I denne seksjonen søker vi å forstå lønnsomhetsbegrepet, hva som driver lønnsomhet, samt hvilke lønnsomhetsmål som best gir uttrykk for lønnsomhet i ulike selskaper og i ulike industrier. Videre beskriver vi sammenhengen mellom lønnsomhet og selskapsverdi, der vi analyserer dekomponering av de mest sentrale lønnsomhets- og selskapsverdiindikatorene.
Forskere innen økonomi- og strategifeltet har lenge vært interessert i å forstå determinantene til selskapers lønnsomhet, og derav forstå hva som faktisk påvirker lønnsomhet. I løpet av 60- og 70-tallet ble det skrevet svært mye empirisk litteratur med mål om å forklare selskapers lønnsomhet basert på industrikarakteristika, inkludert markedsføring,
selgerkonsentrasjon og R&D-intensitet. Disse studiene ble utfordret på 80-tallet, fordi de hadde en tendens til å anta at industristruktur er fast, uavhengig av selskapenes lønnsomhet (Porter & McGahan, 2002). I respons til denne forskningen var Schmalensee (1985) blant de første til å analysere de ulike komponentene i variasjonen i lønnsomhet. Schmalensee
analyserte effekten av industri, markedsandel og eiere (corporate-parent) på totalkapitalrentabilitet (ROA) til 465 amerikanske selskaper i 1975. Denne studien
konkluderer med at bransjeeffekter var den største forklaringsvariabelen og står for omtrent 20 % av variasjonen, markedsandelseffekter for mindre enn 1 %, og at eiereffekter ikke bidrar signifikant til variasjon i det hele tatt. Schmalensees studie tok imidlertid kun for seg
ett år. På grunn av dette, ble årseffekter eller vedvarende forretningsspesifikke effekter ikke tatt høyde for.
Rumelt (1991) utvidet denne studien med årene 1974-1977, og fant at den største porsjonen av variasjon i lønnsomhet kommer fra forretningsspesifikke effekter, med så mye som 46 %.
Studien viser også at den øvrige variasjonen kommer av industrieffekter på 9-16 % og eiereffekter på 1-2 %. Disse funnene støttes av Porter og McGahan (1997), men de setter spørsmålstegn ved Schmalensees (1985) og Rumelts (1991) bruk av data og metode. De kritiserer blant annet at begge studiene kun tar for seg industrielle selskaper på 70-tallet, en periode med uvanlig stor makroøkonomisk usikkerhet (Porter & McGahan, 1997).
Porter og McGahan (2002) oppsummerer de kombinerte funnene fra Schmalensee (1985), Rumelts (1991), Roquebert, Phillips og Westfall (1996) og Porter og McGahan (1997). De finner at 0,4 % kommer fra årseffekter, 10,3 % fra bransjeeffekter, 11,6 % fra eiereffekter, og hele 36 % fra forretningsspesifikke effekter. Selv om Porters og McGahans (2002) modell kun forklarer 58,3 % av totalvariasjonen (41,7 % forblir derav uforklart), forstår vi den akseptert som den mest omfattende dekomponeringen av lønnsomhet i dag. Likevel, forsøker ikke Porter og McGahan å identifisere komponentene til de forretningsspesifikke effektene, eller noen kausale sammenhenger, noe de anerkjenner i sin 2005-artikkel.
Dekomponering av lønnsomhetsvarians blir likevel kritisert av ulike årsaker. Kritikken, særlig fra Brush og Bromiley (1997), bygger i stor grad på at metoden gir for stor vekt til observasjoner langt utenfor gjennomsnittet. Brush og Bromiley (1997) er bekymret for at en analyse av varians på et utvalg av populasjonen kan lede til feilaktige slutninger om
populasjonens karakteristika, særlig når populasjonens karakteristika er systematisk bestemt.
Porter og McGahan (2005) svarer på denne kritikken og mener at ikke gir noe mening å utelate disse observasjonene, da målet burde være representere populasjonen av selskaper, og deres variasjon.
Det er viktig å bemerke at modellene som til nå har vært gjennomgått belager seg på
regnskapsdata, noe som kan inkludere usikkerhet som stammer fra ulik regnskapspraksis. Vi vet for eksempel at svakt presterende selskaper kan velge å inflatere regnskapstall for å virke mer attraktive ovenfor investorer. I motsatt ende kan selskaper også deflatere regnskapstall med mål om å minimere skattebyrde. I samtlige av studiene som til nå er gjennomgått er
totalkapitalrentabilitet (ROA) brukt som avhengig variabel, som mål på lønnsomhet. Inntil 1999 var alle gjennomførte studier på dekomponering av variasjon i selskapers ytelse kun basert på ett mål av gangen: enten regnskapsmessig lønnsomhet eller Tobins Q. Tobins Q som mål – som proxy for selskapsverdi – inkorporerer informasjon om investorers
forventning til avkastning, og ble først nyttet av Wernerfelt og Montgomery (1988), der de analyserte samme år som Schmalensee (1985), med svært lik konklusjon.
McGahan (1999) utvidet Wernerfelt og Montgomerys (1988) studie betraktelig, og dekket totalt 14 år og 4947 selskaper, sammenliknet med Wernerfelt og Montgomerys 276 selskaper for ett enkelt år. McGahan (1999) bruker i denne studien flere mål, og tar for seg både
regnskapsmessig lønnsomhet (ROA) og Tobins Q. McGahans (1999) resultater med basis i Tobins Q er veldig like det Porter og Mcgahan finner i 2002. Dekomponeringen i
variasjonen viser også her at forretningsspesifikke effekter står for den største variasjonen i selskapsverdi på 37 %, sammenliknet med Porter og McGahans (2002) 36 %. Tobins Q viser seg også å være mye mer sensitiv til industrieffekter på 27,9 % av totalvariasjonen,
sammenliknet med Porter og McGahans (2002) 10,3 %.
Gjennomgående i McGahans (1999) studie er argumenter for bruk av flere enn ett mål på hvor godt et selskap er. Tobins Q reflekterer et selskaps prospekter for lønnsomhet, der Q kan tolkes som investorers syn på ledelsens evne til å generere mer penger fra eiendeler enn ved å selge eiendelene til høyeste bud (McGahan, 1999). I kontrast, relaterer
regnskapsmessig lønnsomhet til selskapets historiske fordeler, og i teorien viser denne at høy lønnsomhet kommer av at selskapets ledelse anskaffet eiendeler på et tidligere tidspunkt til mindre enn deres fulle verdi i planlagt bruk (McGahan, 1999). Bruken av
totalkapitalrentabilitet (ROA) blir kritisert av Hawawini, Subramanian og Verdin (2003), der kritikken i hovedsak er knyttet til at ROA ikke tar høyde for risikoen som investorer må bære. Hawawini, Subramanian og Verdin forsøker derfor å ta høyde for disse elementene gjennom å også ta hensyn til alternativkostnader (medberegnet kapitalkostnad, eller risiko) i tillegg til total markedsverdi delt på dens sysselsatte kapital. Disse alternative målene tar derav høyde for hovedkritikken til regnskapsmessige lønnsomhetsmål, men viser likevel svært like resultater som ROA i Porter og McGahans 2002-studie. Dette styrker i stor grad ROA som et mål på selskapers ytelse.
Vi har nå studert noen sentrale mål for måling av lønnsomhet og selskapsverdi. Noe vi legger merke til i gjennomgang av litteraturen, er at veldig mye av den strategiske ledelseslitteraturen fokuserer på ledere og deres evne til å påvirke lønnsomhet og
selskapsverdi. Dette er også basis for en rekke artikler og studier på konkurransefortrinn – hvilke aktiviteter kan selskaper foreta seg med mål om å generere et varig
konkurransefortrinn over sine konkurrenter? Dette er tema for neste del i
litteraturgjennomgangen, der vi søker å forstå hvordan selskapers handlinger og aktiviteter kan påvirke selskapenes lønnsomhet og selskapsverdi.