I
Autoritet og avmakt
De romantiske fedrene Adam, Adrian og Johnny i Wergelands forfatterskap
Elin Stengrundet
Masteroppgave i nordisk litteratur
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium Universitetet i Bergen
Mai 2012
II
Forord
Henrik Wergelands tekster står for meg som Skabelsen, Mennesket og Messias sto for Bjarne Hamre i 1922: ”Man kan bli træt, men aldri kjed av den, man vil snart føle trang til at ta den frem paa ny. […] Et mægtigt kunstens galleri er det, hvor der maa arbeides og hvor man blir træt, men hvor belønningen findes i rikelig maal.”1 Arbeidet med denne oppgaven har bydd på mange utfordringer og noe frustrasjon, men kjedelig har det aldri vært. Tvert imot, i all hovedsak har det vært en glede.
Valget om å skrive om Wergeland var imidlertid ikke gitt av seg selv. Ser man vekk fra enkelte møtepunkter på 100-nivå, var han nokså ukjent for meg frem til november, 2010. Jeg vil derfor gi en stor takk til Jørgen Magnus Sejersted som foreslo Wergeland som emne, og tusen takk for kyndig og innholdsrik veiledning fra prosjektskissens skrøpelige start til oppgavens slutt – raus, positiv og med en smittende begeistring!
At året har vært flott, skyldes ikke bare Wergeland. Også sofakrokens (mer eller mindre) faste inventar er delaktig i dette. Sunniva, Malin, Øyvind, Marte, Ingrid E., Eline, Erlend, Øystein og alle dere andre, takk for mange hyggelige, morsomme, merkelige og inspirerende timer.
Sunniva, Malin og Øyvind, til dere vil jeg også si takk for alle helgene dere har tilbrakt på HF sammen med barnet og meg – dere har uten tvil gjort at savnet etter familie i nærheten har vært mindre enn man kunne anta.
Takk til mitt beleste søskenbarn, Siri Anne. Jeg var aldri i tvil om hvem jeg skulle spørre når det kom til korrekturlesing. Takk også til Anna som sto klar med åpne armer da mine egne språkkunnskaper viste seg å være utilstrekkelige. Takk til Øyvind og Øystein som har kastet sine kritiske blikk over flerfoldige utkast.
Jeg vil også sende en takk nordover og en østover til familiene som har stilt opp som barnevakter i en stressende tid.
Til sist vil jeg takke min kjære, lille familie. Til Bendik, tusen takk for at du har latt meg sveve rundt i det wergelandske univers så godt som uforstyrret de siste månedene. Jeg vil også takke deg for all hjelp underveis og for at du har vist så stor interesse for skriveriet mitt – det kan man ikke ta som en selvfølge. Til Tuva, takk for at du er til og takk for at du har strukturert hverdagen min på en eminent måte!
15. mai, 2012 Elin Stengrundet
1 Bjarne Hamre i Edda 1922, side 302.
III
Innhold:
1. Innledning ... 1
2. Romantikken: enhetlig eller mangetydig? ... 7
2.1 Den tidlige debatten: ett entydig eller et differensiert flertydig begrep ... 7
2.2 Mot en moderne romantikkforståelse ... 9
2.2.3 Dekonstruksjon: videreføring av naiviseringen ... 11
3. Perspektiver til lesningene ... 13
3.1 Sentrale motiver, men mangelfullt forskningsområde ... 13
3.1.1 Synliggjøre skjønnlitteraturens fedre ... 15
3.1.2 Å vektlegge tekstens ulike perspektiv ... 16
3.2 Tidligere forskning på romantikkens far-sønn-relasjon ... 18
3.2.1 Kurt Wais (1931): ”Romantikk: Pietätvoller Elternkult” ... 18
3.2.2 Horst Meller (1978, 1996): ”Aufmüpfigkeit gegen alles Patriarchalische”... 22
3.2.3 Wendell Stacy Johnson (1985): far-sønn-relasjonen i lys av bibelske strukturer .... 24
3.3 En foreløpig sammenfatning ... 26
3.3.1 Far i fokus – mor marginaliseres... 28
3.3.2 Kjønnsproblematikk i romantikken? ... 29
3.3.3 Mannlighet, umannlighet og avmaskulinisering ... 31
3.3.4 Menn som fedre: i et ambivalent spenningsfelt ... 32
3.4 Fiksjon og virkelighet: fedre i skjønnlitteraturen ... 35
3.5 Hva med morsfiguren? ... 36
4. Wergelands Cain og Adam... 38
4.1 Handlingsreferat ... 38
4.2 Wergeland versus Bibelen: familierelasjonene trer frem ... 40
4.3 Tidligere tolkningstradisjon ... 40
4.4 Cain i romantikken: mellom kontinuitet og opprør ... 44
IV
4.4.1 Diskusjonen rundt Wergelands SMM og påvirkningen av Byron ... 44
4.4.2 Johnsons lesning av Lord Byrons Cain. A Mystery (1821) ... 45
4.4.3 Wergelands Cain versus Byrons Cain ... 47
4.4.4 Oppsummering: En særegen versjon ... 54
4.5 Adam som farsfigur ... 55
4.5.1 Adam som far i syndefallet ... 55
4.5.2 Adam som far i fortellingen om Cain og Abel... 57
4.5.3 I spenningsfeltet mellom mannlighet og farsrolle ... 60
4.6 Adam: Et moderne individ i krise ... 62
5. Adrian i Wergelands blomsterstykke ... 64
5.1 Handlingsreferat ... 64
5.2 Tidligere tolkningstradisjon ... 66
5.3 Adrian som farsfigur ... 70
5.3.1 Fra prest til far – fra fjern til nær ... 70
5.3.2 Adrian under katastrofen ... 74
5.3.3 Adrians gjensyn med familien ... 77
5.3.4 Møtet med Jan van Huysum, blomstermaleren ... 80
5.3.5 Far-sønn-forholdet som noe spesielt? ... 82
5.4 Den sviktende far: et gjennomgangsmotiv ... 83
6. Johnny i Wergelands loshistorie ... 85
6.1 Handlingsreferat ... 85
6.2 Tidligere tolkningstradisjon ... 87
6.3 Losen Johnny Johnson som farsfigur ... 91
6.3.1 Rammen: Det lyriske jegets indre ... 91
6.3.2 Familierelasjoner: to forskjellige oppfatninger møtes ... 93
6.3.3 Losens historie: losen som far ... 95
6.3.4 Det farefulle ved avmaskuliniseringen ... 98
V
6.3.5 Losens holdning til Mary Ann, sitt barns mor ... 100
6.3.6 En melodramatisk historie ... 102
6.3.7 Losens historie: et ”täckminne” ... 103
6.3.8 Den problematiske slutten ... 107
6.4 Det problematiske slutten i lys av tilegnelsen ... 109
6.4.1 Historiens betydning for det lyriske jeget ... 110
7. Avsluttende betraktninger ... 112
7.1 Utviklingen i forfatterskapet ... 112
7.2 De biografiske koblingene ... 113
7.3 Sentrale motiver i Wergelands forfatterskap ... 116
7.4 Avrunding ... 118
8. Litteratur ... 120
Primærlitteratur ... 120
Sekundærlitteratur ... 120
Oppslagsverk: ... 126
Sammendrag ... 127
Abstract ... 128
1
1. Innledning
Henrik Wergeland (1808-1845) er den norske romantikkens store representant. Selv om navnet er velkjent for de fleste, er det likevel relativt få som har satt seg godt inn i forfatter- skapet. De som har gjort det, lar seg imidlertid begeistre og overbevise. Beveger man seg først i landskapet, er det, når sant skal sies, er det vanskelig å ikke la seg rive med i begeistringen.
Tar man forfatterskapets kvalitet og kvantitet i betraktning, er altså forskningstradisjonen sett under ett mindre enn man kunne anta. Enkelte områder er imidlertid godt representert, dette gjelder særlig mennesket, nasjonal-skalden og den romantiske idealisten Wergeland.
Det som etter mitt syn synliggjør rikdommen og kvaliteten i dette forfatterskapet, er at selv de av Wergelands tekster som omgis av en relativt stor forskningstradisjon, like fullt stadig inviterer til nylesninger. Som mange før meg, sier jeg meg slik enig i Aage Kabells bemerkning i starten av sin avhandling om forfatteren, nemlig at begrepet Wergeland ”[…] i alle livets forhold er en flertydig størrelse […]” (Kabell, 1956: 7). Utsagnet gjenspeiler seg i nyere antologier der en gjennomgående tone er at de ikke bare ønsker å bekjentgjøre relativt ukjente Wergeland-tekster, men de understerker også viktigheten av og muligheten for nylesninger av kanoniserte tekster.2 Mitt formål er først og fremst å kaste nytt lys over sentrale tekster i forfatterskapet, men jeg ønsker også å antyde at den tematikken jeg får frem i disse spiller en rolle i mindre kjente tekster. Dette vil jeg gjøre ved å undersøke farsfiguren og far-sønn-relasjonen som litterære motiv i Wergelands lyrikk. En systematisk undersøkelse av hvordan disse motivene kommer til uttrykk i lyrikken, mangler i forskningen.
Når man først søker etter farsfigurer i Wergelands lyrikk, dukker de påfallende ofte opp, både i det tidlige og i det sene forfatterskapet. Man finner flere tilfeller av konkrete fedre innenfor det lyriske verket. Farsfiguren som litterært motiv kan imidlertid også leses metaforisk der motivet blir uttrykt som ulike former for patriarkale autoritetsfigurer.
Forfatterskapet rommer mange slike metaforiske farsfigurer i form av konger, prester, Gud og lignende. At motivet opptrer ofte og er sentralt i Wergelands lyrikk, gjør i seg selv området verdt å undersøke. I denne avhandlingen er det de konkrete farsfigurene som er i hovedfokus, men en naturlig utvidelse av perspektivet ville vært å følge opp generelle eksempler på patriarkal autoritet.
Det er flere forhold som taler for mer spesifikt å vektlegge også far-sønn-relasjonen.
For det første utgjør også dette et sentralt motiv i Wergelands lyrikk. Et videre argument
2 Dette er mitt samlede inntrykk av innledningskapitlene i Jacobsen (2000), Kydland, Myhren og Ystad (2008) Lombnæs og Thon (2008) og Jager og Gujord (2010).
2
finner man i at i den grad romantikkens farsfigur har vært gjenstand for nærmere studier, er det med vekt på forholdet mellom far og sønn. I alle studiene som presenteres i denne avhandlingen, Wais (1931), Johnson (1985) og Meller (1978 og 1996), poengteres det at nettopp denne relasjonen utgjør et svært viktig motiv i europeisk romantikk. Å undersøke hvordan farskapet tegnes i lys av forholdet til sønnen, støttes i tillegg av det biografiske der forholdet mellom Wergeland og hans far, Nicolai Wergeland, blir beskrevet som et av ”[…]
de sjeldne i litteraturhistorien.” (Beyer, 1946: 99). Beyer sikter her til en tett relasjon mellom far, sønn og diktning, der Nicolai involverte seg i sønnens forfatterskap. Dette innebar også det offentlige forsvaret for Wergelands lyrikk.3 Når man så tar i betraktning at Nicolai var en sentral person i den kulturelle offentligheten og at denne involveringen i sønnens forfatterskap dermed ble noe alle kunne observere, gjør dette det nærliggende at denne far-sønn-relasjonen blir et sentralt tema i forfatterskapet, og at det også trenger inn i lyrikken. Det biografiske utgjør riktignok ingen stor del av denne avhandlingen, men samlet sett er det klart at far-sønn- relasjonen både kan og, etter min mening, bør inngå i studien. Avhandlingen er med andre ord en motivstudie av farsfiguren og far-sønn-relasjonen i Wergelands lyrikk.
I denne avhandlingen analyserer jeg tre verk av Wergeland. Bakgrunnen for utvalget er først og fremst at farsfiguren er sentral, og at det er en sterk relasjon mellom far og sønn (barn) i de vektlagte tekstene. Det er snakk om tre sentrale verk som på ulike måter utmerker seg i forfatterskapet, de representerer ulike perioder, og de dekker det også kronologisk.4
Det første verket jeg fokuserer på, er Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) (SMM).
Dette verket blir regnet som Wergelands hovedverk, også av dikteren selv. I de nyere litteraturhistoriene vektlegges verkets filosofiske aspekter. Sigurd A. Aarnes mener SMM rommer tre ideologiske elementer: platonske, bibelske og en politisk tendens (Aarnes, 2005:
238), mens Per Thomas Andersen fokuserer på naturfilosofien i verket og kaller verket som helhet for ”Wergelands flukt i den gåtefulle åndeverden […]” (Andersen, 2001: 184).
Forskning knyttet til dette verket vektlegger også ofte, men ikke alltid, de filosofiske ideene.
Flere større studier plasserer seg inn i denne tendensen, for eksempel Moen (1982), Myhren (1991) og Breien (1996). Unntakene som er sentrale i denne avhandlingen, finner man i hovedsak hos Langfeldt (1982) og Sejersted (2008).
3 Alle biografiene som ble utgitt i Wergelands jubileumsår, Storsveen (2008), Uthaug (2008) og Ustvedt (2008, gjenutgivelse), vektlegger hvordan Nicolai og Henrik står tett sammen i det offentlige når det kommer til Wergelands lyrikk. Et eksempel på dette finner man i Nicolais Retfærdig Bedømmelse af H.W.s Poesie og Karakter fra 1835, forsvarsskriftet for sønnens diktning, særlig Skabelsen, Mennesket og Messias (1830). Også i forskning knyttet til skjønnlitteraturen at Nicolai hadde innflytelse på Henriks litterære produksjon, se for eksempel Dvergsdal (2000: 89) og Langås (2004: 20).
4 En mer utfyllende presentasjon av resepsjonen kommer forut for hver lesning. Her vil jeg bare trekke frem hovedtendensene og enkelte sentrale verk studier, samt plassere mine egne lesninger i forhold til disse.
3
Det neste verket er Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) (BS). Dette verket blir i litteraturhistoriene omtalt som et hovedverk i nordisk romantikk og blir også hevdet å være
”[…] det viktigste ekfrastiske verket i vår litteratur.” (Karlsen, 2003: 21). Både i litteraturhistoriene og i resepsjonen vektlegges i hovedsak verkets metapoetiske sider. Aarnes beskriver BS som Wergelands kunstfilosofiske hovedverk som kom etter en nedtoning av det politiske engasjementet, og han mener Wergeland her utviser en ny bevissthet som kunstner (Aarnes, 2005: 238). Også Andersen betegner BS først og fremst som et kunstfilosofisk verk, men åpner i tillegg opp for at diktet også har et biografisk nivå (Andersen, 2001: 187). Av større lesninger i forskningstradisjonen, er det særlig Helland (2003) som representerer denne tendensen, og han suppleres av en rekke enkeltstående artikler. Like fullt finner man også her studier som åpner opp for andre sider i verket. Studier som er av større betydning for mine lesninger, finner man hos Michaelsen (1977), Dvergsdal (2002) og Bjørlo (2007).
Det siste verket jeg har vektlagt er Den engelske Lods (1844) (DeL). Dette verket var Wergelands største publikumssuksess i samtiden, men har fått lite omtale i de nyere litteraturhistoriene. Aarnes skriver bare at verket var en litterær suksess, (Aarnes, 2005: 241), mens Andersen nøyer seg med å nevne at det ble skrevet på Wergelands sykeleie (Andersen, 2001: 185). Denne mangelen på omtale gjenspeiler seg i resepsjonen. I den grad verket representeres i wergelandforskningen, er det med hovedvekt på de vakre naturskildringene verket rommer, men igjen er det unntak. Her representerer unntaket den mest omfattende lesningen, nemlig Wang (1997) som vektlegger diktets samfunnskritiske sider.
Som en generell tendens i resepsjonen, kan man si at det hovedsaklig legges vekt på de idealistiske og tradisjonelt universalromantiske nivåene i verkene. Gjennom min egen tilnærming, en motivstudie av farsfiguren og far-sønn-relasjonen, finner jeg imidlertid at verkene også rommer en annen sentraltematikk som peker mot noe aktuelt. De peker mot ideologiske og kulturelle problemer i samtiden som i mine lesninger er knyttet til til kjønnsideologi og familieproblematikk. Samtidig finner jeg også en mer privatisert undertone, der disse områdene får et mer individualisert og til dels biografisk preg. Et hovedmoment i min avhandling er med andre ord at en lesning med vekt på farsfiguren peker mot det jeg vil kalle et mer realistisk nivå i lyrikken og tilsvarende bort fra det idealistiske nivået og nyplatonske tanker om kunst, skjønnhet og sannhet som så ofte blir vektlagt i resepsjonen.5 Dette er et gjennomgående trekk i alle verkene, altså selv i de to førstnevnte som regnes som
5 Selv om jeg med min tilnærming fjerner meg fra det idealistiske, vil jeg påpeke at farsmotivet kan leses i en slik ramme. Breiens (1996) studie av SMM er et eksempel på en slik lesning. Jeg kommer nærmere inn på denne i analysen av SMM.
4
nettopp noen av de estetisk-idealistiske høydepunktene i Wergelands forfatterskap.
Avhandlingen handler i mindre grad om å sette motivene inn i en større litterær tradisjon, selv om også dette perspektivet berøres.
Motivasjonen for denne studien springer først og fremst ut fra ønsket om å forstå disse sentrale motivene i forfatterskapet, men underveis i arbeidet har jeg også lagt merke til at det er en mangel i forskningen på dette området. I den grad farsfiguren har blitt forsket på i norden, dreier det seg om forskning som tar utgangspunkt i et ønske om å nyansere et endimensjonalt og ofte negativt bilde av farsfiguren (Johansson, 2001, Forslid, 2006 og Lorentzen, 1998 og 2006c). Like fullt generaliserer disse studiene over det tidlige 1800- tallets, med andre ord romantikkens, farsfigur og er dermed med på å befeste et endimensjonalt bilde av denne som de selv i utgangspunktet er kritiske til.6 Lars Rune Waage (2007) skriver at stereotype farsfremstillinger i skjønnlitterære tekster kan og bør utfordres:
”Ved å gå enda tettere inn på farsframstillingene burde det være mulig å få fram andre bilder og andre nyanser.” (Waage, 2007: 437). Ved å nærlese Wergelands tekster med utgangspunkt i farsfiguren, bidrar jeg til å nyansere stereotype oppfatninger om romantikkens farsbilde. En overordnet tese i dette prosjektet altså at farsfigurene og far-sønn-realsjonen er sentrale i Wergelands lyrikk og at farsfigurene ikke kan sies å være verken endimensjonale eller entydig negative, men preget av tvetydigheter og spenninger.
Som nevnt innledningsvis, inngår Wergelands forfatterskap i romantikken. Ved å vektlegge spenninger i tekstene, fjerner jeg meg imidlertid fra en harmoniserende lesemåte i tråd med en estetisk-idealistisk romantikkforståelse. Dette betyr imidlertid ikke at at jeg ikke regner Wergeland for å være romantiker. Tvert imot ser jeg han som en betydelig representant for den norske romantikken, men da for en form for romantikk som er sammensatt og flerdimensjonal. Til grunn for mine egne lesninger ligger med andre ord en romantikk- forståelse som åpner opp nettopp for dette dynamiske i den romantiske teksten. En slik forståelse finner man hos Jerome McGann. I kapittel to gir jeg en kort oversikt over diskusjonen omkring romantikkbegrepet og gjør nærmere rede for McGanns syn.
I kapittel tre presenterer jeg perspektivene til lesningene mine. Presentasjonen kan sies å være todelt. Først gjør jeg rede for tidligere forskning på romantikkens farsbilde. Et fellestrekk ved studiene er at de tar utgangspunkt i far-sønn-relasjonen sett fra det sønnlige perspektivet, og samlet sett gir denne tidligere forskningen en fin innfallsvinkel til å lese sønnlige perspektiver som er sentrale også i Wergelands lyrikk. Likevel er den ikke dekkende
6 Generaliseringene presenteres nærmere i kapittel 3.
5
for mitt studie. For det første er ikke det sønnlige perspektivet enerådende hos Wergeland, og i noen verk trer også far-sønn-relasjonen tilbake for farsrollen. Det er i disse tilfellene kjønnsideologien og den tilhørende familieproblematikken kommer til uttrykk i de vektlagte verkene. For deler av mine egne lesninger er derfor mannsrolle-konteksten mer talende enn romantikk-konteksten. I den andre delen av presentasjonen knytter jeg meg altså til kjønns- forskningen. Jeg vier likevel relativt stor plass til den tidligere forskningen på romantikkens far-sønn-forhold, fordi utgangspunktene for studiene spiller inn også på Wergelands farsbilde, og fordi studiene bidrar til å plassere Wergeland inn i romantikk-tradisjonen når det kommer til bruken av farsfiguren og far-sønn-forholdet som motiver i lyrikken.
I kapitlene 4-6 følger så lesningene. Jeg har allerede nevnt at det er grunnleggende fellestrekk i hvordan motivene behandles i de vektlagte verkene: fedrene er sentrale og det er en sterk relasjon mellom dem og utvalgte barn. Et videre gjennomgående trekk finner man i at det er en spenning i den sterke relasjonen, som fører til brudd mellom far og barn, der barna forsvinner mens faren alltid blir stående igjen alene. Slik blir det en særegen dynamikk mellom nærhet og avstand i relasjonen. Det er også et fellestrekk at kjønnet på ulike måter spiller inn i denne dynamikken.
I Wergelands voldsomme kosmologi SMM, har jeg snevret inn fokuset til fortellingen om Adam og Eva og sønnene Kain og Abel. SMM har en bibelsk ramme som gjør at far-sønn- problematikken i utgangspunktet får en mytologisk fremstilling. I Wergelands versjon er fortellingen imidlertid personliggjort, og jeg finner et realistisk nivå i denne fremstillingen som knytter det hele til familiepsykologi med individualiserte karakterer. I denne lesningen viser jeg hvordan Adam fremstår som en fjern og sviktende farsfigur for Kain, og videre at nettopp avstanden i far-sønn-forholdet er av stor betydning for det første brodermordet, noe som så fører til brudd i relasjonen. Til tross for at Kains sønnlige perspektiv er mest fremtredende i verket, følger jeg Waages oppfordring, og går også nærmere inn på Adam for å finne ut hvorfor han er fjern. Her viser jeg hvordan den sviktende farsfiguren han er, til en viss grad skyldes en vanskelig posisjon mellom et mannlighetsideal og farsrollen.
Det neste verket, BS, skiller seg fra SMM på flere måter. For det første trer far-sønn- relasjonen tilbake for far-barn-relasjonen, og for det andre er kjønnsproblematikken mindre fremtredende. Dette verket er også resepsjonsmessig et unntak, da den mest sentrale farsfiguren her, Adrian, har blitt kommentert relativt ofte. Min egen lesning sammenfaller på noen punkter med den øvrige resepsjonen. I likhet med tidligere forskning viser også jeg frem en i utgangspunktet fjern far som utvikler seg til å bli en angrende, nær far. En forskjell i tilnærmingen er at jeg i større grad går inn på hvorfor faren i utgangspunktet er fjern, noe som
6
er knyttet til hans samfunnsrolle. Videre vektlegger jeg også bruddet i far-barn-relasjonen, noe som fører til at min egen lesning nyanserer det idealiserte bildet av hans utvikling. Siden bruddet kommer av at barna han forholder seg til er døde, får jeg slik frem at den angrende far på samme tid er en misforstående far, og dermed at omvendelsen til å bli en god far skjer for sent, og at han selv står med mangelfull innsikt. Min lesning fører med andre ord til et mer kritisk blikk på Adrian og den endelige forsoningen mellom far og barn. Til slutt viser jeg at farsfiguren kan leses som et gjennomgående motiv.
Det siste verket jeg analyserer, DeL, er preget av melodramatiske trekk, hvilket fører til at karakterene ikke er så individualiserte som i de øvrige verkene. En videre forskjell finner man i at far-barn-relasjonen trer litt i bakgrunnen for det overordnede kjærlighetsmotivet som preger farsfremstillingen i verket. Samtidig trer kjønnsproblematikken knyttet til farsrollen i forgrunnen. I dette verket viser jeg hvordan spenningene mellom farsrollen og mannsrollen er sentrale for verkets farsfigur, og hvordan det hele vanskeliggjøres ytterligere i sammenheng med mor- og kvinnerollen. Her spiller altså morsfiguren en større rolle enn i de foregående lesningene. Selv om kjønnsaspektet er det som er mest fremtredende i dette verket, finner man også i denne fremstilling en dynamikk i far- sønn-relasjonen. Her er det snakk om en ufrivillig distansert far som beveger seg mellom å være en fjern, lengtende og ensom far, til å bli en nær, men, etter eget syn, sviktende far som ender opp som barnløs. Det er nettopp kjønnsproblematikken som spiller inn på denne skjebnen. Jeg viser også hvordan farsfiguren er et samlende motiv i verket.
Etter disse lesningene følger avhandlingens avsluttende kapittel. Siden verkene dekker forfatterskapet kronologisk, ser jeg først på hvordan mine egne lesninger står til tidligere påståtte utviklingstrekk. Jeg ser på om oppfatningen av et ideologisk skille knyttet til politisk paternalisme har paralleller til mine lesninger, og så hvordan lesningene står til påstanden om at realistiske aspekter er en del av Wergelands sene forfatterskap. Videre antyder jeg de biografiske koblingene jeg mener å finne i mine lesninger. Det biografiske er altså ikke en del av selve analysene. Etter dette argumenterer jeg for påstanden om at farsfiguren og far-sønn- relasjonen er sentrale motiver i det lyriske forfatterskapet som sådan. Til slutt vil jeg argumentere for relevansen av nylesninger av Wergelands verk, slik min egen undersøkelse gir bidrag til tidligere romantikkforskning, til kjønnsforskningen, samt til debatten om Wergeland lar seg plassere inn i en tradisjonell romantikkforståelse. Det er nettopp debatten om romantikkens vesen jeg går nærmere inn på i det følgende.7
7Alle henvisninger til tekster av Wergeland, er til Henrik Wergeland: Samlede Skrifter. Trykt og utrykt, utgitt av Jæger, Seip, Koht og Høigård i perioden 1918-1940.
7
2. Romantikken: enhetlig eller mangetydig?
Romantikkens vesen har vært under debatt i lengre tid og det er fortsatt en aktuell debatt omkring denne termen.8 På den ene siden står oppfatningen om den enhetlige romantikken der romantikken blir sett med en klar idealistisk kjerne knyttet til dikting, natur og stil. På motsatt side står synet på romantikken som kompleks og mangetydig. En tidlig og velkjent debatt om dette forholdet utspiller seg mellom litteraturforskeren René Wellek og idéhistorikeren Arthur O. Lovejoy. Senere blir begge kritisert av litteraturkritiker og romantikkforsker Jerome McGann, og det er hans syn som ligger til grunn for min egen romantikkforståelse. Jeg vil først gjøre rede for den tidlige diskusjonen som McGanns artikkel springer ut fra. I debatten regnes Lovejoys essay ”On the discrimination of Romanticisms” (1924), som begynnelsen på
“[…] the growth of sceptisism about any solid conclusions on romanticism […]” (Peckham, 1951: 7). 9
2.1 Den tidlige debatten: ett entydig eller et differensiert flertydig begrep
Lovejoy skriver i artikkelen at mangfoldet av romantikkbeskrivelser har ført til at “[t]he word
‘romantic’ has come to mean so many things that, by itself, it means nothing.” (Lovejoy, 1924: 232). Selv mener Lovejoy at man ikke kan forene alle oppfatningene i ett og samme begrep og argumenterer for å snakke om romantikker i flertall for slik å kunne gripe de komplekse tankemønstrene som finnes i romantikken (Lovejoy, 1924: 235-236). Mulige fellesnevnere mellom de ulike romantikkene kan ikke sees som a priori, da de alle er å regne som svært komplekse og så forskjellige at de vanskelig lar seg forene:
When a Romanticism has been analyzed into the distinct ’strains’ or ideas which compose it, the true philosophic affinities and the eventual practical influence in life and art of these several strains will usually be found to be exceedingly diverse and often conflicting. (Lovejoy, 1924: 252).
I det senere essayet “Meaning of Romanticism for the Historian of Ideas” (1941) skriver Lovejoy at å se romantikken som harmonisk inter se og formet som en systematisk enhet, rett og slett er feil, og han forsvarer nok en gang differensieringen av romantikkbegrepet (Lovejoy, 1941: 261). Dette er Wellek sterkt uenig i.
8Et eksempel som viser hvor dagsaktuell debatt dette er, finner man i Henning Hagerups innlegg i Klassekampen 4. mars 2012. Hagerup argumenterer for den mangfoldige romantikken. Denne mener han ikke har kommet til sin rett i Norge, da tanken som råder heller er at romantikken representerer ”[…] selvopptatthet, sentimentalitet, ukritisk genidyrkelse, manglende bevissthet om litterære virkemidler, samt et generelt fravær av rasjonalitet og saklighet.” Dette mener Hagerup er et vrengebilde av romantikken som fører til at epokens litterære tekster ikke kommer til sin rett.
9 Debatten i seg selv har langt flere bidragsytere enn de jeg gjør rede for her. Min egen fremstilling står i gjeld til Silje Dregelids (2009).
8
I essayet ”The concept of Romanticism in Literary History” fra 1949, stiller Wellek seg i opposisjon til Lovejoy. Wellek hevder at hvis man undersøker europeisk litteratur som kaller seg selv romantisk eller blir definert som romantisk, finner man
[…] throughout Europe the same conceptions of poetry and of the workings and nature of poetic imagination, the same conception of relation to man, and basically the same poetic style, with a use of imaginary, symbolism, and myth which is clearly distinct from that of eighteenth-century neoclassicism. (Wellek, 1963: 160-161).
Som Wellek selv påpeker, har Lovejoy altså innvendinger mot dette synet. Gjennom å utføre en rekke litterære analyser, mener Wellek han kan slå fast at Lovejoy tar feil når han hevder at de ulike romantikkene er heterogene og essensielt antitetiske. Han mener tvert imot at alle romantiske tekster kan forenes under samme triade, nemlig “[…] imagination for the view of poetry, nature for the view of the world, and symbol and myth for poetic style.” (Wellek, 1963: 161). Wellek hevder videre at nettopp disse tre kategoriene ”[…] should be particularly convincing, since each is central for one aspect of the practice of literature” (Wellek, 1963:
161).
I den tidligere wergelandforskningen er det flere som mener lyrikken sprenger rammene til den harmonisk-idealistiske romantikkforståelsen Wellek representerer, og er slik også kritisk til harmoniseringstendensene som preger i resepsjonen. Et relativt tidlig eksempel finner man hos Dvergsdal (1991) som i sin studie av Wergelands første diktsamling, Digte.
Første Ring (1829), spør om ”[…] disse forskerne har lest diktene som harmoniserte uttrykk til tross for diktets helhetsuttrykk, og ikke på grunn av det.” (Dvergsdal, 1991: 8). Hun mener at man ved å utfordre slike etablerte forestillinger om romantikken, kan vise frem et større potensiale i hans tekster (Dvergsdal, 1991: 8).10 Også Erling Aadland uttrykker en slik resepsjonskritikk:
Fortolkerne har utfoldet en påfallende iver for å gjøre Wergeland til en harmonidikter og romantiker han ikke er. Det betyr ikke at Wergeland ikke er romantiker, og det betyr heller ikke at romantikkens selvforståelse ikke er harmoniserende, men det er den bare på et programmatisk plan. Tekstene sier noe annet. (Aadland, 2000: 46).
Disse tidligere lesningene viser at det er fruktbart å se Wergelands lyrikk i lys av en romantikkforståelse som går utover Welleks romantikkbegrep. Til grunn for mine egne lesninger ligger derfor en forståelse som åpner opp for det dynamiske i de romantiske tekstene. Jeg legger derfor vekt på McGanns, som opererer med ett inklusivt
10 Dvergsdals studie kan regnes som et bidrag til diskusjonen om romantikkbegrepet, da hun ønsker å ”[…]
antyde et mulig innhold til det.” (Dvergsdal, 1991: 9). I min egen avhandling ligger derimot et flertydig romantikkbegrep til grunn for lesningene.
9
romantikkbegrep, men som i tradisjonen etter denne tidlige debatten ser seg nødt til å utvide Welleks. Slik sett står han nærmere Lovejoy, men tar like fullt også tar avstand fra sistnevnte.11
2.2 Mot en moderne romantikkforståelse
McGann argumenterer som Lovejoy for den mangetydige romantikken. I boken The Romantic Ideology (1983) berømmer han Lovejoy for å sette ord på vanskelighetene knyttet til
romantikkbegrepet. Lovejoy står slik i motsetning til annen litteraturkritikk som McGann mener stadig lar ”[…] rigor and clarity […] to lapse in disuse.” (McGann, 1983: 18). Han er imidlertid kritisk til Lovejoys differensiering, slik det kommer frem i det senere essayet
”Rethinking Romanticism” (1992): ”Differences are so elaborated and insisted upon that we effectively abandon all hope of theorizing the phenomena. Instead we atomize, discriminating ever more particular forms within an enchafed but finally featureless romantic flood.”
(McGann, 1992: 738). I motsetning til Lovejoy som mener flertydigheten kommer til uttrykk som ulikheter mellom tekster og forfatterskap, det vil si ulike romantikker som samlet sett viser at romantikken er mangetydig, mener McGann at spenningene og konfliktene er å finne innenfor hver enkelt tekst.12
McGann opererer som nevnt med ett inklusivt romantikkbegrep, men er kritisk til Welleks definisjon av romantikken, da han mener teorien hans er for abstrakt, heuristisk og konseptuell.13 Han betegner imidlertid ikke Welleks ideologiske program som feil i seg selv fordi den er begrenset, men fordi “[…] it holds out against the possibilities of its own
limitations.” (McGann, 1992: 741). Gjennom Welleks imaginasjon/natur/symbol-triade evner man ikke å gripe det McGann mener ligger i de romantiske tekstene:
[…] romanticism is executed not as a prescriptive but as a poetical economy – a dynamic scene of evolving tensions and relationships, as in a family – its primal terms and data cannot lapse into a systematic rectitude. Romantic poetry, in short, constructs a theater for conflicts and interactions of the ideologies of romanticism. (McGann, 1992: 739).
11 Ikke alle som deltar i debatten etter Lovejoy og Wellek benytter seg av ett romantikkbegrep slik McGann gjør.For eksempel lanserer Asbjørn Aarseth et differensiert romantikkbegrep i boken Romantikken som konstruksjon (1985), med tanken om at ”[a]lle er potensielt til stede som aspekter av den samme kulturen, og ingen av dem utelukker noen av de andre. På denne måten blir romantikken en inklusiv og dynamisk konstruksjon som ikke behøver å fortrenge noen konstituerende del av periodens åndsliv.” (Aarseth, 1985: 251).
12 Her står McGann i gjeld til poststrukturalistiske retninger som nykritikken og dekonstruksjonen (McGann, 1992: 737).
13 McGann minner om at alle periodiseringer er konstruerte og at målet med romantikkstudier heller ikke bør være ”[…] the recovery of some lost originary cultural whole.” (McGann, 1992: 741). Forutsetningen må heller være ” […] that the object of study is volatile and dynamic -not merely that it (in this case, ‘the romantic period’) was an unstable and conflicted phenomenon, but that it continues to mutate as it is subjected to further study;
indeed, that its later changes are the effects of such studies.” (McGann, 1992: 741).
10
Det problematiske er med andre ord at Wellek ikke klarer å fange det dynamiske McGann mener ligger i romantikkens poesi og derfor blir det nødvendig ”[…] to think beyond the conceptual framework of Wellek’s syntetic theory.” (McGann, 1992: 736). Å få frem det dynamiske mener McGann man kan gjøre ved å studere romantiske tekster ”[…] from a Bakhtinian vantage, as a disputatious scene whose internal tensions re-present the strife of historical differentials and ideological conflict.” (McGann, 1992: 739).14
For McGann er det utelatelsen av Byron som viser at Welleks romantikkforståelse er for snever og derfor må utvides: ”Observed through a theory of romanticim like Wellek’s, Byron appears either a problem or an irrelevance.” (McGann, 1992: 737).15 Han understreker at det er et teoretisk problem og ikke et historisk, siden Byron ikke enkelt kan fjernes fra det historiske fenomenet. Wellek poengterer selv at Byron faller utenfor hans romantisk- idealistiske begrep (Wellek, 1963: 187). Når Morse Peckham lanserer kategoriene positiv og negativ romantikk, for slik å gjøre rom også for forfattere som Byron16, avviser Wellek også dette og fastholder utelatelsen:
A man who considers nature dead and inimical to man, who considers imagination merely a combinatory associative power, and who does not use symbolic and mythic devices is not a romanticist in the sense in which Wordsworth, Novalis, and Hugo are romantic. (Wellek, 1963: 200-201).
Wellek støttes her også av andre forsvarere av det enhetlige romantikksynet. Meyer Howard Abrams (1971) mener man ikke kan karakterisere Byron som romantiker, blant annet fordi han har en ironisk motstemme i sine tekster som bryter med det harmoniske: ”Byron, I omit altogether; not because I think him a lesser poet than the others but because he speaks with an ironic counter-voice and deliberately opens a satirical perspective on the vatic stance of his Romantic contemporaries.” (Abrams, 1971: 13).
Dette grunnspørsmålet som springer ut av debatten, om romantikken er harmonidyrkende eller lar sine harmoniske og idealistiske ideer stå fram i et mer eller mindre ironisk lys, her illustrert med de forskjellige oppfatningene av Byron, er viktig for min lesning av Wergeland. Det alle diktene i min avhandling har til felles, er forsoningen som skaper en
14 I likhet med Dregelid leser også jeg dette som en referanse til flerstemmighetsbegrepet (Dregelid, 2009: 36).
15 McGann mener også at en nærmere undersøkelse av romantikerne Wellek selv tar til inntekt for sitt standpunkt, ville utvist distinkte forskjeller i Welleks imaginasjon/natur/symbol-triade (McGann, 1992: 738).
16 Jf. Morse Peckham i artikkelen ”Toward a theory of Romanticism” (1951): “Postitive romanticism cannot explain Byron; positive romanticism is not enough. To it must be added the term ‘negative romanticism,’ […]
Briefly, negative romanticism is the expression of the attitudes, the feelings, and the ideas of a man who has left static mechanism but has not yet arrived at a reintegration of his thought and art in terms of dynamic
organicism.” (Peckham, 1951: 15). Peckhams innfallsvinkel kan for øvrig regnes som et forsøk på en forening mellom Lovejoys og Welleks syn (O’Neill og Sandy, 2006: 3).
11
tilsynelatende harmoni i det konfliktfylte. Jeg mener nettopp forsoningsideen hos Wergeland omgis av noe dynamisk, tvilende og lett ironisk reflekterende, og at det implisitt (mer eller mindre) ligger en kritikk av den naive romantiker i tekstene. Romantikkforståelsen som ligger til grunn i denne avhandlingen er derfor McGanns dynamiske begrep som åpner opp nettopp for spenninger, konflikter og vekselvirkninger i den litterære teksten. Ved å ta utgangspunkt i denne romantikkforståelsen, kan man nyansere fremstillingen av Wergeland som en naiv romantisk forsoningsdyrker.
Det er også verdt å merke seg at Wergeland kjente til Byron, og dermed også den ironiske og normutfordrende siden av romantikken.17 Dette blir da også særlig tydelig i delen av forfatterskapet som er skrevet under pseudonymet Siful Sifadda. I forfatterskapet finner man like fullt mange idealistiske og typiske wellekske posisjoner, og særlig i diktverkene i denne avhandlingen som blir regnet som noen av de idealistisk-estetiske høydepunktene i forfatterskapet. Imidlertid har flere i forskningstradisjonen rundt verkene funnet at heller ikke disse ukritisk lar seg plassere inn i Welleks program.18
Mine egne lesninger viser imidlertid ikke frem en ironisk negering av de Wellekske kategoriene i seg selv. Det mine lesninger viser, som nevnt innledningsvis, er at diktverkene også inneholder en annen sentraltematikk som peker vekk fra det idealistiske. Spesielt for SMM og DeL påviser jeg ingen spenning i det idealistiske, men heller at også det realistiske utgjør en vesentlig side i verket. I BS mener jeg derimot at min lesning skriver seg inn i McGanns romantikkforståelse ved å fremvise en spenning mellom det realistiske og det wellekske romantiske. Dette kommer imidlertid ikke til syne i lesningen i seg selv, men gjennom en sammenstilling av min egen lesning og resepsjonens, finner man at diktverkets sentrale farsfigur i resepsjonen stilles i et idealisert lys, mens man med min innfallsvinkel finner at han også kan leses i et ironisk lys.
2.2.3 Dekonstruksjon: videreføring av naiviseringen
Også dekonstruksjonen står som motsetning til den romantisk-idealistiske tankegangen. I artikkelen ”Romantikken” (1998) trekker Henning Howlid Wærp frem litteraturteoretikeren Paul de Man som eksempel: ”Romantikken står for de Man i splittelsens tegn, den er de
17 Forholdet mellom Wergeland og Byron går jeg nærmere inn på i kap. 4.4.1.
18 I forskningstradisjonen knyttet til BS finner man en tydelige endring i lesemåte. Verket har to høydepunkt resepsjonsmessig, der lesninger etter Welleks program gjenfinnes på 1960- og 70-tallet. Fra 1995 tar flere fortolkere (mer eller mindre eksplisitt) avstand fra den harmoniserende tradisjonen, se Sætre (1995), Helland (2003), Schiedermair (2006) og Bjørlo (2008). I forskningen rundt SMM er det ikke mange som løsriver seg fra det harmonisk-idealistiske programmet, men eksempler finner man hos Langfeldt (1982) og Sejersted (2008). I resepsjonen til DeL er ikke dette et tema, så vidt meg bekjent.
12
utallige historier om disharmoni, om drømmen som ikke går i oppfyllelse.” (Wærp, 1998:
132-133). Han skriver videre at de Mans fokus ligger nettopp på ”[…] det som skurrer i tekstene […], ironi og allegori som […] åpenbarer en kløft, en ikke-samtidighet, i motsetningen til symbolets organisme-implikasjoner.” (Wærp, 1998: 133).19 Dekonstruksjonen og Paul de Man har vært viktige for gjenoppdagelsen og problematiseringen av romantikken. Det er imidlertid en prinsipiell forskjell mellom McGann og dekonstruksjonens forståelser, nemlig om det flertydige i teksten er noe romantikerne selv er bevisste på.
Wærp påpeker at innenfor dekonstruksjonen blir romantikkens tekster sett som en språklig krise der ”[r]omantikkens skriftpoetikk iscenesetter […] den umulige ambisjonen om å lukke kløften mellom tegnet og referenten.” (Wærp, 1998: 126). Slik blir ironien noe romantikerne selv ikke er bevisste på, men heller et resultat av at teksten i seg selv bryter sammen og avslører den ’falske bevisstheten’ (Wærp, 1998: 133). Dvergsdal er kritisk til en slik forståelse av den ubevisste romantiker. Hun skriver at selv om populære forestillinger om Wergeland, som for eksempel entydig naturelsker, har blitt problematisert i nyere forskning,
”lever […] naiviseringen av ham videre i nye skikkelser.” (Dvergsdal, 2000: 106). Hun trekker frem dekonstruktive lesninger som eksempler på en slik videreføring, da disse ”[…]
først og fremst synes å ta sikte på å vise ’dekonstruktørens’ overskridende refleksjonskraft i forhold til dikterens.” (Dvergsdal, 2000: 106). Som Dvergsdal skriver, yter ikke dette dikteren rettferdighet.
19 Eksempler på dekonstruktive lesninger av Wergeland finner man hos Sætre (1995) som altså leser BS, og ellers også hos Kittang (1989 og 1994).
13
3. Perspektiver til lesningene
I dette kapitlet gjør jeg i hovedsak rede for innfallsvinkler til mine egne lesninger. Først går jeg imidlertid nærmere inn på forskningsfeltet knyttet til disse motivene, og gjør kort rede for noen muligheter for å synliggjøre skjønnlitteraturens fedre og far-sønn-relasjoner. I tillegg viser jeg til lesegrep som er nyttige for å nyansere tekstenes farsbilde. Som det vil fremgå av det følgende, er dette et forskningsområde preget av mangel, og det til tross for at motivene regnes som svært sentrale i litteraturen som sådan.
3.1 Sentrale motiver, men mangelfullt forskningsområde
Både i eldre og nyere forskning påpekes det at farsfiguren og far-sønn-forholdet utgjør sentrale motiver i skjønnlitteraturen. Selv om jeg i denne avhandlingen riktignok ikke tar utgangspunkt i psykoanalysen, er det likevel verdt å merke seg at far-sønn-relasjonen regnes som vesentlig også innenfor denne retningen. Allerede i 1926 understreker den østerriksk- amerikanske psykologen Otto Rank motivets hyppige forekomst i litterære tekster som har et psykoanalytisk utgangspunkt:
Der Kampf zwischen Vater und Sohn gehört, in verschiedener Intensität und Ausprägung, zu den meist benützten dramatischen Requisiten der Dichter aller Zeiten, deren künstlerische Entwicklung ja, wie sich immer unzweigdeutiger erweist, vom Ödipuskompläx ihren Ausgang nimmt. (Rank, 1926a: 179).
Rank viser videre hvordan motivet har betydning i tekster fra antikken og frem til hans egen samtid, deriblant historien om Svanhild og Jørmunrek i den islandsk-norske Volsunga-sagaen, samt flere stykker av Ibsen.20 Også utenfor psykoanalysen poengteres motivenes hyppighet i den eldre forskningen. I 1931 skriver den tyske litteraturforskeren Kurt K. T. Wais at far- sønn-forholdet frem til hans egen samtid ”[…] keineswegs selten dichterische Behandlung fand.” (Wais, 1931: IX). Disse tidlige observasjonene gjenfinnes i den nyere forskningen.
Litteraturviteren Helena Wahlström åpner sin studie New Fathers? Contemporary American Stories of Masculinity, Domesticity and Kinship (2010) nettopp med påstanden om at farsfiguren som sådan er ”[…] a figure that is ubiquitous in fiction […]” (Wahlström, 2010:
2).21 De samme bemerkningene finner man i forskning knyttet direkte til romantikken.
William Veeder (1986) hevder at farsfiguren er svært sentral i romantikken,22 og et fellestrekk
20 Rank synliggjør ogå hvordan far-sønn-forholdet er til stede i enkelte romantiske tekster i forbindelse med incest-motivet (se Rank, 1926b: 566-595).
21 Wahlström analysere amerikanske samtidsromaner og –filmer. Enkelte av poengene hennes er likevel overførbare til mine egne lesninger.
22 Veeder leser enkelte verk av Percy og Mary Shelley og påviser hvordan faren fremtrer som en sentral figur i deres diktning.
14
ved den tidligere forskningen på romantikkens far-sønn-relasjon er nettopp at de alle mener motivet spiller en vesentlig rolle i epokens skjønnlitteratur.
Selv om farsfiguren og far-sønn-relasjonen opptrer hyppig i skjønnlitteraturen, er dette likevel et forskningsområde preget av mangel. I 1931 skriver Wais at hans verk Das Vater- Sohn-Motiv in der Dichtung, er den første generelle presentasjonen av far-sønn-problemet i litteraturen (Wais, 1931: XIII). Så vidt meg bekjent finner man heller ikke i ettertid en slik studie av motivet. Mangelen på studier påpekes også i nyere forskning. 80 år etter Wais’
bemerkning, skriver Wahlström at farsfiguren, herunder også far-sønn-forholdet, er påfallende fraværende i litteraturvitenskapen (Wahlström, 2010: 2). Både Wais og Wahlström viser imidlertid til at far-sønn-relasjonen er sterkere representert i litterær forskning som har et psykoanalytisk utgangspunkt (Wais, 1931: XIII og Wahlström, 2010: 15, fotnote 6).23 Et tidlig eksempel er altså kapitlet ”Der Kampf zwischen Vater und Sohn” i Ranks Das Inzest- Motiv der Dichtung und Sage (1926a).24
I nordisk forskning har verken farsfiguren eller far-sønn-forholdet fått stor plass i litteraturvitenskapen. Litteraturviteren Torbjörn Forslid mener at det i det hele tatt er store hull når det kommer til maskulinitet og mannlighet generelt (Forslid, 2006: 13). I den grad disse feltene representeres i studier av skjønnlitteratur, er det i forbindelse med det moderne gjennombrudd eller enda nyere litteratur.25 For øvrig påpeker litteraturviter og kjønnsforsker Jørgen Lorentzen (1998) at i forhold til litteratur knyttet til moderniteten, har fokuset i større grad vært på kvinnen, mens ”[o]vergangen til et nytt mannlighetsideal […] er […] i svært liten grad beskrevet og drøftet i litteraturhistorien.” (Lorentzen, 1998: 20).26
Wahlström påpeker at faderskapsstudier er et felt i utvikling og at antallet studier øker hurtig. Imidlertid har disse som regel et sterkt empirisk fokus og representeres i størst grad innenfor fagfeltene sosiologi og historie (Wahlström, 2010: 18). Det er med andre ord store rom for studier av farsfiguren og far-sønn-forholdet i skjønnlitterære tekster som sådan.
Denne mangelen mener jeg altså gjenspeiler seg også i forskningen på Wergelands lyrikk. Så vidt meg bekjent er det ingen som tidligere har hevdet at farsfigurer er sentrale i hele forfatterskapet, men Dvergsdal (2000) har påpekt at farsfigurer, særlig konger og
23 Moderskapet, spesielt mor-datter-forholdet, er ifølge Wahlström langt sterkere representert innenfor litterære studier (Wahlström, 2010: 15, fotnote 6).
24 For flere eksempler på tidlige studier med psykoanalytisk utgangspunkt, se Wais, 1931: XIII-XIV. Det finnes også flere nyere studier med psykoanalytisk utgangspunkt, men disse har jeg sett vekk fra i denne avhandlingen, da jeg selv ikke har en psykoanalytisk vinkling på lesningene. Årsaken kommer jeg tilbake til i kapittel 3.3.
25 Se for eksempel Forslid (2006), Johansson (2001) og Lorentzen (1998).
26 Kjønnsperspektivet hos Wergeland har vært gjenstand for noen studier. De fleste studiene har hovedsakelig lagt vekt på kvinnesynet, se Langfeldt (1982), Langås (2004), Myhren (2008), men også mannlighet og kjønnsproblematikk er representert, se Sejersted (2008 og 2010).
15
keisere, er sentrale i Wergelands diktsamling Digte. Anden Ring (1834). Denne betraktning støttes senere av Leif Johan Larsen (2002: 129). Ingen av dem utdyper påstanden ytterligere.
Det er altså bare farsfiguren i BS som har fått en større plass i resepsjonen.
3.1.1 Synliggjøre skjønnlitteraturens fedre
Ulike forskere finner ulike årsaker til at dette området har blitt oversett i forskningen. Ifølge Wais ble far-sønn-relasjonen en del av litteraturkritikken først tidlig på 1900-tallet, selv om motivet ble hyppig fremstilt i litteraturen også tidligere. Oppdagelsen av problemfeltet mener han kom av to årsaker: For det første ble forholdet tematisert av Sigmund Freuds psykoanalyse og hans ødipuskompleks.27 Den andre årsaken finner man i ”[…] die Programmatische Rolle, die es in der modernen Literatur seit Kriegsbeginn zu spielen begann.” (Wais, 1931: IX). Imidlertid forsetter altså både far-sønn-relasjonen og farsfiguren å utebli fra forskningen også i tiden etter Wais.
Veeder mener årsaken til farsfigurens fravær fra litteraturvitenskapen ligger i en feministisk tradisjon som gjennom en vektlegging av moderskapet, har hindret farsfiguren å fremtre: ”Feminist theory with its recognition of the importance of mother has prevented any overrating of father. […] Feminist readings can, however, go too far in this direction. Mother can achieve such prominence that father is cast into shadows.” (Veeder, 1986: 365). Forslid, som i hovedsak skriver om mannsforskning generelt,28 stiller seg kritisk til en slik begrunnelse: ”Det är lätt för männen att anklaga kvinnliga feminister för partiskhet. Men det ligger även på männen ansvar att ta tag i dessa frågor, att interessera sig för manlighet och manlig identitet i dess skiftande former.” (Forslid, 2006: 13). Når det kommer til mannsforskning i litteraturvitenskapen i norden ser han heller feministiske perspektiv som hjelpende (Forslid, 2006: 19).
Jeg er både uenig og enig med Forslid. Jeg er ikke enig i at forskning på menn og faderskap bør ses som mannens ansvar, men mener som Lorentzen at det bør ses som et felles interessefelt. Prinsipielt fordi man bør skille mellom forskerens kjønn og forskningens objekt, men også fordi maskulinitetsforskning i tillegg til å synliggjøre menn og fedre, samtidig kan problematisere kvinner på nye måter (Lorentzen, 2006b: 121). Jeg er dog enig i at en slik studie kan hente mye fra feministisk kjønnsforskning. Når dette likevel ikke er tilfelle i denne avhandlingen, bunner det i at jeg har funnet nok innfallsvinkler innenfor romantikk- og
27 Jf. Sigmund Freuds Die Traumdeutung (1900)
28 Faderskapet utgjør imidlertid en så stor del av Forslids studie at han har blitt kritisert for ”[…] å betrakte farsrollen nærmest som synonym med mannsrollen.” (Waage, 2007: 437).
16
mannsforskningen som samlet sett utgjør det sosiologen Thomas Johansson (2001) mener er viktig for å synliggjøre fedre i litteraturen: ”Man måste […] synliggöra brott, motstridigheter och ambivalenser i diskursen om ’det manliga’” (Johansson, 2001: 173). 29
3.1.2 Å vektlegge tekstens ulike perspektiv
I den grad farsfiguren opptrer som forskningsobjekt i litteraturvitenskap knyttet til romantikken, er det som tidligere nevnt i forbindelse med far-sønn-relasjonen. Fenomenet i seg selv er ikke så merkelig, da det er gjennom barnet farsrollen skapes, slik også litteraturforskeren Aleida Assmann kommenterer det: ”Der Vater ist schliesslich Vater nur Kraft des Kindes, das ihn in seinem Vatersein allererst konstituiert und legitimiert.”
(Assmann, 1978: 48). Et fellestrekk ved studiene jeg senere presenterer, er imidlertid at samtlige tar utgangspunkt i sønnens perspektiv. Litteraturforskeren Wendell Stacy Johnson hevder at det sønnlige perspektivet forekommer hyppig i romantikkens skjønnlitteratur siden nettopp ”[…] the theme of filial relationships is [important] for the writers in the period”
(Johnson, 1985: 3, min utheving).
Dette ensidige perspektivvalget problematiseres i Valerie Sanders’ The tragic-comedy of Victorian fatherhood (2009). Sanders mener det ensidig sønnlige perspektivet har ført til feiloppfatninger rundt farsfiguren, da bildet er skapt av ”[…] youths who are too young and inexperienced to know what paternal responsibilities are.” (Sanders, 2009: 2). Hun tar utgangspunkt i den viktorianske far som har blitt forsket på både sosialhistorisk og litterært, men mener det ensidige perspektivvalget har skapt et negativt bilde av farsfiguren. Det er nettopp dette hun ønsker å nyansere gjennom sin studie:
The purpose of this study, however, is to dismantle the stereotypical image of the Victorian father, and to do so by changing perspective of which he is viewed. Because there is such a wealth of memoirs published by traumatized children, relatively little has been written about, or from, the father’s own position. (Sanders, 2009: 3).
Selv om dette ensidig negative farsbildet ikke gjenspeiler seg i forskning knyttet direkte til farsfiguren i romantikken, er 1800-tallets litterære farsbilde ofte utsatt for slike generaliseringer i den nordiske forskningen. Et eksempel finner man i Forslids Varför män?
(2006). Forslids utgangspunkt ligner Sanders’, da han mener det i historisk forskning har blitt skapt et negativt bilde av menn generelt. Gjennom lesninger av litterære verk, ønsker han å frembringe også de positive sidene for slik å unngå at ”manligheten demoniseras” (Forslid, 2006: 16). Når det kommer til 1800-tallets farsfigur skriver han imidlertid ikke annet enn at
29 Mye av mannsforskningen jeg forholder meg til, står imidlertid i gjeld til feministiske forskningstradisjoner.
17
”[…] sonens revolt mot en tyrannisk far är et viktigt motiv i 1800- och 1900-talens literatur […]” (Forslid, 2006: 54), og at det for sønnen omhandler ”[…] att göra upprör mot en sträng patriark och därigenom vinna självständighet.” (Forslid, 2006: 54). Han baserer seg altså bare på et sønnlig perspektiv og bidrar på den måten selv til å bygge opp om et negativt og endimensjonalt bilde av farsfiguren på 1800-tallet.30
Min intensjon i denne avhandlingen er ikke å skape et ”glansbilde” av farsfiguren og mine lesninger viser da heller ikke at farsfiguren nødvendigvis er positivt fremstilt i verkene.
Et mål er derimot å få frem at romantikkens litterære farsfigur ikke er endimensjonal, og der utgjør Sanders’ kritikk et nyttig lesegrep: å vektlegge ulike perspektiv gir en mer nyansert fremstilling av farsfiguren. I tillegg utvider jeg poenget ved å ikke bare sette farens og barnets perspektiv opp mot hverandre, men også vektlegge andre sentrale syn på farsfiguren og leser disse som korrektiver til farens eget blikk.31 Dette kommer av at det ikke alltid er snakk om farens direkte perspektiv, men også at faren står i fokus for fortellerens perspektiv. For de diktverkene jeg baserer meg på, er det i det hele tatt nødvendig å vektlegge andre perspektiv, da det i hovedsak bare er i SMM at sønnens perspektiv kommer til uttrykk.32 I BS og DeL er det i motsetning primært et faderlig perspektiv. Allerede her kan man altså finne et element som ifølge tidligere forskning på farsfiguren i romantikken skiller Wergeland fra andre forfattere: det gis et farsperspektiv i verket i seg selv.33 Samlet sett reflekterer dermed Wergelands verk selv at far-sønn-relasjonen kan og må oppfattes fra begge posisjoner.
Et element som følger med når perspektivet i de ulike verkene i denne avhandlingen endres fra sønn til far, er at i noen tilfeller trer far-sønn-relasjonen tilbake for tematisering av farsrollen. I enkelte tilfeller fører dette med seg at barnet i seg selv ikke får så stor oppmerksomhet, slik også Wahlström kommer frem til i sine studier av farsfiguren: ”[…] the child is more of a prop than a character in the narrative, a necessary condition for representing
’new’ fathering, and for stressing the father’s own reflections upon fatherhood.” (Wahlström,
30 Dette gjelder ikke Forslids lesninger av nyere litteratur. Et eksempel er hans lesning av far-sønn-relasjonen hos Guillous Ondskan (1981) der han finner et ”mer försonande bild av faderns förhållande til sonen”, nettopp fordi han ser relasjonen også fra farens perspektiv (Forslid, 2006: 90).
31 Det finnes flere studier av farsfiguren på 1800-tallet der dette lesegrepet tas i bruk, blant annet Markussen som i farsportrettet av Sjur Gabriel leser både morens og barnas perspektiv som korrektiver til farens eget blikk (Markussen, 2005: 91). Jeg kommer tilbake til Markussen senere. Et annet eksempel finner man i Alexander Fischers motivstudie av far-sønn-forholdet i fransk litteratur på 18- og 1900-tallet. Fischer har et bredt perspektiv, ”135 Autoren, 217 Titel”, og gjør slik rede for generelle tendenser i den franske litteraturen (Fischer, 1963: 2). Også han benytter seg av ulike perspektiv, oftest sønnens og farens, i farsportrettene.
32 Sønnlige perspektiv finnes også i de andre verkene, men disse er ikke så tydelige og sentrale som i SMM.
33 Sanders påpeker som sagt en lignende mangel i viktoriansk litteratur og at hun baserer seg derfor på brev og ikke skjønnlitterære tekster (Sanders, 2009: 3). Farsperspektivet ser imidlertid ut til å bli mer fremtredende i senere litteratur, spesielt i forbindelse med det moderne gjennombruddet der særlig kjønnsforholdet ble satt under debatt (jf. Lorentzen, 1998: 17). Et typisk eksempel er Strindbergs Faderen (1887).
18
2010: 138). At farsperspektivet i større grad åpner opp for refleksjoner rundt farsrollen og mannligheten, finner også Jørgen Lorentzen (1998) i sin analyse av Strindbergs Faderen (1887).34 Han vektlegger verkets farsperspektiv og finner at fokuset blir: ”Hvem er han som mann, og hvordan forsøker han […] å ivareta sin mannlighet innad i familien?” (Lorentzen, 1998: 146). Også i mine lesninger vil det vise seg at når en følger farens perspektiv, er det i større grad slike spørsmål som åpner seg enn selve relasjonen mellom far og sønn. Som nevnt innledningsvis er derfor deler av mine egne innfallsvinkler til lesningene knyttet opp til kjønnsforskningen. Før jeg går nærmere inn på dette, presenterer jeg tidligere forskning på romantikkens far-sønn-relasjon.
3.2 Tidligere forskning på romantikkens far-sønn-relasjon
Som hos Wergeland, gjenspeiler mangelen på forskning seg også i romantisk litteratur som sådan, ifølge Veeder (Veeder, 1986: 365). Studiene man finner utgjør imidlertid interessante innfallsvinkler som samlet sett viser potensialet i studier av Wergeland. Forskningen består av en generell presentasjon av motivet gjennom tidene i lys av tidsånden (Wais, 1931), ett større verk som leser motivet opp mot bibelske strukturer (Johnson, 1985), og to artikler som vektlegger tradisjonsbakgrunnen for motivet (Meller, 1978 og 1996). De enkeltstående artiklene omhandler først og fremst utvalgte diktere og diktverk, men det gis også noen generelle betraktninger av farsbildet i romantikken, og det er disse jeg vil trekke frem her.
3.2.1 Kurt Wais (1931): ”Romantikk: Pietätvoller Elternkult”
Wais’ lesninger av far-sønn-motivet bunner på mange måter i en kritikk av psykoanalysen.
Han tar utgangspunkt i faktiske far-sønn-konflikter som han mener Freud-skolens tilhengere alltid setter i sammenheng med incest-motivet ”[…] da der Vater ja immer nur als Rivale um den sexuellen Besitz der Mutter gehasst werde.” (Wais, 1931: X). Disse seksuelle impulsene mener Wais forekommer heller sjelden i litteraturen, da konfliktene i langt større grad bunner i at ”[…] der Sohn den Vater keineswegs hasst, weil er Mann, sondern weil er alt ist […]”
(Wais, 1931: XI). Wais mener derfor at far-sønn-konflikten bør settes i sammenheng med en
”weltanschaulichen ’politischen’ Konlikt” og argumenterer for motivets sammenheng med tidsånden (Zeitgeist) (Wais, 1931: XI). Wais’ mål er å vise hvordan motivet endrer seg i ulike
34 Lorentzen har et lignende utgangspunkt som Sanders, da han hevder at fokuseringen på andres perspektiv på faren i verket har ført til en tilsløring av hva som egentlig skjer med rittmesteren, og det selv om tidligere forskning oftest har hatt faren som hovedgjenstand for analysene (Lorentzen, 1998).
19
tidsperioder, og dermed at far-sønn-relasjonen ikke alltid forholder seg på samme måte slik psykoanalysen legger til grunn.
For den generelle karakteristikken av far-sønn-motivet i romantikken tar Wais utgangspunkt i at romantikken var en revolusjonær periode, noe som førte til opprør mot forrige generasjons oppfatninger: ”[…] [W]o Revolution sei, sei auch Pietätlosigkeit.” (Wais, 1931: 42). Den forrige generasjonen, de revolusjonære fra 1789, var ”pietätlose” i sitt opprør mot tidligere generasjoner. Ifølge Wais ga dette derfor utslag i at romantikerne ”[…] eben aus Reaktion gegen diese pietätlose Periode pietätvoll zu sein sich bemühten. Das ’Revolutionäre’
an ihnen war, dass sie im Gegensatz zur Revolution von 1789 konservativ waren […]” (Wais, 1931: 42-43). Karakteriseringen av romantikerne som konservative og dermed ærbødige overfor farsfigurene lar seg imidlertid vanskelig overføre til Wergeland. Den forrige generasjonen for Wergeland var Eidsvollgenerasjonen, som også Wergelands egen far var en del av.35 Denne generasjonen opererte i revolusjonær ånd i tradisjonen etter den franske revolusjonen: maktfordelings- og folkesuverenitetsprinsippet sto sentralt i grunnloven (Dyrvik, 2007: 178). Generasjonen før Wergeland har med andre ord likhetstrekk med Wais’
utgangspunkt. Wergeland var også revolusjonær, men dog i en annen forstand enn Wais’
romantikere: Wergeland var revolusjonær i tråd med den tidligere generasjonens oppfatninger. Dette understerkes av flere. Carl W. Scnitler skriver at Wergeland i ”[…] aand staar i et langt intimere forhold til sin fars generation, end hans jevnaldrende gjør, som jo for en stor del staar i bevisst opposition til de gamle […]” (Schnitler, 2005: 456). Schnitler karakteriserer i det hele tatt dikteren som Eidsvollgenerasjonens ”[…] store arvtager.”
(Schnitler, 2005: 4). Også Erik Vullum støtter denne karakteriseringen, og mener dikterens poesi ble svært godt likt av den tidligere generasjonen fordi de fant ”[…] det gamle kjendte, de gamle Ideer, den gamle generelle Tankegang fortsat, fonyet og gjenfødt.” (Vullum, 1908:
13).36
Men Wergeland er også ambivalent i det politiske. Storsveen og Aarnes skriver at Wergeland representerte folkelighet, republikanisme, mistro til embetsmannskulturen og
35 Nicolai Wergeland kan imidlertid regnes som delvis konservativ i Eidsvollsammenheng. Han argumenterte for union med Sverige, og det i det hele tatt langt mer bastant og hardtslående enn sine meningsfeller (Storsveen, 2008: 25).
36 Vullum nyanserer også Wais’ overskridende utgangspunkt ved å vise at revolusjonens tankegods påvirket ulike land forskjellig. Han mener som Wais at revolusjonens tanker forplantet seg i litteraturen, men innenfor dette fellesmerket, rommes store motsetninger: ”Men Revolutionen var paa samme Tid både noe tilbakelagt og det evige Fremskridt.” (Vullum, 1881: 48). For romantikkens poesi blir utslaget på den ene siden reaksjon, en
”[…] virkelig Reaktion, en fordærvet Reaktion, noget […] der afskar fra Udviklingen og stansede Folkene paa deres Gang.” (Vullum, 1881: 49). Vullum mener denne retningen hører blant annet Tyskland til, og også var den som lå Norges landegrenser nærmest. Wergeland representerte like fullt den andre åndsretning, revolusjonens fremskrittstro og utviklingslære, og ”[d]et er Henrik Wergelands Fortsættelse af 1814!” (Vullum, 1881: 50).
