Det vises til brev fra Dnlf datert 10. mai 2013 vedrørende ovennevnte, hvor det anmodes om Ylfs innspill. Saken ble behandlet på Ylfs styremøte 28. mai 2013 og det ble fattet følgende vedtak:
Innledning
Det er positivt at Helsedirektoratet tar tak i det fremtidige behovet for spesialisering og de faglige vilkårene for dette. Det er videre positivt at Hdir ønsker en nasjonalt forankret spesialistutdanning basert på internasjonale kriterier. Effektive utdanningsløp vil være i alle parters interesse.
Imidlertid er det flere forhold Ylf finner grunn til å bemerke, som bør rettes opp i utredningen. Av hensyn til den korte fristen vil Ylfs innspill hovedsaklig være av overordnet karakter.
Konsekvensanalysen
Konsekvensanalysen er etter Ylfs mening svært utilstrekkelig. Den bygger på uklare premisser og gir ikke et tilstrekkelig bilde. Flere av momentene fremstår som unyansert og dårlig begrunnet.
Blant annet kjenner ikke Ylf seg igjen i den ensidige positive fremstillingen som angår
endringene av Legeforeningens rolle i spesialiseringen. Slik Ylf oppfatter det er det åpenbart at en snevrere rolle for Legeforeningen vil kunne bidra til en dårligere spesialisering, hvor andre hensyn enn faglige kriterier kan bli mer tungtveiende.
Avtalemessige forhold
Det er inntatt flere henvisninger til avtalemessige i rapporten. Det er blant annet på side 101 inntatt henvisninger til ny stillingskategori. Det bemerkes at det ikke foreligger enighet mellom partene i arbeidslivet om en mellomkategori som grunnlag for modellene som følge av
implementering av faste stillinger. Det er således uheldig at denne type standpunkter fremstilles, og disse må tas ut av rapporten i sin helhet. Særlig gjelder dette da Helsedirektoratet ikke har noen rolle i tema som er forhandlingsgjenstand mellom partene.
I det følgende vil Ylf konsentrere seg om å kommentere faglige forhold.
106 Dagens turnustjeneste
Dagens turnustjeneste har vært gjenstand for store diskusjoner internt i Legeforeningen. Det vises til landsstyrets vedtak i 2009 hvor landsstyret gir uttrykk for at lengden i indremedisin bør være 6 måneder. Ylf reagerer på at indremedisin i rapporten er angitt til å kunne ha en minimumslengde på 3 måneder. Etter Ylfs mening er dette ikke tilstrekkelig. Selv om man kan oppnå alle
sjekkpunkter i læringsmålene, vil det også være snakk om en modningstid i fagområdet. Etter Ylfs mening vil dette ikke kunne la seg gjennomføre med den faglige plattformen som må forventes innenfor indremedisin. Slik Ylf oppfatter dette, er forslaget mer et administrativt grep og ikke noen fordel i seg selv ift innholdet i spesialiteten og det faglige innholdet.
Forslagene i rapporten fører videre til at det kan fremtvinges et valg om spesialitet mye tidligere.
Ylf mener at dette ikke er heldig. En del leger trenger tid til å finne riktig fagområde. Det er derfor uheldig at man må ta et valg allerede når man søker seg til en turnusstilling. Dette er neppe i pasientenes interesse.
Utdanningslengde
Ylf mener det er bra at fokus dreies mer mot læringsmål, og at det isolert sett kan tenkes å korte ned på tiden det tar å bli ferdig spesialist i forhold til dagens system. Det reises imidlertid spørsmål ved om de angitte minimumstidene for spesialisering er tilstrekkelige. Dette er modningsfag som ikke bare forutsetter at man har gjennomført alle sjekkpunkter. Videre vil det være et spørsmål om hvor mye tid man faktisk kan klare å spare inn, i og med at dette krever en betydelig omlegging av systemene, og forutsetter god tilrettelegging, logistikk og veiledning. Det må understrekes at fagmiljøene klart taler for at det er viktig å utvide tiden som brukes innen grenspesialisering/ev ny hovedspesialitet.
Overgang fra gren til hovedspesialiteter
Ylf støtter forslaget om å gjøre om de kirurgiske grener til hovedspesialiteter. Når det gjelder de indremedisinske spesialiteter må dette vurderes annerledes. Samvirket og integrasjonen av de indremedisinske fagene oppleves å være sterkere enn for de kirurgiske. Tiden er derfor enda ikke moden for å gjøre de indremedisinske fagene om til egne hovedspesialiteter og om dette skal gjøres på sikt må dette forankres sterkt i fagmiljøene. Det må således være en prosess i fagmiljøene som sikrer integrasjon og kvalitet i spesialitetene dersom det skal være egne spesialiteter i stedet for grener i indremedisin. I tillegg bør generell indremedisin beholdes og styrkes. Ylf vil videre understreke at en slik omlegging forutsetter at det også må ansettes flere generelle indremedisinere i norske sykehus.
Avvikling av valgfri sideutdanning
Avvikling av sideutdanning er slik Helsedirektoratet foreslår samtidig med å redusere
spesialiseringslenden vil føre til en reduksjon i tjenestetid innen for del 3, i den tiden hvor man skal tilegne seg særskilt kompetanse innenfor faget. Ylf viser til det som er nevnt ovenfor om at spesialiseringslengden blir for kort. Man kan ikke sette likhetstegn mellom å ta bort det spesielle innenfor sideutdanning med redusert tjeneste i gren.
Et annet perspektiv er at utdanning, slik forslaget lyder, blir for smal. Ylf mener det er en fordel at det også er erfaring fra andre fagområder i hovedutdanningen. Dette gir både bredde- og dybdekompetanse, som vil gjøre spesialiseringen bedre.
Gruppeføring
107 Sykehusutviklingen gjør at den gjeldende gruppeføringen (gruppe I og II institusjoner) bør
vurderes fortløpende og tilpasses fremtidig spesialisering. Til enhver tid jobber 3 av 5 leger i spesialisering på det som i dag er et gruppe 1-sykehus. Flere spesialiteter har kun stillinger ved gruppe 1-sykehus og enkelte spesialiteter har ikke gruppeføring. Sykehusstruktur og
organiseringen av spesialiseringen av leger er knyttet til hverandre og må vurderes samlet.
Akademisk utdanning skal integreres i spesialisering i alle fag.
Gruppeføringen av sykehus i eksisterende form kan endres eller opphøre dersom akademisk utdanning, nødvendig spesialtjeneste og prosedyretrening sikres på annen måte. Kravet til
akademisk utdanning bør hjemles i de generelle spesialistbestemmelsene. Spesialistkomiteene bør avgjøre varighet, omfang og innhold i tjeneste som ikke kan gjennomføres ved eget sykehus.
Dette kan også innebære at leger i spesialisering ved større sykehus må ha tjeneste ved mindre sykehus dersom krav om kompetanse innen visse prosedyrer eller på visse pasientgrupper krever det.
Spesialitetsstruktur
Generelle medisinske avdelinger finnes ikke i sykehusene i dag. Det er derfor noe underlig at dette anføres som ordninger fremover i tid. Det er selvmotsigende at det hevdes at man blir mer spesialisert og at man samtidig skal bygge opp store indremedisinske avdelinger. Det virker tynt faglig fundert. Det er flere påstander som ikke er underbygget. Ylf reiser spørsmål ved hvor gjennomførbart dette er.
Ylf mener at det er en uheldig sammenkobling av mottaksmedisin og generell indremedisin i notatet. Ylf støtter ikke at mottaksmedisin gjøres til en egen spesialitet eller legges inn i en generell indremedisinsk spesialitet. Dette bør være et kompetanseområde, slik legeforeningen tidligere har foreslått.
Vaktordningene må vurderes ut fra behovet lokalt. Det er vanskelig å se at den foreslåtte ordning vil kunne la seg gjennomføre. Det er videre ulogisk at leger i spesialisering skal inn som
vaktansvarlige mot slutten av sin spesialisttid dersom de ikke har nødvendig vaktkompetanse fra tiden som lege i spesialisering. Man mister en del av det faglige grunnlaget som dagens
vaktordninger ivaretar i spesialiseringen, ved opplæring av leger i akuttmedisin. Spørsmålet er om det er et riktig og dokumenterbart premiss at uerfarne leger står bak de pasientskader og utbetalinger som er meldt NPE.
Ylf mener videre at rapporten bygger på et urealistisk premiss i forhold til hvor mye som kan snus i akuttmottak.
Forskning
Ylf mener det må være mulig med tellende tjeneste innenfor forskning til de ulike spesialitetene, slik det er i dag. Dette vil for noen fagområder kunne være vanskelig å gjennomføre med de tidene som Helsedirektoratet legger til grunn. Også dette moment taler for at den foreslåtte lengden på spesialiseringen er for kort.
Veiledning
Ylf vil bemerke at spesialisering er praktisk rettet, og ikke en teoretisk utdanning. Veilederne må derfor forankres i klinikkene. Når man er i spesialisering er man i klinisk arbeid. Da må det bygges pedagogiske systemer for dette. Ylf er derfor skeptiske til at universitetenes skal overta ansvaret for veiledningsopplæringen, da rammevilkårene for dette ikke er beskrevet. Ylf ser at dette vil kreve masse ressurser, som universitetene ikke besitter i dag.
108 E-læringskurs
Ylf tror ikke den foreslåtte overgangen til E-læringskurs vil gi faglig godt nok læringsutbytte.
Fordelene med kursene som gjennomføres i dag er at de virker utviklende for legene fordi de bidrar til diskusjon og refleksjon om faglige problemstillinger, som E-læring ikke vil gi på
samme måte. Det er videre en fordel at fagmiljøene på denne måten møtes, og det skapes nettverk og faglig utvikling. Ylf mener videre at det ikke kan forutsettes at det skal spares tid på kursene.
Det vil gi fravær fra avdelingens kliniske virksomhet uansett om man reiser på kurs eller om dette gjennomføres på arbeidsplassen. E-læringskurs kan ikke overta for de praktisk rettede kursene.