revitalisering av urbant undertrykkede bekker.
landskapsarkitektens rolle i å fremme bruk av overvann som ressurs.
restoring brooks against urban pressure. the role of the landscape architect in promoting sustainable urban drainage.
elin horn
InstituttforlandskapsplanleggingMasteroppgave30stp.
REVITALISERING AV URBANT
UNDERTRYKKEDE BEKKER
LANDSKAPSARKITEKTENS ROLLE I Å FREMME BRUK AV
OVERVANN SOM RESSURS
MASTEROPPGAVE I LANDSKAPSARKITEKTUR 30 STP.
VED ELIN HORN
4
Jag var ett barn med klara, ljuva sinnen och på mitt väsen solen lyste ned. Mitt liv var nytt och ännu utan minnen och genom natten månen stilla gled.
Och jag var ung med fasta steg på jorden. Jag levde fritt bland träd och vilda djur och som i lera formade jag orden och rent var hjärtat som de kommo ur.
Och lilla bäcken mot älven rinner och älven rinner mot stora hav. Och aldrig någonsin mer du finner var lilla bäcken blev av.
Och jag blev man med hatt och stövlar tunga jag lärde tyglarna av lämplighet och sed och lärde le när marken tycktes gunga av tyngd från fiender som höggos ned.
Och lilla bäcken mot älven rinner och älven rinner mot stora hav. Och aldrig någonsin mer du finner var lilla bäcken blev av.
Allan Edwall,
Utdrag fra «Lilla bäcken» fra albumet Vetahuteri, 1984
FORORD
Denne oppgaven inneholder en del refleksjon over eget yrke. Ved endt utdanning kan vi mye, men det faglige spennet er så stort at det er godt å bli bevisst mulige konkrete arbeidsoppgaver. Mot slutten av utdanning ble jeg klar over at det fantes et hull hva gjelder kunnskap om landskap og hydrologiske forhold. Gjennom å skrive denne oppgaven har jeg tilegnet meg et grunnlag for å kunne gjøre faglige vurderinger knyttet til vann i den urbane landskapsarkitekturen.
På Norske Landskapsarkitekters forenings fagdag i Trondheim, 09.04.2010, forsøkte Professor Emeritus i landskapsarkitektur, Olav Skage, seg på en gjennomgang av profesjonens historikk. Et humoristisk poeng i talen var landskapsarkitketers problem med å presisere hva faget deres egentlig består i. Jeg opplever at arbeid med vann og landskap gjør at faget mitt fremstår veldig tydelig og nyttig. Dette inkluderer forståelse for hva som er viktigst på de ulike nivåene: planleggingsnivå, prosjektnivå og utformingsnivå, og ydmykhet for at det er nødvendig å jobbe tverrfaglig med oppgavene.
Temaet studeres med utgangspunkt i analyse av Drengsrudbekken næringsområde i Asker, men vurderes fra det store perspektivet og inn mot utformingsprinsipper.
Ved inngangen til arbeidet hadde jeg ønske om å gå ingeniørene i næringen ved å foreta utregninger av volumer for fordrøyingsinstallasjoner, med formål om å lære meg slike metoder en gang for alle. Etter dialog med biveileder har jeg moderert ambisjonene, og jeg er jeg trygg på at ingeniørene kan denne delen av jobben veldig godt. Oppgaven har dreid mer i retning av å avdekke mulige verktøy man har som landskapsarkitekt når man befatter seg med overvann, både på arealplanleggings-, prosjekt- og utformingsnivå.
Jeg vil gjerne si tusen takk til mine veiledere ved UMB, professor Elin Børrud for
imponerende evne til å se kjernen av saker, og til Oddvar Lindholm som har bidratt med viktige vannfaglige innspill. Begge har bidratt med entusiasme for temaet.
Svein Ole Åstebøl, Gunnar Stenvik og Øyvind Simonsen i COWI skal ha stor takk for en spesielt hjelpsom holdning og formidling av kunnskap. Det er også deres fortjeneste at nettopp denne oppgaven skrives, ettersom de presenterte meg for Drengsrudbekken næringsområde som et aktuelt case for masteroppgave.
Jeg vil dessuten gjerne rette takk til:
Anne Marie Stenmark i Hamar kommune som viste meg rundt ved det fremtidige boligområdet Stavsberg,
Ola Valved i Asker kommune for omvisning ved Drengsrudbekken og innføring i VA- faglig stoff,
Knut Wik som hjalp meg i gang med dråpeanalyser i AutoCad Civil 3D, Terje R. Andersen for oversettingshjelp, Kristine Horn for oppmuntring og korrektur.
Til slutt vil jeg si takk til Ketil for hans generøsitet overfor et oppgaveskrivende familiemedlem, og til Tage og Erle for felles fascinasjon over små og store vannkilder.
Oslo, 25. mai 2010
Elin Horn
6
INNHOLDSFORTEGNELSE
FORORD 5
SAMMENDRAG 7
INNLEDNING 8
PROBLEMSTILLING 9
AVGRENSNING OG MÅL 12
OPPBYGGING OG METODE 13
DEL 1 VANN OG LANDSKAP SOM
POLITIKK 15
INFRASTRUKTUR FOR VANN 16 KLIMAENDRINGER OG VANN 16 BETYDNINGEN AV Å INNLEMME VANN I AREALPLANLEGGINGEN 17
LOVVERK OG DIREKTIVER 18
EUS VANNDIREKTIV 20
REGULATIVE OG INFORMATIVE
VIRKEMIDLER 22
ETABLERT BEBYGGELSE 24
DEL 2 HYDROLOGI PÅ ET
UTBYGGINGSOMRÅDE 29
HARDE OVERFLATER 30
OVERSIKTSFOTO 32
INTRODUKSJON 34
MÅL FOR ANALYSEN 36
PROSJEKTBASERT TILNÆRMING 38
ASKER KOMMUNE 40
DRENGSRUDBEKKEN NÆRING-
SOMRÅDE 41
NEDBØRSFELT 43
BEKKENS KARAKTER 46
BEGREPSFORKLARING JORDS-
MONN 56
INFILTRASJONSKAPASITET 57
HARDE FLATER 58
DAMMER 60
PARKERING 62
BYGNINGER 63
VOLUMSTUDIE 66
ANDRE OVERVANNSINSTALLAS-
JONER 68
FLOMSITUASJON 71
KLASSISK DRENERING 71
STRATEGI FOR BEKKEN 72
HVA BLIR BEDRE NÅ? 74
OPPSUMMERING 76
DEL 3 VANN OG ESTETIKK 79 ESTETIKK VERSUS ØKOLOGI 80 FEM STRATEGIER FOR Å SIKRE BÅDE ØKOLGI OG ESTETIKK 82
OPPSUMMERING 86
DEL 4 LANDSKAPSARKITEKTENS
VIRKEMIDLER 89
VERKTØY PÅ POLITISK NIVÅ 90 VERKTØY I UTBYGGING-
SPROSJEKTER 91
VERKTØY I UTFORMING 98
VEIEN VIDERE 100
BEGREPSAVKLARINGER 102
KILDEHENVISNINGER 104
VEDLEGG: BESKRIVELSE AV
ANLEGG 107
SAMMENDRAG
Oppgavens formål er å avdekke virkemidler og verktøy som er tilgjengelige for å sikre gode vilkår for det hydrologiske, sett fra landskapsarkitektens ståsted. Kjernen i arbeidet ligger i å analysere et tomteområde i Asker, og gjennom dette opparbeide erfaring som kan ha generell relevans for arbeid med temaet videre. Analysen er gjort i oppgavens del 2. Tomteområdet inneholder en liten bekk, Drengsrudbekken, som har blitt «urbant undertrykt» – det vil si at veianlegg og bebyggelse har vært en dominerende faktor for hvordan bekken fremstår idag. Analysen gjøres med henblikk på å sikre lokal overvannshåndtering og en mer frigjort bekk i forbindelse med fremtidig utbygging.
Oppgaven presenterer ulike perspektiv for å drøfte mulige verktøy i arbeid med landskap og hydrologi. I del 1 er det politiske virkemidler som presenteres, mer konkret regulatoriske og informative virkemidler. I del 3 diskuteres tekniske utformingsprinsipper og esteiske sider ved lokal overvannshåndtering. Alt i alt skal oppgaven sammenfatte metoder for tilnærming til dette viktige temaet under norske forhold, et tema som blir stadig mer relevant i forbindelse med klimaendringene.
ABSTRACT
The aim of this thesis is to show available tools and approaches to ensure viable conditions for the hydrological system, seen from the point of view of the landscape architect. At the centre of this work, lies the analysis of a plot of land in Asker, near Oslo (part 2). Through this, my inten- tion is to gather some experience that may have general relevance for further work. This particu- lar area has a small brook running through it, the Drengsrud brook, which has been under “ur- ban pressure”, dominating factors being road construction and building of houses. These tell us why the brook is in its present state. The analysis is meant to secure sustainable urban drainage systems (SUDS) and an open, free-flowing brook, future development taken in consideration.
The thesis discusses various approaches how to deal with these problems concerning hydrolgy and landscape. In part 1, political issues are highlighted, specifically information and city plan- ning. Part 3 will discuss the actual planning and completion of the aesthetic sides of the SUDS.
All in all, my thesis is meant to summarise methods on how to approach these difficult issues in Norway, issues becoming steadily more important due to the changes in the climate.
8
Terrengforming og overvann henger ufravike- lig sammen. Derfor er det lite ønskelig å jobbe med landskapsarkitektur uten å ha hydro- logien langt fremme i tankene. Det er heller grunn til å bringe vann og terrengforming inn som et av de første punktene i landskaps- planlegging; venter man med det til slutten av et prosjekt er det sannsynligvis for sent med gode, helhetlige løsninger. (Lindholm et al, 2008)
Bakgrunnen for å velge vann som tema for masteroppgave ligger i et ønske om å forstå hydrologiens vesen i arbeidet med landskaps- arkitektur og å gjøre en innsats på feltet i fremtiden. Det ligger et personlig engasje- ment i å kunne bidra til at vannet får spille- rom som trivselsskapende element, og gis den fysiske plassen det trenger – mer i tråd med sitt naturlige kretsløp enn det som lenge har vært praksis. Dersom en slik fremgangsmåte får fotfeste kan resultatet bli færre lokale flommer og jordskred og redusert fare for kontaminert drikkevann, som belyst videre i oppgaven. Det blir stadig vanligere å sette krav til at vann skal fordrøyes på den enkelte tomt ved nytt arealbruk, eller til at elver og havvann gis nok areal til at konflikt med be- byggelse unngås. Klimaendringene bidrar til å sette fart på denne utviklingen.
Tilrettelegging for åpen overvannshåndtering er et felt hvor landskapsarkitekten kan gjøre en forskjell, slik at man nærmer seg løsninger med estetiske, opplevelsesmessige, økolo- giske og økonomiske fordeler samtidig. I ar- beidet med dette kreves det kunnskap, etter- som hydrologien i landskapet er et komplekst felt. Flere faggrupper må involveres, og det er viktig for landskapsarkitekten å kunne delta i disse samarbeidene, og ikke minst vite hvor eget fagfelt kan møte naturviternes, hydro- logenes og ingeniørenes. I tillegg skal disse samarbeidene skje på flere ulike nivåer med ulik detaljeringsgrad.
INNLEDNING
Dessuten er jeg opptatt av det nyttige i å ha en bevissthet omkring språk og mulige motsetninger som finnes i forbindelse med hydrologi og landskap. Denne bevisstheten vil blant annet kunne være nyttig når det skal argumenteres for blågrønne løsninger overfor eiendomsutviklere og andre mulige oppdrags- givere. Elvene, bekkene og havet er underlagt mange interesser. Når disse forvaltes i Norge er det gjerne det juridiske eller det biologiske språket som brukes for å forsvare arealer mot ren økonomisk tenking. Man kan finne at en rødlistet art brukes for hva det er verdt for å bevare naturelementet, men at bakgrunnen for dette dypest sett ligger i grunnleggende følelser hentet fra våre opplevelser i naturen.
Disse følelsene finnes det ikke et språk for i forvaltningen – det er lettere å forholde seg til det målbare (NRKP2/Bjartnes).
Når landskapsarkitekten skal forholde seg til områder hvor eiendomsinteressene leg- ger sterke føringer, må han eller hun nettopp ta utgangspunkt i disse følelsene – som kan være en bro til dem som skal betale gildet og til økologien. Vår, i norsk sammenheng allmenne opplevelser knyttet til nærhet til en bekk kan være variasjoner, frostrøyk, snø-og isformasjoner, vanndamp mot huden – for kun å nevne et snevert utvalg av noen opple- velsesmessige sider ved nærhet til en bekk.
Det er spesielt gjennom opplevelsen at vi skjønner verdien av det. I en sammenheng med mange tomter og flere eierinteresser kan det være vanskelig å argumentere godt for et helhetlig grep som sikter mot gjenåpning av bekk på en lengre strekning, åpne dam- mer og regnbed. Dette gjelder ikke minst i tilfeller hvor tomteeierne har et helt ulikt tidsperspektiv på når man ønsker å bygge.
Dersom man som landskapsarkitekt kla- rer å oversette noen av følelsene vi har for vannopplevelser,stillhet og kontakt med det grønne til «herlighetsverdier», som i sin tur kan oversettes til eiendomsverdier, har man større sjanser til å vinne gjennom. Vi trenger kanskje å utvikle språket vårt slik at vi i større
PROBLEMSTILLING
grad kan formidle hva bekkene og elvene og vannet gjør med oss for riktig å verdsette det.
I kulturverdenen er dette språket velutviklet.
Selv om vi ofte oppsøker naturen med noe av det samme formål som når vi oppsøker kulturen er språket rundt naturopplevelsene lite tilgjengelige. (Bjartnes/NRK P2, 2010) Visualiseringer kompenserer noe for denne mangelen.
Ved utvikling av en metode som landskaps- arkitekten kan bruke, stilt overfor et prosjekt der overvannet skal håndteres med grønn infrastruktur, er det ønskelig å inkludere disse sidene. Oppgaven tar dermed også for seg re- levante faktorer på dette feltet.
Det understrekes allerede her at hydrologi og landskap på prosjekt- og detaljnivå må utvi- kles stedsspesifikt. Det samme gjelder åpning av bekker, som er en del av problemstillingen i delen som analyserer på prosjektnivå. Det følgende arbeidet skal kunne resultere i noen generelle verktøy for tilnærming til temaet.
Dessuten er meningen å avdekke hvordan de ulike forvaltningsnivåene henger sammen når det gjelder tilnærmingen til lokal overvanns- håndtering og bekkeåpninger. Vann er et av de feltene innenfor landskapsarkitekturen som krever tenkning i større skala og på re- gionalt nivå. Terrengforming og magasinering av vann i bassenger på tomt er avbøtende til- tak som reduserer problemene uten å fjerne dem.
De viktigste spørsmålene for landskapsarki- tekten i vannsammenheng er etter alt å døm- me: Hvordan kan landskapsarkitektur bidra til bedret vannkvalitet? Hvordan skal land- skapsarkitekten gå frem - stilt overfor prosjek- ter der det ikke er tillat å slippe mer vann på ledningsnettet etter endt utbygging? Hvordan fremheve undertrykte vannressurser i urbane strøk? Spørsmålene søkes besvart i oppgaven gjennom en tilnærming fra et vidt perspektiv, hvor det er et mål å se vannets plass i en større sammenheng, via analyse av et prosjektområ- de i Asker, hvor målet er å få praktisk erfaring med hva som bør vektlegges på prosjektnivå, og til et utformingsperspektiv, hvor målet er å studere om økologi og estetikk kan gå hånd i hånd. Gjennom prosessen har målet generelt vært å finne verktøy som finnes for å fremme gode hydrologiske løsninger som også er økologisk og opplevelsesmessig tiltalende.
Følgende hovedproblemstilling skal dermed besvares:
Hva er landskapsarkitektens verktøy i arbeid med oppgaver der vann inngår som en faktor (eller bør inngå)?
For oss alle er rent vann et fundamentalt anliggende, og det kan bety liv eller død.
Vann antas å bli kilde til store og voldelige konflikter når ressursene blir enda knappere for mange i fremtiden. Det er et stort spenn i problemstillinger internasjonalt, temaer som flom, tørke, vannkvalitet, helse, og rasfare re- presenterer alvorlige spørsmål på verdensba- sis, ikke minst sett i lys av økt urbanisering og befolkningstetthet. Faktorer som klima, topo- grafi, grunnforhold, miljøutslipp, vegetasjon, vassdragstilhøringhet, befolkningstetthet og økonomi spiller alle inn med hensyn til situa- sjonen for vannressursene i et geografisk om- råde. Ulike situasjoner krever ulike strategier, men løsningene bør uansett gå i retning av en mer integrert tilnærming mellom planleg- ging, teknikk, utforming og forvaltning der det er mulig. (Kelly et al, 2009).
10
Under arbeidet med overvannsproblema- tikk har det blitt klart hvor stort feltet er når det gjelder såkalte SUDS (Sustainable urban drainage systems). Disse retningslinjene om- taler alt fra ingeniørmessig forskningsarbeid på renseeffekt til GIS-baserte vurderinger av ”hot-spots” for overvannstiltak (Mitchell, 2005). I USA har mange stater egne lovverk og manualer som byggnæring og planleggere må forholde seg til, for eksempel har Seattle alene en manual på ca 1000 sider i fire bind, med både lovverk, klare definisjoner av hvilke type prosjekter som hører inn under ulike typer tiltak, tekniske spesifikasjoner og om- fattende regelverk for anleggsfasen (City of Seattle, 2009). Parallellt med en velutviklet bevissthet omkring sammenhengene mellom urbanisering og overvann har begrepbruken gjennomgått en modning. ”Green stormwa- ter infrastructure” (”grønn infrastruktur for overvann”) og ”BMP’s” (”Best management practice” – målsetting om optimale, helhet- lige løsninger) er etablerte uttrykk. BMP er å anse som en læringsprosess eller et fag, der det blant annet har vært forsket på metoder for å ta beslutninger om hvilke tiltak som skal iverksettes ut fra flere kriterier samtidig – for eksempel hydraulisk effekt, forurensingskon- troll, vedlikehold, økonomisk investering, sosiale forhold og urban bærekraft. I nasjo- nalt perspektiv vil for eksempel flomkontroll vektes langt mer enn økonomi. Det eksisterer et sett av alternativer til slike multi-kriteria beslutningsprosesser, som kan være en hjelp til å rangere tiltak fra best til verst (Martin, 2007). I tillegg eksisterer et sett av konkret anvendte uttrykk knyttet til fysisk utforming for overvann. I Australia er vannsparing og følgelig gjenbruk av vannressurser et tema, inklusive fokus på viktigheten av enkeltindivi- dets innsats (Government of South Australia, 2009). I Europa nevnes oftest land som Sve- rige, Tyskland, Storbritannia og Nederland i forbindelse med høy bevissthet omkring ned- bør i urbane strøk. Nederland og Belgia har egne utfordringer med hensyn til forventet havnivåstigning.
I Norge kan vi være veldig takknemlige for at vannet ikke volder oss bekymringer på det
mest livsfundamentale plan: vi har mye vann av relativt god kvalitet. Likevel er vannres- sursene også hos oss begrensede og sårbare.
Dessuten er vann i sin natur en global ressurs.
Foreløpig eksisterer det ikke noen samlet me- tode for hvordan vi kan bringe overvann frem i lyset her i landet. Det er derfor behov for en mer systematisk tilnærming til overvanns- håndtering, som et av flere viktige tema ved tilpasning til klimaendringer. Rapporter om tilpasning til klima i Norge, som Ansvar og virkemidler ved tilpasning til klimaendringer (CIENS, 2010), Klimautfordringer i kraftsek- toren frem mot 2100 (NVE, 2010), Rensing av overvann fra veg i fremtidens klima 2071 - 2100 (Statens vegvesen, 2010) og Veiledning i klimatilpasset overvannshåndtering (Norsk vann, 2008) er viktige bidrag i riktig retning.
Denne oppgaven har som formål å være et bidrag fra landskapsarkitektens ståsted, un- der norske forhold og med avgrensning til overvann. Landskapsarkitektenes innsats på feltet er relativt ung, og erfaringen med åpen overvannshåndtering er begrenset.
Idealet for urban utvikling er ofte
«helheten»Det samme gjelder overvann. Elin Børrud peker i sin avhandling Bitvis byut- vikling: møte mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging (2005) på at i prak- sis er helheten i de fleste utbyggingsprosjekter uoppnåelig. I en by finnes det allerede en hel- het, representert ved det som allerede er der – og sogar mange ulike helheter. Realiteten i Norge er at arealdisponering for en stor del styres gjennom prosjektbasert utvikling. Det- te dreier seg om at tomteeierne eller investo- rene som regel tar initiativet til ny arealbruk gjennom de enkelte prosjektene, definert av muligheter som finnes med eksisterende in- frastruktur på og i omgivelsene til den enkelte tomt. Dette forholdet er i hovedsak markeds- styrt. Prosjektbasert byutvikling medfører at det er uforutsigbart hvordan omgivelsene blir.
Dette er en realitet som ideelt sett burde vært gjenspeilet i Plan- og bygningsloven. Den nye plan- og bygningsloven har fremdeles som formål at prosjektutviklerne skal underordne seg en planlagt helhet. I praksis kan det være mer vellykket dersom planleggerne i større
grad evner å «simultanplanlegge», det vil si planlegge mens prosjektene er under utvik- ling. Dette er krevende, men det vil også gi planleggerne en mer aktiv rolle. Ved å presen- tere «herlighetsverdier» for utbyggerne kan det enkelte prosjekt komme ut i bærekraftig pluss, dersom det har blitt argumentert godt nok for de blå, grønne, eller blågrønne verdi- ene. Det er altså potensiale for å styre den prosjektbaserte by- og tettstedsutviklingen.
(Elin Børrud, pers. medd. 24.03.2010).
Mitt håp er at overvannsressursene ved sin natur kan være et bidrag for å avhjelpe denne styringen. En vannstreng binder områder sammen og kan by på disse «herlighetsver- diene». For å studere mulige verktøy i den forbindelse leter jeg på ulike nivåer, fra areal- planleggingsnivå med Plan- og bygningsloven som viktigste lovverk og kommunene som ansvarshavende, til detaljprosjektering. Verk- tøyene som er disponible avhenger av nivået det jobbes på. For å studere temaet utenfra og inn, med analyse av Drengrudbekken i Asker som praktisk utgangspunkt, organiserer jeg svaret på oppgaven etter tre nivåer:
A. Hydrologi og landskap som politikk (plan- leggingsnivå).
B. Hydrologi på et utbyggingsområde (pro- sjektnivå).
C. Hydrologi og estetikk (utformingsnivå).
Med planleggingsnivå menes de politiske virkemidler som eksisterer, først og fremst i kommunene. Med prosjektnivå menes større eller mindre arealer der det ofte er ulike tom- teeiere, og hvor det er naturlig med en helhet- lig overvannsplan. Utformingsnivået omfatter utformingsnormer, økologi og estetikk, men ikke konkret prosjektering.
Etter denne inndelingen kan problemstillin- gen presiseres som følger:
A. Hvilke virkemidler er tilgjengelige med tanke på hydrologi og landskap på planleg- gingsnivå?
B. Hvordan lage den beste strategien for hy- drologi og landskap på prosjektnivå?
C. Hvordan utforme landskapet med vannet i lederrollen?
12
AVGRENSNING OG MÅL
Oppgaven gjelder overflatevann, først og fremst ved nedbør, men også i form av bekker og flom. Klimaendringene utgjør et bakteppe.
Virkemidlene knyttet til hydrologi og land- skap har ikke nødvendisgvis en avgrenset nivåtilhørighet. Det kan være glidende over- ganger. Felles for alle nivåene er at den hel- hetlige tankegangen er idealet, uoppnåelig eller ei. Overvannshåndtering er ikke isolert fra annen type arealbruk, og alle sosiale, øko- logiske og estetiske forhold som er viktig el- lers, er minst like viktig når overvannet skal håndteres lokalt. Noe av oppgavens formål er å belyse eventuelle konflikter mellom hva vi vanligvis opplever som attraktivt og løsninger på hydrologiens premisser.
Når det gjelder gjennomgangen gjelder føl- gende avgrensning:
Del 1, Planleggingsnivået sees i lys av behovet for offentlig tilpasning til klimaendringer.
Dette arbeidet er preget av at det er en del motsetninger og gråsoner innen forvalt- ningen, og i møtet mellom det offentlige og markedskreftene, som beskrevet i rapporten Ansvar og virkemidler ved tilpasning til klima- endringer (Harvold et al, 2010). Disse er vik- tige å ha klart for seg som landskapsarkitekt med planleggingsoppgaver i det offentlige.
Jeg vil derfor gi en gjennomgang ov noen slike utfordringer, ved siden av å presentere aktu- elle lover og direktiver.
Del 2, prosjektnivået, presenteres gjennom å analysere et tomteområde i Asker. Drengs- rudbekken næringsområde byr på god læ- ringseffekt som analyseobjekt når det gjelder hydrologi. Området er innestengt av store veier, E18 og Drammensveien, og det er rike- lig med store næringsbygg både på området og i omgivelsene. Like fullt er det en liten bekk som klukker avgårde gjennom området.
På den ene side har den åpenbare kvaliteter som bekk, på den andre siden er den liten
og vanlig. Det siste faktum har gjort at den har vært et lett offer for alle praktiske ønsker som har dukket opp i forbindelse med utvik- ling av næringsområdet. I tillegg til dette er det krav om at utvikling skal skje med lokal overvannshåndtering, uten økt totalavren- ning etter endt utbygging. Dette kan sies å være et typisk case, og man ville trolig finne mange tilsvarende problemstillinger rundt i Norge. Derfor vil lærdom av analyse av dette caset gi noen generelle verktøy i forbindelse med landskap og hydrologi. Tidsrammen gir ikke mulighet for detaljert landskapsdesign.
Detaljert utforming inklusiv dimensjonering av ulike overvannstiltak i samarbeid med VA-ingeniører, og detaljert fastlegging av ve- getasjon i samarbeid med økologer ville bli de neste skrittene dersom man skulle gå videre med caset.
Casets forutsetninger – bekken har god ka- pasitet som flomvei – gjør at behandling av flomspørsmål skjer på et prinsipielt plan. I andre prosjekt vil flom kunne være et mye større tema som ville kreve mer utredning.
Del 3 om hydrologi og estetikk fokuserer på teori omkring utforming med hydrologien i førersetet, som diskuteres i sammenheng med Pilestredet park. Anlegget inneholder en del skulpturelle vannelementer og egner seg til å vurdere om det er en motsetning mellom estetiske og økologiske løsninger, eller om det kan være både-og. Dette er selvfølgelig viktige valg for landskapsarkitekten i møter med konkrete utformingsoppgaver. Alt arbeid med overvannshåndtering er påvirket av de fysiske forutsetningene. Detaljnivået er der- for med i bakhodet ved enhver strategi for et utbyggingsområde. Man er nødt til å besitte basiskunnskap om utforming for overvann for å kunne planlegge for det på mer overordnede nivåer. Deretter kan kunnskapen brukes til å fremme de beste løsningene for det enkelte område eller prosjekt.
I del 1 tar jeg for meg hydrologisk og
landskapsmessig sett relevante temaer innen politikk og arealplanlegging. Bakgrunnsstoff er hva vi vet om klimaendringer og noen viktige føringer på det politiske plan. Jeg går gjennom aktuelt lovverk og vann- og flomdirektivet.
I del 2 ønsker jeg å utdype landskapsarkitek- tens metode for håndtering av hydrologi på prosjektnivå, gjennom å analysere Drengs- rudbekken næringsområde i Asker. I forkant av analysearbeidet fantes en mental sjekkliste.
Etter utført analyse er denne listen moderert.
For hvert av analysetemaene beskriver jeg nå- værende situasjon, deretter trekker jeg ut det som kan være aktuelt metodisk sett også i an- dre prosjekter. Disse punktene, sammen med vurdering av sjekklisten før og etter, oppsum- merer diskusjonen.
Prosjektdelen har for noen temaer vært et samarbeid med COWI as. Jeg har fått tilgang til reguleringsforlag for området. Dette inne- holder plan for omregulering av veisystemet og innlemming av bekk i et vannanlegg foran ny bygning, planlagt på vegne av forslagsstil- ler. Som student har jeg kunnet ta meg frihe- ten til å gjøre om på dette forslaget, men jeg har brukt planen som utgangspunkt for å se alternativer. Når det gjelder den rene hydro-
logien har jeg benyttet meg av dråpeanalyse i Autocad Civil 3D. Disse har ikke gitt grunnlag for matematiske beregninger av volumer og plasseringer av infiltrasjonsløsninger.
I del 3 tar jeg for meg virkemidler på utformingsnivå. Denne delen inkluderer en teoretisk innfallsvinkel til temaet estetikk og overvannsløsninger. Vannet er i utgangspunktet en økologisk størrelse, og som landskapsarkitekt skal man fortolke det som et estetisk og opplevelsesmessig element. Gjennom en teoretisk analyse av hvordan estetikk og økologi er vektlagt ved Pilestredet park ønsker jeg å belyse noen praktiske strategier i så måte. Jeg drøfter også hvordan formidling av verdier knyttet til vann er sentralt i landskapsarkitektens møte med eiendomsutviklere.
I del 4 oppsummeres funnene. I sum skal tilnærmingen avdekke temaets kompleksitet men også presentere det som har generell relevans. Ved å trekke ut det som har
gyldighet for videre arbeid med landskap og vann skal oppgaven gi innsikt til virkemidler og verktøy som landskapsarkitekten kan benytte seg av, stilt overfor arealplanlegging eller prosjekter der vann er eller bør være et tema.
OPPBYGGING OG METODE
Jeg ønsker også å presisere at oppgaven ikke går utførlig inn på virkemidler med tanke på havnivåstigning eller andre kystrelaterte pro- blemstillinger. I oppgaven studerer jeg heller ikke vann- og avløpssystemer. Jeg ønsker å ta utgangspunkt i vannets normale kretsløp.
Del 1
VANN OG LANDSKAP
SOM POLITIKK
16
VANN- OG AVLØP:
INFRASTRUKTUR FOR VANN
Det er et faktum at kapasiteten på avløpsrø- rene er sprengt i mange norske byer, og at det i tilfeller med kraftig regn kan bli oversvøm- melser med urenset vann ut i resipient. (Lind- holm et al/Norsk vann, 2008)
Historisk har ideen vært å frakte overflate- vann hurtigst mulig vekk med tanke på lokale praktiske fordeler, med lite tanke for konse- kvensene utenfor det enkelte området. Det har vært utstrakt bruk av felles rør for spill- vann (kloakk og annet husholdningsvann) og overflatevann. Inkludert har vært at bekker gjennom 1900-tallet ble lagt i rør og dermed fjernet fra bybildet. Disse overbelastede rø- rene er også ofte gamle og rustne i likhet med drikkevannsrørene, og det lekker mange steder, potensielt mellom rørene. 35% av alt drikkevannet i Norge lekker ut før det når for- brukerne, og 22,6% av landets vannledninger ble lagt mellom 1941 0g 1970 (Folkehelseinsti- tuttet, 2010).
Det er å håpe at dårlige vannledninger vil byt- tes ut snarest mulig. Nedbør er uansett en del av problematikken, spesielt i urbane strøk.
Ekstreme regnskyll gir en brattere kurve av nedbørsintensitet, betegnet med liter per se- kund per hektar over tid. En annen relevant faktor er varigheten på regnskyllet. Jo flere tette flater i et område, jo større maksimal av- renning. Asfalt og tak bidrar negativt.
Dimensjonerende regn er etter etablert termi- nologi i kommunenes vann- og avløpssektor den regnmengden og nedbørsintensiteten man tar høyde for ved dimensjonering av rør- ledninger i avløpssystemet – eller det verste scenario innenfor et gitt antall år. I nedbør- sammenheng snakker man om årsregn, fem- årsregn, tiårsregn, tyveårsregn, 100-årsflom mm. Disse uttrykkene representerer de mest ekstreme overvannssituasjonenene innenfor de angitte tidsrommene.
Når dimensjonen på rørene ikke er store nok og vannet finner veien utenom rør eller pas- serer urenset gjennom renseanlegg fordi kapasiteten er sprengt, kan det oppstå behov
for bruk av kjemikalier, og det går utgifter til pumping. Flere timer med høy hydraulisk be- lasting gir økte utslipp av forurensinger. Veks- ling mellom minus- og plussgrader vil kunne bidra tilsvarende til overbelastet renseanlegg.
Kostnaden ved å gå opp en rørdimensjon er ikke veldig høy dersom man likevel skal skifte ut rør. Dette anbefales av Norsk vann (Lind- holm et al, 2008). Det er likevel totalt sett en høy kostnad forbundet med å legge nye led- ninger.
Den enkelte flom er vanskelig å forutsi – med unntak av på kort sikt, gjennom observasjo- ner. Forskerne regner med at det vil bli flere lokale småflommer i bratt terreng og i tett- bebygde strøk i fremtiden som følge av ned- bør, og at det blir store lokale forskjeller. Det forventes større temperatursvingninger, noe som kan øke sammenfall mellom snøsmel- ting og regnvær. Dette kan resultere i store vannmengder i vassdragene i korte perioder.
Sesongen for flom antas å bli lengre, med tid- ligere vårflom og vinterflom senere på året.
KLIMAENDRINGER OG VANN
Planlegging med tanke på klima har lange tradisjoner i et værhardt Norge, men proble- mene har gjerne vært løst med fokus på ett klimaproblem om gangen. (Harvold et al/
CIENS, 2010) Fremskrivinger (scenarier) for klimaet peker i retning av mer ustabile vind-, temperatur- og nedbørsforhold, med tilhø- rende problemer med flom, skred, flere stor- mer, utfordringer for avlinger mm. Dermed vil løsningene på problemene også måtte bli mer komplekse. I Norge har staten, med formål om å kartlegge hvilke tiltak som må gjøres for å stå rustet mot klimaendringer, oppnevnt NOU Klimatilpassingsutvalget. Oppsumme- ringen herfra, kun med tanke på nedbør, gir følgende stikkord:
• Det forventes mer nedbør i hele landet i årsgjennomsnitt. Middelfremskrivingen gir økning i årsgjennomsnitt på 18 prosent. Hvis den høye fremskrivingen slår stikk vil det bli
40-50 prosent mer nedbør vinterstid. Den faktiske økningen i nedbør de siste 30 årene ligger nær den høye fremskrivingen, som gir 30 prosents økning i årsgjennomsnitt på landsbasis.
• Det vil bli større lokale forskjeller. For hele landet blir det betydelig mer regn både vår, høst og vinter. På sør- og østlandet er det beregnet mindre sommerregn, med større muligheter for tørke. (NOU Klimatilpassing, 2009)
Generelt ventes det flere dager med intensive regn. Ekstreme nedbørssituasjoner som i dag har et gjentaksintervall på 40 til 100 år, regner man vil få et gjentaksintervall på 20 år i pe- rioden 2071-2100 (Frei et al 2006, som referert i Norsk vann rapport 162). Konklusjonene er formet på bakgrunn av FNs klimarapporter og annen nyere forskning. Klimamodellenes utregninger peker i samme retning som ob- serverte endringer i nedbør gjennom de siste tiårene. (NRK P2/Bjerknes Centre for Cli- mate research).
Mandatet til klimatilpassingsutvalget er for- met etter prinsipp om at man parallellt med å forsøke å bremse utviklingen med utslipp av klimagasser må gjøre avbøtende tiltak for å redusere skadeomfanget. Utvalget har initiert flere rapporter, hvor vann er ett av flere tema.
I rapporten Konsekvenser av klimaendringer, tilpasning og sårbarhet i Norge (2009) beskri- ves hvordan problemer med nedbør kan gå ut over drikkevannskvaliteten, fra råvannkilde til kran. Rapporten viser til forskning fra NIVA som konkluderer med at høyere temperatu- rer vil gi endret sirkulasjonsmønster i van- nene. Endringer som lavere oksygenmetning på sommeren, større på vinteren og lengre sirkulasjonssesong gir økt fare for at foru- rensninger kommer i kontakt med inntaket til drikkevann. Mer nedbør gir større fare for forurensing fra omgivelsene til vannkildene og kloakkledninger inn i vanntransportnet- tet, for eksempel salmonella og giardiasmitte.
Giardiautbruddet i Bergen 2004 kom etter et kraftig regnskyll og påfølgende oversvømmel- se av kloakken. Et oppbløtt beite nær drik- kevannskilden ble antatt å ha sammenheng
med smitten.
Usikkerheten rundt klimamodellene er større lokalt enn globalt. Dette underbygger argu- mentasjon for å gi vannet nok plass i alle til- stander.
BETYDNINGEN AV Å INNLEMME VANN I AREALPLANLEGGINGEN
I Veileder 162 (Lindholm et al/Norsk vann, 2008), som er en veileder i arealplanlegging med tanke på overvann, understrekes viktig- heten av å få planleggingskompetanse innen- for vannspørsmål som en av de aller første fasene i nye prosjekter. Dette forutsetter et samarbeid mellom arealplanleggere og aktø- rer i vann- og avløpssektoren (VA). Dersom man tar inn vannhåndtering som et av de siste punktene kan det bli dårlige løsninger, med oversvømmelser som mulig negativ konse- kvens. Behovet for bedret praksis på området kommer blant annet etter at vi har sett større skadeomfang av vann som finner sine egne veier i urbane strøk, oversvømmelser, flom- mer og skred. Tidligere har overvann ofte blitt håndtert av fagfolk fra vann- og avløpssekto- ren alene, for nye prosjekter gjerne som et av de siste punktene. Det er nå bredere oppfat- ning av at flere fagdisipliner må tidlig inn i planleggingen. Man ønsker også vannet vel- kommen som del av by- og tettstedsutvikling som trivselsskapende element. Det er positive erfaringer med dette fra Fornebu/Nansen- parken (Bærum), Hølaløkka, Ensjøbyen, Pi- lestredet Park, Bjølsen studentby, gjenåpning av Hovinbekken (Oslo) og Ilabekken (Trond- heim). Mange profilerte prosjekter ligger med andre ord i Oslo-området. Dette er prosjekter med definerte mål for vannelement. For bo- ligprosjektene gjelder at det har foregått ulike typer samarbeid med stor vilje til å innlemme vann, delvis som prestisjeprosjekter. De ulike prosjektene har også gitt ulike erfaringer om- kring organisering av prosjekt og ren gevinst med tanke på å løse overvannsproblemer.
18
Det er ikke mange kjente eksempler på at lo- kal overvannshåndtering har vært en detaljert del av kommunal planlegging. Et unntak er et foregangseksempel fra nabokommunene Ha- mar og Ringsaker, i kommunedelplan for det fremtidige boligområdet Stavsberg. Følgende mål er formulert for boområdet:
• Å få en åpen, blågrønn løsning som skal øke trivsel, rekreasjonsverdi, biologisk mangfold og eiendomsverdi
• Det skal gi sikkerhet mot flomskade
• Løsningene skal være kostnadseffektive sammenlignet med tradisjonelle løsninger.
Norsk Vanns fremste fanesak om å få over- vannshåndtering tidlig inn i planprosessen er etterlevd, og i Stavsbergprosjektet har en rekke fagområder deltatt før det er tatt et eneste spadetak, ikke minst landskapsarki- tekter. Det er foretatt landskapsanalyser som legger vekt på verdien av kulturlandskapet (Gaustad, 2005). Veilederne og bestemmel- sene som knyttes til kommunedelplanen un- derstreker landskapets verdi gjennom krav til grøntstruktur som sammenfaller med behov for lokal overvannshåndtering. Veilederne går ganske detaljert til verks i beskrivelsen av overvann som en landskapsmessig ressurs.
Vannets variasjoner, som lyd, fall, speiling og refleksjon, trekkes frem som viktig, i tillegg til at anlegget skal gi ulike opplevelser til ulike årstider. Overvannssystemet skal fremstå som positivt også i tørre perioder. Hele park- anlegget skal understreke områdets historie og identitet. På Stavsberg ønsker man også å stimulere til anlegg av grønne tak. Disse vil fordrøye vanlig regnvann såfremt det ikke er langvarige våte perioder, avhengig av hvilken vegetasjonsform og jordsmonn man velger for taket. Takvann skal fordrøyes lokalt innen det slippes på øvrig åpen vannløsning. I retnings- linjene inngår at det skal være en variert type vegetasjon som egner seg til opptak, lagring og diffundering av vann, samt stedegenhet og prydverdi til alle årstider. Det er krav om at løsningene skal være enkle å vedlikeholde.
Det er bestemmelser om at det skal foreligge en helhetlig overvannsplan for hele området, innen reguleringsplan. Dette innebærer at det skal utredes påslippskrav, fordrøynings-
og infiltrasjonskrav for korridor og boligfelt.
Dette krever innsats fra ingeniører. Kommu- neplanen oppfordrer til, men krever ikke, at det skal være lokal rensing av gråvann, det vil si vann fra husholdninger som ikke innehol- der kloakk. Dette krever igjen en helt spesiell kompetanse. Generelt er utbyggeren nødt til å forholde seg til åpen overvannshåndtering som et førende prinsipp.
LOVVERK OG DIREKTIVER
En rekke lover og direktiver har betydning for forvaltning av vannressursene. I tillegg er det et komplekst bilde hva gjelder forvaltning av vannressurser, og ofte sektorbasert tanke- gang. (Hovik et al, 2004). I det følgende pre- senteres noen direktiver og lover som er vik- tige å ha i bakhodet i arbeid med overvann.
FLOMDIREKTIVET
Flomdirektivet ble implementert i EU fra 2007 og forventes å implementeres i Norge.
Overflateflom vil skilles ut som egen kategori (Braskerud, pers. medd.). Direktivet skal, i likhet med vanndirektivet, organiseres et- ter vannregioner, Alle typer flom inklusive stormflo omfattes. Beregning av flomrisiko for ulike områder står sentralt, med fastsettelse av akspetabel flomsituasjon for det enkelte område. I tillegg må det gjøres nødvendige tiltak for å unngå mer alvorlige situasjoner enn dette nivået. ROS- analyser vil kunne vise om man må vurdere å fjerne enkelte bygnin- ger. Planlegging av flomveier for opptil 100- årsflom vil være en nødvendig del av areal- planleggingen, helst sett i sammenheng med annen arealbruk. (nve.no, 2010).
Plankart neste side: Grøntstrukturen fremgår tydelig på kommunedelplan Stavsberg, utarbeidet av Hamar og Ringsaker kommuner. Boligfeltet er tenkt utbygd i delfelt med rekkefølge- bestemmelser.
HAMAR KOMMUNE
KOMMUNEDELPLAN FOR STAVSBERG
KUNNGJØRING KOMMUNESTYRETS VEDTAK OFFENTLIG ETTERSYN FRA
1. GANGS BEHANDLING I FORMANNSKAPET, DET FASTE UTVALG FOR PLANSAKER SAKSBEHANDLING I FØLGE PLAN- OG BYGNINGSLOVEN
Saksnr. Dato Saksbeh./Tegn.
Saksbeh. / Tegn.
Planen er utarbeidet av:
Hamar kommune
Plan og utviklingsavdelingen, faggruppe arealplan TEGNFORKLARING
Nåværende Framtidig Boligområde
Offentlige bygninger
Erversområde,forretning, kontor, industri, lager Friområde, idrettsanlegg, park/turveg, skiløype Landbruk-, natur- og friluftsområder (LNF)
Vegareal Akvakulturområde Båndlegging som skal regulere setter PLB
Planens avgrensning
Flystøysone I II
1. Byggeområder (PBL § 20-4, 1. ledd)
2. Landbruks-, natur- og friluftsområder (PBL § 20-4, 1. ledd nr. 2)
5. Områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag (PLB § 20-4, 1. ledd nr. 5).
6. Viktige ledd i kommunikasjonssystemet (PLB § 20-4, 1. ledd nr. 6)
Viktige turveger og hovedtrasèer for myke trafikanter 4. Områder som er båndlagt eller skal båndlegges.
Båndlegging etter lov om kulturminner
Byggegrense Retningslinjer / Restriksjoner.
FORELØPIG HØRING I DET FASTE UTVALG FOR PLANSAKER Kommunalteknisk anlegg, avfallsbehandling
Parkering Gang- og sykkelareal, bilfritt areal
Kulturminner
Bestemmelser om utbyggingsrekkefølge 1
Formålsgrense Kommunegrense
B B
+ H = Hamar + R = Ringsaker
O O
E E
F F
VEG VEG
P P
Senterområde E
Privat barnehage
V V
Hovedveg
Dato 02.01.2006 AMS/MBØ REV.: 15.01.2007
RINGSAKER KOMMUNE
25.02. - 18.04.2006
Ha 23/06 08.02.2006 Ri 46/06 08.02.2006
Ha 3/07 Ri 18/07 28.02.2007
07.03.2007 2. GANGS BEHANDLING I FORMANNSKAPET, DET FASTE UTVALG FOR PLANSAKER Ha 20/07
Ri 061/07 14.02.2007 14.02.2007
50 200 m
0
24.03.2007
20
I bakgrunn for retningslinjene som staten har gitt ut i forbindelse med ny PBL, Statlig plan- retningslinje for klima- og energiplanlegging i kommunene, heter det: «Det forventes at alle kommuner innen 1. juli 2010 skal gjøre første generasjons klima- og energiplanlegging. (...) På lengre sikt forventes det at alle kommuner gjør en mer detaljert klima- og energiplanleg- ging.» De statlige retningslinjene går også ut på å vektlegge Naturmangfoldsloven i samme åndedrag som PBL: «Dersom planlegging og enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven berører natur, skal også naturmangfoldlovens mål, prinsipper og bestemmelser legges til grunn. Siktemålet er å redusere klimautslipp samtidig som man sikrer en bærekraftig bruk av naturmangfoldet» (www.regjeringen.no, 2009). Dette er relevant i sammenheng med å gi vannet mer plass, gjennom gjenåpning av bekker og vannets mulige bidrag til biologisk mangfold, spesielt når man også etablerer kantvegetasjon.
EUS VANNDIREKTIV
I reguleringsplan for Drengsrudbekken i As- ker, studieområdet i del 2, vises det til EUs vanndirektiv. Målinger av vannkvaliteten i bekken i perioden 2004-2008 ble med tanke på fosfor vurdert som «dårlig» (klasse 4) til
«meget dårlig» (klasse 5). Målet i EUs vanndi- rektiv er at vannkvaliteten i alle vannforekom- ster skal ha status «god» (Klasse 2) innen 2015 for medlemslandene. Vannkilder med status som ikke når opp skal gjenomgå tiltak med tanke på bedret vannkvalitet. Drengsrudbek- ken har gjennomgått slike tiltak iverksatt av kommunen, og tilstanden med tanke på fos- for er i dag «god», som beskrevet i del 2.
Arbeidet med kartlegging på landsbasis pågår også, men direktivet skal kvernes gjennom vårt eksisterende lovverk og forvaltnings- system (Hovik et al, 2004). Vanndirektivet skal struktureres etter et overvåkningssystem for vannkvalitet gjennom inndeling i vann- distrikter med utgangspunkt i nedbørsfelt (www.vannportalen.no). Kartleggingen vil uansett gi nyttig oversikt over vannkvali-
tet i innsjøer, elver, våtmark, grunnvann og kystvann til én nautisk mil utenfor grunn- linja. Status «god» i denne sammenheng er betegnet som «akseptable avvik fra natur- tilstanden», og hva som er grenseverdier og akseptable avvik er fastsatt gjennom vedlegg til direktivet. Grunnvann betegnes kun med klassene god eller dårlig.
Bakgrunnen for direktivet er blant annet sy- net på vannet som et gode for «Fellesskapet».
Vannet er en ressurs som utsettes for stadig større press. Det er etterspørsel etter vann av god kvalitet til stadig flere formål, men vann kan ikke forstås som en alminnelig handels- vare. Man ønsker å redusere skadene av flom og tørke, og følge internasjonale forpliktelser om å bedre kvaliteten i havvannet. (www.
vannportalen.no)
Overvåkningen forutsetter samarbeid mellom regionale og sentrale myndigheter, og skal ideelt foregå over tid slik at man kan lage sta- tistikk på utviklingen. Type forurensing kan fortelle mye om hvilke tiltak som må iverk- settes, for eksempel vil høyt fosforinnhold være et indisium på at det er store utslipp fra landbruket eller spredte kloakkutslipp fra lek- kasjer i avløpsnettet.
Inndelingen i vannregioner er et forvalt- ningsmessig viktig poeng. I Norge har vi fra 01.01.2010 delt inn i 16 vannregioner. 11 av disse har avrenning til norsk kyst og fem har avrenning til Sverige og Finland. Målet er å forvalte vannet slik det naturlige kretsløpet tilsier, fra det faller som nedbør til det havner i innsjøer, grunnvann, våtmarker, elver og hav.
Dette innebærer samarbeid mellom kom- muner og fylker som faller inn under en og samme vannregion. Det pågår et arbeid for å forankre vanndirektivet i forvaltningen, med avklaring av ansvarsområder med utgangs- punkt i disse områdene. Dette skal integreres med publikumsmedvirkning. Lokalkunnskap fremheves som viktig for utarbeidelse av for- valtningsplaner (vannportalen.no).
I tilfellet av områder som skal utvikles til næ- ringsformål, som Drengsrudbekken, vil det lokale engasjement kanskje være skjult. Det
kan være landskapsarkitektens rolle å finne kunnskap om bekker nedstrøms og opp- strøms gjennom intervjuer. Videre kan inn- deling i vannområder bidra til å understreke naturgitte forutsetninger for vassdrag. Et godt eksempel på at vann, topografi og samfunn hører sammen er Telemarkskanalen, hvor kanalene, vassdragene, historien og samfun- net idag er vevd sammen. Dette kan komme tydelig frem når man benytter seg av inter- vjuer rundt temaet stedstilhøringhet og iden- titet (Horn et al., 2009). Stilt overfor et case som skal planlegges og utbygges, fremstår det uklart hvordan direktivet skal komme til konkret anvendelse hos landskapsarkitekten, bortsett fra at det er noe å strekke seg etter for alle. Det er opp til den enkelte arkitekt, land- skapsarkitekt, utbygger, byggherre og kom- mune hvor mye konkret ansvar man tar med utgangspunkt i direktivet.
LOVVERK
Det finnes mange lover og forskrifter knyttet til forvaltning av vann. Olje- og energidepar- tementet (OED) og Norges vassdrags og Ener- gidirektorat (NVE) har hatt stor innflytelse på selve vannstrengen her til lands (Hovik et
al, 2004). Interessegruppa knyttet til ener- giproduksjon har hatt disse som talsmenn.
Sektoren har operert etter Vannressursloven og Vassdragsreguleringsloven, der spesi- elt kraftproduksjon og flomvern omfattes.
Vannressursloven er relativt samkjørt med Vanndirektivets fokus på nedbørsfeltorientert forvaltning. Likevel går det et klart skille mel- lom denne forvaltningen og forvaltningen av miljøaspektet ved selve vannet – altså vann- kvaliteten og artene som lever i det (Hovik et al, 2004). Naturvernloven, Forurensingsloven, Lov om laks og innlandsfiske, Naturmang- foldsloven og Viltloven er viktige lover med tanke på vannmiljø. Det faglige ansvaret når det gjelder vannmiljøet ivaretas av Direkto- ratet for naturforvaltning og Statens foruren- singstilsyn.
En rekke andre departementer og statlige og kommunale enheter har også påvirknings- kraft: Landbruks- og matdepartementet/
landbruksforvaltningen har ansvar for foru- rensning fra landbruket. Helse- og omsorgs- departementet har ansvaret for forvaltningen av drikkevannet, og Helsedirektoratet og Mattilsynet har viktige oppgaver i forbindelse med drikkevannskvalitet.
Kilde: SFT/DN 2009
22
I rapporten Ansvar og virkemidler ved tilpas- ning til klimaendringer (Harvold et al, CIENS, 2010) vises det til at tilpasning til klimaend- ringer er et mer komplekst felt etter hvert som man ser effekter av flere klimavariable sam- tidig, for eksempel ønske om fortetting for å begrense CO2-utslipp fra transportsektoren versus behov for større arealer for å få grønta- realer og gode overvannstiltak. Det vises også til store lokale forskjeller i klima, manglende kompetanse i små kommuner, motsetninger mellom eiendomsutvikling og klimatiltak og manglende lovverk på nasjonalt og regionalt nivå som noen utfordringer på feltet.
Rapporten deler inn i regulatoriske virke- midler, økonomiske virkemidler og informa- tive virkemidler. Regulatoriske virkemidler omfatter lover, regelverk og forskrifter. De økonomiske virkemidlene skiller blant annet mellom positive og negative varianter, altså gulrot og pisk, eller en kombinasjon av disse.
Informative virkemidler gjelder informasjon og formidling av kunnskap.
Etter mitt syn kan landskapsarkitekten ha en viktig rolle spesielt når det gjelder regulato- riske virkemidler og informative virkemidler – avhengig av posisjonen man har. Profesjonen skal ivareta helheten (så langt det er mulig) og benytte den varierte kunnskapen som be- sittes, inkludert kunnskap om overvann og tema som flom, skred og stormflo. Det forut- setter imidlertid at landskapsarkitekten/are- alplanleggeren selv har kunnskap om emnet og samarbeider med andre fagfelt. Dessuten må man være seg bevisst hvilken rolle man har, som en hjelp til å fremme robuste, este- tisk og økologisk gunstige løsninger.
Gjennom Plan- og bygningsloven (PBL) ek- sisterer det et juridisk rammeverk som gir kommunene mange muligheter til å sikre mot bygging i flomutsatte områder og få etablert gode overvannsløsninger. Den nye Plan- og bygningsloven åpner blant annet for regu- lering til hensynssoner hvor utbygging ikke skal skje, for eksempel områder med flom- og skredfare. Dessuten er det mulig å regulere areal til formål grønnstruktur, §§ 11-7 og 12-5.
Grønnstruktur vil generelt redusere proble- mer med overvann. Virkemidlene finnes hos kommunen, men det varierer hvor mye vilje og kunnskap som eksisterer med hensyn til å implementere disse (Harvold et al, CIENS, 2010). Av konkrete lover som går på arealbruk finnes kun lov om 100 meter byggeforbud i strandsonen. Resten åpner for lokal frihet. Av og til er tidspresset stort for saksbehandling i kommunen, og man ser ikke alltid nytten av å planlegge for mulige klimaendringer man ikke kan se. Dessuten er ofte klimadata forel- det eller finnes ikke med lokal oppløsning.
I dag er 80% av alle regulerings- og detalj- planer privat initierte (Harvold et al, CIENS, 2010). Det besittes god kompetanse om ulike sider ved planarbeid i det private, og detalj- planer overstyrer mer overordnede planer. De mer overordnede planene fra kommunens side blir derfor i noen tilfeller overkjørt av pri- vate reguleringsplaner. Det er også eksempler på at kommunene «lar seg overkjøre» i for- bindelse med ønske om næringsutvikling, slik at overordnede planer, regionale og statlige retningslinjer fravikes. Som eksempel er det fra statlig hold nedlagt forbud mot å etablere kjøpesentre utenfor bysentra, fordi det ikke var nok med retningslinjer alene for å få kom- munene til å følge opp.
REGULATIVE OG INFORMATIVE
VIRKEMIDLER
I ny PBL er det også lagt til rette for at kom- munene skal kunne pålegge eiendomsutvi- klere å samarbeide om felles klimavennlige løsninger, dersom flere tomteeiere er involvert i å utvikle et større areale. Dette ville for ek- sempel være aktuelt med tanke på nærings- området som analyseres i del 2.
Fylkeskommunenes veiledere anses ifølge rapporten å være svake overordnede planverk- tøy, og blir i mange tilfeller oppfattet som ren informasjon. Som kommunalt ansatt land- skapsarkitekt/arealplanlegger vil man ha et ansvar for å bidra til å styre prosessene slik at klimatilpasning inkluderes i planleggingen, fra overordnet planlegging til detaljerte regu- leringer. I fylkeskommunen har landskapsar- kitekter og andre med ansvar for arealtilsyn plikt til å bistå kommunene med å planlegge for klimaendringer. Forøvrig er klimatilpas- sing nevnt som et av de områder hvor det ikke er tilstrekkelig med lokalt fokus alene, og regionale samarbeid må komme bedre på plass. Interkommunale plansamarbeid er viet et eget kapittel i ny PBL (kapittel 9).
Kommuner med mer enn 10000 innbyggere er per idag mer forberedt på klimaendringer enn mindre kommuner (Harvold et al, CIENS, 2010). Her finnes det flere ressurser, mer kom- petanse - og større kommuner er også flinkere til å søke om statlige midler for å planlegge for klimaendringer. Gjennom samarbeidet Frem- tidens byer, som er et prosjekt som gjelder for de 14 største byene, har det vært et stort læringsutbytte (Harvold et al, CIENS, 2010).
Som landskapsarkitekt burde man ha et godt utgangspunkt for å ha en aktiv rolle i slike samarbeid.
På den andre siden av bordet – det private næringsliv – bør man som landskapsarkitekt føle ansvar for de samme sakene. I denne sammenheng er det ikke minst viktig å infor- mere om at åpne overvannsløsninger i mot- setning til hva man kunne tro har vist seg ofte å bli billigere enn tradisjonelle VA-løsninger (Duffy et al, 2008), og at man kan kombinere dem med forhold som øker bo- og livskvalitet og derved muligens også eiendomsprisene.
Kunnskap om eiendomsutvikling lønner seg, også dersom man har en ren utformingsrolle som landskapsarkitekt. Studier tyder som nevnt på at byutvikling er prosjektstyrt (Bør- rud, 2005). Dette medfører ulik fremdrift for prosjekter som ideelt sett skulle vært helhet- lig planlagt og ulike intensjoner. Dette belyses mer i del 2.
På det informasjonsmessige plan har land- skapsarkitekten et godt utgangspunkt. Det har allerede vært nevnt behov for informasjon og kunnskap om planlegging for klimaend- ringer, ikke minst i små kommuner. Siden 2004 har den europeiske landskapskonvensjo- nen bidratt til at medvirkning og informasjon er blant oppgavene til landskapsarkitekten.
Ulike typer landskapsanalyse gir ulike inn- fallsvinkler til dette. Regional tilnærming til klimatilpasning er nevnt som en vei å gå for å lykkes bedre på feltet. Landskapsressursa- nalyse er en analyseform som tar sikte på å kartlegge og utvikle regioners interne, felles strukturer gjennom intervjuer om stedstilhø- righet (Clemetsen, 2009). Metoden vil kunne anvendes for å kartlegge folks tilknytning til vannressurser. Ved å involvere folk i lokalmil- jøene og informere kan man skape engasje- ment omkring et tema som ikke har kommet nok frem. Man kan også gjøre en innsats i
24
større nettverk, som Fremtidens byer. EUs vanndirektiv, som fordrer god vannkvalitet i alle vannressurser, har medvirkning som et sentralt punkt. I Vansjøvassdraget har vann- direktivet vært forsøkt implementert som regionalt samarbeid. I dette såkalte Morsasa- marbeidet har syv Akershus- og Østfoldkom- muner samarbeidet for å bedre vannkvalitet i enderesipienten Vansjø og tilsluttende vass- drag. Spredte lekkasjer fra septikanlegg har vært regnet som viktig årsak til det store in- nholdet av fosfor i Vansjø, i tillegg til utslipp fra landbruket. Involvering av enkelthus- stander under tydelig ledelse har gitt positiv effekt (Stokke, 2005). Stikkord er informasjon og tillit mellom partene. Spredte avløp er i sum en stor forurensingskilde i Norge. Dette gjelder septikanlegg, ikke åpent overvann, men problemene henger sammen.
Ensjøbyen i Oslo trekkes frem i rapporten som et eksempel på godt samarbeid mellom kommune, private grunneiere, arkitekter, landskapsarkitekter og VA-sektoren.
MANGE BEKKER SMÅ: ETABLERT BE- BYGGELSE. INSPIRASJON.
Det trekkes i Ansvar og virkemidler ved til- pasning til klimaendringer frem at dagens regulative virkemidler med tanke på klima- tilpassing først og fremst får betydning for nyetableringer. (Harvold et al/CIENS, 2010).
Derfor er klimatilpassing i etablert bebyggelse en annen og ennå mer uklar sak. Et grep kan være å stimulere de små tiltak – i stor skala.
Det er summen av små oversvømmelser eller små forurensende utslipp som betyr noe. Her er de informative virkemidlene viktige, og
vektleggingen av læringsprosessen både for enkeltpersoner og fagmiljøer.
Det er ikke alltid tilgjengelige arealer for å etablere helhetlige overvannsløsningene i eksisterende bebyggelse. I slike tilfeller kan andre småskala tiltak være av stor betydn- ing, for eksempel etablering av regnbed i norske villahager. Regnbed er definisjonen på nedsenkninger i terrenger som er beplantet, og som ved kraftig regnskyll holder vannet tilbake, før dette over noen timer drenerer til vanlig avløpsnett, grunnvann og vassdrag.
Tiltaket er lite brukt her til lands, men er et enkelt, billig og internasjonalt anerkjent prin- sipp for å avlaste avløpsnettet.
USA er et foregangsland når det gjelder å motivere privatpersoner til å bistå med å redusere belastningen på avløpsnettet. I Kansas city er det eksempelvis definert et mål om at 10 000 private grunneiere skal etablere et slik regnbed i hagen innen 2010, gjennom prosjektet «10000 Rain Gardens» (www.
rainkc.com). De private husholdningene har mottatt en informasjonsbrosjyre med forklar- ing av problemstillingen, motiverende ord og praktisk informasjon om utforming, plasser- ing og plantevalg i et slik regnbed. I tillegg etableres åpne overvannsløsninger i offentlige prosjekter. Det understrekes at privatpersoner er viktige i regional sammenheng. Dessuten er prosjektet fokusert på opplæring, med vektlegging av enkeltmenneskets påvirkning og ansvar.
Denne typen tiltak ville være gunstig også i norske byer. Landskapsarkitekten kan bidra til å utforme regnbed, til å informere bebo- ere eller være prosjektleder for hele byer eller boligområder.
Norske byer har gjerne store høydeforskjeller,
med typisk plassering av villaer oppover i åssidene. På grunn av fall i terreng samt alle hustakene får vannet ekstra god fart. Dersom alle hadde etablert et regnbed i hagen ville problemene nedstrøms mest sannsynlig vært betydelig redusert. Grefsen i Oslo er eksem- pel på et område med stort potensial (Horn, 2009). Området drenerer til Akerselva som er utsatt ved store nedbørsmengder. På dager med mye nedbør sommertid er det ikke anbe- falt å bade, i en ellers relativt ren elv, fordi de felles avløpssystemene i omgivelsene overs- vømmer. (Lier, 2008)
Et økonomisk virkemiddel for å etablere reg- nbed på tomta kunne være en tilskuddsor- dning – på linje med tilskudd man får for å bytte ut forurensende vedovn med en mer rentbrennende variant. Det er også teoretisk mulig å dele avløpsavgift i to: én for kloakk og én for overvann. Dette gjøres i andre land. Dersom dette ble innført, ville folk som etablerte overvannshåndtering på tomta få fjernet denne delen av avgiften (Braskerud 2009).
Det finnes også mulighet for å innpasse overvannstiltak i trafikkerte områder. Port- land, Oregon USA, har iverksatt en rekke småskala tiltak for overvannshåndtering, som fordrøyingsinstallasjoner langs parkering- splasser mm. Disse er estetisk tiltalende og positive innslag i byen. Det er en positiv tone i manualene, med bilder, tverrsnitt av ulike løsninger, adressehenvisninger for eksempler
og opplisting av fordeler og bruksområder.
Alle tiltakene fremholdes som økonomisk fordelaktige sammenlignet med tradisjonelle løsninger, med forbehold om utførelse og materialvalg. Trær regnes som et av de mest effektive tiltak for å redusere avrenningstop- pene og holde jorda på plass, ikke minst langs elver.
Portland regnes som en pioner innen feltet og har også som offentlig instans vært ut- giver av en rekke publikasjoner som gjelder bærekraftig byutvikling, med åpen overvann- shåndtering som et sentralt punkt. Mottoet er
“working for clean rivers“. Praksisen i Port- land er også eksempel på at det internasjonalt er ulike løsninger på de regulative virkemi- dlene. I amerikanske stater som Oregon og Seattle er det pålagt å følge overvannsmanu- aler. Manualene går detaljert til verks med helt spesifikke krav knyttet til størrelse og bruk av tomt. Også i Seattle er det fokus på sammenhengen mellom overvannstiltak og vannkvalitet i bekker og elver, og det er et sterkt ønske om å bevare gode habitater for villaksen. Dette er politikk og praksis vi kan lære noe av, ikke minst fordi statene ligger på den nordlige halvkule og kan ha et klima som minner om vårt eget. Det blir en prisipiell gjennomgang av flere overvannstiltak i del 2.
26
Every drop matters.
Every drop counts.
Clean water is important to each of us as individuals, but water quality is also a regional concern. And 10,000 Rain Gardens is a regional effort
dedicated to educating citizens about what each of us does
to improve water quality and manage stormwater on personal and community property.
For more information about rain gardens, including current events, please visit www.rainkc.com.
To learn about the Wet Weather Solutions program,
go to kcmo.org/wetweather.
Butterfly Rain Garden Design by Dan Nelson, Embassy Landscape Group
Sunny Rain Garden Design 63rd and Raytown Road, Raytown, MO by R. Peter Loughlin, Jr., ASLA, Loughlin Studios
Johnson County Offices Bioswale by Judy Allmon, Bluestem Landscapes
An opportunity for the future.
The 10,000 Rain Gardens initiative was launched in November 2005 along with a comprehensive public education plan to help citizens learn about their role in water quality. The “rain garden,” a shallow, basin-shaped garden filled with deep- rooted grasses and flowers, became both the symbol and central project for the initiative.
In the past two years, several hundred rain gardens as well as rain barrels and bioswales have been installed and are working to reduce runoff.
These personal efforts combined with commercial-sized green solutions, such as green roofs, pervious pavement and bio- swales, yield a powerful cumulative effect to reduce flood- ing, erosion and pollutants in our rivers and streams. Working together, we will improve water quality and make a difference now and for the future.
What else can I do?
• Save the rain for a sunny day. A rain barrel connected to your downspout—also known as a rain bank—is a great way to keep stormwater out of the sewer system and to cut down your water bill!
• Save money with reduced use of chemicals and fertilizers. Use proper application rates and the correct product for your desired result.
• Save labor with less lawn. Mow less and at a higher setting to conserve fuel and have a healthier lawn.
• Be a Garden Angel. Donate to the 10,000 Rain Gardens Field of Interest Fund. The fund
purchases plants and materials for community rain gardens at schools, churches and low-income neighborhood parks. Contribute online at www.rainkc.com.
• Register your rain garden at www.rainkc.
com. Together, we make a difference!
One hour of mowing with a 3.5 HP gas mower
creates the same air pollution as driving a new car 340 miles!
I Kansas City, USA, brukes en entusiastisk kom- munikasjonsform for å markedsføre prosjektet
“10000 rain gardens”, i håp om å engasjere den enkelte. Prosjektet er initiert som en læring-
sprosess i tillegg til ønsket om konkrete resul- tater. Kilde: faksimile fra prosjektets brosjyre, hentet på http://www.rainkc.com
I villaområder som dette på Grefsen har myndighetene begrensede muligheter for å gjøre terrenginngrep som fordrøyer over- vann. Kilde foto: www.finn.no
Eksempel fra Portland på overvannstiltak som kan tilpasses der det er lite tilgjengelig areal, “flow-through planter“, og som også kan tilføre estetisk verdi.
Eksempelet fanger opp regn fra sideter- reng, men kan utformes som man vil, også i smalere varianter, for eksempel langs gater.
Ved terrengfall kan infiltrasjonsbassengene lenkes sammen, slik at de fylles med vann ovenfra og ned, med kontrollert overløp fra det enkelte basseng til det neste før vannet ledes til terreng eller rørsystem. Det første karet kan knyttes til taknedløp, som på il- lustrasjonen til venstre. Dette blir da også en vanninstallasjon ved regnvær, og terrassene kan utformes med små fossefall eller visuelt tiltalende åpne renner. Denne varianten er tett i bunnen og egner seg derfor også på terreng med liten infiltrasjonsevne, som i urbane områder. Karene gir renseeffekt. Ko- stnader avhenger av utførelse.
Kilde: City of Portland Oregon, 2008.
Illustrasjoner: Horn 2010,
basert på foto fra Portland State University
Del 2
HYDROLOGI PÅ ET
UTBYGGINGSOMRÅDE
Bekk og næringsbygg lever tett på hverandre ved Drengsrud
