukket å kvittere ut.

Nå står sikkerhetskurs ved UNIS for tur, for å lære å (ikke) skyte isbjørn, kjøre snøsku- ter, kle seg og generelle regler for hvordan takle snø og kulde på Svalbard. Listen må i denne sammenhengen ligge litt høyere enn:

’Kjekt å ha’. Men Anne Chapuis har vært ute en vinterdag før, både i forskingsøyemed og som ivrig skigåer og fjellklatrer, og takler utfordringene.

Store sprekker i kalvingsfronten gjør målinger på breen umulig. Anne Chapuis må fotografere brefronten på avstand.

Anne Chapuis kommer fra den franske byen Dijon, som i sin tid var en svært rik og mektig by i Europa.

Et europeisk sentrum for kunst, lærdom og vitenskap. Ikke minst kjent for sin gotiske og tidlige renessansemu- sikk. Spennende for en musikkelsker som Cha- puis. Sennep eller vin, men det er skulpturene og den arkitektoniske arven som preger Dijon i dag.

Skulle utferdstrangen bli for stor ligger Paris tre timer unna med bil.

Det kan være trøsten blir i det magreste laget de neste fire årene, men Oslo ligger tretti minutter unna Ås og UMB… Etter en uke på feltarbeid på Svalbard er Anne først og fremst klar for å prioritere fri- luftsinteressen, i Norge og i Arktis.

(16)

John Hulth sonderer cirka 6-8 meter snø på isbreen Rabots, Kebnekaise, Sverige.

Foto: Henrik Törnberg.

Ski- og klatreinteresserte John Hulth tar doktorgrad ved Universitetet for miljø- og bioviten- skap. Forskningen involverer en del feltarbeid, nå står Jan Mayen for tur. Hvordan opplever isbreene nåtiden – vokser eller minker de? Blir det varmere eller kaldere?

Manuelt og high-tech på Jan Mayen

(17)

D

et høres så enkelt ut. “Jag gillar at vistas i berg och snö”. Den slags kan det komme doktorgrader ut av. Når interessen for miljø- og klimaendringer også er til stede, så er kanskje ikke veien over til glasiologien så lang? John Hulth tok med seg sin mastergrad fra Stockholm promte da han ble tilbudt doktorgradsstudier ved Universi- tetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Hulth jobbet som isborrer på Sydpolen da UMB åpnet seg som en mulighet. Men først hadde han skaffet seg erfaring som forskningsassistent på Storglacieren i Nord- Sverige.

Jan Mayen

Sørbreen på Jan Mayen, nærmere bestemt på sørsiden av Beerenberg i den nordlige delen av Jan Mayen, står for tur. Feltarbeidet består i å måle massebalansen på isbreene og å ut- plassere en automatisk værstasjon på Sørbre- en. Forskerne ser på hvor stor masse, i form av snø, som kommer til i løpet av vinteren og hvor mye is og snø som smelter om sommeren. – Vi borer staker ned i isen. To ganger i året avleses snødybde respektive snøsmel- ting, sier Hulth. På andre staker innstallerer vi akustiske sensorer som automatisk lagrer

snødybde kontra snøsmelting. I oktober i år plasseres værstasjonen på isbreen.

Termistorer

Med værstasjonen på plass vil solinnstråling, temperatur, luftfuktighet og vindstyrke og -retning registreres. Hulth legger til at det kommer til å settes opp flere termistorer som observerer og registrerer temperaturen i isen.

100 år tilbake og fram i tid

Massebalansemålingene skal etterhvert anvendes til validering av energibalanse- modellen som drives av de meteorologiske målingene på breen Data fra værstasjonen på breen skal sammenlignes med data fra Meteorologisk Institutts (MI) stasjon nede ved kysten. Nå kan man se om MIs målinger er representative for å beregne issmeltingen fra isbreen. MI startet opp med målinger i 192. – Ved hjelp av de meteorologiske data- ene på Jan Mayen bør vi kunne utlede hvordan isbreen har reagert de siste 100 år og hvordan den kommer til å agere og reagere på forventet klimaendring de neste 100 år, sier doktorstipendiat John Hulth.

Slik vil vi nordbaggar gjerne se svenskene. John Hulth fotografert på Sydpolen straks etter at han fikk beskjed om doktorgrads- stipendiatet ved UMB.

4. oktober reiser doktorgradsstipen- diat John Hulth til Jan Mayen og innstallerer værstasjonen.

Foto: Tomas Gustavsson.

Golf på Sydpolen.

Foto: Tomas Gustavsson.

(18)

Roll-over Rolstad

Foto: Cecilie Rolstad.

(19)

H

ar vi ein avtale, spør ho smilande før ho set latter- døra på vidt gap og sjekker avtaleboka.

Professorstipendiat Cecilie Rolstad ved Institutt for matematiske realfag og teknologi (IMT) er på boligjakt og kom inn døra rett før journalisten. To skøyaraktig brune auge kikkar over kontorpulten og spør i det ho fyk ut døra etter ein kaffikopp åt seg sjølv om det er fleire som vil ha.

Kontoret ser litt tomt og nyinn- flytta ut og Rolstad stadfestar at ho ikkje er heilt husvarm enno. For å få tid saman heime med tvillingane sine arbeider ho halv tid. Men no er det viktig å komma seg i hus skjønar vi. Hytta i skogen ved Siggerud vart for tungvint. I skrivande stund bur familien i leigd bolig på campus.

Rolstad har vore på husjakt før.

Medan ho jobba i den fem hundre år gamle universitetsbyen Cambridge i Storbritannia budde glasiologen i husbåt. Midt i sentrum, i ein park,

var det gratis å ankra opp. Det hjalp godt. Boligprisane var skyhøge og mange måtte dela bolig, heilt opp på professornivå.

Forskaren fant fort ut at grep måtte takast. Ho sørfa på nettet og fikk napp på ein “Narrowboat”. Tri meter brei og 15 meter lang. – Vi har hatt det så artig ombord. Besøk hadde vi mest til ei kvar tid. Lettvint å komma seg på tur i helgene var det òg, vi trong aldri pakka. Med syklane ombord tøffa vi i kring.

holliwood og kalde grader Filmane Happy Feet og den norske klassikaren Orions belte har teke mange av oss med til eksotiske og fjerne strøk. Sjølv hugsar ikkje Cecilie Rolstad kva ho tenkte første gongen ho faktisk steig i land, korkje på Svalbard eller i Antarktis.

40 til 50 forskarar hadde nokre døgn tidlegare, medan båten enno låg til kai i Sør Afrika, samla seg i sa- longen på den store isbryteren Polar

Queen som skulle ta dei med ut til Sørishavet Alle ivrige etter å få koma i gang. Spaning og testosteron bygde seg opp etterkvart medan isflaka som støytte inn i skipssida vart fleire og større. Fortvilinga som bygde seg opp, var til å ta å føla på når ismas- sane sine kjempekrefter sette ein effektiv dempar på framdrifta. Set ein seg først fast kan ein verta ståande, lenge. Rolstad & Co kom seg i land.

– Eg hugsar ikkje tankane mine da eg steig i land, men opplevinga av kor vakkert det var sit i meg. Det same med Svalbard. For meg er dette Paradis. Vakre orange solnedgangar.

Flotte snøformasjonar, slik ein òg kan sjå dei i ørkenen.

Men ho skildrar eit livsalvor og eit

‘nærvær’ som er vanskeleg å opp- leva på fastlandet. Skuta, knallraud og ruvande sterk. Glittrande snø.

Midnattsol. Pingvinar som svømmer over for å helsa velkomne. Stilla som senker og brer seg over dei inne på isbremmen (fem hundre meter tjukk

I sentrum av Cambridge ankra Cecilie Rolstad opp. Koseleg og gratis.

(20)

og cirka 20 mil lang), når helikopter og båt vender attende til Cape Town på fastlandet. – Aleine, så utruleg aleine. Vi visste vi måtte ta ansvar for oss sjølve og vi visste vi måtte ta vare på gruppa vår, seier Cecilie Rolstad.

Kvinner viser veg

Bygningsingeniøren ville noko anna og via geografiske informasjons- systemstudier og ein inkluderande og dyktig veileidar, Jon Ove Hagen, UiO, endte ho opp som glasiolog med satellittbildeovervaking som sitt spesiale. Sjølv kan ikkje Cecilie Rol- stad få fullrost glasiolog Elisabeth Is- sakson ved Norsk Polarinstitutt som tok vel i mot ho i starten av studiene.

Utan hennar støtte hadde nok ikkje karrierevegen utkrystalisert seg i så kalde og polete former.

Glasiologen trødde sine barnestiar i Halden. Farfaren fortalde om Nan- sen, men vesletausa opplevde heile poleventyret som fjernt. Seinare fikk ho boka Monika Kristensen skreiv frå poltoktene sine. Det tok til å kri- bla. – Monika Kristensen og eg gikk begge på gymnas tett ved Kongsvin- ger, det var lett å identifisera seg.

Kunne ho, kunne eg, seier Cecilie Rolstad.

‘Roll-over Rolstad’

Kjært barn har mange namn og

det skulle vera rart om ein kunne opphalda seg så tett i lag med mange menneske utan å få eit utnamn eller to med seg på vegen. Ein snøscoo- tertur la grunnlaget for Rolstad sitt.

Gruppa på tri forskarar, ein kollega, sjefen og Rolstad skulle flytta leir.

Tunge og nedlasta la dei kilometer for kilometer attom seg. Ned ei bratt skråning gikk det gale. Oppakking og snøscooter rulla ned, mens Rolstad vart hivd av farkosten. Med det som bakteppe kunne det ikkje enda annleis enn ‘Roll-over Rollstad’.

Konstruktiv ressurs

Elles får ikkje kollegaer fullrost Cecilie Rolstad nok. Verdifulle attendemeldingar på kollegaers artik- kelskriving, tek ho seg tid til. Deler kunnskapen sin med andre. Som opponent ved doktordisputasar er ho konstruktiv. I det heile vert Cecilie Rolstad skildra som eit positivt og triveleg menneske. Med ein vinnan- de latter. Der eine latterkula helst avløyser den neste. Gjester får gjerne nysteikte bollar i ein ikkje altfor ryd- dig heim når dei tek turen innom.

Ikkje redd for å ta i eit tak. Ikkje minst ute i felt. Initiativrik. Innova- tiv. Veiledaren for doktorgraden hennar seier det rett ut: Ho er ein kjem- peressurs i eit prosjekt. Veit både kva ho vil og ho veit kva ho held på med.

Han gir ho glatt stor ære for å ha skaffa to doktorgradsstipendiatatstil- lingar ved UMB i samband med storsatsinga i høve Polaråret. Ho er òg ein viktig link mellom UMB og andre forskingsmiljø nasjonalt som internasjonalt. – Kunne reist meir enn det eg får gjort, arbeidet mitt er internasjonalt orientert, seier glasiologen sjølv.

hygiene

Småbarnsforeldre veit det og polfa- rare veit det. Tiss og bæsj er viktige parametre i kvardagen. Det å vaska seg eller ikkje å vaska seg. Viktig.

Trøysta for polfararar er at det er reint og kaldt ved polane. To måna- dar utan kroppsvask hadde ikkje fun- gert like godt ved UMB, for å seia det slik. Våtserviettane fraus, og med det var mange føringar lagde. Heldigvis var dei alle i same båt.

– Ein fintfølande amerikanar tykte tønna, doen om du vil, midt i leiren var i det brutalaste laget og sette saman med meg opp eit lite telt kring avtredet, seier Cecilie Rolstad.

Det hjalp mot vær og vind, og ein opplevde å ha litt privat liv.

Ut på tur, aldri sur

Cecilie Rolstad spadde opp dei brune kassane med mat kvar gong dei braut leir. Mange kassar, for som Rolstad fortel; vi har med oss norsk kultur for å kosa oss når vi er ute på tur. Eigne telt for å eta, kvar forskar sin stol. Og mat i bøtter og spann.

Mange av oss tenkjer at det er det jo britane som kan. Pikknikk her og tur der. Pargas opp i mente. Men nei;

britiske forskarar på polane et pose- suppe, pulvermat i veke etter veke.

Dei norske derimot; kjøt, bacon, jordbær – mykje godt er med “i sek- ken” når norske poleventyr utfolder seg. Pinnekjøt høyrer med, rett nok åt Rolstad & Co julemiddag nytt- årskvelden grunna flytting av leiren julekvelden. Smaka like godt for det.

– Sjefen min, sto opp kvar morgon

Lange arbeidsdagar til tross; pausar og mat høyrer med.

(21)

og laga kaffi og frukost åt oss to må- nadar i strekk. Store mengder bacon gikk med kvar dag, fortel Rolstad.

To timar bruka dei på frukosten, så følgde ein særs lang arbeidsdag, før middagsdufta igjen sneik seg kring teltbardunane seint på kveld. Passe humant for eit B-menneske vil vi tru.

Mest som i barndomen, da ein benka seg kring radioapparatet og barnetimen, samla forskarane seg kring radiosambandsutstyret for å fortelja om dagens arbeid og opple- vingar og høyra dei andre gruppene fortelja.

Komplisert og realistisk fysikk Ein skulle tru det meste var kartlagd i dag, men det er mykje forskarane ikkje har grepe fatt i enno. Isstrøm- mer som elver i isen, kva skjer?

Botnen på isen er ikkje kartlagd, det same med havbotnen kring isen. Kva med feedbackmekanismar, endringar som forsterkar kvarandre? Elles øn- skjer Cecilie Rolstad seg ein utbedra numerisk model, med meir realistisk fysikk i kalvingsfronten.

Satellittbileta vert stadig betre.

Forskarane får eit betre verkty, som gir grundigare målingar og med det eit meir optimalt grunnlag for å spå endringer. Og dei får vi, det er Rolstad heilt viss på. Breane på fast-

landet har negativ vekst, det vil seia at dei minskar på årsbasis. Kalvinga ved breane aukar.

– Dersom grønlandsisen smeltar stig havnivået med seks- sju meter.

Rolstad legg til at sidan 2001 har smeltinga auka fart. I Antarktis er iskappa fire kilometer tjukk, ho sig sakte ut i havet. Smeltar heile ismassen stig havnivået med 67 meter.

Fn-rapport

Cecilie Rolstad fortel om ein langt skarpare tone i siste FN-klimarap- port, enn han som kom for fem år sidan. Forskarane veit meir, samtidig med at farten i mellom anna smeltinga eskalerer. Sjølv har ho ikkje vore med i arbeidet med rapporten, men kjenner mange av forskarane som har bidratt. Det er all grunn til å skjøna alvoret skjønar vi, men kva kan vi gjera? – Folk må endra livs- stil. Folk må stemma på parti som skjønar alvoret. Cecilie Rolstad skulle ønska seg større kunnskap om po- larforsking ute blant folk. Endringar ville vore mykje lettare å fått til på det viset. Ei lita tenkenøtt gir ho oss til slutt: “Vi brukar mykje meir energi i dag enn det vi gjorde på 80-talet. Eg mines det som ei god tid og eg trur veldig mange er samde med meg i det.”

– Dataprosessering kan vera kjede- leg. Når eg får inn nye satellittbilete opplever eg likevel ei intens glede og spaning. Kva har skjedd sidan sist?

Seier ein polforskar som heile tida let seg overraska og gleda. Cecilie Rolstad ser elles feltarbeid som sjølvaste krydderet i arbeidsdagen.

Foto: Cecilie Rolstad. Foto: Cecilie Rolstad.

I Antarktis er iskappa fire kilometer tjukk, ho sig sakte ut i havet. Smeltar heile ismassen stig havnivået med 67 meter.

Det er mykje forskarane ikkje har kartlagd enno.

(22)

Strålande augustsol og frisk seinsommarluft – venare ramer kring ambassadør- besøket ved UMB kunne ingen ha tinga på. Godt for dette reisande folket å få koma heim åt moderlandet under optimale forhold.

Vertskapet sørga for oppda- tering innan bioteknologi og fornybar energi. Og på det viset vart festteltet og mid- dagen på storplena eit vent, kontrapunktisk innslag til dei aktuelle og meir alvor- lege temaene .

D

et var det dei fikk, ambassa- dørane, kunnskap og mat. Vi vågar påstanden; ved Noregs vakkraste campus. Gastronomisk In- stitutt, heile namnet borgar for god mat. Kuvertane var stort sett tomme etter middagen, det skulle tyda på at maten smaka.

Ambassadørane kan dette; møta forskjellige folk i totalt ulike saman- hengar. Men kva med vertskapet i utvida tyding av ordet. Eit fagleg innhald skal dagen ha, der har vi mykje å by på. UMB har flinke fagfolk som vil og kan kommuni- sera. Mange kloke og ivrige folk har planlagt dagen i lang tid i førevegen.

På sjølvaste dagen satsa UMB på lokale krefter som eine amabassdø- ren kommenterte til sidemannen da servitørane vart presenterte.

Lokalt, stort meir lokalt kan det ikkje bli. Ei utvida og forsterka forskingsavdeling sørga for bord-

dekking, servering og rydding. Og vi meiner rydding; berre teltet sto att, saman med pene stolstablar.

Dei er verdsvande, men har ambassadørane vorte serverte av folk med doktorgrad før? Maten smaka nok godt uansett, men stillingsin-

Upstairs and downstairs

(23)

struksen vart humoristisk og sporty tøyd rimeleg langt for alle servitørane.

Og la det vera klart; to kaffikoppar vart knuste.

Proffe servitørar knuser òg servise. Uhella på storplena skuldast åleine potent iver etter å få kaffien ser- vert så raskt som råd.

Enn før det. Kva sto på dagsordenen før kokkane kom med maten? Duk må tilpassast. Servise, bestikk og glas må leg- gjast fram. Koss dekkja opp, fram med tommelen som mål – kniv, gaffel og skeier på riktig plass.

“ Hei, kor mange glas”.

“Eit”. Enda godt vi slapp den utfordringa. Serviet- tane tek seg flott ut i glasa.

Blomsterpynt vert plukka i parken og dandert stilfullt utover under mottoet: Less is more. Evig nok, konsta- terte fotografen på si side, i det ho saumfor sandalar med lause sålar. August- graset er vått om morgo- nen og lim er lim.

Kva med han som vada ut og henta vassliljer? Dy- våt til underlivet danderte han utsprunge vassliljer i vasskulpturen ved trappa ned til storplena. Idyllisk vart det og han kom seg i tørre bukser etterkvart.

Telefonering og møter lyt utsetjast. Dette tek tid.

“Nokon som veit når dei kjem hit ned”. “ Nei, men dei er visst litt forsinka”.

Da rekk servitørane å få i seg ein matbit sjølve. Så langt, så godt.

“Hallo, dette går ikkje.

Vi får heller leggja dei under tallerkenane.” Raude servietter forsvinn trygt

under tungt dekke. Er vi ute i telt så er vi ute i telt.

Vinden var sval for bord- dekkarane, men bordpyn- ten ville det annleis.

Klutar finn ivrige hender, bestikket må få litt meir futt og glans. Vi ordnar med søppelsekkar og bakkar til å setja bruka servise og bestikk i. Mange søppelsekkar må til, for kjeldesortering høyrer sjølvsagt med når UMB inviterer til fest.

Skal vi setja fram drik- ken no, høyrer vi. Som tidlegare er svaret, vent så lenge som råd. “ Nei, no kan vi ikkje venta lenger.”

Raske hender tørkar av kalde flasker. “Rist eple- mosten, dette er ikkje vin, botnfallet skal vera med.”

Så vi ristar og ristar.

Så kjem gjester og pynta vertskap. Benkar seg kring borda og servitørane får det travelt. Kokkane med.

Praten går lett og det er jo dette dei verkeleg er proffe på , ambassadørane, small talk eller småprat om du vil.

Forrettar og supper av bordet, og inn med hovu- dretten. Nokon som treng drikke? Ta av dei tomme kuvertane, men ikkje for tidleg – kan vera folk er i farten. Dessert og kaffi.

Så går dei. Paneldebatt i gamle festsal står for tur.

Rydd, rydd. “Hallo, vi ryddar det eine bordet og set oss ned og et.” Vi er ikkje seine å be, svoltne og spente på maten er vi òg. Smaka det? Smaka det godt? Ja.

(24)

D

et er over 70 år siden kjøt- telskeren Winston Churchill påpekte det absurde i å avle opp hele kyllinger for å spise et stykke av brystet eller en vinge.

Allerede i 1936 mente han løsningen var å produsere kjøttet i laboratorier.

Men Churchill var en optimist, og trodde løsningen ville være på plass innen 25 år.

Slik lager man kjøtt

Prosessen for å få til industrielt kjøtt er i teorien ganske enkel:

Stamceller fra muskelen til et levende eller slaktet dyr tas ut og isoleres. Cellene rigges til på et "stil- las" av proteiner, og dynkes i et cel- lekulturmedium (en vekstblanding bestående av aminosyrer, glukose og mineraler) for å få det til å vokse.

Kjøttstykket må strekkes eller holdes i bevegelse for å gi det konsis- tens. Ferdige stykker kan behandles på samme måte som dagens kjøtt, og brukes i ulike former.

Tenk deg følgende: Du står på terrassen i en varmende solnedgang.

En kald pils i den ene hånden og en glødende grill en klypelengde unna.

Du slenger på en diger biff og

Det høres ut som det er hentet fra en science fictionfilm, men kjøtt produsert i reaktorer er nærmere enn du tror.

Martin Gray, Aftenposten, Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten.

Kjøtt rett fra lab'en

Foto: Dan Petter Neegaard , Aftenposten.

(25)

Selv om storparten av verdens kjøtt- behov kan dyrkes frem ved hjelp av stamceller i et laboratorium, vil det være behov for "nisjekjøtt" fra dyr som vokser opp under gode forhold, tror professor Stig W. Omholt ved CIGENE-senteret ved UMB.

lar den få parallelle grillstriper på utsiden. Etter noen minutter på hver side er middagen klar.

Kjøttet er mørt og smelter på tun- gen. At biffen ikke kommer fra ei ku, men er dyrket frem i en fabrikk har du slått deg til ro med for lengst.

OK, året er kanskje 2025. Men teknologien er under utvikling. Og arbeidet med å få til prosessindustri- kjøtt av god kvalitet til lav nok pris, det er et kappløp der Norge er med i teten.

I tillegg er det en kamp for å redde kloden

– Bedre argumenter finnes ikke, mener professor ved forskningssen- teret CIGENE ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, Stig W. Omholt.

Realiteten er som følger:

Hvert år produseres det

229 000 000 000 (milliarder) kilo kjøtt. FNs mat- og landbruksorga- nisasjon FAO har beregnet at den globale kjøttproduksjonen vil mer enn dobles innen år 2050.

det er en enveisbillett til katastrofen

* Klimagassutslippene fra husdyr- hold utgjør 20 prosent av verdens utslipp - mer enn hele transport- sektoren tilsammen.

* En fjerdedel av jordens landarea- ler går allerede med til beite.

* En tredel av alt dyrkingsland på kloden brukes til å produsere dyrefôr.

* For hvert kilo kjøtt som produseres går det med 16 000 liter vann.

Reddes av reaktorer

En radikal løsning kan være å produsere storparten av kjøttet i biore- aktorer. Det tror i hvert fall professor Omholt.

– En slik industriell produksjon vil fullstendig fjerne behovet for bruk av land, og den vil redusere klimagassutslippene til et minimum. I tillegg

vil den gjøre det mulig å gjenplante kanskje mer enn en milliard hektar med skog på kloden, sier han.

– Det er ikke noe annet enkeltstå- ende tiltak som har så stor betydning for å gjenskape biodiversitet som å få skogene tilbake. Og ikke minst vil en slik produksjon knekke ryggen på de verste sidene av det industrielle dyreholdet, tror professoren.

– Vi er nødt til å gjøre noe anner- ledes, og dette er gjennomførbart.

Bygges med stamceller

Selv om det fremdeles er en rekke ut- fordringer knyttet til å fremstille kjøtt selv i laboratorieskala, er forskere temmelig sikre på at det er teknisk mulig å industrielt fremstille kjøtt av god kvalitet fra muskelstamceller.

– Men vi vet selvfølgelig ikke hvor billig dette kjøttet lar seg produsere.

Vi er jo avhengige av at produktet blir i stand til å utkonkurrere det bil- ligste kjøttet som er på verdensmar- kedet, forklarer Omholt.

Sist uke ble det etablert et internasjonalt konsortium som skal koordi- nere det videre arbeidet.

Regner på pris

– I løpet av noen måneder regner vi med å ha tall på bordet ut fra ulike scenarier, både på hva prisen på kjøttet kan bli og hvor billig vi kan lage cellekulturen vi trenger for å få dette til.

– Er dette i det hele tatt realistisk?

– Det er alltid en gråsone mellom en stor visjon og en hallusinasjon.

Men jeg er mer enn villig til å ofre eget akademisk rykte på et prosjekt som dette, sier Stig W. Omholt.

– Tenk om Norge ble fanebærer for praktisk bruk av den kunnskapen vi besitter for å utvikle en teknologi til berikelse for mennesket i flere tu- sen år fremover? Det er det historisk sus over!

(26)

K

jent i utlandet. Tiltak for å begrense skade er utviklet internasjonalt, men er i liten grad prøvd og vurdert i Norge. Siden infrastruktur i byer er kostbare og langsiktige investeringer, må arbeidet komme i gang snarest!

Antall vannskader øker

Vi lever i rekordenes århundre der nye klimatiske rekorder stadig settes.

Forventningene om mer nedbør to-

talt, og mer intens nedbør, har begynt å bekymre ansatte i vann- og avløps- sektoren i kommunene.

Overvannsnettets kapasitet overskrides stadig hyppigere – med stengte veier og fylte kjellere som resultat. Byplanleggerne er i mindre grad oppmerksomme på utviklingen.

Byene fortettes kontinuerlig, det vil si en større andel av arealet legges under tak eller asfalt og mindre vann holdes tilbake lokalt. Endringer i

klimaet og i byene gir med andre ord det samme resultatet: Økt intensitet på avrenningen.

Det er ikke uvanlig at et felt med 30 prosent tette flater (f.eks. rekke- husområde) kan ha 3 ganger så intens avrenning som et ubebygd felt.

Vannskadene de siste 10 årene har økt dobbelt så mye som brann- skadene. Vi er ennå bare i starten på klimaendringene. I årene som kommer, kan nedbørrekordene komme

Foto: Hilde Holthe Berg.

Tenk nytt - unngå flom

Klimaendringene øker faren for fremtidige flommer. Det vil være tjenesteforsøm- melse ikke å ta hensyn til dette når nye avløpsanlegg planlegges og bygges.

oddvar lindholm (UMB), Sveinn Thorolfsson (nTnU) og Bent C. Braskerud (nVE) Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten Aften.

(27)

enda oftere og heftigere enn det vi hittil har sett.

Når vi nå alle vet dette, kan man spørre seg hvorfor ikke kommunene tar dette med i sine planer når de bygger avløpsanlegg som antage- lig skal være i drift de neste hundre årene.

nytt klima utfordrer

All nedbør vil enten renne som grunnvann eller overflatevann til nærmeste bekk – eller fordampe.

Når byer planlegges, dimensjone- res ledningsnettet som skal trans- portere vekk overflatevannet. Lang erfaring under et "stabilt" klima, har gitt ingeniørene retningslinjer for dette. Planleggerne står i dag overfor to nye problem:

Hvordan blir avrenningen om 50 år? Vil området utbygges videre? Led- ningsnett som hadde tilfredsstillende kapasitet for 30 år siden, har kanskje ikke det lenger etter at nye boliger er satt opp i hagene og nedbørsintensi- teten har økt!

Når kapasiteten i ledningsnettet er brukt opp, må vannet strømme på bakken. I mange tilfeller er ikke overflaten formet for å motta dette overvannet: Små fordypninger i terrenget kan være tilstrekkelig for å fylle kjellere eller stenge veiene.

Bør doble kapasiteten

Legging av overvannsrør og annen infrastruktur er meget kostbart. Plan- leggerne søker derfor å minimere utgiftene ved å planlegge for antatt behov. Men hva er behovet?

Miljøstyrelsen i Danmark har utgitt en rapport som anbefaler en dobling i kapasiteten i byenes av- løpsnett på grunn av den kommende klimaendringen. Men vil en dobling være tilstrekkelig eller ønskelig? Økt kapasitet gir økt avrenningsintensi- tet, og vil kunne gi fysiske skader og endre det biologiske livet i bekker og elver.

Reduserer flomrisiko

Internasjonalt er det utviklet en mengde avbøtende tiltak. Man tenker seg en 3-trinns løsning:

1. Den minste nedbøren infiltreres til grunnen lokalt,

2. ved ytterligere økt nedbør holdes vannet tilbake og forsinkes i lokale, konstruerte anlegg, og 3. de helt store nedbørsmengder

ledes kontrollert ut av området i åpne sikre flomveier på overflaten.

De to første punktene omfatter lokal overvannsdisponering (LOD). Aktu- elle konstruerte LOD-tiltak er grønne (vegetasjonsdekkede) tak, regnbed (blomsterbed med vannkjære planter), dammer og våtmarker, grunne og gressdekkede grøfter (fremfor overvannsrør), og areal som kan stå under vann i en kort periode (som P-plasser, parker etc.).

Listen kan lages lengre. Felles for LOD-tenkningen er at avrennings- mønsteret skal være "naturlig", dvs.

unngå en økning i avrenningsinten- siteten ved utbygging. Løsningene vil i tillegg gi lokalmiljøet en estetisk og opplevelsesmessig gevinst.

nasjonalt regelverk trengs Det kan være vanskelig å tilpasse tiltak for lokal overvannsdisponering (LOD) i eksisterende bebyggelse. Ved nybygging er mulighetene imidlertid store! Kommunene kan med hjem- mel i plan- og bygningsloven (pbl) kreve at utbygger ikke endrer avren- ningsmønsteret vesentlig.

Ved utbyggingsprosjekt kan kommunen kreve at de hydrolo- giske konsekvensene utredes, og at LOD-løsninger brukes. I ettertid bør enkelte tiltak overvåkes for å evaluere virkningen.

I Norge har arbeidet med lokale overvannsløsninger så vidt startet, men vi famler fordi løsningene ikke er tilpasset norsk klima og landskap.

Korte vekstsesonger, frost, snø og regn i smeltevann kan gi anleggene en annen virkning enn i andre land.

Internasjonalt er anvendelsen av LOD-løsninger lagt inn i lovverk og forskrifter. I staten Maryland, USA, må for eksempel alle utbyggere inkludere LOD. Kommunene har ansvar for at reglene følges. Staten bør lage rammene og følge opp kommuneplanene for å se om en forsvarlig flomplanlegging er utført av kommunene. Det er viktig at den nasjonale myndighet kan følge opp de kommunale planene for å sikre liv, helse, infrastruktur og eiendom.

oslo tenker langsiktig

Rom ble ikke bygd på ett år, ei heller våre byer og tettsteder. På sikt skal imidlertid det meste rives og nyan- legges. Med en overordnet plan kan kommunene legge til rette for LOD- løsninger og trygg avrenning når byer og tettsteder skal fornyes.

Oslo kommune har for eksempel vedtatt at byvassdraget skal ut av rørene og opp i dagen når mulighe- ten byr seg. Dette er et eksempel på langsiktig tenkning. De avløpsanlegg som planlegges og bygges i dag skal kanskje ligge i 100 år. Det er derfor tjenesteforsømmelse ikke å ta hensyn til klimaeffekter og byfortetninger som vi nå vet kommer.

Vi må arbeide på to fronter: Redu- sert utslipp og tilpassing av samfunnet til en endret klimatisk virkelighet.

(28)

Avslører biens hemmelighet

Foto: Joronn Sagen Engen, Aftenposten.

Bier kan reversere aldringsprosessen og bli yngre og yngre. En dag kan dette hjelpe oss mennesker, tror forskere.

BERIT E. BAUMBERGER, Aftenposten Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten.

– Det er mange likheter mellom mellom måten bier og mennesker eldes på, sier forsker Gro Amdam.

(29)

Det summer. På et varmt, lite laboratorium ligger seks bier fastspent i små rør. En gruppe travle, unge forskere prøver å forstå hvordan det er mulig at noen av dem faktisk blir yngre og yngre.

– Bare biene som går fra å ha en arbeiderrolle til å få en omsorgsrolle kan reversere aldringsprosessen, forklarer forskningsleder Gro Amdam (33).

Vidunderbiene er altså de som først jobber med å samle inn mat, og som så blir kalt inn i kuben for å passe på larver, unge bier og dron- ninger.

Professor

Amdam er førsteamanuensis på Uni- versitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås og professor ved Arizona State University i USA. Begge steder leder hun forskningsgrupper. Med i teamet er postdoktor Christine Seehuus, som har forsket på bier i en årrekke.

–Nå prøver vi å finne ut nøyaktig hva som gjør at bien blir yngre. Litt av svaret vet vi allerede, sier Seehu- us: Immunforsvaret fornyes helt, og forskerne har også påvist betydelig høyere nivå av et protein, en antiok- sidant, hos de biene som blir yngre.

hjernekirurgi

– Vi jobber for å finne ut hva som skjer i hjernen, sier Amdam.

De seks biene på laboratoriebordet beveger seg sakte og summer svakt.

Bare hodet titter frem foran, og de to hårete bakbeina stikker ut på andre siden av røret.

Postdoktor Daniel Münch lærer biene opp til å reagere på bilder som kommer opp på PC-skjermen. Når et kors dukker opp, rekker biene tunge.

De vet nemlig at da vanker det suk- kervann.

– Det er relativt lett å lære dem opp, det virker akkurat som når man oppdrar en hund, sier Münch.

Han har også sprøytet en rød, fly- tende væske inn i biehjernene, som bare er 1 mm x 3 mm stor.

– Slik kan vi få frem strukturen i hjernen for å finne endringer hos de biene som blir yngre, sier Münch.

Alzheimer

Amdam tror hennes grunnforskning kan bidra med mye til legemiddelin- dustrien i fremtiden.

– Det er mange likheter mellom måten bier og mennesker eldes på.

Nervecellene fungerer og kommuniserer på samme måte hos mennesker som hos bier, sier hun.

Det gjør at man i fremtiden kanskje kan bruke informasjon om biene på Ås for å utvikle medisiner mot sykdommer som Alzheimer og Parkinson.

Glimrende arbeid

Professor i biologi Nils Christian Stenseth ved Universitetet i Oslo er imponert over forskningen som skjer på Ås.

– Dette er helt klart glimrende arbeid, det er grunnforskning som kan lære oss fundamentale ting om aldring, sier Stenseth.

Amdams arbeid har vakt stor interesse andre steder i verden, blant annet gjennom to artikler i Nature og én i Science, de to mest anerkjente fagtidsskriftene innen forskning.

BIE-PRoSJEKTET

Gro Amdam leder to team, ett i Norge og ett i USA.

Norges forskningsråd har nylig bevilget 20 millioner kroner.

I USA er det bevilget cirka 10 millioner kroner.

Amdam har fått prisen for yngre fremra- gende forskere i år.

Totalt 17 personer er involvert i prosjektet. De har samarbeidspartnere i Tyskland, Brasil, USA og Norge.

Prosjektet går frem til 2012.

«Det er mange likheter mellom måten bier og mennesker eldes på. Nervecelle- ne fungerer og kommuniserer på samme måte hos mennesker som hos bier.»

Bien reagerer raskt på korset. – Slik lærer vi mer om hvordan biehjernen fungerer, sier Daniel Münch.

Foto: Joronn Sagen Engen, Aftenposten. Foto: Joronn Sagen Engen, Aftenposten.

Postdoktor Christine Seehuus er ute for å hente inn droner og ungbier.

(30)

Sammen om bedre dyrevelferd

Forskningsgruppene ved UMB og Norges veterinærhøgskole (NVH) innen

dyrevelferd har startet et systematisk og tettere samarbeid. Et dagsseminar på UMB var ”kick off” – Vi har helt komplementær kompetanse, og seminaret var svært vellykket, sier professor Adroaldo Jose Zanella fra NVH og professor II ved UMB.

Trond Solem

UMBs og NVHs samarbeid om dyrevelferd - så interessant at National Geographic laget et times program om det (sendes senere i høst). Til høyre professor Adroaldo Jose Zanella. I midten forsker Inger Lise Andersen fra UMB.