Masteroppgave 2021 30 stp Fakultetet for realfag og teknologi
Transformasjon av vernede bygninger. En studie av tre
prosjekter og samarbeidet med antikvariske myndigheter
Transformation of heritage buildings. A study of three projects and the cooperation with antiquarian authorities
Ingvild Amundsen Kjeang
Forord
Denne masteroppgaven markerer avslutningen på studiet Byggeteknikk og arkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Oppgaven ble skrevet våren 2021 ved fakultet for realfag og teknologi og utgjør 30 studiepoeng.
Temaet for oppgaven er transformasjon av vernede bygninger. Jeg ble oppmerksom på transformasjon gjennom et fag tidligere i studieløpet. Jeg synes det er spennende hvordan eksisterende bygninger kan utvikles og brukes på nye måter fremfor å bygge nytt.
Masteroppgaven var derfor en fin mulighet til å lære mer om transformasjon og særlig om bygningsvern. Det har vært utfordrende å skrive en masteroppgave, men også lærerikt både faglig og personlig. Oppgaven ble skrevet mens studiesituasjonen ennå var preget av koronaepidemien. Dette hadde noen negative følger, men også enkelte «positive».
Jeg har fått veiledning og støtte underveis i arbeidet med masteroppgaven. Min veileder Leif Daniel Houck foreslo en interessant problemstilling til temaet transformasjon. Jeg vil takke for god hjelp i starten, fine samtaler og konstruktive innspill underveis i prosessen. Jeg vil også takke dem som tok telefonen i min «pilotundersøkelse» og ikke minst de informantene som stilte til intervju. Til slutt vil jeg takke mamma og pappa for god støtte og oppmuntring underveis.
Etter seks år ved NMBU sitter jeg igjen med mange gode minner og opplevelser, både som byggstudent, som deltaker i foreningslivet og som student i kollektiv. Det har vært en herlig tid – studietiden i Ås er noe for seg selv.
Ås, 14.juli 2021
Ingvild Amundsen Kjeang
Sammendrag
Temaet for denne oppgaven er transformasjon av vernede bygninger. Vernede bygninger regnes som kulturminner og kan være fredet, regulert til bevaring eller kommunalt listeført.
Gjennom transformasjon kan eldre bygninger tilpasses ny bruk eller ny funksjonalitet, de kan bli mere energieffektive og på den måten bidra til å redusere klimagassutslipp. Å bevare en bygning fremfor å rive og bygge nytt, er også svært viktig i et klimaperspektiv. Vernede bygninger utgjør en viktig ressurs for god byutvikling og for å sikre attraktive byområder (Meld. St. 16 (2019-2020)).
Den franske restaureringsarkitekten Eugène Viollet-le-Duc sa allerede på 1800-tallet at «den beste måten å konservere en bygning på er å bruke den» (Hinsch et al., 1975 s.20).
Bygningsvern i Norge startet som en del av oppbyggingen av Norge som selvstendig stat etter 1814. I dag er bygningsvern en oppgave for kulturmiljøforvaltningen. I Oslo har Byantikvaren ansvar for å ivareta vernede bygninger. Et transformasjonsprosjekt må gjennomføres i
samarbeid med vernemyndigheter og kommunen. Byantikvaren er rådgiver i saker som gjelder kulturminner og skal gi uttalelser til byggesaker.
Oppgaven skal undersøke om det er mulig å finne frem til en gjennomføringsmodell for samarbeidet mellom antikvariske myndigheter og sentrale aktører i transformasjonsprosjekter.
For å bli kjent med temaet ble det utført en pilotundersøkelse som besto av fem samtaler med fagpersoner med kjennskap til transformasjon. For å få svar på problemstillingen er det studert tre transformasjonsprosjekter i Oslo. Det er gjennomført intervjuer av arkitekter og prosjektledere i disse prosjektene. Byantikvaren ble også intervjuet. I tillegg ble
saksdokumenter studert. I litteraturstudien ble det opparbeidet kunnskap om transformasjon, bygningsvern og prosjektgjennomføring.
Casene som er studert viser fellestrekk i gjennomføringen, som tidlig involvering av antikvariske myndigheter som en aktør og bruk av samspillkontrakt. Innenfor
samspillkontrakten var tillit, dialog og en åpenhet om kostnader sentralt. Løsninger ble funnet underveis i prosessen og var et resultat av dialog mellom arkitekter, oppdragsgiver og
vernemyndigheter. Arbeidet på byggeplassen ble fulgt opp tett av prosjektlederne. Aktørene hadde generelt god forståelse for vernehensyn. Prosessen ble også strukturert ved at søknader til kommunen fungerte som milepæler.
Resultatene viser at det er mulig å utforme en gjennomføringsmodell som kan gjelde også for andre prosjekter, men som likevel må tilpasses det enkelte prosjekt og aktørene som er involvert. I tillegg vil gjennomføringen avhenge av vernestatus og hvilke ressurser vernemyndigheter har til disposisjon for de enkelte prosjektene.
Abstract
The topic of this thesis is transformation of heritage buildings. Heritage buildings can be protected by law or other measures. Through transformation older buildings can be adapted to new purposes. They can become more energy efficient and contribute to a reduction of
greenhouse gas emissions. Thus, preservation of old buildings is important from a climate perspective. Heritage buildings constitute an important resource in urban development and in making urban areas attractive (Meld. St. 16 (2019-2020)).
The French restoration architect Eugène Viollet-le-Duc said early in the 19th century that «the best way to conserve a building is to use it» (Hinsch et al., 1975 s.20). Conservation of
heritage buildings started in Norway as part of the development of the country as an independent state after 1814. Today, building conservation is a task for the cultural environment administration. In Oslo «Byantikvaren» is the antiquarian authorities and is responsible for taking care of heritage buildings. A transformation project must be carried out in collaboration with antiquarian authorities and municipalities. Byantikvaren is advisor in matters concerning cultural monuments and shall give statements on building matters.
The thesis will investigate whether it is possible to find an implementation model for
cooperation between the antiquarian authorities and key actors in transformation projects. To become familiar with the topic, a pilot survey was carried out consisting of five conversations with professionals with experience from transformation or conservation. Knowledge about transformation, building conservation and project implementation was acquired through a literature study. To answer the question concerning the implementation model, three
transformation projects in Oslo were studied. Byantikvaren, architects and project managers in the three projects were interviewed and documents were studied.
The results show that the projects were carried out in a similar way in certain aspects such as early involvement of antiquarian authorities as a key actor and the use of «partnering». Within this kind of contract, trust, dialogue and an open communication was important. Solutions were found during the process and were the result of dialogue between architects, the client and the antiquarian authorities. Work on the construction site was followed up closely by the project managers. The participants also had an adequate understanding of conservation of
heritage buildings. The process was also structured by the fact that applications to the municipality served as milestones.
The results show that an implementation model can be designed that also may be applied to other projects. The model must, however, be adapted to the single project and the participants involved. In addition, implementation will depend on the cultural heritage value of the
building and the resources available by the antiquarian authorities.
Innholdsfortegnelse
Forord ... II Sammendrag ... IV Abstract ... VI
1 Innledning ... 2
1.1 Bakgrunn og aktualitet ... 2
1.2 Formål ... 5
1.3 Avgrensning ... 5
2 Teori ... 8
2.1 Transformasjon ... 8
2.2 Bygningsvern ... 11
2.2.1 Bygningsvernets opphav i Norge ... 11
2.2.2 Sentrale begreper ... 13
2.2.3 Verdibegreper ... 14
2.2.4 Kulturmiljøforvaltningen ... 18
2.2.5 Vernestatus ... 19
2.3 Bevaringsprinsipper ... 21
2.3.1 Deskriptiv og normativ bevaring ... 21
2.3.2 Transformasjon som bevaring... 22
2.3.3 Bevaring og utvikling av kulturminner ... 24
2.4 Prosjektgjennomføring ... 26
2.4.1 Gjennomføringsmodell ... 26
2.4.2 Faser og milepæler ... 28
2.4.3 Saksbehandling med kommunen ... 30
2.4.4 Samspillkontrakt ... 32
2.4.5 Usikkerhet ... 33
3 Metode ... 36
3.1 Valg av forskningsmetode ... 36
3.2 Pilotundersøkelse ... 37
3.3 Litteraturstudie ... 37
3.4 Casestudie ... 39
3.5 Dokumentanalyse ... 40
3.6 Semistrukturert intervju ... 41
4 Prosjekter ... 46
4.1 Kulturhuset ... 46
4.2 Sentralen ... 49
4.3 Tollbodene ... 52
5 Resultater ... 56
5.1 Dokumentanalyse ... 56
5.1.1 Kulturhuset ... 56
5.1.2 Sentralen ... 62
5.1.3 Tollbodene ... 68
5.2 Intervju ... 77
5.2.1 Oppstart av prosjektene ... 77
5.2.2 Føringer ... 79
5.2.3 Informasjon ... 88
5.2.4 Usikkerhetsmomenter ... 92
5.2.5 Usikkerhetshåndtering ... 94
5.2.6 Kjennetegn ved prosess... 100
6 Diskusjon ... 110
6.1 Føringer ... 110
6.1.1 Generelle føringer ... 111
6.1.2 Spesifikke føringer ... 115
6.2 Informasjon ... 119
6.3 Usikkerhet ... 124
6.3.1 Usikkerhetsmomenter ... 124
6.3.2 Usikkerhetshåndtering ... 125
6.4 Kjennetegn ved prosess ... 129
6.4.1 Fremgangsmåte ... 129
6.4.2 Andre kjennetegn ... 132
6.5 Gjennomføringsmodell ... 134
7 Konklusjon ... 140
8 Videre arbeid ... 141
9 Referanser ... 142
10 Vedlegg ... 147
Vedlegg 1. Intervjuguide arkitekt ... 147
Vedlegg 2. Intervjuguide prosjektleder ... 149
Vedlegg 3. Intervjuguide byantikvar ... 151
Vedlegg 4. Tidslinjer over relativ tidsbruk ... 152
Figurliste
Figur 1. Gjennomføringsmodeller. Illustrasjoner tegnet etter Vaagaasar og Skyttermoen (2017 s.40). Prosjektveilederen. For deg som vil skape verdi. Oslo: Cappelen Damm. Tilgjengelig fra: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020040248250. ... 27 Figur 2. Kombinasjon av gjennomføringsstrategier. Modell tegnet etter Vaagaasar og
Skyttermoen (2017 s.43). Prosjektveilederen. For deg som vil skape verdi. Oslo: Cappelen Damm. Tilgjengelig fra: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020040248250. ... 28 Figur 3. Faseinndeling med prosjektfaser og byggesaksbehandling med kommunen. Modell inspirert etter Houck, L. D. (2019). Bygningsadministrasjon og prosjektledelse. Ås: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (forelesning høst 2019). ... 29 Figur 4. Kart som viser hvor prosjektene befinner seg i Oslo. Fargesirklene forteller
vernestatus. Rød er fredet, oransje er regulert til bevaring og gul er kommunalt listeført.
Kartunderlag fra Oslo kommune, planinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://od2.pbe.oslo.kommune.no/kart/#597886,6642996,5 (lest 17.03.21). ... 46 Figur 5. Til venstre: Frontbygning ut mot Youngs gate 6. Foto: Ingvild Kjeang. Til høyre:
Mellombygget i svart profil. Foto: Jonas Adolfsen. ... 47 Figur 6. Kulturhuset markert med svart firkant. Oslo kommune, planinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://od2.pbe.oslo.kommune.no/kart/#597850,6643181,8 (lest 17.03.21). ... 47 Figur 7. Til venstre: Gårdsrommet og mellombygget i svart profil. Til høyre: Hovedtrapp.
Foto: Jonas Adolfsen. ... 48 Figur 8. Sentralen sett fra Øvre Slottsgate 3. Viser tidligere Christiania Sparebank. Til høyre i bildet vises bygningen som ligger i Tollbugata 30. Foto: Katrine Lunke. ... 49 Figur 9. Sentralen sett fra Tollbugate 30. Bildet til venstre er tatt mens takterrassen bygges.
Bildet til høyre viser nærbilde av fasade. Foto: Ingvild Kjeang ... 50 Figur 10. Sentralen markert med svart firkant. Oslo kommune, planinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://od2.pbe.oslo.kommune.no/kart/#597838,6643154,8 (lest 09.05.21). ... 50 Figur 11. Det innvendige gårdsrommet med trapp. Foto: Lars Petter Pettersen. ... 51 Figur 12. Marmorsalen i Øvre Slottsgate 3. Foto: Lars Petter Pettersen. ... 52 Figur 13. Tollbodene med Administrasjonsbygget til venstre og Stenpakkhuset til høyre. Foto:
Ingvild Kjeang. ... 52 Figur 14. Tollbodene markert med svart firkant. Oslo kommune, planinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://od2.pbe.oslo.kommune.no/kart/#597777,6642621,8 (lest 09.05.21). ... 53 Figur 15. Mellombygget og Stenpakkhuset. Foto: Ingvild Kjeang. ... 54 Figur 16. Kulturhuset. Plantegning første etasje. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2016002332&fileid=60681 53 (lest 19.05.21). ... 58 Figur 17. Kulturhuset. Illustrasjon av tiltaket. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2016002332&fileid=60681 65 (lest 19.05.21). ... 58
Figur 18. Kulturhuset. Plantegning. Oslo kommune, planinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2016022641&fileid=62159 95 (lest 19.05.21). ... 59 Figur 19. Illustrasjon av mellombygget. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2016022641&fileid=62159 81 (lest 19.05.21) ... 60 Figur 20. Kulturhuset. Illustrasjon av mellombygget. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2016022641&fileid=62159 81 (lest 19.05.21). ... 60 Figur 21. Sentralen. Plantegning av første etasje. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2012116479&fileid=37754 93 (lest 20.05.21). ... 63 Figur 22. Sentralen. Fasade mot Øvre Slottsgate 3. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2012116479&fileid=37755 02 (lest 20.05.21). ... 64 Figur 23. Sentralen. Plantegning. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2013137408&fileid=42834 58 (lest 20.05.21). ... 66 Figur 24. Sentralen. Fasade øst. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2013137408&fileid=42834 69 (lest 20.05.21) ... 66 Figur 25. Sentralen. Takterrasse. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2019067241&fileid=84839 67 (lest 28.05.21). ... 68 Figur 26. Tollbodene. Situasjonsplan. Oslo kommune, saksinnsyn. Tilgjengelig fra:
https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinnsyn/showfile.asp?jno=2017037704&fileid=70156 38 (lest 18.06.21). ... 70 Figur 27. Kulturhuset. Tidslinje fra anmodning om forhåndskonferanse til gitt
rammetillatelse. ... 74 Figur 28. Sentralen. Tidslinje fra anmodning om forhåndskonferanse til gitt rammetillatelse.
... 74 Figur 29. Tollbodene. Tidslinje fra anmodning om forhåndskonferanse til gitt rammetillatelse.
... 75 Figur 30. Tidslinjer for relativ tidsbruk for prosjektene fra anmodning om forhåndskonferanse til gitt rammetillatelse. Gul linje betyr kommunalt listeført, oransje linje betyr regulert til bevaring og rød linje betyr fredet. ... 76
Tabelliste
Tabell 1. Verdier inndelt i kunnskapsverdier, opplevelsesverdier og forsterkede faktorer etter
Holme et al. (2020 s.39) ... 16
Tabell 2. Vernestatus på Byantikvarens Gule liste i Oslo. ... 21
Tabell 3. Begreper for vedlikehold av bygninger. ... 26
Tabell 4. Nettsøk: søkeord, søkemotor og antall treff. ... 38
Tabell 5. Byggesaker hos PBE Saksinnsyn. Søkeord og saksnummer. ... 41
Tabell 6. Oversikt over intervjuene med info om informanter, prosjekt, dato og tid... 41
Tabell 7. Kulturhuset. Opplysninger. ... 56
Tabell 8. Kulturhuset. Utdrag fra byggesøknader til PBE og uttalelser fra BYA. ... 57
Tabell 9. Sentralen. Opplysninger. ... 62
Tabell 10. Sentralen. Utdrag fra byggesøknader til PBE og uttalelser fra BYA. ... 63
Tabell 11. Tollbodene. Opplysninger. ... 69
Tabell 12. Tollbodene. Utdrag fra byggesøknader til PBE og uttalelser fra BYA. ... 69
Aktører
Ansvarlig søker Oppdragsgivers/tiltakshavers representant overfor kommunen.
Byantikvar Lokal kulturminneforvalter og -rådgiver.
Oppdragsgiver Bestiller og betaler av prosjektet. Eier ofte bygget. Også kalt byggherre.
Tiltakshaver Brukes som betegnelse i plan- og bygningsloven på oppdragsgiver.
Forkortelser
Byantikvaren BYA
Igangsettingstillatelse IG Kulturminneloven kml.
Plan- og bygningsetaten PBE Plan- og bygningsloven pbl.
1 INNLEDNING
«Bygninger kan ikke settes under glassklokke og bevares uberørt, ubesudlet av de livene og de sammenhengene de inngår i. Det kan sies å ligge fastlagt i deres skjebne – som en langsommere og mer permanent dokumentasjon enn mennesker og deres handlinger – at de kontinuerlig endres, at de bygger bro mellom nåtid og fortid og mellom fortid og fremtid.»
- Arkitekt og byplanlegger Peter Butenschøn, (Butenschøn (red), 2009 s.8).
1 Innledning
1.1 Bakgrunn og aktualitet
Oppgaven baserer seg på forfatterens interesse for transformasjon av bygninger og et ønske om å lære mer om slike prosjekter. Transformasjon er i dag et begrep som brukes mye i forbindelse med ombruk av bygninger og som et tiltak for å hindre at bygg rives eller står tomme. Det ses i sammenheng med sirkulær økonomi og som et viktig klimatiltak i bygge- bransjen. I denne oppgaven tas det utgangspunkt i en definisjon av transformasjon som Ola Harald Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, har formulert. Transformasjon vil defineres som (Fjeldheim, 2008):
En prosess hvor en eldre bygning endres for å tilpasses ny bruk og/eller ny funksjonalitet.
Aktualitet
Statistisk Sentralbyrå (2021) opplyser at Norge per 1.januar har 4,2 millioner bygninger. Det er anslått at 80 til 90 % av denne bygningsmassen kommer til å eksistere i 30 år til (Fufa et al., 2020). Av eldre bebyggelse er det registrert 515 000 SEFRAK-bygninger (det vil si bygninger oppført før 1900 og før 1945 i Finnmark) og 6000 fredede bygninger (Fufa et al., 2020 s.19). I tillegg er det registrert 1000 listeførte kirker. Hvor mange bygg som er regulert til bevaring eller listeført er det ingen tall på. Den vernede bygningsmassen utgjør likevel en betydelig del av Norges eksisterende bygningsmasse frem mot 2050.
Av den eksisterende bygningsmassen er imidlertid 75 % ineffektive (Fufa et al., 2020). De kommende årene vil det derfor være behov for å oppgradere dagens bygningsmasse med energieffektive løsninger. Transformasjon innebærer oppgradering i henhold til dagens krav, og er derfor svært aktuelt. Samtidig har vi i dag en oppgraderingsrate på 1,4 % (Fufa et al., 2020). Dette er lavt med tanke på andel eksisterende bygg og det fokuset vi i dag har på en mer klimavennlig byggebransje. Norge har nemlig et mål om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050, i henhold til Parisavtalen og FNs bærekraftsmål (Fufa et al., 2020). Dagens bygg- og anleggsbransje er i stor grad orientert mot nybygging, men det er de byggene som blir stående og oppgraderes som fører til reduserte klimagassutslipp her og nå. Det vil for
eksempel ta mer enn 50 år før det er mer miljøvennlig å rive og bygge nytt enn å oppgradere et gammelt hus (Meld. St. 16 (2019-2020) s.52).
Å rive er i utgangspunktet ikke et alternativ for vernede bygninger og da er transformasjon eller andre oppgraderingstiltak viktige. I stortingsmeldingen om nye mål i kulturmiljø- politikken, Meld. St. 16 (2019-2020), omtales vernede bygninger som et viktig bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Meldingen påpeker at det er viktig med tilrettelegging for gjenbruk og istandsetting av kulturminner som en del av en satsing på sirkulær økonomi. Vernede bygninger kan ikke oppgraderes i like stor grad, men det er
likevel viktig å se muligheter i denne bygningsmassen og gjøre det man kan for å unngå å rive og bygge nytt.
Når det gjelder andelen kulturminner, forsvinner i underkant av 1 % hvert år, i hovedsak fordi bruken opphører (Miljøstatus, 2019a). Her er transformasjon igjen et viktig tiltak. FNs
bærekraftmål nr. 11 handler om bærekraftige byer og lokalsamfunn, og har blant annet et delmål (11.4) som går ut på at man skal sikre verdens kulturarv (FN-sambandet, 2021).
Stortingsmeldingen, Meld. St. 16 (2019-2020), fremmer vernede bygninger som en ressurs for god byutvikling, blant annet for å sikre attraktive byer med positive opplevelser.
Når det gjelder transformasjon av vernede bygninger, må man forholde seg til en eksisterende bygningsmasse med visse rammer og begrensninger. Bygningen har iboende arkitektoniske og historiske kvaliteter som det er ønskelig å videreføre. En transformasjon eller forandring er imidlertid nødvendig for at bygningen skal kunne brukes og driftes videre. Det handler derfor om å utvikle nye funksjoner og løsninger ut fra en opprinnelig struktur. Det handler om å kombinere nytt med det gamle og om å se muligheter og utviklingspotensialer som ikke går på bekostning av kulturminneverdiene.
I transformasjonsprosjekter med vernede bygninger involveres antikvariske myndigheter. Det eksisterer ingen modell eller retningslinjer for hvordan man skal og bør jobbe med
antikvariske myndigheter. Vernemyndigheters rolle som rådgiver og/eller myndighet kan være uklar. I følge arkitekt og byplanlegger Gisle Erlien, finnes det ingen absolutte krav til eller føringer når det gjelder valg av arkitektonisk uttrykk og vurderinger baseres ofte på skjønn, tolkning og vektlegging (Butenschøn (red), 2009 s.160). Diskusjoner om verdier og stil er generelt vanskelig innenfor et fagmiljø, og det blir ikke lettere i dialog mellom arkitekter, byggherrer, antikvarer, politikere og «den interesserte offentlighet».
I prosjektene involveres aktører med ulike roller med tilknyttede verdier og interesser. Det kan derfor oppstå uenigheter og konflikter om hva som blir sett på som verdifullt i bygget og hvordan man skal utvikle bygningsmassen videre. Vernemyndigheters jobb med å forsvare bygningens kulturminneverdier, kan stilles opp mot en byggherres ønske om å utvikle en eiendom, eller mot en arkitekts ønske om å utfolde seg. Enkelte kan oppleve den eksisterende strukturen som en positiv utfordring, mens andre kan oppleve den som en begrensning. Denne oppgaven bygger på en antakelse om at det er mye usikkerhet i transformasjonsprosjekter.
Bygninger har forskjellige utgangspunkt med tanke på opprinnelig funksjon, historie, verne- status og oppgraderingsbehov. Det kan òg dukke opp uventede kvaliteter i bygget underveis som vernemyndigheter må ta stilling til. Det kan derfor være vanskelig å planlegge fremdrift og økonomi. I tillegg kan én type transformasjon være aktuell i ett bygg, men uaktuell i et annet.
Riksantikvaren (2017) bemerker at «vekt på nybygg og manglende fagkompetanse på eldre bygninger er en stor utfordring for god transformasjon og ny bruk av historiske bygninger».
Bevaring er i dag et stort fagfelt som omfatter bevaring av «alminnelige» kulturminner og større bymiljøer, til sammenlikning med fortidens vern som handlet om å bevare monumenter (Butenschøn (red), 2009 s.160). Dette har ført til at vernemyndigheter involveres i større og mer sammensatte oppgaver, hvor kulturminner og omgivelsene må sees i sammenheng.
Fjeldheim (2021) trekker også frem dette i en artikkel om kulturminnevernets verdier, hvor han sier at kulturmiljø som felt stiller nye krav til helhetstenkning og involvering av
kulturminner. Fjeldheim (2021) mener begrepsapparatet til vernemyndigheter er utydelig og at det derfor er vanskelig å løse oppgavene som kulturminnevernet står ovenfor i dag.
Senest 7.mai 2021 ble det publisert et høringsutkast for ny kulturmiljømelding 2021 – 2031 for Oslo. I utkastet blir det lagt vekt på at «kulturminner som ressurser skal bidra til å nå klimamål gjennom vern, gjenbruk, ombruk eller transformasjon» (Oslo kommune, 2021 s.16).
Et annet mål handler om å fremme gode forbildeprosjekter for vern og tilpasning til ny bruk og nye behov. Høringsutkastet bemerker også at «det er et stort behov for mer veiledning for hvordan historiske bygg bør istandsettes, og øke kompetansen på eldre og antikvariske bygg hos bygningsbransjens aktører» (Oslo kommune, 2021 s.12). For å samle mer kunnskap på feltet, er det derfor viktig å undersøke problemstillinger knyttet til prosjekter som involverer vernede bygninger. Antikvariske myndigheter er en svært viktig aktør i prosjektene, og har kompetanse om eldre bygninger og deres kvaliteter.
1.2 Formål
Formålet med oppgaven er å studere hvordan transformasjon av vernede bygninger
gjennomføres. Oppgaven har som utgangspunkt at det må være til stor fordel for alle aktørene i et byggeprosjekt dersom det finnes en modell eller retningslinjer for hvordan samarbeidet med antikvariske myndigheter bør foregå. Ved å studere tre ulike case vil oppgaven
undersøke om det er likhetstrekk i måten prosjektene gjennomføres på og om disse likehetstrekkene kan danne grunnlag for en gjennomføringsmodell.
Oppgaven har følgende problemstilling og forskningsspørsmål:
Problemstilling
Er det mulig å finne frem til en gjennomføringsmodell for transformasjon av vernede bygninger som vil gjøre samarbeidet med antikvariske myndigheter mer effektivt og forutsigbart?
Forskningsspørsmål
1. Hvilke føringer legger antikvariske myndigheter til grunn ved transformasjon av vernede bygninger?
2. Hvilken informasjon trenger antikvariske myndigheter for å vurdere ønskede tiltak og løsninger?
3. Hvilke usikkerhetsmomenter finnes og hvilke tiltak gjøres for å håndtere usikkerhet knyttet til antikvariske forhold?
4. Hva kjennetegner en prosess mellom aktører i transformasjonsprosjekter?
1.3 Avgrensning
Oppgaven er avgrenset til tre prosjekter (case) i Oslo sentrum. I disse prosjektene er Byantikvaren lokal vernemyndighet. Oppgaven baserer seg på gjennomlesning av
saksdokumenter og intervjuer med Byantikvaren og sentrale aktører i prosjektene. Disse er arkitekter og prosjektledere. En viktig grunn til denne avgrensning er at tidsrammen på oppgaven er et semester. Når det gjelder aktørene er arkitektene og prosjektledere direkte involvert i prosjektene. Samarbeidet mellom arkitekt og antikvariske myndigheter vurderes som viktig fordi det er mellom disse mye av kommunikasjonen foregår. Dessuten er arkitekter ofte ansvarlig søker til kommunen. Prosjektene ble vurdert som interessante på grunn av
bygningenes bruksendringer og kvaliteter. I tillegg hadde prosjektene fått gode omtaler både for samarbeid og resultat. Oppgaven belyser «beste praksis» mer enn konflikter knyttet til transformasjon.
2 TEORI
«Bedre forståelse av kulturminneforvaltningens verdier og begreper legger grunnlaget for god kommunikasjon og gode økonomiske løsninger på praktiske utfordringer»
- Kunsthistoriker Morten Stige, (Stige, 2021).
2 Teori
I dette kapittelet presenteres det informasjon om temaet, begreper og tidligere forskning.
2.1 Transformasjon
Ordet transformasjon betyr direkte «omdannelse; omskaping; forvandling». Transformasjon handler ofte om omdefineringer av eldre bygninger eller områder til nye funksjoner og bruk, og inkluderer en større eller mindre fysisk ombygging eller omstrukturering (Butenschøn (red), 2009 s.74). I et essay skriver Ueland (2014) at transformasjon i dag er et vidt begrep som handler om både små endringer av enkeltbygninger og om forvandling av større bygningsmasser og miljøer.
Transformasjon av bygningsmiljøer
I følge etnolog Arne Lie Christensen har transformasjon ofte blitt brukt for å beskrive at bygningsmiljøer gjennomgår totale forvandlinger (Christensen, 2011 s.226). Dette gjelder for eksempel gamle industriområder som har blitt lagt ned og hvor bygningene oppgraderes og tilpasses ny bruk. Aker Brygge i Oslo er et kjent eksempel på transformasjon av et industri- område. Etter at skipsverftet ble nedlagt i 1982, ble området omformet med kontorer, butikker, restauranter og boliger. Arbeidet pågikk helt frem til 2014. Et annet eksempel på transformasjon er gamle Christiania Seilduksfabrik ved Akerselva, nå Seilduken. Her har Kunsthøgskolen i Oslo hatt lokaler siden 2010. I boka Tid i arkitektur (Butenschøn (red), 2009 s.117), forteller arkitekt Greta Jarmund at Seilduken er et godt eksempel på
transformasjon hvor industriområdet fortsatt har identitet som kulturminne. Samtidig har Kunsthøgskolen fått sin selvstendige plass i bybildet. Et annet tidligere industriområde ved Akerselva, Vulkan, kan også nevnes. Stedet gjennomgikk en stor transformasjon i perioden 2004 til 2014. Det ble også oppført nybygg. I dag har Vulkan kulturtilbud, serveringssteder og kontorer. Transformasjonen har gitt området en ny rolle i bybildet, noe som i seg selv kan ses på som transformasjon.
Transformasjon av enkeltbygninger
Transformasjon av enkeltbygninger kan defineres som «en prosess hvor en eldre bygning endres for å tilpasses ny bruk og/eller ny funksjonalitet». Definisjonen er inspirert etter Fjeldheim (2008). Transformasjon i form av ny bruk kommer gjerne som en følge av at bygningen ikke lenger oppfyller den funksjonen den er bygget for (Ueland, 2014). Ny bruk
krever gjerne en viss tilpasning hvor bygningen transformeres. Bruksendringen definerer Christensen (2011 s.227) som at bygningen «skifter skjønn». Bygningen erstattes med nye virksomheter som har et annet uttrykk.
Å tilpasse bygningen til en ny funksjonalitet innebærer endringer for å gi en bedre bruker- opplevelse eller for å tilpasse bygningen til dagens byggetekniske krav. Dette kan innebære endringer i henhold til tekniske installasjoner, endringer for å tilfredsstille krav om universell utforming og rømningsveier ved brann, eller endringer for bedre arealutnyttelse. Dette er innholdsmessige endringer og kan beskrives som transformasjon av bygningsmasse og gir selve bygningen en delvis transformasjon. Både ny bruk og ny funksjonalitet kan bestå av innvendige endringer eller ombygging og tilbygg. På den måten kan også transformasjon føre til arkitektoniske endringer. Kunsthistoriker Maria Fabricius Hansen bruker «oversettelser»
som synonym på transformasjon og forteller at bygninger oversettes til nye formål og behov og til nye kontekster eller nye sosiale idealer (Butenschøn (red), 2009 s.74).
Transformasjon som bevaring
«Å verne innebærer i praksis vanligvis også å forandre» (Christensen, 2011 s.18). Når en bygning vernes, gjøres det for å hindre endringer, men i realiteten er det da de store
endringene skjer. Ombygging, rehabilitering og transformasjon er et resultat av at bygningen vernes. Christensen (2011 s.227) bruker ordet skjermbevaring når man gir et bygg ny innmat, men bevarer fasadene. Videre nevnes Gyldendalshuset i Oslo med arkitekt Sverre Fehn som eksempel på dette. Dette kan også defineres som stor transformasjon hvor det innvendige får et nytt uttrykk. Gjennom en slik transformasjon beholder byen sin historiske og kulturelle karakter samtidig som endringsprosesser skjer inne i bygget. På den måten forbinder transformasjon gammelt og nytt.
Professor i arkitekturhistorie og bygningsvern Eir Ragna Grytli, forteller at bygninger i bruk kan karakteriseres som «levende kulturminner» (Grytli, 2002 s.35). Bygninger utvikler seg gjennom sin levetid og har derfor spor av både tilpasninger, endringer, ombygginger, tilbygg og nye tekniske løsninger. Dette kan beskrives som bygningenes «lag» og som hver forteller sin historie. Derfor mener Grytli (2002 s.35) at det ikke er i strid med kulturminneinteresser å endre bygninger når de skal tilpasses ny bruk. Ved å gjøre endringer tilføyer man nye lag til ettertiden. Utfordringen er imidlertid å få til positive tilføyelser til bygningens historie og karakter.
Maria Fabricius Hansen forteller at vi kan ha mer respekt for fortiden om vi lar bygningene leve videre i nåtiden, og da gjennom å la bygninger transformeres (Butenschøn (red), 2009 s.85). Hun bemerker at vi bør unngå «ryggmargs-reaksjoner» hvor en sier nei til fornyelse og forandring kun av vane, og forteller at bevaring kanskje nettopp skjer best gjennom «å strebe mot transformasjoner». Hansen nevner også Pantheon, Romas beste bevarte tempel, som hun mener ikke hadde blitt stående der om det ikke hadde blitt transformert til et nytt formål som kirke.
Arkitekturhistoriker Hans-Emil Lidén forteller at vi har kommet til et punkt hvor
kulturminner er avhengig av bruksverdien og hvor vernede bygninger skal oppleves og brukes (Lidén, 1991 s.107). I stortingsmeldingen om nye mål i kulturmiljøpolitikken, Meldt. St. 16 ((2019-2020) s.56), fremmes det som en forutsetning at bygninger brukes og vedlikeholdes for å få til en langsiktig og bærekraftig utvikling av historiske bymiljøer. I dag er «vern gjennom bruk» et slagord som stadig dukker opp når det er snakk om hvordan en best skal ta vare på vernede bygninger. Christensen (2011 s.178) nevner «vern gjennom bruk» i
sammenheng med at det ikke er realistisk å ta vare på bygninger som ikke er i aktivt bruk.
Dette fremmes også av Riksantikvaren (2021b s.12) som forteller at kulturminner skal tas vare på som «bruksressurser, og som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping».
I høringsutkastet til ny kulturmiljømelding, (Oslo kommune, 2021 s.16), heter det at transformasjon må prioriteres fremfor å rive og bygge nytt for å få til en bærekraftig og fremtidsrettet utvikling. Det blir lagt vekt på at transformasjon er en måte å bevare, forvalte og utvikle kulturminner fordi bruksverdien økes eller fornyes. Det krever imidlertid at bygningene må tilpasses nye forhold, krav og funksjoner for å bidra til bedre ressurs- utnyttelse, og at det ikke går på bekostning av kulturminneverdiene (Oslo kommune, 2021 s.16). Det blir lagt vekt på positive sider som at kulturminner kan ha et «stort potensial for innovativ omforming og transformasjon» og at tilbakeføring hvor elementer og materialer kommer bedre frem, øker verdiene til kulturminnet (Oslo kommune, 2021 s.16).
Transformasjon vurderes derfor som en måte å bevare vernede bygninger på og som en handling som er i tråd med kulturmiljøforvaltningen. Transformasjon gir mulighet for vern gjennom bruk hvor en unngår at kulturminner forfaller og forsvinner. Dette gjelder særlig når bygninger har mistet sin funksjon og blir bevart gjennom at bygget får en ny bruk. Eugène Viollet-le-Duc, en fransk restaureringsarkitekt, sa allerede på 1800-tallet at «den beste måten
å konservere en bygning på er å bruke den» (Hinsch et al., 1975 s.20), hvor konservere i den sammenheng betydde minst mulig forandring. I dagens situasjon oppfattes imidlertid
forandring av bygninger som en viktig del av bevaring, altså vern gjennom bruk.
Transformasjon vil i denne oppgaven handle om prosjekter hvor endringene skjer på grunnlag av kulturminnets prinsipper, så langt det lar seg gjøre, og oppfattes som en form for bevaring.
En transformasjon kan innebære endring av bruk eller videreføring av bruk og krever gjerne ulike tiltak som for eksempel ombygging, rehabilitering eller tilbygg. Transformasjon som begrep gjelder altså en prosess. Definisjonen inspirert etter Fjeldheim (2008) brukes derfor i oppgaven.
2.2 Bygningsvern
Bygningsvern er et fagområde innen kulturminnevern som jobber med bevaring av bygninger, både i form av administrative oppgaver, opinionsdannende arbeid og praktisk vedlikehold (SINTEF Byggforsk, 2017). Det er altså en form for aktivt arbeid for at bygninger skal få stå videre. De administrative oppgavene er tillagt offentlig forvaltning som antikvariske
myndigheter i kulturmiljøforvaltningen. Opinionsdannende arbeid for bevaring kan for eksempel være frivillige organisasjoner som Fortidsminneforeningen. Foreningen har som formål å arbeide for bevaring av Norges verneverdige kulturminner og å skape en allmenn forståelse for verdien av disse (Fortidsminneforeningen, 2018). Praktisk vedlikehold omfatter ulike metoder for hvordan bygningene best kan bevares. Dette er metoder som vedlikehold, restaurering, rehabilitering, konservering osv. (SINTEF Byggforsk, 2017).
2.2.1 Bygningsvernets opphav i Norge
Bygningsvern i Norge har sitt opphav tilbake til 1800-tallet og vokste blant annet frem som et resultat av oppbyggingen av Norge som selvstendig stat fra 1814. Kulturminner ble viktige for å skape nasjonalfølelse og bidro til å gi landet et særpreg (Christensen, 2011 s.19). Som følge av den franske revolusjonen og den industrielle revolusjonen i England, vokste det frem et ønske om et moderne samfunn (Christensen, 2011 s.24). Interessen for kulturminner kan også ses i denne sammenheng. På 1800-tallet ble bygninger fra middelalderen viktige, som for eksempel stavkirkene. Middelalderen ble nemlig sett på som Norges storhetstid (Christie et al., 1994 s.40).
I første periode handlet vernearbeidet om å måle opp og lage tegninger av norske arkitektur- monumenter, først og fremst stavkirkene. Det var kunstnere som malte. De ble viktige bidragsytere i dokumentasjon av kulturminner fordi de var av de få som kjente til landets kulturminner (Christie et al., 1994 s.14). De hadde også øye for bygninger og historie- formidling.
J.C. Dahl anses som opphavsmannen til kulturminnevern i Norge, da han var den første som tok initiativ til kulturminnebevaring og blant annet viste interesse for stavkirkene
(Christensen, 2011 s.36). J.C. Dahl mente at det var viktig å opplyse om fortidsminner for å forstå tanken med å bevare (Christie et al., 1994 s.15). Videre stiftet han derfor
Fortidsforeningen i 1844, som er en av Europas første kulturminnevernorganisasjoner (Christie et al., 1994 s.9). Fortidsforeningen som i dag kalles Fortidsminneforeningen, er forløperen til dagens kulturmiljøforvaltning. Vernearbeidet handlet da om oppmåling og tegning av kulturminner slik at kunnskap om kulturminner ble bevart. Ifølge Christie et al.
(1994 s.9) var det aksept for at bygg ble revet så lenge man hadde nøyaktige tegninger av byggene.
I 1851 ble foreningen drevet videre av Nicolay Nicolaysen, som fortsatte oppmåling og avbildning av kulturminner, men mer systematisk og målbevisst enn tidligere. Christie et al.
(1994 s.21) forteller at Nicolaysen la fundamentet som kulturminnevernet senere er bygget på.
I sitt arbeid viste Nicolaysen at «kunnskap om fortidsminner var nødvendig for den som har påtatt seg å verne om dem» (Christie et al., 1994 s.21). Han påpekte også at det var nødvendig med et lovverk og en myndighet som kunne håndtere lovene, for at kulturminnene faktisk skulle bli bevart, og ikke bare bli bevart gjennom tegninger.
En sentral person i vernearbeidet i første halvdel av 1900-tallet var Harry Fett (Christensen, 2011 s.87). Han var riksantikvar fra 1913 til 1946. Han var også den første som beskrev kulturminnevernets historie og var en viktig pådriver til at lov om bygningsfredning fra 1920 ble vedtatt. Kulturminneloven bygger blant annet på denne loven (Holme et al., 2020 s.16).
2.2.2 Sentrale begreper
I denne delen vil det gjøres rede for begreper som brukes aktivt i arbeidet med bygningsvern.
Kulturminne
I kulturminneloven (1978) § 2 første ledd defineres kulturminne som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Det er en åpen og vid definisjon og kan for eksempel gjelde bygninger, kirker, hager eller båter. Det er verdt å merke seg at definisjonen er verdinøytral (Holme et al., 2020 s.37). Den verdinøytrale definisjonen forteller at kulturminner er mer enn det som beskyttes ved kulturminneloven i form av fredning, hvor byggene skal ha en kultur- historisk eller arkitektonisk verdi. Bull (1987 s.3) forteller at den verdinøytrale definisjonen markerer at det er innlysende at ikke alle kulturminner kan bevares.
Kulturmiljø
Kulturmiljø defineres i kulturminneloven (1978) § 2: «Områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng». Dette kan for eksempel være et gårdstun, et byområde eller et industriområde med fabrikker og boliger (Miljøstatus, 2019b).
Kulturmiljø brukes også som en samlebetegnelse for «kulturminner, kulturmiljøer og landskap», innført i stortingsmelding fra klima- og miljødepartementet i 2020 (Meld. St. 16 (2019-2020)). Samlebetegnelsen skal understreke hvor viktig helhetsvurderinger er i samfunnsplanlegging og at «kulturminner, kulturmiljøer og landskap» dermed skal ses i sammenheng. Riksantikvaren (2021b s.12) forteller at samlebetegnelsen knytter kulturminner sterkere med resten av miljøforvaltningen og fremmer dem som ressurser i samfunns-
planleggingen. Kulturmiljø brukes derfor også når feltet kulturmiljøvern omtales.
Kulturminneverdi
Kulturminneverdi er verdier som tillegges et kulturminne (Riksantikvaren, 2021b s.132). I dag deler kulturmiljøforvaltningen inn kulturminneverdiene etter kunnskapsverdier, opplevelses- verdier og bruksverdier (Riksantikvaren, 2021b s.132). I freding av bygninger er verdier som kulturhistorisk og arkitektonisk verdi sentralt, jf. kml. § 2 fjerde ledd.
Bevaringsverdig/verneverdig
Bevaringsverdig og verneverdig betyr det samme og gjelder et kulturminne som har
gjennomgått en kulturhistorisk vurdering og blitt funnet verneverdig (Riksantikvaren, 2020a).
Riksantikvaren (2020a) bemerker at et kulturminne kan oppfattes som verdifullt av en eier eller bruker og at det ikke nødvendigvis må ha blitt vurdert som verneverdig av en fagperson.
Begrepene brukes altså også i dagligtale om hva man anser som verdifullt. Dette kan ses i sammenheng med forståelsen av kulturminne som et kulturelt og verdinøytralt begrep, se del 2.2.3. Hva som blir sett på som verneverdig av en fagperson, må ikke nødvendigvis stemme overens med opplevelsen til en eier eller bruker.
2.2.3 Verdibegreper
I denne delen vil det gjøres rede for verdibegreper innen bygningsvern. Verdibegreper er svært sentralt fordi de brukes til å vurdere hva som er viktig ved en bygning og i hvilken grad en bygning er verneverdig. Fjeldheim (2021) peker på at «verditenkning» er et av
kulturminnevernets mest sentrale verktøy. Samtidig sier Fjeldheim at verdisystemene er for kompliserte. Kunsthistoriker Dag Myklebust forteller i Kontrast, tilpasning, kopi (Bø (red), 2017 s.38), at det er mange begreper i dag som handler om verdier og at det kan skape forvirring i diskusjoner om kulturminner.
Holme et al. (2020 s.37) forteller at definisjonen av kulturminne fra kulturminneloven er en verdinøytral definisjon, noe som betyr at et kulturminne ikke pålegges verdier. Christensen (2011 s.13) peker på at kulturminne er et relativt begrep og at det ligger en kulturell forståelse av begrepet som avhenger av tid og kultur. Ser man på den tidligere ordbruken fortidsminne, som beskrev minner fra før vår samtid, viser dette at det gjennom tiden har skjedd en endring i hva som opplevelses som verdifullt. Christensen (2011 s.13) tolker endringen av ordlyden som en overgang til at også nyere elementer og bygninger kan bli sett på som kulturminner.
For bygninger betyr det at oppfatningen av hva som er verneverdig skifter med tiden, og at det er opp til hvert enkelt menneske hva som oppleves som verneverdig og hvilke verdier som tillegges bygningen. Bull (1987 s.3) sier at kulturminner er avhengig av folkets forståelse for deres verdi. Her pekes det på at det er viktig at kulturminner blir tatt hensyn til, uavhengig av vernestatus, særlig fordi det ikke er mulig å gi alle bygg et formelt vern etter
kulturminneloven eller plan- og bygningsloven.
Kulturminner som et relativt begrep kan i dag også ses i sammenheng med at kulturminner er en del av kulturmiljøforvaltningen som stadig er i utvikling. Det stilles også krav til
helhetstenkning og inkludering av kulturminner, særlig fordi kulturminner blir sett på som ressurser. Kulturminner som ressurser kommer frem både gjennom Stortingsmeldingen, Meld.
St. 16 (2019-2020), høringsutkast for ny kulturmiljømelding fra Oslo kommune (2021) og ved kulturminnelovens formålsparagraf. Kulturminner påvirkes av det tiden vi er i og gjennom politikk. I dag vurderes kulturminner som ressurser særlig i et klima- og miljøperspektiv, i byutviklingen og som kilder til kunnskap, opplevelse og bruk. Det vil derfor i denne delen gjøres rede for begrepene, men også bli lagt vekt på at verdibegrepene påvirkes av den tiden vi lever i.
Kunnskapsverdier, opplevelsesverdier og bruksverdier
Dagens kulturmiljøforvaltning deler kulturminneverdiene inn etter kunnskapsverdier,
opplevelsesverdier og bruksverdier (Riksantikvaren, 2021b s.132). Formålsparagrafen (§ 1) i kulturminneloven (1978) forteller hvorfor et kulturminne skal vernes (egen utheving):
Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som en del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.
Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Formålsparagrafen fremmer kulturminner som en del av vår kulturarv og identitet. De er viktig for å skape tilhørighet og forstå sammenheng mellom fortid og nåtid, også for kommende generasjoner. Her legges det vekt på kunnskap- og opplevelsesverdier.
Kulturminner blir i tillegg sett på som en ressurs i vid forstand. Først og fremst er de en ressurs som vitenskapelig kildemateriale. Dette har ifølge Holme et al. (2020 s.34) tradisjonelt vært den vesentlige begrunnelsen for kulturminnevern. Felles for bygninger som kulturminner er at de viser hvordan byggeskikk og arkitektur har endret seg i løpet av historien og at de gir kunnskap om håndverk og materialer. Kulturminner som «ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning» forteller at kulturminner tilhører et vidt felt som handler om mer enn bevaring av selve kulturminnet. Videre legges det vekt på «opplevelse, selvforståelse, trivsel
og virksomhet». Dette er verdier som alle kulturminner kan ha. Dette påpeker at kulturminner er mer enn det som vernes gjennom kulturminneloven.
Tabell 1 utformet etter Holme et al. (2020 s.39) gir en oversikt over verdibegrepene slik de i dag er delt inn i kulturmiljøforvaltningen. Her defineres imidlertid bruksverdi som en faktor som kan forsterke kunnskapsverdi og opplevelsesverdi, sammen med blant annet autentisitet.
Kunnskapsverdier baserer seg i stor grad på objektive og målbare vurderinger. Dette er verdier knyttet til kunnskap og kilder, hvor altså verdiene kan dokumenteres. Opplevelses- verdier baserer seg mer på subjektive vurderinger og er i stor grad ikke målbare.
Tabell 1. Verdier inndelt i kunnskapsverdier, opplevelsesverdier og forsterkede faktorer etter Holme et al. (2020 s.39)
Kunnskapsverdier Opplevelsesverdier
Bygningshistorisk Arkitektonisk
Teknikkhistorisk/håndverkshistorisk Kunstnerisk/estetisk
Arkitekturhistorisk/stilhistorisk Brukspreget, alderspreget verdi, «patina»
Samfunnshistorisk/sosialhistorisk Miljøskapende
Personalhistorisk Identitetsskapende/kontinuitetsskapende Forbløffelses-/nysgjerrighetsskapende Symbolverdi
Forsterkende faktorer
Autentisitet/ekthet/troverdighet Kvalitet/vedlikeholdstilstand Representativitet/sjeldenhet Bruk
Kulturhistorisk og arkitektonisk verdi
Bygninger som kan fredes må ha kulturhistoriske eller arkitektoniske verdi, jf. kml. § 2 fjerde ledd. Dette begrenser selve vernegrunnlaget i kulturminneloven til å handle om kulturminner av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. I følge plan- og bygningsloven er det viktig å bevare «historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi» når man endrer eksisterende byggverk, jf. pbl. § 31-1. Kulturhistorisk verdi er viktig for bygninger som oppfattes som verneverdige, se definisjon av begrepet bevaringsverdig/verneverdig.
Holme et al. (2020 s.38) forteller at kulturhistorisk verdi handler om en vekting av
kunnskapsverdi og opplevelsesverdi for det enkelte kulturminnet. Av tabell 4 etter Holme et al. (2020 s.39), er arkitektonisk verdi en opplevelsesverdi. Det begrunnes med at arkitektonisk
verdi ikke har en selvstendig betydning. En spesiell vakker eller særpreget bygning kan ikke i seg selv begrunne en fredning (Holme et al., 2020 s.173).
Materiell og immateriell verdi
Myklebust (2014 s.23-24) forteller om en materiell og immateriell forståelse av kulturminner.
Den materielle forståelsen handler om selve bygningen og materialene, og om å utvikle prinsipper for fysisk behandling slik at selve bygningen blir bevart. Immateriell forståelse handler om sansing og fortolkning, og om de verdiene vi tilskriver et kulturminne. Et kulturminne kan ha et sett av verdier avhengig av den som sanser og tolker.
Myklebust (2014 s.24) bemerker at «oppfatningen av kulturminner som immaterielle
innebærer et skifte av perspektiv fra selve objektet som skal bevares til de mennesker objektet bevares for». Dette kan forstås med at kulturminner er avhengig av mennesket som ser eller eier bygget og de verdiene som tillegges kulturminnet. Verdiene er viktig for å forstå hva som skal bevares og gir forskjellige føringer for hvordan kulturminner må behandles for at verdien ikke skal gå tapt (Myklebust, 2014 s.25). I tillegg handler det om at bygninger gjerne skal brukes og at bevaring ofte skal tilpasses brukeren. Myklebust (2014 s.24) forteller også at vern av kulturminner handler om å imøtekomme allmennmenneskelige behov.
Autentisitet
Ordet autentisk innebærer noe ekte, opprinnelig eller pålitelig, og kommer av det greske ordet authenticos som betyr opphavsmann (Christensen, 2011 s.210). Autentisitet handler om opplevelsen av at noe er «ekte», hvor det for kulturminner uttrykker et ønske om å ta vare på noe «uberørt», og som ikke er ødelagt av modernisering. Autentisitet er et begrep som brukes i forhold til noe, som for eksempel i forhold til alder, materialer eller visuelle trekk. Patina, et uttrykk som også brukes i vernesammenheng, handler om en bygningens fysiske utvikling og slitasje (Hvinden-Haug & Andersen, 2010) og beskriver derfor «noe ekte» i bygningen.
Christensen (2011 s.210) forteller at vernearbeidet er dypt forankret i opplevelsen av «ekte»
og «falskt», og at materialautentisitet og prosessautentisitet fortsatt er viktig i dagens vernearbeid. Materialautentisitet handler om alderen til materialene og at de får større autentisitet jo nærmere byggets alder de er. Prosessautentisitet handler om at det skal brukes samme type materialer og samme håndverksteknikker når bygninger restaureres. Å ta vare på kunnskap om tradisjonelle materialer og håndverksteknikker regnes i dag som en del av en
«immateriell kulturarv» (Christensen, 2011 s.212). Autentisitet er i dag en forsterkende faktor, se tabell 4.
Integritet
Integritet handler om kulturminnets helhetsverdi og kan også bli forstått som «et kulturminnes evne til å sikre/opprettholde sin betydning over tid» (Butenschøn (red), 2009 s.168-167).
Bygninger endres gjennom tiden, men endringene er en del av bygningens integritet – så fremst bygningens betydning opprettholdes og tilføyelsene ikke ødelegger. Ny bruk og nye tiltak kan derfor bli sett på som en del av historien til en bygning og som en del av helheten (integriteten).
2.2.4 Kulturmiljøforvaltningen
Som beskrevet tilhører bygningsvern kulturmiljøforvaltningen. Forvaltningen kan deles inn i statlig, regionalt og lokalt nivå. I dag er det Riksantikvaren som har det statlige ansvaret.
Riksantikvaren er et direktorat underlagt Klima- og miljødepartementet og ble opprettet i 1912 (Riksantikvaren, 2021b). Direktoratet er en rådgiver for departementet i alle saker knyttet til kulturminner og kulturmiljøer (Riksantikvaren, 2021b s.9). I tillegg har direktoratet ansvar for regjerings politikk om kulturminner. Riksantikvaren har overordnet kulturminne- myndighet. De har blant annet vedtaksmyndighet for fredninger, klageinstans for vedtak fra regional kulturminneforvaltning og innsigelsesmyndighet i plansaker (Riksantikvaren, 2021b s.9). Når det gjelder bygninger har Riksantikvaren ansvar for kirkene i Norge og en del av de fredede statlige eiendommene.
Videre ligger det regionale ansvaret hos fylkeskommunen. De har som hovedregel ansvar for de fredede bygningene i sin fylkeskommune, etter endringer gjort 2020 (Riksantikvaren, 2021a). Fylkeskommunen skal forsikre at det tas hensyn til kulturminner i planlegging, også på kommunenivå (Meld. St. 16 (2019-2020)). Det lokale ansvaret tilhører kommunen. De er en sentral aktør i arealforvaltningen, hvor plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet (Holth & Winge, 2019 s.22). Enkelte kommuner har kulturminneforvalter som kalles Byantikvaren, som for eksempel i Oslo. Byantikvaren i Oslo ble opprettet i 1956 og er i dag en egen etat i Oslo kommune (Byantikvaren Oslo, u.å.-b). Byantikvaren en rådgiver i alle saker knyttet til kulturminner og skal gi en uttalelse i saker som berører kulturminner (Byantikvaren Oslo, u.å.-c). Kommunen behandler saken videre. Byantikvaren har også myndighet til å frede bygninger og behandler derfor søknader om dispensasjoner fra fredning.
Byantikvaren i Oslo er altså både kommunal rådgiver og fylkeskommunal kulturminne- myndighet med statlig delegert ansvar.
De sentrale lovene i dagens kulturmiljøforvaltning er kulturminneloven og plan- og
bygningsloven. Kulturminneloven er en sektorlov og betyr at den skal ivareta eller fremme en samfunnsinteresse (Holth & Winge, 2019 s.23-24), herunder kulturminneinteresser. Plan- og bygningsloven er en sektorovergripende lov og skal ivareta flere hensyn til arealbruk. Loven skal ivareta både kulturminnevern som samfunnsinteresse og andre formål til arealbruk som infrastruktur og tilgjengelighet (Holth & Winge, 2019 s.23-24). Det betyr at bruk og vern i utgangspunktet er likestilte hensyn i plan- og bygningsloven. Loven kan derfor ikke brukes til å avgjøre konflikter mellom vernehensyn og bruk. Det er verdt å merke seg at regjeringen vil utarbeide en ny kulturmiljølov som skal avløse kulturminneloven (Meld. St. 16 (2019-2020) s.84).
2.2.5 Vernestatus
En bygning kan være vernet ved lov eller gjennom andre virkemidler som listeføring, verneplaner og tilskuddsordninger (Riksantikvaren, 2020a). Vernestatus forteller hvilke virkemidler som er brukt for å verne et bygg og gir derfor en indikasjon på hva som er viktig å bevare. Det kan for eksempel bety at fasader, interiør og materialbruk skal beskyttes mot eventuelle endringer. Vernestatusen forteller også om en bygning har nasjonal, regional og/eller lokal verdi.
Fredning
Fredning er den strengeste formen for vern. Det betyr blant annet at inngrep eller endringer må godkjennes av vernemyndigheter (Riksantikvaren, 2021b s.132). Kulturminneloven gir vernemyndighet hjemmel til å frede bygninger ved enkeltvedtak (kml. § 15) eller ved forskrift (kml. § 22 a). Vernemyndigheter gjør da en vurdering på om bygget har kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Bygninger som fredes har imidlertid gjerne en nasjonal verdi. Bygninger som fredes ved forskrift må være eid av staten, og er en enklere form for fredning enn vedtaksfredning (Riksantikvaren, 2020a). I kulturminneloven kan bygninger også være automatisk fredet. Dette gjelder stående byggverk fra 1537 til 1649, jf. kml. § 4 tredje ledd.
Dette gjelder også byggverk av alle slag før år 1537, også rester eller deler av byggverk, jf.
kml. § 4 første ledd bokstav a. Midlertidig fredning kan også vedtas (Riksantikvaren, 2020b).
Dette gjøres om et kulturminne er truet av for eksempel riving eller fjerning, og hvor det derfor er ønskelig å finne ut om kulturminnet skal fredes.
For vedtaksfredede bygninger krever alle inngrep dispensasjon fra regional kulturminne- forvaltning, mens forskriftsfredede bygninger krever dispensasjon fra Riksantikvaren eller regional kulturminneforvaltning (Riksantikvaren, 2020b).
Regulert til bevaring
Bygninger regulert til bevaring er vernet ved plan- og bygningsloven. Eiendommen reguleres som «hensynssone» eller til «spesialområde bevaring» med generelle bestemmelser i
kommuneplan og reguleringsplan. Bestemmelsene setter rammene for hvilke tiltak som godkjennes av Plan- og bygningsetaten. Bygninger regulert til bevaring er derfor en del av arealplanleggingen hvor bygningene gjerne har regional og/eller lokal verdi.
Listeføring
De listeførte bygningene er ikke vernet etter lov. Kulturminnet skal imidlertid forvaltes på en nærmere definert måte (Riksantikvaren, 2020a). Byantikvarens Gule liste i Oslo og NB!- registeret er et eksempel på listeføring. Byantikvaren skal uttale seg til søknader som berører bygningene/eiendommene oppført på Gul liste. Listen inkluderer også fredede bygninger i Oslo og bygninger regulert til bevaring. NB!-registeret er en database som viser byer og tettsteder i Norge med kulturmiljøer som har nasjonal interesse. Områdene må tas hensyn til ved videre forvaltning og utvikling. Områdene kalles også NB!-områder.
Vernestatus i Oslo
I denne oppgaven fokuseres det på vernemyndighet i Oslo. På den Gule listen deler Byantikvaren bygninger inn i tre ulike vernestatuser (Byantikvaren Oslo, u.å.-a). De kan vernes ved at de fredes ved kulturminneloven, reguleres til bevaring etter plan- og bygningsloven eller være bevaringsverdige/verneverdige bygninger og bli omtalt som kommunalt listeført. Tabell 2 gir en oversikt over vernestatusene med tilknyttet verdi samt hvilken farge bygningene har på kart hos Planinnsyn i Oslo kommune. Bygningene kan også omtales som «røde», «oransje» og «gule».
Tabell 2. Vernestatus på Byantikvarens Gule liste i Oslo.
Vernestatus Verdi Fargekode på kart
Fredet Nasjonal og/eller regional, lokal Rød Regulert til bevaring Regional og/eller lokal Oransje
Kommunalt listeført Lokal Gul
2.3 Bevaringsprinsipper
2.3.1 Deskriptiv og normativ bevaring
Christensen (2011 s.224) forteller at det gjennom tiden og frem til i dag har vært et skille mellom en deskriptiv og normativ måte å verne på. Deskriptiv handler om å beskrive hvordan noe er, mens normativ handler om å beskrive hvordan noe bør være (Stoltenberg, 2018).
Skillet mellom deskriptiv og normativ bevaring handler om et skille mellom å ønske og bevare de fysiske sporene fra fortiden og et ønske om å rekonstruere (Christensen, 2011 s.240).
En deskriptiv måte å verne på betyr at en ønsker å gi en beskrivelse på de historiske forholdene (Christensen, 2011 s.224). Dette kan ses i sammenheng med det historiske ekvivalensprinsippet fra 1800-tallet, som Christensen (2011 s.54) forteller fortsatt er dominerende i dag. Ekvivalensprinsippet handler om å bevare fysiske spor fra hele bygningens levetid og hvor alle fasene er like mye verdt (Christensen, 2011 s.54). På den måten blir endringer som skjer underveis med en bygning også viktig og det eldste i
bygningen er nødvendigvis ikke viktigst. John Ruskin, en engelsk forfatter fra 1800-tallet, står fortsatt som en representant for ekvivalensprinsippet eller for en «skånsom restaurering»
(Christensen, 2011 s.57-58). Han ønsket å bevare de originale materialene uten å fjerne spor etter endringer. Senere tilføyelser så han på som verdifulle og som en del av bygningens historie.
Veneziacharteret fra 1964 bygger på ekvivalensprinsippet (Christensen, 2011 s.155).
Charteret bygger også på prinsippet om et synlig skille mellom det nye og det eksisterende samtidig som det nye skal passe inn i det eksisterende. Respekt for det originale er derfor viktig, men også ærlighet og lesbarhet: «Det nye skulle se nytt ut, som uttrykk for sin tid, og skulle ikke kunne forveksles med det gamle» (Christensen, 2011 s.155).
Normativ betyr i vernesammenheng at man styres av verdier (Christensen, 2011 s.244). Det kan også ses i sammenheng med rekonstruksjonsprinsippet som handler om tilbakeføring. Her er den franske restaureringsarkitekten fra 1800-tallet Viollet-le-Duc verdt å nevne. Han
kjennetegnes med prinsipper som «enhet i stil» og tilbakeføring. Viollet-le-Duc mente blant annet at verdien i en bygning lå i konstruksjonen og i den opprinnelige arkitektens idé
(Christensen, 2011 s.55). På den måten var det av verdi å tilbakeføre en bygning eller å skape noe nytt ut fra arkitektens tegninger i restaureringsarbeidet. Christensen (2011 s.56) mener at dette også kan bety at tilbakeføring var et ønske om å skape et mer enhetlig stiluttrykk.
Tilslutningsprinsippet kombineres gjerne enten med ekvivalensprinsippet eller
rekonstruksjonsprinsippet (Christensen, 2011 s.54). Tilslutningsprinsippet baserer seg på at samtidens kunstneriske og arkitektoniske uttrykk skal legges til grunn når nye elementer tilføres, så lenge det ikke handler om reparasjoner (Christensen, 2011 s.54). Det betyr at det nye gjerne vil skilles seg fra det eksisterende og at det gir en kontrast mellom nytt og gammelt. Tilslutningsprinsippet kan beskrives som en deskriptiv bevaring fordi et skille mellom nytt og gammelt kan fortelle om bygningens tilføyelser og dermed bidra til å fortelle om de historiske forholdene.
2.3.2 Transformasjon som bevaring
Kunsthistoriker Morten Stige sier at å velge bort er kulturminneforvaltningens hovedoppgave (Stige, 2021). Transformasjon handler om å gjøre endringer. Da må noen kulturminneverdier velges bort. Hva som velges bort, vurderes fra bygning til bygning. Vernearbeidet handler derfor mye i dag om forhandlinger (Butenschøn (red), 2009 s.97). På den måten blir
bevaringsprinsippene et resultat av prosessen og et resultat av forhandlinger. Det handler om å gi og ta for å komme frem til en løsning for hvilke verdier som skal tas vare på og hvordan verdiene skal bli tatt vare på.
I boka Tid i arkitektur av Butenschøn (red) (2009), blir det fortalt om transformasjon og hvordan ulike aktører går frem i arbeidet med vernede bygninger. Nina Berre, arkitekt med doktorgrad i arkitekturhistorie, forteller at utgangspunktet til vernemyndigheter er at hver transformasjonsprosess er unik (Butenschøn (red), 2009 s.132-133). Bygningene har sine egne fysiske, teknologiske og kulturhistoriske rammer som legger grunnlaget for diskusjonen.
Derfor kommer beslutninger og løsninger som et resultat av en prosess hvor alle involverte parter diskuterer og utreder saken sammen. På den måten er selve prosessen og vurderingene
som gjøres i hver enkel bygning unik, hvor resultatet også vil påvirkes av aktørene. Dyktige arkitekter er vesentlig i arbeidet, og særlig deres evne til å utforske og utvikle nye løsninger på grunnlag av potensialet i det eksisterende (Butenschøn (red), 2009 s.133). Hva som velges bort, påvirkes av det potensialet aktørene ser i bygningen og hva vernemyndigheter legger vekt på.
Kunsthistoriker Maria Fabricius Hansen forteller at det ikke finnes en universell gyldig løsning på problemstillinger knyttet til bevaring og forandring (Butenschøn (red), 2009 s.85).
Hun peker på at vår historiske bevissthet ikke er naturgitt, men tidsbestemt, og at det er viktig å analysere hva som ligger til grunn i fortidens verdier for å få til en konstruktiv
transformasjon av bygninger.
Karl Otto Ellefsen, professor i arkitektur og urbanisme, forteller at vern i dag er en diskursiv praksis som er kulturavhengig (Butenschøn (red), 2009 s.106). Med dette mener han blant annet at hva som prioriteres i vernearbeidet endres over tid. Dette har å gjøre med at oppfattelsen av hva som er verneverdig skifter med tiden og er avhengig av kultur. Folk assosierer og leser arkitektur forskjellig. I tillegg handler vernemyndigheters jobb om
vurdering av verdier og at det i dag særlig finnes mange verdibegreper. Kulturminner har også en større rolle i samfunnet i dag enn tidligere, som for eksempel at de skal brukes som
ressurser. Ellefsen peker på at «mange erfaringer tyder på at man ikke kan regulere seg vekk fra arkitekturdiskusjonene, og at man heller ikke kan regulere seg frem til god arkitektur»
(Butenschøn (red), 2009 s.106). På den måten handler tilpasning mellom nytt og gammelt om prosesser som påvirkes av tid og kultur.
Arkitekt Einar Jarmund forteller at det å jobbe med eksisterende bygningsmasse er en
«kontinuerlig undersøkelse av alternative strategier» (Butenschøn (red), 2009 s.135), fordi det ikke finnes en bestemt strategi for hvordan man skal gå frem i transformasjonsprosjekter. Han ordlegger seg slik:
Det å møte en eksisterende struktur gir muligheten til å fortsette en historie som allerede var påbegynt for lenge siden. Denne historien kan endres, tillegges nye momenter eller tåkelegges. Vi har ingen enkel angrepsvinkel eller strategi som vi alltid bruker.
Lars Nicolai Bock, en dansk arkitekt, forteller at det handler mye om detektivarbeid når en skal jobbe med gamle bygninger (Butenschøn (red), 2009 s.44). For å kunne se hva som skal bevares og tas med videre, mener han det er viktig å ta seg tid til å lese bygningen og se hvordan bygget har utviklet seg gjennom de ulike byggeperiodene.
I rapporten Vernehensyn ved ny bruk av eldre bygninger av Grytli (2002 s.6), blir det fortalt at løsninger hvor nytt skal kombineres med gammelt, må tilpasses bygget og basere seg på kunnskap om bygningen. Alle vernede bygninger har unike egenskaper og verdier, og gir ulike muligheter og begrensninger. Derfor må løsninger skreddersys ved at det tas
utgangspunkt i en analyse av bygningen og miljøet, og hvor kulturminneverdiene vurderes som funksjonelle egenskaper (Grytli, 2002 s.6). Bygninger med deres kulturminneverdier kan være tilpasset en funksjon, men gir samtidig mulighet for nye funksjoner. Det er altså viktig å vurdere kulturminner ut fra at de også kan ha en funksjon.
2.3.3 Bevaring og utvikling av kulturminner
Høringsutkastet til ny kulturmiljømelding, (Oslo kommune, 2021 s.39-42), beskriver ti prinsipper for bevaring og utvikling av kulturminner. Disse vurderes som aktuelle fordi de tar utgangspunkt i dagens situasjon og utfordringer, og mest sannsynlig vil brukes som
utgangspunkt i den nye kulturmiljømeldingen. Transformasjon som prosess inkluderer gjerne flere bygningstiltak. Det betyr at flere av punktene kan være relevante i transformasjon av en bygning. Det vil kort gjøres rede for prinsippene som er beskrevet i høringsutkastet (Oslo kommune, 2021 s.39-42):
1. Vurdering av objekt- og miljøverdier legger vekt på at kulturminner kan ha verdi som enkeltobjekter og som del av et større kulturmiljø. I en verdivurdering vil derfor en bygning alltid bli vurdert i en sammenheng med området rundt.
2. Utvikling gjennom addisjon og gradvis fornyelse er et prinsipp som tar
utgangspunkt i at de fleste av fremtidens bygninger allerede er bygget, men at det er behov for utbygging og fornyelse. Gradvis addisjon og fornyelse gir rom for å vurdere kulturminnehensyn hvor det nye kan utvikles i godt samspill i forhold til det
eksisterende.
3. Tilpasning ved fortetting betyr at det er viktig å ivareta kulturminneverdiene og særpreg i området som fortettes. Det nye bør også bidra til å gjøre området bedre.
4. Vern gjennom bruk betyr at kulturminneverdiene blir tatt vare på gjennom at bygget brukes, enten ved videreføring av bruk, at bygget får en midlertidig bruk eller en ny bruk.
5. Riktig detaljering og tilbakeføring betyr at kulturminneverdiene skal ivaretas eller styrkes ved å bruke riktige materialer i restaurering eller ved at bygningen tilbakeføres med historisk riktig detaljering. Dette kan også kompensere for endringer som på- og tilbygg. Punktet forteller at arkitektenes opprinnelige tegninger fra før en bygning ble oppført, ofte kan skille seg fra det som faktisk ble bygget. Det kan derfor være aktuelt å ta i bruk en opprinnelig plantegning som utgangspunkt hvis det skal gjøres
endringer.
6. Vern gjennom transformasjon og omforming blir beskrevet som å fornye særlig industriområder og produksjonsanlegg, hvor områdene får ny bruk eller nye funksjoner.
7. Arealøkning ved infill og påbygg betyr at «restareal» og inneklemte byggetomter blir utnyttet.
8. Unntaksvis fasadebevaring eller skallbevaring betyr å rive hele bygningens konstruksjon bak fasaden. Dette er aktuelt når fasaden er viktig i byrommet, men at det er nødvendig å rive bygningens hovedkonstruksjon.
9. Delvis bevaring eller eksperimentell bevaring er særlig aktuelt for bygninger som ikke har så store verneverdier eller arkitektonisk verdi, og som tåler store inngrep.
Dette kan være bygninger som ikke er oppført på Byantikvarens Gule liste.
10. Aktualisering av immateriell kulturarv betyr at man synliggjør og formidler kulturminneverdiene bedre ved å legge til rette for eksempelvis tidligere bruk, sosiale skikker eller ritualer.
