Evalueringen av norsk polarforskning - Oppfølgingsplan

Evalueringen av norsk

polarforskning

Oppfølgingsplan

Om Norges forskningsråd

Forskningsrådet er den nasjonale organisasjonen for finansi- ering av forskning og eksperimentell utvikling (FoU) og FoU-støttet innovasjon. Forskningsrådet skal være en markert forsknings- og innovasjonspolitisk aktør nasjonalt og inter- nasjonalt, en strategisk investor, en synlig og inkluderende samfunnsaktør og en kunnskapsbasert rådgiver. Gjennom disse rollene skal vi legge til rette for utviklingen av sterke forsknings- og innovasjonsmiljøer som hevder seg i den internasjonale konkurransen, skaper innsikt, bidrar til verdi- skaping og til å løse de samfunnsutfordringene Norge og verdenssamfunnet står overfor. Forskningsrådet skal gi næring til nye ideer, gjøre grensesprengende forskning og radikal innovasjon mulig og jobbe for et samfunn der forskning brukes og deles.

Sammendrag

4

1. Innledning

7

Norsk polarforskning: Oppdrag og roller ...7

Polarevalueringen: Hovedkonklusjoner ...8

Oppfølgingskomiteen: Mandat og sammensetning...9

2. Norsk polarforskning i et internasjonalt perspektiv

13

Prioritering av polarforskning internasjonalt ...13

Internasjonal koordinering og nasjonale nettverk ...14

Nye utviklingstrekk innen polarforskningen ...16

Polarforskningen og næringslivet ...21

3. Nasjonale satsinger og behov

25

Visjon for norsk polarforskning ...25

Nasjonale behov innen norsk polarforskning ...25

Geografisk avgrensning av polarforskningen ...26

Behov for mer samfunnsfaglig og humanistisk (HumSam) polarforskning ...28

Koordinering av norsk polarforskning ...29

Samordning, utnyttelse og tilgang til nasjonal forskningsinfrastruktur ...32

Styrking av personell og ressurser for realisering av store felles satsinger ...33

Behov for økt fokus på polarutdanning ...34

Bedre kvalitet og synlighet på norske polarpublikasjoner ...36

4. Konklusjoner og anbefalinger

39

Organisering, styring og rollefordeling ...39

Nye store satsinger for norsk polarforskning ...39

Finansiering og arbeidsdeling ...41

Innspill til oppdatert Strategi for norsk polarforskning ...41

5. Bekreftelse

42

Appendix

43

Appendix 1 – Evalueringsrapporten ...44

Appendix 2 – NIFU publiseringsanalyse ...45

Appendix 3 – Norske polarinstitusjoner og koordinerende funksjoner ...46

Appendix 4 – Spørreundersøkelse til polarmiljøene og næringsliv ...48

Innhold

Sammendrag

For å følge opp polarevalueringen som ble gjennomført i 2017 oppnevnte Forskningsrådet våren 2020 en tidsbegrenset nasjo­

nal oppfølgingskomite. Oppfølgingskomiteen skulle først og fremst foreslå tiltak på nasjonalt nivå som fremmer norsk polar­

forskning som helhet. Komiteen ble spesielt bedt om å vurdere:

Hvordan få til bedre nasjonal koordinering av norsk polar­

forskning  

• Hvordan oppnå bedre samordning av finansierings­

strømmene til polarforskningen 

• Hvordan sikre bedre samordning, utnyttelse og tilgang til  nasjonal forskningsinfrastruktur 

• Hvordan styrke norsk Antarktisforskning 

• Hvordan få til bedre kvalitet og impact (synlighet) på norske polar­ og Svalbardpublikasjoner 

I tillegg har komiteen arbeidet med:

• Nye utviklingstrekk og nasjonale behov innen polarforskningen

• Behov for oppdatert strategi for norsk polarforskning

• Hvordan sikre rekruttering til Polarforskningen

• Behov for etablering og oppgaver for et polarforsknings­

nettverk i Norge

Oppfølgingskomiteens detaljerte vurderinger og anbefalinger er nærmere listet opp i kapittel 3, kapittel 4 gir en oppsummering av anbefalingene og rådene, mens komiteens hovedanbefaling er beskrevet i dette sammendraget.

1 Samfunnsfaglig forskning: I denne rapporten argumenterer komitéen for å løfte bidragene fra samfunnsfagene, rettsvitenskap og humaniora til polarforskningen. I omtalen av samfunnsfaglig forskning mener komitéen i det følgende, og for enkelhets skyld, også bidrag fra humanistisk og juridisk forskning, knyttet til for eksempel kulturelle behov og utviklingstrekk, folkerett, geopolitikk mm.

2 Det geografiske virkeområdet: Rapporten omhandler spørsmålet om å utvide den eksisterende definisjonen av virkeområdet for polarforskning, og peker på utfordringen med at mange tematiske og faglige forskningsspørsmål ikke er begrenset av dagens geografisk definerte begrensning av norsk polarforskning i Arktis. For ordnes skyld forholder rapporten seg likevel fortsatt til dagens smale definisjon under omtalen av polarforskning, f.eks. i omtalen av statistikk over forskningen.

KOMITEENS VISJON FOR NORSK POLARFORSKNING Norges historiske arv, naturgitte fortrinn og ledende posisjon som polarnasjon tilsier at vi må organisere oss godt, ha god rolleforståelse, tilstrekkelig finansiering, sørge for høy kvalitet i forskningen, og sikre fortsatt sterk politisk støtte.

Norge er en godt etablert og anerkjent polarforskningsnasjon.

Dette er særlig synlig i Arktis, mens vi har et forbedrings potensial i Antarktis. For at Norge skal styrke sin rolle som en av verdens fremste polarforskningsnasjoner og som viktig bidragsyter til kunn­

skap, er det behov for å styrke den helhetlige faglige tilnærmin­

gen til polarforskningen som inkluderer følgende viktige hensyn:

• Polarforskningen må i større grad settes i global kontekst

• Polarforskningen må inkludere samfunnsfagene¹ i større grad.

• Norsk forskning i og om Antarktis må styrkes.

• Polarforskningen i Arktis må sees i nær sammenheng med utviklingen i nordområdene².

FINANSIERING OG BEHOV FOR STORE NYE SATSNINGER Oppfølgingskomiteen er enig om at finansieringen av norsk polarforskning må styrkes dersom Norge skal realisere visjonen om å fortsatt være en ledende polarnasjon og nå de ambisiøse målene for polarforskningen, til beste for forvaltningen, nærings livet og samfunnsutviklingen. Finansieringen i Norge må ta hensyn til at institusjonene har ulike samfunnsoppdrag og roller, og derigjennom bevilgning fra ulike departementer.

Det anbefales spesielt at:

• Finansieringen av konkurranseutsatte programsatsinger innen polarforskning styrkes.

• Det bevilges mer midler til utvikling og oppgradering av infrastruktur for polarforskningen.

• Forskningsbasert undervisning³ styrkes for utdanning av nye polarforskere.

• Den forvaltningsrettede polarforskningen styrkes i tråd med nasjonale behov og målsettinger.

Komiteen er enig i at det er behov for en styrking av polar­

forskningen og derigjennom behov for store nye tverrfaglige satsinger⁴. Samtidig vil økt samarbeid gi bedre utnyttelse av eksisterende ressurser, på tvers av sektorer og i samarbeid med private aktører. En styrking av finansieringen vil gi et for­

bedret grunnlag for norsk polarforskning og et styrket inter­

nasjonalt gjennomslag, bidra til å utnytte det særskilte norske fortrinnet og å møte nasjonale behov, få en mest mulig hensiktsmessig norsk infrastruktur, og internasjonalt ledende norsk polarforskning basert på bredest mulig datatilfang nasjonalt og internasjonalt. Det er særlig behov for å etablere et:

• Forsterket satsing i Nord/Arktis

• Eget Antarktis program

En styrking av finansieringen gjennom eksisterende bevilgnings kanaler vil muliggjøre større tverrfaglige satsinger, utnyttelse og videreføring av lange tidsserier, og etablering av landslag for å øke samarbeidet mellom ulike etater og på tvers av sektorer. Komiteen foreslår at økt satsing etableres gjennom Forskningsrådet i samarbeid med departementene med over­

ordnet og sektorvis ansvar for polarforskning, for å sikre god samordning med bevilgninger til forskningsbasert utdanning og forvaltningsrettet polarforskning.

3 Utdanning og forskerutdanning: I omtalen av utdanning i rapporten menes ikke bare forskerutdanning på PhD nivå, men all utdanning, dvs. inkludert også Bachelor og Master studier.

4 Tverrfaglig forskning: Med tverrfaglig forskning menes i rapport både trans­ og interdisiplinær forskning. I mange tilfeller peker rapporten spesielt på behovet for forskning som kombinerer naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning

HVA KREVES AV STYRKING AV EKSISTERENDE OG NY FORSKNINGS INFRASTRUKTUR

Oppfølgingskomiteen kommer med forslag til bedre sam­

ordning, utnyttelse og tilgang til nasjonal forsknings­

infrastruktur. Etablering av en tjeneste for tilgang og oversikt over nasjonal forskningsinfrastruktur og logistikk vil bidra positivt. I tillegg mener komiteen det er behov for utvikling og oppgradering av forskningsinfrastruktur, blant annet på Troll, i Forskningsparken i Longyearbyen og gjennom infrastruktur­

ordningen til Norges forskningsråd. Dette inkluderer også utvikling og tilgang til nasjonale data og modellverktøy.

Komiteen foreslår en nasjonal finansieringsordning også for tilgang til infrastruktur for å sikre god samordning mellom forskningsfinansiering og investering i infrastruktur.

STYRKET SAMORDNING, ORGANISERING, STYRING OG ROLLEFORDELING

Norge har i underkant av 2000 polarforskere som til sammen utfører nesten 1000 årsverk innenfor polarforskning. Forskningen utføres i store stats­ og forvaltningsinstitusjoner, i et stort antall universitets­institutter, i et stort antall norske miljøinstitutter og i flere store industribedrifter. Institusjonene har forskjellige roller i forskningssystemet. De store sentrale polarforskningsinstitu­

sjonene har et særlig ansvar for koordinering og som lokomotiv som kan trekke med seg andre forskere fra nasjonale og inter nasjonale miljøer. For å styrke koordineringen foreslår oppfølgings komiteen at det etableres tre ulike typer nasjonale nettverk:

• Nasjonalt institusjonsnettverk med deltagelse fra sentrale polarinstitusjoner

• Nasjonalt forskernettverk med bred deltagelse for alle polarforskere i Norge

• Nasjonalt nettverk for unge polarforskere

1

Foto: Margrete Keyser

Innledning

NORSK POLARFORSKNING: OPPDRAG OG ROLLER

Norge har lange og stolte tradisjoner innen utforskningen, utvik­

ling og kunnskapsinnhenting i polarområdene, både i Arktis og Antarktis. Norge har i mer enn hundre år hatt ambisjoner om, og i vesentlig grad vært internasjonalt ledende i polarforskningen og dens utvikling. Dette er tett koplet til at Norge både geo­

grafisk og kulturelt er en polarnasjon. På Svalbard har det vært drevet fangst og bergverksindustri, og øygruppen er nå viktig for polarforskning, polarutdanning og polarturisme. Havområdene i Arktis og Antarktis har gitt grunnlag for fiske og fangst som har vært viktige for samfunnsutviklingen. Havområdene i nord inneholder også betydelige fossile energiressurser (olje og gass), der forskningen har vært avgjørende for verdiskapning og sysselsettingen i Norge.

Norge har behov for suverenitetshevdelse og tilstedeværelse på Svalbard som er en del av kongeriket Norge, og for å forvalte norske havområder i nord. Dette omfatter bla næringsliv, forvaltning, forskning og utdanning. Forskning, utdanning og overvåkning av klima, naturmiljøet, geologi og økosystemer på land og hav i disse områdene er viktige elementer for utøvelsen av Norges ansvar og suverenitetshevdelse etter Havrettstraktaten og andre internasjonale avtaler, herunder Svalbardtraktaten.

Det er en politisk målsetting at Svalbard skal være blant de best forvaltede polare villmarksområdene i verden, at økosystemene skal ha god tilstand, at havområdene i nord skal være rene og produktive, og at der skal finnes gode observasjonssystemer for kartlegging og overvåking.

Norge var blant nasjonene som var med å utvikle Antarktis­

traktaten som ligger til grunn for forvaltningen av Antarktis­

kontinentet. Antarktistraktaten er innrettet med sikte på at kontinentet og tilhørende havområder skal forvaltes til beste for menneskeheten. Fred og vitenskap er bærebjelkene i traktaten.

Nasjoner må dokumentere vitenskapelig aktivitet for å kunne bli traktatpart.

Sektorprinsippet er fundamentalt i norsk forvaltning. På klima­

og miljøområdet, herunder utviklingen i polarområdene, har Klima­ og miljødepartementet (KLD) et sektorovergripende ansvar. Norsk Polarinstitutt (NP) er et direktorat under KLD, og har som hovedoppgave å drive kunnskapsbasert rådgivning til departementet og andre myndigheter som Miljødirektoratet og Sysselmannen på Svalbard om utviklingen i miljø og øko­

systemene i Arktis og Antarktis. I tillegg har NP myndighets­

utøvelse i Antarktis. På fiskeri­ og havmiljøområdet driver Hav­

forskningsinstituttet forvaltningsrettet forskning på bestilling fra Nærings­ og fiskeridepartementet (NFD), og fremskaffer et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag for departementets politikkutforming. Mange andre institutter som Meteorologisk Institutt (Met), Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), og

Kartverket driver også langsiktige overvåkningsprogrammer av relevans for forvaltning og varsling, både i Arktis og i Antarktis.

Kunnskapsdepartementet har sektoransvar for forskning og utdanning. UiT Norges arktiske universitet er den største aktøren, men også Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, og Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet har betydelige polare

forskningsporteføljer. Forsknings­ og forvaltningsaktørene beskrevet over er på sin side kritisk avhengige av universitetenes utdanning av relevante arbeidstakere med polarkompetanse.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) driver forskningsbasert undervisning i arktiske naturfag for norske og internasjonale studenter innrullert ved de norske universitetene.

For at forskningen skal kvalitetssikres gjennom åpne konkurran­

searenaer kanaliserer Kunnskapsdepartementet betydelige midler til Norges forskningsråd som bla. gjennomfører utlysnin­

ger av midler til polarforskning.

Norsk polarforvaltning koordineres gjennom det interdeparte­

mentale polarutvalget, som ledes av Polaravdelingen i Justis­

og beredskapsdepartementet. Det er til sammen 8 departemen­

ter representert i utvalget, samt Statsministerens kontor og med Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen på Svalbard som faste medlemmer. Departementene kan invitere med underliggende etater til aktuelle saker. Polarforskning og polarforsknings­

initiativer er jevnlig på agendaen, og Kunnskapsdepartementet inviterer ofte med Norges forskningsråd.

Forskningsrådet har et viktig strategisk ansvar for norsk polar­

forskning, og Stortingsmeldingen om norsk polarforskning for 25 år siden (St.meld. nr. 42, 1992–93) understreket dette og vektla behov for bedre nasjonal samordning av ressurser, logis­

tikk og planlegging. Norges historiske arv, naturgitte fortrinn og ledende posisjon som polarnasjon tilsier at vi må organisere oss godt, ha god rolleforståelse, tilstrekkelig finansiering, høy kvali­

tet i forskningen, og god politisk forståelse av polarområdenes betydning.

Instituttsektoren består av institusjoner som ikke er en del av UoH­sektoren eller næringslivet og som utfører forskning og utviklingsarbeid (FoU). Om lag 120 institusjoner rapporterer FoU­virksomhet til NIFU og inngår dermed i instituttsektoren i Norge. Ifølge Kartleggingen av norsk polarforskning for statistikk året 2018 (NIFU Rapport 2019/24) ble det til sammen utført i underkant av 1000 årsverk polarforskning i Norge i 2018, hvilket representerer om lag 2,1 % av den totale FoU­innsatsen i Norge. Institutter i instituttsektoren bidro til litt over halvparten (54 %) av den totale norske polarforskningsinnsatsen målt i årsverk. Institusjoner i sektoren for høyere utdanning, primært universiteter, bidro 40 %, mens bedrifter i næringslivet hadde en andel på 6 %. Den største bidragsyteren til norsk polarf orsking i

universitets­ og høyskolesektoren var UiT Norges arktiske universitet, med en andel på 16 % av den totale polarforskningen.

I instituttsektoren hadde institutter i gruppen for “andre forskningsinstitutter” det største bidraget med en andel på 20 % av den nasjonale totalen. Her var Norsk Polarinstitutt og Meteo­

rologisk institutt de største. Primærnæringsinstituttene hadde en andel på 19 % av den nasjonale totalen. Her var Hav­

forsknings instituttet det største.

POLAREVALUERINGEN: HOVEDKONKLUSJONER Forskningsrådet gjennomførte våren 2017 en evaluering av norsk polarforskning (Norwegian Polar Research - An Evaluation, Forskningsrådet 2017). Evaluering foretok en analyse av polar­

forskningen i Norge og ga råd om bedre fremtidig organisering, finansiering og koordinering av forskningen. I tillegg ble det lagt frem en detaljert analyse av norsk og internasjonal polarpubli­

sering med spesiell vekt på Svalbard (Norwegian Polar Research

& Svalbard Research, NIFU Report 2017:6).

Polarevalueringen gir et uavhengig eksternt og selvstendig blikk på norsk polarforskning med anbefalinger som peker på alle delene av forskningssystemet. Den peker på at det er behov for bedre samordning og koordinering av forskningsfinansieringen fra departementene og Forskningsrådet, bedre koordinering av forskningen gjennom nasjonalt institusjonssamarbeid, og flere muligheter for enkeltforskeres tilgang til infrastruktur og prosjekt finansiering.

Evalueringen pekte også på at norsk polarforskning publiserer omtrent på linje med andre store polarforskningsnasjoner, men ga uttrykk for at vi burde ta en mer ledende og synlig rolle på enkelte felt. Samtidig understreket evalueringen at norsk polar­

forskning har mange oppgaver og roller utover faglig samarbeid og vitenskapelig publisering, der kunnskapsproduksjon og rådgivning av relevans for norsk ressurs­ og miljøforvaltning i våre polare områder står sentralt. Det kan være forskjellige oppfatninger om hvilke roller og oppgaver de enkelte institusjo­

nene skal ha, hvilke forventninger som bør stilles til dem når det gjelder internasjonal impact (synlighet) og faglig publisering, og hvordan forskningen og samarbeidet skal organiseres.

Publiseringsanalysen og noen resultater

Publiseringsanalysen er et dypdykk i polarpublikasjoner og en oppfølging av NIFUs kartlegging av norsk polarforskning og forskning på Svalbard (NIFU rapport 2015:37). NIFU­kartlegging fra 2015 viste at Norge er blant de største bidragsyterne til ver­

dens polarforskning, men at vi siteres sjeldnere enn andre store polarforskningsnasjoner. Kartleggingen viste også at

forskningsartikler fra Svalbard generelt er mindre sitert enn annen polarpublisering. Viktige årsaker er blant annet at:

• Svalbard­forskningen i større grad enn annen polarforskning publiseres i tidsskrifter med lavere siteringsrate (synlighets faktor).

• Et stort flertall av Svalbard­artiklene er basert på forskning fra enkeltlokaliteter på Svalbard, og andelen av slike lokale studier på Svalbard er høyere enn for norsk polarforskning for

øvrig. Forskning som baserer seg på observasjoner fra flere lokaliteter blir mer sitert enn forskning fra enkeltlokaliteter

• Siteringsgraden øker også med antall medforfattere, og det er verdt å merke seg at så mye som 43% av alle Svalbard­

artikler manglet internasjonalt samarbeid.

Publiseringsanalysen viser ellers blant annet at:

• Norsk polarforskningen er i stor grad preget av internasjonalt samarbeid. 73 % av artiklene har medforfattere fra andre land.

Norge er også overlegent størst når det gjelder publisering fra Svalbardforskning.

• Analysen viser at prosjekter finansiert av Forskningsrådet bidrar til høyrere siteringsgrad. Forskningsrådet, som repre­

senterer om lag 1/5 av polarforskningsfinansieringen i Norge, har bidratt med finansiering til 38 % av alle norske polar­

forskningsartiklene og en enda høyere andel (42 %) av de spesielt høyt siterte artiklene.

• Analysen bekreftet at forskere ved norske institusjoner også bidrar til flertallet av de spesielt mest siterte Svalbard­

artiklene.

Evalueringsrapportens konklusjoner og anbefalinger Evalueringsrapporten var gjennomgående positiv og imponert over bredden og kvaliteten i norsk polarforskning. Norske polar­

forskningsmiljøer er sterke både på talent, ressurser og infra­

struktur og har mange styrkeområder. Komitéen oppfattet også at polarforskningen i Norge har sterk politisk støtte og god finan­

siering, og mente det derfor også er potensiale for ytterligere å styrke effekten og få til bedre samordningen. Norske polar­

forskere produserer også resultater som ikke bare publiseres i fagfelle­vurderte tidsskrifter, men som også i stor grad kommer ut i konferansepresentasjoner og i offentlige og oppdrags­

relaterte vitenskapelige rapporter.

Følgende sentrale tema der norske polarforskningsmiljøer er ledende og Norge opplagt har store muligheter, fortrinn og ansvar ble trukket frem:

• Det arktiske klimasystemet: Norge har, på basis av sine store vitenskapelig og tekniske kapasitet, både mulighet, nasjonalt behov for og et internasjonalt ansvar med å bidra aktivt til å forstå og forutsi de store endringene i Arktis, ikke minst med Svalbard lokalisert midt i sentrum for energiutvekslingen mellom Atlanteren og Polhavet.

• Arktiske økosystem: Norge, med sine kommersielle interesser og ledende miljøer innen forskning på marine ressurser og marin teknologi, er godt plassert både geografisk, vitenskape­

lig og økonomisk til å gjennomføre et stort og mangfoldig program for å forstå hvordan marine organismer og økosys­

tem vil tilpasse seg til, utvikle seg og overleve i et raskt endren­

de og surere polhav.

• Det biogeokjemiske miljøet i Arktis: Norske forskere er sen­

trale bidragsytere til internasjonal forskning på karbonets kretsløp der arktiske prosesser representerer store potensielle bidrag, men forskningen her krever økte ressurser og bedre samordning nasjonalt.

Det industrialiserte/kommersielle Arktis: Evalueringskomiteen peker på behovet for økt fokus på koblingen mellom raske klimaendringer, kultur og samfunnsutviklingen i nord. Det er behov for sterkere vektlegging av forskning på konsekvensene av ny industriell virksomhet, transport, turisme og ressurs­

utvinning i Arktis, og norsk polarforskning har gode forutsetnin­

ger til å etablere forskningspartnerskap med industrielle aktører.

Komiteen mener vi bør være mer dristig og i første linjen i å adressere de raske endringene og ta leder ansvar for godt koor­

dinerte polarforskningsprogrammer med inter nasjonal deltakel­

se rettet mot å forstå og varsle store endringer i miljø­ og sam­

funnsmessige forhold.

I tillegg fremhevet evalueringskomiteen norske fortrinn innen glasiologi, isdynamikk og marine økosystemer i Antarktis, samt forskning på øvre atmosfære og havbunnsgeofysikk. Når det gjelder Antarktis pekte evalueringen på behovet for å videre utvikle og opprettholde et signifikant program av høy kvalitet.

Forskningsmiljøene fremhevet bedre og mer målrettet satsing mot disse utfordringene i sine innspill til evalueringen, og komi­

téen understreket at Norge bør ha en ledende rolle i utforming av vitenskapelige prioriteringer i både Arktis og Antarktis.

Evalueringen mente at vi kunne yte enda bedre og fungere mer samordnet. Det er store forskjeller mellom tilgang til finansier­

ing og infrastruktur, og prioriteringene kan synes for svake.

Norske polarinstitusjoner har forskjellige oppdrag og roller i forskningssystemet og statsforvaltningen. Det kan være konflikt­

fylt å både skulle utføre forskning av høy internasjonale interes­

se og kvalitet og samtidig levere kunnskap med sterke føringer av norsk politisk eller geografisk interesse. Uansett bør Norge ha større ambisjoner for vår polarforskning og være mer i forkant.

Evalueringskomiteen pekte på følgende utfordringer som kan bidra til bedre kvalitet og betydning:

• Finansiering, fragmentering og samarbeid: Det burde etableres et mer sammenhengende og effektivt polarforsknings­

program i Norge fremfor det fragmenterte systemet som eksisterer i dag. Dette ville etter komitéens mening kreve økt finansiering samtidig som at en større andel av polarforskningsmidlene konkurranseutsettes, og det bør etableres insentiver og meka­

nismer for bedre nasjonalt samarbeid og felles muligheter.

• Koordinering, kvalitet og betydning: Norge kan øke kvaliteten og betydningen av polarforskningen gjennom å etablere bedre koordineringsmekanismer i forskningsmiljøene, forankre en kultur for åpen datadeling, etablere en rekrutteringsstrategi og videreføre/styrke koblingen mellom miljøovervåkning og grunnleggende polarforskning.

• Rådgivning, strategi og prioriteringer: Forskningsmiljøene bør involveres mer bottom­up i å sette prioriteringer for norsk polarforskning, samtidig som det må bli mer åpenhet og lettere tilgang for forskere å delta. Eksisterende ”Policy for norsk polarforskning” ble oppfattet som lite prioriterende og det pekes på at Norge bør etablere en basis for prioritering og effektivisering av Antarktisforskningen. Evalueringen vektleg­

ger betydningen av å få på plass en plan for polarforskning og –utdannelse på Svalbard, med spesiell vekt på UNIS sin sentrale

rolle og Ny­Ålesund.

• Infrastruktur: Det bør etableres en tilgjengelig og åpen nasjonal koordineringsfunksjon for polar forsknings­

infrastruktur. De høye kostnadene innen polarforskningen til blant annet infrastruktur og logistikk må erkjennes og tas tilstrekkelig hensyn til i finansieringsstrategiene.

• Geografisk avgrensning: Forskningsrådets definisjon av norsk arktisk forskning (som i policy for norsk polarforskning) er kunstig skilt fra vår nordområdeforskning (de to nordligste fylkene, Svalbard med havområdene rundt) og bør endres i tråd med det som er gjeldende også internasjonalt og utvides for å bidra til økt, bedre og mer integrert forskning i nord.

Evalueringskomiteen anbefalte til slutt at det burde etableres en høyt forankret polarforsknings­komite med ansvar å implemen­

tere anbefalinger, identifisere ressursbehov, utfordre det norske polarforskningsmiljøet til å utarbeide nye gode produktivitets­

indikatorer for måling av forskningskvalitet og synlighet, og etablere effektive koordinerings og kontroll­mekanismer.

OPPFØLGINGSKOMITEEN: MANDAT OG SAMMENSETNING Bakgrunn for Forskningsrådets og institusjonenes oppfølging Forskningsrådet har et viktig strategisk ansvar for norsk polar­

forskning, og Stortingsmeldingen om norsk polarforskning allerede for 25 år siden (St.meld. nr. 42 1992–93) understreket behovet for bedre nasjonal samordning av ressurser, logistikk og planlegging. Norges historiske arv, naturgitte fortrinn og ledende posisjon som polarnasjon tilsier at vi må organisere oss godt, ha god rolleforståelse, tilstrekkelig finansiering, sørge for høy kvalitet i forskningen, og sikre fortsatt sterk politisk støtte.

Evalueringen og behov for oppfølging er drøftet på polardialog­

møter med sentrale norske polarinstitusjoner.

Forskningsrådet oppnevnte derfor en tidsbegrenset nasjonal komite (oppfølgingskomite) som først og fremst skulle foreslå tiltak på nasjonalt nivå der institusjonene forpliktet seg til å fremme norsk polarforskning som helhet.

• Oppfølgingskomiteen er norsk og satt sammen av 8­10 eksperter innen norsk polarforskning.

• Medlemmene er ledere og/eller forskningsledere fra sentrale norske institusjoner, og som også representerer mindre og spissere fagmiljøer.

• Oppfølgingskomiteens fagsammensetning gjenspeiler både naturvitenskapelig, humanistisk og samfunnsviten­

skapelig forskning, og både polarforskende universiteter, statlige forvaltningsinstitusjoner og miljøinstitutter er representert I komiteen

.

Oppfølgingskomiteen skal være balansert slik at den i best mulig grad dekker norsk polarforsknings viktigste fagdisipliner og temaer, og det bør være god kjønnsbalanse. Forskningsrådet pekte ut leder av komiteen og har fungert som sekretariat og observatør. Forskningsrådet har forventet at komiteens med­

lemmer søker å representere norsk polarforsknings interesser også utover sin egen institusjon, og at alle skulle være aktive i skrivearbeidet og formuleringene av sentrale anbefalinger.

Oppfølgingskomiteens medlemmer

Følgende personer oppnevnes av Forskningsrådet som medlemmer av komitéen:

• Kari Nygaard, Direktør, NILU – Norsk institutt for luftforskning, Kjeller (Leder)

• Jørgen Berge, Leder UiTs Polarforskningskomité, UiT, Tromsø

• Hanne Hvidtfeldt Christiansen, Visedekan for utdanning, UNIS, Svalbard

• Trond Dokken, Direktør, NORCE Klima, Bergen

• Tor Eldevik, Professor, instituttleder, Geofysisk institutt, UiB, Bergen.

• Grete Hovelsrud, Professor, Nord universitet, Bodø

• Geir Huse, Forskningsdirektør, Havforskningsinstituttet, Bergen

• Sveinung Løset, professor, prodekan forskning og innovasjon, NTNU

• Ole Arve Misund, Direktør, Norsk Polarinstitutt, Tromsø

• Brit Lisa Skjelkvåle, Instituttleder, Institutt for Geofag, UiO, Oslo

Tore Furevik (Bjerknessenteret) har fungert som stedfortreder for Tor Eldevik, og Jan­Gunnar Winther (NP) har fungert som sted­

fortreder for Ole Arve Misund på enkelte møter. Jan­Gunnar Winther har i tillegg bidratt med ekspertise som direktør for Senter for hav og Arktis i forbindelse med kapittelet om polar­

forskningen og næringslivet.

Oppfølgingskomiteen består således av 10 representanter for ledelsen av sentrale polarinstitusjoner i Norge, god kjønns­

balanse og med 6 Universiteter (UiO, UiT, NTNU, UiB, NORD, UNIS), 2 statlige forvaltningsinstitusjoner (HI, NP) og 2 forskningsinstitutter, hvorav ett konsern og ett miljøinstitutt (henholdsvis NORCE og NILU).

Mål og oppgaver for oppfølgingskomiteen

Komiteens oppgaver har først og fremst vært å fremme nasjonale interesser og således etterstrebe konsensus i sine anbefalinger.

Der det har forekommet forskjellige eller motstridende institu­

sjonelle interesser vil dette synliggjøres spesielt. Komitéen skal:

• foreslå oppfølgingstiltak på nasjonalt nivå med utgangs­

punkt i evalueringens anbefalinger

• gi råd til Forskningsrådet og departement

• identifisere hvordan institusjonene i samarbeid kan bidra til nasjonal oppfølging

• peke ut anbefalinger som allerede er fulgt opp eller som vurderes mindre relevant

• vurdere status og behov for rekruttering og involvering av unge forskere

• gi råd om strategi og utviklingstrekk fremover og peke på eventuelle virkemidler

Oppfølgingskomiteen er uavhengig av Forskningsrådet og skulle først og fremst gis mulighet til å legge frem felles nasjonale oppfølgingstiltak, men skal også vurdere egen institusjonell oppfølging og kommentere forslag de eventuelt mener er mindre sentralt. Det har vært forventet at komiteen innhenter synspunkter fra et representativt og bredere spekter av norske polarinstitusjoner, inkludert relevante store aktører fra nærings­

livet, i dialog med Forskningsrådet.

Oppfølgingskomiteen er spesielt bedt om å vurdere følgende eksempler på tema under de enkelte spørsmål:

• Hvordan få til bedre nasjonal koordinering av norsk polarforskning

• Hvordan oppnå bedre samordning av finansierings­

strømmene til polarforskningen

• Hvordan sikre bedre samordning, utnyttelse og tilgang til nasjonal forskningsinfrastruktur

• Hvordan styrke norsk Antarktisforskning

• Hvordan få til bedre kvalitet og synlighet på norske polar­ og Svalbardpublikasjoner

I tillegg har oppfølgingskomiteen arbeidet med:

• Nye utviklingstrekk og nasjonale behov innen polar­

forskningen

• Behov for oppdatert strategi for norsk polarforskning?

• Hvordan sikre rekruttering til Polarforskningen?

• Behov for etablering og oppgaver for et polarforsknings­

nettverk i Norge (jfr. tidligere punkt)

Oppfølgingskomiteen har også fritt kunnet diskutere tema og fremme råd som går videre enn spørsmålene angitt ovenfor, samt videreformidle eventuelle motstridende syn fra miljøene.

Komiteen skulle også se på hele det geografiske polarområdet, både Arktis og Antarktis, samt inkludere deler av Nordområde­

forskningen spesielt med tanke på humaniora og samfunnsfag og koblinger mellom Arktis og globale faktorer, inkludert spesielle utfordringer for Svalbard­forskningen. Dette gjelder også koblinger mellom polarforskning og andre geografiske, faglige og tematiske områder utenfor polarområdene, som for eksempel det bredere polarmarine feltet i hele Atlanteren, og geopolitikk, samfunnsutvikling og langsiktige trender utenfor polarområdene, men som i stor grad påvirker og tilbakekobler utviklingen og prosesser i polare strøk.

Oppfølgingskomiteens sluttrapport overleveres Forsknings­

rådets porteføljestyre for Klima­ og polarforskning til orientering, men styret skal ikke godkjenne rapporten. Komiteen skal i sin rapport gi råd både til departementene, Forskningsrådet og institusjonene selv, ha fokus på at det skal komme konkrete verktøy ut av arbeidet, og at det har bred forankring i forsknings­

miljøet.

Foto: Margrete Keyser

2

Foto: Margrete Keyser

PRIORITERING AV POLARFORSKNING INTERNASJONALT De dramatiske effektene av klimaendringene på naturmiljø og samfunn i polare områder påvirker ikke bare områdene selv, men har betydning for hele kloden. De store endringene i disse områdene vekselvirker også med klima og værmønstre på lavere breddegrader og gjennom endringer i storskala atmosfærisk­ og havsirkulasjon og fjernkoplinger i klimasystemet. Samtidig blir nye områder tilgjengelig for menneskelig aktivitet og nærings­

utvikling.

Eksempler på dette er marine ressurser og høstbare arter som flytter på seg som følge av endring i det arktiske isdekket og oseanografiske forhold som endrer økosystemenes sammen­

setning og tilgang på mat. Redusert havis åpner nye områder for utvinning av georessurser og transportveier mellom Europa og Asia, og mange land ser muligheter for økonomisk aktivitet.

Geopolitiske interesser utfordrer etablert internasjonal (hav)rett og konvensjoner i Arktis. Redusert havis i nord kan gi kaldlufts­

utbrudd i Sørøst­Asia, og endringer i isutbredelsen rundt Antarktis kan påvirke den asiatiske monsunen med konsekvenser for vanntilførselen for opp mot en milliard mennesker.. Endringer (vippepunkter) knyttet til stabiliteten til isbremmene i Antarktis kan føre til uforutsette og raske endringer i havnivå. De store endringene i havis, snødekke, permafrost, isbreer, havnivå og temperatur er godt dokumentert i IPCCs hav­ og kryosfære­

rapport (SROCC, 2019) og SWIPA­rapporten (AMAP 2017).

Antarktistraktaten fra 1959 ga grunnlaget for et omfattende internasjonalt samarbeid for vitenskapelig utforskning av Antarktis og havområdene rundt, og gjennom miljøprotokollen til traktaten som ble signert i 1991, pekes Antarktis ut som et verneområde viet til fred og vitenskap for fremtiden. Norge har, som mange andre land, en helårs forskningsstasjon, Troll i Dron­

ning Maud Land, og legger vekt på godt forskningssamarbeid med andre land. Forskningen skal gi ny kunnskap, støtte opp om konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser (CCAMLR) og samtidig bygge opp under norsk posisjon, politikk, forvalting og næringsaktivitet i området.

På 1990­tallet styrket mange land sin forskning i Arktis. Som følge av dette utviklet Svalbard og spesielt Ny­Ålesund seg som forskningsplattform for internasjonal polarforskning utover 1990­tallet, og 11 forskningsinstitusjoner fra 10 forskjellig land

har nå forskningsfasiliteter i Ny­Ålesund. Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) i Longyearbyen er en node for forskningsbasert undervisning med norske og internasjonale gjesteforelesere og studenter fra over 40 land. Svalbard er i dag et internasjonalt ledende samlingspunkt ikke bare for internasjonalt polar­

forskningssamarbeid og forskningsbasert polarutdanning, men også for de største klimaendringene man ser i Arktis, som følge av Svalbards lette tilgjengelighet og unike beliggenhet i kanten av den marginale iskantsonen (som trekker seg tilbake).

Internasjonale prosesser for å få frem forsknings­

prioriteringer

De siste årene har flere internasjonalt koordinerte initiativ engasjert de internasjonale polarforskningsmiljøene til å få frem forskningsprioriteringer knyttet til Arktis og Antarktis. Samtidig har flere land utarbeidet egne forskningsprioriteringer for sine polarforskningsprogrammer. Blant disse kan nevnes

• ICARP III (2015): Integrating Arctic Research – a Roadmap for the Future

• SCAR Horizon Scan (2014): Antarctic and Southern Ocean Science Horizon Scan

• EU­PolarNet (2019, 2020) – European Integrated Polar Research Programme + White Papers: Forslag til et europeisk polarforskningprogram basert på innspill og bearbeiding av 6 policy papers med prioriteringer for polarforskningen i Europa.

• Copernicus: Brukerkrav og prioriteringer mot “High Priority Candidate” jordobs­satellitter.

• GEOGRI: GEO Cold Regions Initiative

• AMAP: Arctic Monitoring and Assessment Programme

• AnMAP: Etablering av antarktisk AMAP Antarctic Monitoring and Evaluation Programme

• Decade of Ocean Sciences: Global Ocean Science Report og Norsk satsing under FNs havforskningstiår (Forskningsrådet 2020)

Politisk prioritering av polarforskning – de mange nye Arktiskstrategiene internasjonalt

For polarforskningen generelt gjelder at den både søker å besvare rent vitenskapelige og nysgjerrighetsdrevne spørsmål, samtidig som prioriteringen påvirkes av nasjonale forvaltnings­

behov og (geo)politiske interesser der ny kunnskap skal under­

støtte politikkutforming og gi legitimitet til tilstedeværelse. Po­

larforskningen gis ofte høy prioritet fordi den også har en sterk

“science diplomacy” rolle og således understøtter også andre politikkområder enn forskningen selv.

De åtte arktiske statene og medlemmene i Arktisk Råd (Canada, Danmark, Finland, Island, Norge Russland, Sverige og USA) har forskningsbehov som er påvirket av nasjonale behov for sikker­

het, nærings­ og samfunnsutvikling og forvaltning i sine land­, hav­ og nærområder. Land som ikke selv er arktiske stater vil bidra til den store globale kunnskapsinnhentingen om klima­

endringene og polarområdenes globale betydning, og legger samtidig stor vekt på internasjonalt samarbeid for å sikre en bærekraftig utvikling, med vekt på områdenes sårbarhet og muligheter for ressursutnyttelse og økt bruk. Geopolitikk spiller en økende rolle i politikkutformingen med tiltagende rivalise­

ring mellom de store økonomiene Kina, USA, Russland og EU og der Norge må balansere sine interesser på en best mulig måte.

For Norge er det viktig å ivareta samarbeidet med våre naboer, sørge for at havrett og konvensjoner blir fulgt, og at Svalbards status og traktatens anvendelsesområde ikke blir utfordret.

Norsk polarforskning i et internasjonalt perspektiv

Internasjonalt forskningssamarbeid spiller en viktig rolle i alle disse hensynene og understøttes av avtalen om internasjonalt forskningssamarbeid i Arktis, undertegnet av de åtte arktiske statene i 2017.

Vektlegging av forskning i de arktiske strategiene er stor. Noen land har etablert egne arktiske forskningsprogrammer (som Japan ARCs program), mange har fasiliteter på Svalbard/Ny­Åle­

sund med tilhørende portefølje av egne forskningsprosjekter, og flere og flere land bygger nå nye isbrytere i høy hastighet for å delta i forskningen i polhavet. Norge har, som vertskap for inter­

nasjonal forskning på Svalbard, et hovedansvar for å bidra til samarbeid om forskningen der og ikke minst sikre at forsknin­

gen er åpen og godt koordinert. Norge er kanskje den viktigste samarbeidspartneren for mange land fordi vi er lokalisert midt i hotspot­områdene for endringer i Arktis, er vertskap på Sval­

bard, har nasjonale polare forskningsprogram og stor kapasitet i forskningsinfrastruktur, forskere og institusjoner. Mange ønsker bilaterale avtaler med oss.

Et hovedspørsmål for norsk polarforskning er derfor hvordan vi skal prioritere og tilrettelegge for det internasjonale samarbei­

det og hvordan faglig kvalitet og tematikk skal balanseres mot andre strategiske hensyn. Flere og flere land etablerer sine ark­

tiske strategier der alle på forskjellige måter vektlegger betyd­

ningen av klimaforskning, internasjonalt samarbeid og bære­

kraftig utvikling i nord. Flere Europeiske land og land som Kina, India og Japan, Russland har etablert nasjonale forskningspro­

grammer i Arktis, med nye isbrytere og Svalbard som plattform for forskningen.

De mange Arktis­strategiene fremhever klima og miljø, bære­

kraftig utvikling og internasjonalt samarbeid. EU har fulgt opp sin arktiske strategi og har investert ca. 200 M€ i arktisk/polar forskning under H2020. EUs tenketank arbeider nå med innspill til EUs oppdaterte strategi. Noen land utfordrer det fredelige bildet og fokuserer også på geopolitikk og sikkerhetstruslene som følge av økt stormaktsrivalisering og kamp om ressurser. Av strategier kan nevnes:

EUs Arktiske Strategi (2015): Vektlegger 3 områder for EU forskning og interesser i Arktis.

• EPSC – Strategic Notes (2019): Walking on Thin Ice - A Balan- ced Arctic Strategy for the EU, innspill til ny oppdatert strategi fra EUs tenketank EPSC (European Political Strategy Centre).

• Kina – Arctic Policy (2018): En strategi som bla vektlegger internasjonalt samarbeid.

• Japan – Arctic Policy (2015): Forskning, bærekraftig bruk og internasjonalt samarbeid. Det foreligger innspill til revidering av strategien fra 2017.

• USA – Department of Defence Arctic Strategy (2019):

Fokuserer mye på sikkerhetstruslene og vektlegger kunnskap og overvåkning, operasjoner og internasjonal rett

• USA – Arctic Research Plan FY2017­2021: Fra Interagency Arctic Research Policy Committee of the National Science and Technology Council.

• Frankrike ­ France and the new strategic challenges in the Arctic (2019): Utfordrer internasjonal rett ved å hevde at Arktis ikke tilhører noen, men bør forvaltes felles, og legger også vekt på vern, fri navigasjon og klima.

• Tysklands Arctic Policy Guidelines (2019): Fokuserer også på den økte strategiske betydningen av Arktis, men selvfølgelig også på betydningen av tung forskningsinnsats.

• UK policy towards the Arctic ­ Beyond the ice (2018):

Understrekes betydningen av respekt, samarbeid og lederskap og prioriterer kvalitetsforskning, miljøvern og bærekraftig utvikling.

• Russland ­ State Policy of the Russian Federation in the Arctic towards 2020 (2009): Tunge nasjonale interesser i Arktis med sosial & økonomisk utvikling, fred & samarbeid, bevaring av økosystemene og den nordlige sjørute som nasjonal transportvei.

INTERNASJONAL KOORDINERING OG NASJONALE NETTVERK

Polarevalueringen identifiserer som en stor styrke at polar­

forskningen i Norge har mange aktører i form av universiteter, organisasjoner, institusjoner og firmaer, men at det er en svak­

het at klare prosesser for koordinering og samarbeid i vesentlig grad mangler. Det forslås derfor at Norge bør øke kvaliteten og effekten av sin polarforskning ved å utvikle koordinerende me­

kanismer, insentiver og metoder som utvikler og oppmuntrer til økt samarbeid og kopling av eksisterende nettverk, og gir økte muligheter for norske forskere til å prioritere områder hvor Norge kan utvikle og drive fremragende forskning.

Polarforskningen er avhengig av effektivt internasjonalt sam­

arbeid, og god koordinering av forskningen er nødvendig for å fremskaffe felles kunnskap om de store klima­ og samfunns­

utfordringene der polarområdene spiller en sentral rolle. Norge deltar aktivt i flere internasjonale komiteer som bidrar til koordi­

nering. International Arctic Science Committee (IASC) er en internasjonal organisasjon som har til målsetning å stimulere og tilrettelegge for samordning av alle former for arktisk forskning, og som derfor søker å samle det globale polar­

forskningsmiljøet. For Antarktis er det Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) som fyller tilsvarende rolle.

På Europeisk plan er European Polar Board (EPB) et forum for formelt samarbeid mellom europeiske polarinstitusjoner involvert i arktisk eller antarktisk forskning. Dette samarbeidet er de siste årene understøttet av det EU/H2020­finansierte koordinerings­ og støtteaktiviteten EU­PolarNet. EU­PolarNet har hatt som formål å bidra til koordinering av Europeisk polar­

forskning, utarbeide polarforskningsprioriteringer og et forslag til et europeisk polarforskningsprogram. Forskningsrådet er norsk medlem i EU­PolarNet og nominerer norske representan­

ter og betaler medlemskap i IASC og EPB, mens Norsk Polar­

institutt organiserer norske interesser i SCAR.

En rekke globale og regionale initiativer er etablert for å samordne internasjonal forskning, få frem felles forsknings­

prioriteringer og syntetisere kunnskap innenfor forskjellige

temaområder. Disse bidrar også til krav og koordinering og fokusering av nasjonale forskningsaktiviteter. Eksempler på dette er AMAP og CAFF (arbeidsgruppene under Arktisk Råd), SAON, Future Earth, SOOS, GOOS, GEO/GEOSS, IASSA etc.

IPCC­prosessen og WMO, særlig gjennom World Climate Resear­

ch Programme (WCRP) bidrar sterkt til koordinering av forsknin­

gen og peker på sentrale forskningsbehov og kunnskapshull.

Utforming av store jordobservasjonsprogrammer sterkt til prio­

ritering av forskningen, slik som Copernicus, ESA´s Climate Change Initiative, GEO Cold Region Initiative, EU&ESAs felles Polar Science Action Plan, NOAAs Arctic Action Plan osv. er eksempler på.

Koordineringen av polarforskningen nasjonalt er avhengig av hvor sentral og omfattende polarforskningen er, om det er store og tunge nasjonale aktører, hvordan finansieringen er organisert og hvor mange forskere og institusjoner som er involvert. Polar­

forskningen er organisert forskjellig i forskjellige land. Noen land har sentrale og nasjonalt finansierte polare forsknings­

institutter (som f.eks. Norge­NP, Tyskland­AWI, UK­BAS, Russ­

land­AARI, Kina­PRIC, andre har nasjonale logistikkoperatører (som f.eks. Frankrike­IPEV), noen har polarsekretariater (som Sverige­SPRS, Italias CNR­ISP­Institute of Polar Science), Polar Knowledge Canada er en føderal overbygning for polarforsknin­

gen med ansvar bl.a. for forskningsstasjonen i Cambridge Bay.

Finansiering av nasjonal forskningsinfrastruktur og laboratorier skjer gjennom nasjonale direktorater eller infrastruktur­

programmer som f.eks. i USA gjennom Departement of Energy (DOE) Climate and Sciences Division (CESD) eller Nasjonal finansierings ordning for forskningsinfrastruktur i Forsknings­

rådet. Flere land finansierer polarforskningen kun gjennom åpne konkurranseutsatte forskningsprogrammer (som Danmark­DAFSHE, USA­NSF­Office of Polar Programs). Norge har både statlige forvaltningsinstitusjoner med direktorats­

oppgaver, uavhengige institutter med overvåkningsoppdrag, og mange universitets­ og instituttmiljøer som konkurrerer om nasjonale midler til polarforskningsprosjekter. Flere land har etablert nasjonale nettverk for koordinering og formidling av sin polarforskning (som Canada­ArcticNet, USA­Arctic Observing Network, Island­Arctic Portal). Norske eksempler på dette er Arven etter Nansen og GoNorth.

For Norges vedkommende har vi tidligere hatt en nasjonal­

komité for polarforskningen som rapporterte til Forsknings­

rådets styre. Flere tunge polarforskningsinstitusjoner bidrar på forskjellig måter til koordinering av polarforskningen i Norge.

UNIS fungerer som samlende for utdanningssamarbeid på Svalbard, Svalbard Science Forum (SSF) har et mandat for samarbeid og koordinering av forskningen, og NP er vertskap for forskningen i Ny­Ålesund og koordinerer tilgang til nasjonal forskningsinfrastruktur som Troll og KPH. Det nasjonale klima­

modelleringsmiljøets samarbeid om den norske klimamodellen (NorESM) er i praksis en organisering og koordinering av nasjo­

nale modelleringsinnsats knyttet til det polare (som del av det globale). Flere institusjoner har de senere årene etablert lokale nettverk for sine polar­ og nordområdeforskere, slik som:

• UiTs polarforskningskomite

• UiOs Nordområdeutvalg

• UiBs Polarforskningsnettverk

• Framsenterets flaggskip og forskningsledergruppe

• Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning

• Nordområdesenteret, Nord universitet

Med andre ord det er mange små og store elementer som bidrar til koordinering, men vi har ikke et nasjonalt nettverk eller en formell nasjonal koordineringsfunksjon for polarforskningen i Norge, slik som klart identifisert som nødvendig i polar­

evalueringen.

Vi har nasjonale møteplasser for både arktisk og antarktisk forskning, som også i høy grad er internasjonale. Viktige møte­

plasser arrangert av Forskningsrådet er:

• Svalbard Science Conference: En stor internasjonal viten­

skapelig konferanse for Svalbard­forskningen som avholdes hvert annet år.

• Antarktis­seminaret: Blir nå arrangert ca. hvert annet år for norske polarforskere

• Polardagen: Ble arrangert tidligere nasjonalt, men er ikke videreført, erstattet av de to over

• Polardialogmøte: Forskningsrådets invitasjon til sentrale polarinstitusjoner ad hoc

Det er mange eksempler på internasjonale møteplasser for polarforskning og som dekker både vitenskapelige og mer politiske behov, der noen av disse er:

• Arctic Science Summit Week (ASSW), inkludert Arctic Obser­

ving Summit (AOS): Arrangert årlig gjennom IASC siden 1999

• SCAR Open Science Conference (OSP): Arrangeres hvert annet år ifm ATCM møter.

• Arctic Frontiers (Norge): Arrangeres hvert år og kombinerer forskning, næringsliv og politikk med relevans for Nord­

områdene og Arktis.

• Arctic Circle (Island): Årlig konferanse som kombinerer politikk, forvaltning og vitenskap.

• International Congress of Arctic Social Sciences (ICASS):

Arrangeres hvert tredje år som en flerfaglig internasjonal konferanse av International Association of Social Sciences in the Arctic (IASSA).

• Arctic Change (Canada): Arrangeres av ArcticNet hvert tredje år som en internasjonal flerfaglig konferanse

Forskningsrådet har et overordnet forskningspolitisk ansvar og har et eget mandat for koordinering og informasjon på Svalbard og er sekretariat for Svalbard Science Forum. Etablering og drift av nasjonal forskningsinfrastruktur bidrar også sterkt til samord­

ning av forskningen. Følgende bidrag til nasjonal koordinering fra Forskningsrådets virkemidler kan trekkes frem:

• Svalbard Science Forum (SSF), med virkemidler som Svalbard Strategic Grants (SSG ­ finansierer møteplasser, og Arctic Field Grants (AFG)

• Finansieringsordning for nasjonal/internasjonal forskningsin­

frastruktur (SIOS, INES, COAT, Arctic ABC mm.)

Utover dette er det også klart at et stort antall prosjekter og samarbeidsinitiativer bidrar til nasjonal, bilateral og inte­

rnasjonal koordinering av forskningen, slik som f.eks.

• Norsk­Russisk fiskerisamarbeid, omfattende og langvarig samarbeid innen fiskeriforskning siden 1958

• N­ICE 2015: Internasjonal deltagelse med innfrysing av Lance i isen nord for Svalbard

• Arven etter Nansen: Et eksempel på en nasjonalt “landslags­

prosjekt” ved bruk av KPH og flere andre forskningsfartøyer

• MOSAiC: Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate (MOSAiC)

• YOPP: Year of Polar Prediction –observasjonskampanjer for bedre værvarsling

• SAS: Synoptic Arctic Survey – koordinerte datainnsamling og tokt i polhavet 2020/2021.

• GoNorth: Geosciences in the northern Arctic – flerfaglig satsing i regi av 13 norske utdannings­ og forskningsinstitusjoner for utforsking av den norske delen av Polhavet.

• EU Beyond EPICA: Nytt stort internasjonalt koordinert iskjerne­bore­prosjekt i Antarktis

• EU Polar Cluster prosjekter: Bidrar til koordinering av europeisk polarforskning der ca. 24 prosjekter har stor norsk deltagelse.

• Belmont Forum Arctic CRA prosjektene: Internasjonalt utover Europa

NYE UTVIKLINGSTREKK INNEN POLARFORSKNINGEN Innledning

Global oppvarming forsterkes mot polområdene, hvilket fører til store endringer i alle deler av det polare klimasystem, fra atmosfæren til dyphavet. Særlig berørt er den frosne delen av jordsystemet, kryosfæren. Innlandsisen og de flytende isbrem­

mene rundt Antarktisk smelter i økende grad, mens polhavet i nord gjennomgår en forvandling fra et permanent islagt hav til et hav som ligger åpent deler av året. Likeledes ser vi økt opp­

varmning og tining av permafrost. Endringene som observeres i Arktis er dramatiske, og ingen steder er det observert større oppvarming og større reduksjon i isdekket om vinteren enn i norske områder, fra Svalbard og et stykke øst i Barentshavet. De monumentale endringene i kryosfæren utløser igjen et helt sett av effekter regionalt som potensielt forsterker endringer på global skala med tilhørende tilbakekoplingseffekter («feed­

backs»). Disse kan i ytterste konsekvens destabilisere klimasys­

temet gjennom såkalte vippepunkter («tipping points») og føre til betydelig større oppvarming og akselererende havnivåstig­

ning. De store klimaendringene vil også medføre store konse­

kvenser for økosystem, landskap og mennesker som lever i områdene. Økende skipstrafikk og andre industrielle aktiviteter i Arktis vil kunne gi en betydelig økt miljøpåvirkning og den relative effekten av disse kildene er større enn fra utslipp som skjer andre steder i verden. Det er avgjørende å forbedre kvanti­

Foto: Karoline Bælum

fiseringen av de relative bidragene fra forskjellige antropogene forurensningskilder for å gi et forsvarlig vitenskapelig grunnlag for bærekraftige løsninger og tilpasningsstrategier.

Både gradvise og mer plutselige endringer, og konsekvensene for natur og samfunn, står sentralt i dagens polarforskning nasjonalt og internasjonalt. Mens forskningen og kunnskaps­

behovet i Arktis er preget av stort fokus på effektene av mindre sjøis og overgangen fra et polart til et atlantisk klima, samt at avsmelting av landbasert is som fører til havnivåendring, har forskningen i Antarktis i større grad vært preget av kartlegging og utforskning snarere enn system­ og prosessforståelse. I til­

legg til økt fokus på innsamling av observasjoner på kontinen­

talskråningen og under isbremmene, legges det stor innsats i utvikling av numeriske modeller med høy oppløsning og kob­

ling mellom hav­ og isdynamikk. I Arktis setter isdekket i stor grad grensene for næringsaktivitet (f.eks. definisjon av iskant, fiske, transport, mineraler på havbunnen, turisme). Tidligere satt isdekket også betydelige begrensninger på kunnskaps­

innhenting i nord. Fortsatt utgjør isdekket en stor utfordring for kontinuerlige og helårlige studier i nord, men utviklingen av nye autonome observasjonsplattformer og økt bruk av forsknings­

fartøy med høy isklasse, har gitt betydelig mer kunnskap om biologiske, kjemiske, fysiske og geologiske forhold i polbassen­

get. Fokus på etablerte og potensielt nye høstbare arter og geopolitiske forhold generelt, inkludert statenes suverene rettig­

heter over ressursene på og i havbunnen, har i stor grad bidratt til denne utviklingen. Fremtidige endringer, inkludert mulighetene for økt aktivitet i Barentsregionen, er sterkt koblet til hav­

sirkulasjon. En bedre forståelse og evne til å framskrive og konkret predikere sjøisdekket vil være avgjørende for sam­

funnsutviklingen i nord, og vil være avhengig av kontinuerlig overvåkning av havstrømmer og istransport og samtidig videre­

utvikling av egnete prediksjonsmodeller.

Systemkunnskap og globale koblinger

Polarforskning kan karakteriseres gjennom en del særegenheter knyttet opp til både den geografiske avgrensingen og de spesielle klimatiske forhold som er gjeldende i polar strøk. I polarforsknin­

gens tidlige faser var den i stor grad preget av oppdagelser, ut­

forskning og kartlegging. For dyphavet i både nord og sør er dette fortsatt i noen grad gjeldende. Men Arktis spesielt er ikke et isolert geografisk område, snarere en integrert del av den globale oseanografiske og atmosfæriske sirkulasjon. Et karakte­

ristisk trekk ved utviklingen av polarforskning i nyere tid er der­

med også et stadig større fokus på sammenhenger og prosesser knyttet til lavere breddegrader. Dette gjelder ikke bare rent tradisjonell naturvitenskap, men også samfunnsvitenskap og humaniora, ikke minst som en direkte konsekvens av at polare områder i stadig større grad åpnes for menneskelig aktivitet og tilstedeværelse. Effektene av klimaendringer og andre menneskeskapte påvirkninger vil ha på økosystemer må stude­

res tverrfaglig i studier der tilførsel og eksponering kobles med nivåer og prosesser i biota, jord og vann. Her er effekten av den økende mengden av samvirkende miljøfaktorer på både enkelt­

arter og økosystem sentralt. Organiske miljøgifter er spesielt utsatt for transport og bioakkumulering i Arktis, og nyere studier

viser også at mikroplast kan transporteres gjennom atmosfæren over slike avstander.

Det har vært en økende erkjennelse av at særlig Arktis, men også Antarktis er tett integrert i det globale klimasystem.

Eksempelvis er de store vindsystemene og havstrømmene, særlig de nord­atlantiske stormbanene og den nordlige forlengelsen av Golfstrømmen, ikke bare bestemmende for hvor mye varme som transporteres inn i Arktis, men også for nedbør, næringssalter, og alle typer forurensning inkludert tungmetaller og mikroplast. Likeledes vil klimaendringene i Arktis, som inn­

befatter en kraftig oppvarming av atmosfæren, jordsmonnet og havet, og smelting av landis, permafrost og havis, påvirke de vertikale bevegelsene i atmosfæren og i havet, som igjen kan styrke eller svekke eller endre posisjonen til de store vindsystemene og havstrømmene. Det finnes mange slike eksempler på dyna­

miske tilbakekoblinger, f.eks. hvordan smeltevann kan påvirke Golfstrømmen eller varme i Barentshavet kan påvirke klimaet i Sørøst­Asia gjennom på påvirke Jetstrømmen i atmosfæren.

Det at «alt henger sammen med alt» i et komplekst samspill mellom ulike komponenter og områder i klimasystemet, hvor det ikke alltid er like enkelt å identifisere årsak og virkning, fordrer økt bruk av prosess­ og jordsystemmodeller for at sammenhengene skal forstås.

Samfunnsvitenskap i bred forstand Samproduksjon av kunnskap

Økt fokus på samproduksjon av kunnskap fra ulike kunnskaps­

systemer er et nytt utviklingstrekk som i økende grad favner deltakelse i forskning fra ulike aktører, næring, industri, urfolk og forvaltning. I polarforskningen er det blant annet fokus på ur­

folksperspektiver og problemstillinger rundt dekolonisering. Her ligger også spørsmål om hva forskning er, hvordan forskning defineres, samt for hvem man produserer forskning. Dette hen­

ger sammen med det tydelig uttalte behovet for å utvikle bedre måter å samprodusere kunnskap på, som også involverer for­

valtning. Når det gjelder urfolk og deltagelse og involvering i forskning så er det økt fokus på hvordan arktiske urfolk bedre kan være med på å definere, for dem, relevante problemstillin­

ger. Dette gjelder også forskningsspørsmål som må mobilisere samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige miljøer i en tverrfaglig diskusjon.

Effektstudier – Menneske, natur og næring

Behovet for en mer helhetlig økosystemforvaltning i forbindelse med beitenæringer og matproduksjon og matsikkerhet i Arktis er et nytt utviklingstrekk. Forskerne samarbeider med næringene for å forstå hvordan matproduksjon påvirkes av de samlede effektene av klimaendringer og menneskelig aktivitet. For eksempel så er samspillet mellom arter og naturmiljøet endret på grunn av inngripen i naturen og klimaendringene, og for å forstå dette samspillet så utvides forskningsfokuset til å se på sammenhenger mellom ulike fenomener og ikke ett og ett isolert. Dette er også relevant for å sikre god og tverrsektoriell forvaltning. Det er i økende grad mer forskningssøkelys på mat­

vareberedskap og biodiversitet knyttet mot utmarka, primær­

næringer, urfolk og lokalsamfunn. Menneske settes i økende

grad i sentrum, som utgangspunkt for forståelsen av sammen­

henger mellom arktisk natur og kultur. Det er en utvikling bort fra studier som tradisjonelt har sett på folk i Arktis mer som en del av naturen og mer natur­avhengig enn andre steder. Dette eksemplifiseres av urbaniseringen av Arktis som et voksende forskningsfelt, som adresserer blant annet at folk i nord er mer enn naturressursutnyttere.

Nye utviklingstrekk er også knyttet til de samfunnsmessige effektene av investeringer i økt industrialisering i Arktis. Det ser vi i de nye og utvidede handelsruter og havnevirksomhet, utvinning av naturressurser, økt turisme, og annen menneskelig aktivitet. Økt næringsaktivitet må ses i sammenheng med klima­

endringene og hvordan disse påvirker aktivitet og ferdsel. Det er interessant forskning knyttet mot effektene av økt investeringer i industrialisering, for byer og tettsteder. I lys av FNs Bærekrafts­

mål stilles det nye typer forskningsspørsmål om livsgrunnlaget i Arktis og om utviklingen som gjøres mulig ved at sjøisen trekker seg tilbake, om rettferdig omstilling.

Internasjonal politikk og forvaltning

Nye utviklingstrekk i norsk forskning innenfor internasjonal politikk har særlig rettet seg mot tre brede og til dels overlap­

pende temaområder, som er aktuelle både i Arktis og Antarktis:

Geopolitikk; global styring; og forvaltningen av naturressurser og miljø. Innenfor geopolitikk dreier forskningen seg om for­

holdet mellom stormaktene i Arktis, herunder balansen mellom konflikt og samarbeid og den voksende involveringen av nye aktører i nord, særlig Kina, men også andre asiatiske stormakter med interesse for arktisk skipsfart, energi og mineralressurser.

Involvering av geoøkonomisk og geopolitisk oppadstigende stater har også vært tema for deler av forskningen om global styring, som jo retter seg mot både regionale institusjoner som Arktisk Råd, Svalbardtraktaten eller Antarktissamarbeidet og globale organisasjoner og regelverk som er viktige i polar­

områdene, særlig Havretten og de ulike regimene som springer ut av denne. Internasjonal rettsutvikling er stadig mer sammen­

satt og foregår på flere nivåer og former, noe som er nødvendig for å sikre god styring, men som også trenger oppfølgning og forståelse. Betegnelsen global styring markerer samtidig at forskningen også retter seg mot ikke­statlige aktører, som urfolk­, industri­ eller miljøorganisasjoner, og hvilke roller disse spiller i etableringen, styrkingen og håndhevingen av internasjonale regler. Innen internasjonal ressurs­ og miljø­

forvaltning har nyere norsk polarforskning bl. a. dreiet seg om spørsmål rundt marine verneområder og om hvordan regionale fiskeriforvaltningsregimer er påvirket av klimapåvirkede bestandsendringer.

Tverrfaglighet

Et annet viktig utviklingstrekk for polarforskningen er en stadig sterkere fokus på tverrfaglighet. Dette er riktignok ikke et sære­

gent trekk for polarforskning, da dette for eksempel er fremhe­

vet som et spesielt satsningsområde for Ocean Science generelt gjennom FNs havtiår, men kanskje har det en ekstra dimensjon i polare områder knyttet opp mot behovet for å overvinne spesi­

elt utfordrende klimatiske og logistiske hindringer. På den ene siden krever som regel tilstedeværelse gjennom hele året en

fler­ eller tverrfaglig praktisk tilnærming for å kunne løse ut­

fordringer knyttet til is, kulde og mørke. På den andre siden vil store logistiske og kostnadsmessige investeringer være en sterk motivasjonsfaktor for å sikre at man utnytter investeringene mest mulig effektivt i bredden og på tvers av fagfelt. Store koordinerte pågående eller planlagte norske initiativ – med stor internasjonal deltakelse – som Arven etter Nansen, Go North og Synoptic Arctic Survey vitner om en pågående utvikling og prioritering i tråd med dette. Den pågående ekspedisjonen MOSAiC ledet fra AWI i Tyskland er et godt internasjonalt eksempel, og med god norsk deltakelse. Tverrfaglig forskning er høyst relevant for å forstå konsekvensene av klimaendringer på miljø og samfunn, og for å finne bærekraftige løsninger.

Helårlige observasjonssystemer og lange tidsserier

Observasjoner – «ground truthing» – er og vil forbli avgjørende for å beskrive polområder i endring. Dette gjelder både ut­

nyttelsen av historiske data og et stadig forbedret framtidig datagrunnlag. Fra et norsk perspektiv innehar Svalbard en unik posisjon og rolle som base for helårlige observasjoner av alt fra atmosfære, hav, is og terrestrisk miljø. Spesielt innenfor meteorologi og atmosfære inngår Arktis og Svalbard som en viktig brikke i globale overvåkningssystemer. Det er en forut­

setning at norske observasjoner samordnes med og knyttes til internasjonale og pan­arktiske system. Det er også en klar erkjennelse av at polare systemer ikke bare kan studeres i den lyse sommerperioden. Behovet for helårlige observasjoner forsterker fokuset på store kostnadskrevende og flerfaglige ekspedisjoner og ikke minst integrasjon av teknologi som fjernmåling og muliggjørende teknologi inn i prosjekter og programmer. For å sikre langsiktighet og kontinuitet bør sentrale nasjonale forskningsinstitusjoner som har særlig ansvar for overvåkning ha ansvar for kjerneaktiviteten (logistikk, instrumentering og dataflyt) knyttet til lange tidsserier.

Her skiller Arktis og Antarktis seg i stor grad fra hverandre.

Mens det i Arktis har vært en økende grad av forståelsen for betydningen av sesongmessige og helårlige observasjoner fra et vitenskapelig perspektiv, har det i Antarktis i flere tiår vært fokus på helårlige stasjoner. Men mens dette i Arktis har vært drevet av økende behov for data og en erkjennelse av at vinter­ og polar­

nattstudier er viktige for en helhetlig forståelse av økosystemene, er det i Antarktis i mye større grad vært fundert på geografisk isolasjon (logistikk) og geopolitikk. Organisert forsknings­

aktivitet som har fått muligheten til å drive langsiktig og sammenhengende gir innsikt med større robusthet, kvalitet og gjennomslag enn den som er mer kortsiktig og ad­hoc.

Kortsiktighet er generelt et problem for natur­ og miljøforskning, men i polområdene er den ofte spesielt kampanje­ eller ekspedisjonsdrevet (bl.a. av logistiske eller finansielle grunner).

Behovet for kontinuitet i polarforskningen, og en stor grad av tilpasning til de ulike faglige behov, er nå viktigere enn noen gang tidligere fordi polarområdene er i rask endring. Norge har gjennom sin sterke tilstedeværelse på Svalbard og flere tiår med avanserte målinger utviklet en unik infrastruktur med lange tidsserier som utgjør en viktig del av den globale overvåkingen.