Virkelige verdier av derivater

Neste spørsmål vi stilte oss var om selskaper med Tobins Q over 1,0 og/eller ROA over 0 med relativt høyere virkelige verdier av eiendelsderivater, og/eller høyere netto virkelig verdier av derivater, gjør det dårligere enn andre selskaper med Tobins Q over 1,0 og/eller ROA over 0 – hypotese 3. Her så vi at eiendelsderivater hadde en signifikant negativ effekt på Tobins Q når man kontrollerte for ROA. Resterende modeller med Tobins Q større enn 1 gav ikke statistisk signifikans innenfor minimumskravet vårt. Fra analysene virker det som at ROA er relevant som kontrollvariabel, og at vi som følge av dette bør beholde H3-1 for eiendelsderivater. Samtidig ser vi fra analysene at man ikke bør beholde H3-1 for nettoderivater. For H3-2 som bare tar for seg ROA i hypotese 3, så vi at eiendels- og nettovaribelen med ROA større enn 0 gir statistisk signifikante verdier som er positive innenfor et konfidensintervall på 95 prosent. Resultatet ser ut til å være robust for eiendelsvariabelen basert på ROCE-modellen i appendiks 12, men dette gjelder ikke for nettovariabelen. Fra dette bør vi altså forkaste hypotese 3-2. Vi kan derfor, på bakgrunn av foreliggende analyser og diskusjon, forkaste store deler av H3, men ikke H3-1 for

eiendelsderivater. Dermed kan vi ikke forkaste hypotese 3 som helhet.

• Konklusjon: Beholde H3.

o Beholde H3-1 for eiendelsderivater kontrollert for ROA.

o Forkaste H3-1 for eiendelsderivater ikke kontrollert for ROA.

o Forkaste H3-1 for nettoderivater.

o Forkaste H3-2.

Det empiriske grunnlaget tilknyttet derivatverdiers effekt på selskapsverdi og lønnsomhet er relativt tynt. Naito og Laux (2011) fant i sin studie, basert på ett år med obervasjoner, at virkelige derivatverdier har negativ påvirkning på selskapsverdi, ved bruk av verdier i eiendelsposisjon. Ved å se på observasjoner over flere år, både støtter og forsterker vår studie dette for eiendelsderivater kontrollert for lønnsomhet.

På bakgrunn av analyseresultatene skal vi nå ta for oss forpliktelsesderivaters effekt på Tobins Q og ROA. Her så vi at variablene ikke gav statistisk signifikans innenfor minimumskravet, selv om de estimerte verdiene var positive. Dermed kan vi ikke konkludere med at selskapers virkelige verdier av derivater i forpliktelsesposisjonen har verken en målbar positiv eller negativ effekt på variablene for lønnsomhet og selskapsverdi.

På bakgrunn av de tre regresjonsmodellene med forpliktelsesposisjonen og de understøttende resultatene fra robusthetstesten i appendiks 13, beholder vi H4, siden verdienes

konfidensintervall tyder på at variablene kan ta både positive og negative verdier.

• Konklusjon: Beholde H4.

Naito og Laux (2011) fant som nevnt tidligere at virkelige derivatverdier i i eiendelsposisjon har negativ påvirkning på selskapsverdi. Dette gjaldt også ved bruk av virkelige verdier i forpliktelsesposisjon. Fra vår studie finner vi ikke noe signifikans for dette, noe som samsvarer med hva vi forventet i henhold til tidligere argumenter rundt hypotese 4.

6.2.4 Kontrollvariabler

Vi skal nå ta for oss kontrollvariablene i våre modeller. Fra tabell 24 med bare

kontrollvariablene for risikokommunikasjon så vi at størrelse, salgsvekst, dividendedummy, ROA, giring, giring i andrepotens og andel anleggsmidler har signifikante verdier.

Størrelsesvariablene er negative i Tobins Q-modellene og positive i ROA-modellene. Det samme observerte vi for salgsvekst. Disse negative verdiene i Tobins Q-modellene avviker fra våre forventede effekter. Kontrollvariabelen ROA og dummyen for dividende hadde positive verdier i Tobins Q-modellene. Giring og andel anleggsmidler hadde negative verdier, men samtidig hadde giring i andrepotens positive verdier. Funnene for giring og giring i andrepotens har motsatt effekt av hva vi forventet innledningsvis. Eneste variabel uten statistisk signifikans innenfor minimumskravet var største eier. Denne variabelen så vi var signifikant negativ innenfor et konfidensintervall på 90 prosent i Tobins Q-modellen kontrollert for ROA når vi i tabell 27 undersøkte om antall risikoord med forsinket effekt hadde påvirkning på lønnsomhet og selskapsverdi. Samtidig mistet variabelen signifikans når vi undersøkte tilsvarende med NUES-variabelen. Poenget her er at dette vil variere fra modell til modell, som for eksempel at selskapsstørrelsen mister signifikans i ROA-modellen når vi inkluderer en forklaringsvariabel. Derfor henviser vi til de ulike tabellene for dypere

analyse av hver enkelt kontrollvariabel, men vi mener ut fra foreliggende analyser at de inkluderte kontrollvariablene i modellene for risikokommunikasjon er signifikante og derav relevante. Det er selvfølgelig fullt mulig å argumentere for og imot variabelen største eier, men vi anser variabelen som relevant i enkelte modeller.

Tilsvarende funn har vi som forventet for derivater, men her har variabelen største eier signifikant negativ verdi innenfor et konfidensintervall på 90 prosent i Tobins Q-modellen som kontrollerer for ROA. Også i dette tilfellet vil signifikansen variere litt. Ser vi holistisk på kontrollvariablene mener vi altså at de er troverdige og gode, siden de yter statistisk signifikans i ulike tilfeller hvor det er logisk og vi finner det naturlig basert på tidligere empiri og teori.

• Konklusjon: Beholde kontrollvariablene.

Fra tidligere empiri så vi at det er blandede resultater på om selskapsstørrelse påvirker selskapsverdi og lønnsomhet positivt eller negativt. Carter, Rogers og Simkins (2006) fant en positiv sammenheng mellom selskapsverdi og størrelse, noe som også Hoyt og

Liebenberg (2011) fant i sin studie. Aebi, Sabato og Scmid (2012) fant en positiv

sammenheng mellom lønnsomhet målt ved ROE og størrelse. Andre studier har funnet at selskapsstørrelse har en negativ påvirkning på selskapsverdi (Allayannis & Weston, 2001;

Naito & Laux, 2011; Li et. al, 2015). Våre resultater støtter i hovedsak forskning som finner en negativ sammenheng mellom selskapsverdi og størrelse, eller at størrelse ikke har noe signifikant effekt. I tillegg støtter funnene opp forskning som tilsier at selskapsstørrelse har positiv påvirkning på lønnsomhet, eller ikke har noe signifikans.

Ved å bruke ROA som proxy på profitabilitet, får vi kontrollert for om selskaper som er profitable har høyere selskapsverdi enn de som er mindre profitable (Allayannis & Weston, 2001; Jin & Jorion, 2006; Hoyt & Liebenberg). Tidligere empiri finner en positiv

sammenheng mellom lønnsomhet og selskapsverdi målt ved Tobins Q, men man finner ikke alltid signifikans. Fra resultatene i denne studien fant vi i hovedsak både høyere

forklaringsgrad når ROA ble inkludert og positive verdier som var signifikante innenfor minimumskravet vårt. Dette bidrar derfor til å støtte tidligere forskning som finner en signifikant positiv effekt.

For å kontrollere fremtidige salgsutsikter brukte vi historisk salgsvekst som proxy, noe som også McShane, Nair og Rustambekov (2008), og Hoyt og Liebenberg (2011) gjorde i sine respektive studier. Vi forventet på bakgrunn i foreliggende argumenter å finne en signifikant og positiv effekt på lønnsomhet her, da veksten i perioden anses å ha vært positiv. Dette er også noe vi har observert, men i noen tilfeller fikk vi ikke en signifikant verdi. For

selskapsverdi har vi derimot observert negative verdier på salgsvekst, og i noen tilfeller har vi ikke signifikans. Vår forskning støtter med andre ord funn som har samme resultater som dette.

Jensen (1986) fant at gjeld målt som andel av eiendeler har en positiv effekt på

selskapsverdi. Våre resultater viser i hovedsak det motsatte, men argumenter også for en ikke-linær sammenheng med den kvadrerte av giringen er positiv. Vi legger også til at i to av tilfellene var ikke den kvadrerte signifikant.

McConnell og Servaes (1990) fant en krumlinjet sammenheng mellom Tobins Q og

aksjeandeler eid av innsideeiere, hvor kurven først blir negativ når man oppnår 40-50 prosent eierskap. Lignende funn så vi hos Hermalin og Weisbachs (1987), og Morck, Shleifer og Vishny (1988). Vi finner at største eier i selskaper i hovedsak har en negativ eller ikke-signifikant påvirkning på selskapsverdi.

Allayannis og Weston (2001), Jin og Jorion (2006), Hoyt og Liebenberg (2011), og Bartram, Brown og Conrad (2011) finner alle positive, men til dels insignifikante, sammenhenger mellom dividendeutbetaling og selskapsverdi. Vår studie støtter opp under disse funnene, da dividendedummy i hovedsak har en positiv påvirkning på selskapsverdi. Dette var som forventet basert på tidligere argumenter. Vi legger også til at det oppsto negative verdier når Tobins Q var mindre enn 1 i derivatmodellene.

Til slutt skal vi se på andel anleggsmidler som kan være en indikator på selskapets

finansielle stabilitet, og derav kan selskaper med høy andel anleggsmidler ha flere fordeler.

Scott (1977), og Jensen, Solberg og Zorn (1992) fant i sine studier positiv sammenheng mellom et selskaps andel anleggsmidler og gjeldsandel. Vi ønsket å se hvordan andel

anleggsmidler påvirker lønnsomhet, og fant i hovedsak en negativ sammenheng. Dette betyr at jo høyere del av anleggsmidler selskapet har, desto lavere blir lønnsomheten.