Utfordringer for å skape et godt friluftlivstilbud

I intervjuene spurte jeg også om hvilke utfordringer informantene møtte i et slikt arbeid. Her pekte informantene på de samme to utfordringene og rekruttering var en av dem. Bortsett i fra Knut, som i sin region har etablert gode samarbeidspartnere når det kommer til

rekruttering av deltakere, så hadde alle de andre informantene utfordringer med dette.

Informantene pekte på flere faktorer til hvorfor rekruttering var vanskelig. For Ida foregår det meste av rekrutteringen gjennom sosiale medier som facebook-grupper og FTU sin egen app.

Hun peker blant annet på navnet til tilbudet, Friluftsliv For Utviklingshemmede, som et problemområde. Hun sier:

Det er ikke alle om har det selvbildet av at de er utviklingshemmet. Så de følte at dette ikke var et tilbud til dem.

Andreas bruker også mye sosiale medier i sitt arbeid med rekruttering, men synes også rekruttering er vanskelig.

Jeg synes det er utfordrende å rekruttere deltakere faktisk.

Han forteller også hvordan personen som jobbet der før han hadde et godt nettverk til å rekruttere deltakere og savner dette selv. Han forklarer hvordan det er vanskelig å vite helt hvor en skal finne deltakerne. Samtidig forteller han at han prøver og feiler, og har satt i gang flere ulike prosjekter for å forbedre situasjonen. Blant annet å gå rundt på passende

institusjoner og steder hvor målgruppen befinner seg, spre ordet gjennom deltakere som allerede kommer og bruk av flyers og brosjyrer. Når jeg spør Andreas hva det er med rekruttering han synes er vanskelig forklarer han:

Jeg synes det er veldig vanskelig å skulle markedsføre og samtidig ikke være

stigmatiserende. At det skal være et åpent tilbud, samtidig som det ikke skal hete noe teit, men at andre folk skjønner hva dette er.

I denne sammenheng forteller Andreas videre om hvordan de i organisasjonen har som mål å skape en trygghet gjennomgående i hele organisasjonen i at deltakerne og deres familier skal kunne bli med på alt om skjer innad i DNT, uten at en trenger å lage egne tilbud hele veien.

At en med en større selvfølge og en større naturlighet skal kunne tilrettelegge for hvem som er med mellom hver gang. Han forklarer:

Hvis for eksempel Katrine på seks år med CP har lyst å dra på Turboklubben, som er det ordinære tilbudet for hennes alder, så skal ikke det være noe problem å ta kontakt med de som har Turboklubben og si ”Hei vi har veldig lyst å være med, hvor skal dere, er det mulig å bli med i rullestol?” At de som arrangerer da ikke skal synes dette er veldig vanskelig, men at en for eksempel skal kunne si ”I dag kommer Ola og Per, de trenger litt tilrettelegging, det fikser vi”. Det jobber vi med parallelt hele veien.

Både Ida og Andreas uttrykker at de ikke tror de klarer å rekruttere så mange deltakere som det de tror det er potensialet til. Andreas forteller:

Så jeg tror at, hadde jeg klart å nådd ut til flere, vært flinkere på markedsføring og slikt, så tror jeg dette hadde vært et tilbud som hadde nådd ut til ganske mange flere.

Vi ser hvordan rekruttering av deltakere kommer frem som en utfordring for informantene og at ulike informanter kaster lys over ulike problemområder innenfor det å skulle rekruttere deltakere. Navnet på tilbudet er et eksempel på en utfordring innenfor rekruttering, samt distinksjonen mellom det å skulle markedsføre bra uten å være stigmatiserende. Vi ser at informantene ikke er fornøyde med hvor mange deltakere de klarer å rekruttere og at det også gis uttrykk for et ønske om en tilrettelegging blant alle tilbud i DNT, og ikke kun innenfor egne bestemte tilbud.

Engasjement hos boligansatte

Den andre utfordringen ved å gjennomføre et friluftlivstilbud for denne målgruppen handler om manglende engasjement hos ansatte i boliger. Her var informantene samstemte. Mange deltakere av tilbudet bor ikke lenger hjemme med foreldre, men har blant annet flyttet ut på omsorgsboliger. Til tross for dette har deltakerne fortsatt behov for god støtte og hjelp i hverdagen og er avhengige av å ha med seg en ansatt fra bolig når de skal ut. Her har informantene erfaring med at når det kommer til friluftsliv er det vanskelig å få personalet motivert. Ida forklarer det slik:

En ting er at den utviklingshemmede selv må ha lyst, men som regel så er det jo den som er på vakt der og da det står på.

Eivind utrykker også at han har en god del erfaring med dette og beskriver problemstillingen

Vi ser jo, fordi vi har påmelding på en del av aktivitetene, så ser vi at kanskje primærkontakten har meldt på brukeren og sier at han kommer på søndag. Men så kommer dagen og primærkontakten ikke jobber denne dagen, ja da kommer de ikke allikevel.

Knut har også erfart dette der han jobber:

Det er dessverre alt for få boliger som kommer. Det er en utfordring. Jeg ser jo at det er de vi må mase på at de må komme også. Det er alt for lett å sette seg med

strikketøyet og kaffekoppen for de ansatte.

I tillegg til problemstillingen rundt det å motivere de ansatte på boligen til å skulle ta med deltakeren ut på tur er også vakttidene og vaktskifter noe som må tas hensyn til når en lager et tilbud for denne målgruppen. Informantene forklarer hvordan flere av de gjerne skulle utvidet tilbudet til en overnattingstur innimellom, eller gått på turer over flere timer, men at det ikke lar seg gjøre fordi de er avhengige av boligens ansatte sine vakttider. Andreas utrykker utfordringen når jeg spør tilleggsspørsmålet om noen av deltakerne har med seg støttekontakt eller ansatte fra boliger, da svarer han:

Ja, det er som regel enten fritids-, eller støttekontakt, eller ansatte ved boliger. Det er jo en liten utfordring det også da. Fordi når det går på kveldstid, så er det kanskje midt i et vaktskiftet, eller så har de veldig begrenset antall timer med støttekontakt.

For Eivind har de valgt ut tidspunkt for når FTU-tilbudet skal skje ut ifra denne problemstillingen.

Vi har FTU-tilbud fjerde hver søndag. Noen ganger blir det kortere, og noen ganger lengre, men vi er nødt til å ta hensyn til vaktskiftet sant. Noen boliger har ikke

døgnvakt, altså at det er en person sammen med de hele dagen, og da plutselig kan de ikke hvis vi skal gjøre noe i løpet av vaktskiftet da. Så det er en utfordring, derfor har vi prøvd å tilrettelegge slik vi har gjort ved å velge formiddag søndager.

Ida har et ønske om å få redusert denne barrieren for deltakelse og foreslår et alternativ til løsning.

Jeg skulle gjerne sett at vi fikk redusert de tilfeldighetene der sånn. Hvis FTU-tilbudet hadde sine egne assistenter, som kom til boligen og hentet og leverte dem igjen

uavhengig av de ansatte, så hadde det vært en måte å få brutt ned den barrieren der da.

Eivind skulle også gjerne sett at dette var en utfordring som ble løst da han skildret dette som tilbudets største utfordring i dag.

Jeg føler også at kommunen som arbeidsgiver på en måte burde pålegge sine ansatte å få dem det gjelder til å delta om de ønsker og slikt da. Det gjelder stort sett

kommunalt ansatte, så kommunen må kunne predikere viktigheten av det. Det er en veldig god helsegevinst å komme seg ut, og jeg tenker det vil igjen komme kommunen til gode, holdt jeg på å si.

Engasjement hos boligansatte kommer her tydelig frem som en barriere for deltakelse hos de som bor i bolig. Det blir tydelig hvordan informantene på tvers av ulike områder er alle kjent med denne typen problem. Samtidig må også boligens vakttider og vaktskift tas hensyn til i planleggingen av tilbudet og dette kommer igjen frem som begrensende da vi ser hvordan noen av informantene kunne tenke seg å utvide tilbudet til lengre dager eller

overnattingsturer. Videre blir det foreslått løsninger fra noen av informantene og det kommer tydelig frem at dette er en utfordring informantene gjerne skulle sett ble løst.