Ung i Norge undersøkelsene (1992 – 2002)

Innvandrerungdom, integrasjon og marginalisering. NOVA-rapport 20:05 (Tormod Øia, 2005)

Dette er rapport som presenterer fakta fra Ung i Norge-undersøkelsen fra 2002 og som har et særskilt fokus på innvandrerungdom, og i hvilken grad og på hvilken måte

innvandrerungdom skiller seg fra norsk ungdom. Øia fokuserer på flere forhold i denne rapporten blant annet integrasjon og marginalisering på ulike sentrale arenaer som skole, familie og i jevnaldermiljøet.

Veldig mange minoritetsungdommer oppgir at de har tillit til sine foreldre, likevel oppgir flere minoritetsungdommer enn majoritetsungdommer at de har en utpreget negativ kommunikasjon med sine foreldre. Flere sier også at de forsøker å holde fritida si skjult for foreldrene og at de opplever at foreldrene uttrykker at de er skuffet over dem og at de blir fortalt av foreldrene at de er håpløse og dumme. Det viser seg at det er ulikheter mellom første og annengenerasjonsinnvandrere, men at konfliktnivået avtar med botid i Norge. Øia definerer foreldrerelasjonen inn i tre kategorier: sosial kontroll, sosial støtte og konflikt. De ungdommene som opplever sterk sosial kontroll søker oftere ut i

samfunnet og til andre grupperinger (subkulturer) og ønsker å forholde seg mindre til foreldrene. Der ungdommene opplever sosial støtte er familielivet preget av åpenhet, tillit, positiv kommunikasjon,støtte og interesse for hva den unge driver med og hvordan for eksempel skolearbeidet går. Der det er mye konflikt forekommer det mindre ros og oppmuntring og den unge opplever ikke å bli tatt på alvor og det er mye krangling.

Sammenlignet med majoritetsungdom så viser det seg at

minoritetsungdommeneopplever like sterk grad av sosial kontroll, konfliktnivået er generelt litt lavere, og den sosiale støtten viser seg å være noe høyere.

Annengenerasjonsinnvandrere viser seg å ligge nærmere det norske ungdommene opplever. Når det gjelder foreldrene som ressurspersoner har mor en sentral rolle for alle ungdommer. Far har en større rolle som ressursperson hos majoritetsungdom enn

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

hos minoritetsungdom. I skolesammenheng er lærerne spesielt viktige som

ressurspersoner for minoirtetsungdommene, i tillegg er venner som er viktige for alle hele tiden.

Når det gjelder jevnalderrelasjoner og fritidsaktiviteter så viser denne undersøkelsen at dette har stor betydning for opplevelse og identitetsdannelse for alle ungdommene. Øia påpeker at jevnaldrende har fått større betydning enn noen gang tidligere, og at dette mest sannsynlig har sammenheng med fremveksten av det moderne samfunnet og nye omgangsformer og lenger ungdomstid. Norske ungdommer har et mye mer uteorientert fritidsliv enn minoritetsungdommer generelt sett. Det går også et skille mellom

minoritetsjenter og gutter. Jentene er mindre aktive ute i det offentlige rom enn det guttene er. Det er ubetydelige forskjeller mellom første- og annengenerasjonsjentene, noe som kan bety at minoritetsjentene er mindre aktive uansett hvor lenge de har bodd i Norge.

I forhold til deltakelse i ungdomsmiljøer og hvem minoritetsungdommer helst vil bli assosiert med, rangerer ungdommene noen ungdomsgrupper høyere enn andre. Dette er ungdom som strever for å få gode karakterer på skolen, ungdom som tar avstand fra alkohol, kristne ungdommer, miljøvernaktivister og kroppsbygggere høyere enn andre ungdomsgrupper. Det kan virke som om denne rangeringen kan ha noe å gjøre med det deres foreldre opptatter som skikkelig, ordentlig og bra ungdom. Deres valg av

rangering kan være uttrykk for de til en viss grad aksepterer de krav og måter å uttrykke seg på som det norske samfunnet, skolen og deres foreldrene forventer, nemlig satse på skolen, og være med venner som har ”positive” holdninger og som driver med aktiviteter som er samfunnsnyttige. Dette kan også være utslag av ønsket om sosial mobilitet (jf. NOVA rapport 15:03, Bakken, 2003) Norske ungdommer derimot liker de som skiller seg litt ut og tør å gå egne veier, samtidig som de rangerer ungdom som driver idrett veldig høyt.

I forhold til skole og utdanning har minoirtetsungdom store ambisjoner om universitets eller høgskoleutdanning. Samtidig viser det seg at minoritetsungdommene har jevnt over dårligere skoleresultat enn de norske ungdommene, men allikevel har de høye ambisjoner om å lykkes i videre utdanning. Nå det gjelder fremtiden og jobbmuligheter er minoritetsundommene litt mindre optimistiske enn de norske. Det er en liten tendens til at annengenerasjonsinnvandrerne generelt er litt mer optimisitske enn

førstegenerasjonsinnvandrerne.

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

Minoritetsspråklig ungdom i skolen. Reproduksjon av ulikhet eller sosial mobilitet. NOVA rapport nr. 15:03 (Anders Bakken. 2003.)

Rapporten viser oppdatert kunnskap om situasjonen for minoritetsspråklig ungdom i ungdomsskolen og videregående opplæring. Den fokuserer på fokuserer på karakterer (noe ikke denne oppgaven gjør), men også på elevenes skoletilpasning og deres tanker om framtidig utdanning og yrke får stor plass. Videre undersøker den hvordan disse forholdene henger sammen med sosial bakgrunn og foreldrenes involvering i de unges skolehverdag, og gir et innblikk i generelle ulikhetsskapende prosesser i norsk skole.

Familiens ressurser og foreldrenes utdannelsesnivå og grad av engasjement kan ha betydning for minoritetsungdoms prestasjoner og trivsel i skolen. Særlig er det et stort gap mellom ungdommer som har foreldre som er født i ikke-vestlige land. Veldig mange minoritetsungdommer opplever at foreldrene er interessert i skolegangen deres og støtter og presser på slik at barnet skal få en utdannelse. Det kan være at sosial mobilietet er en drivkraft fra foreldrenes side. Det viser seg derimot at mange minoritetsforeldre likevel ikke engasjerer seg så mye i forhold til det praktiske

skolearbeidet i forhold til norske foreldre, og de er mindre synlige på aktiviteter i regi av skolen som for eksempel dugand, foreldremøter, skoleavslutninger osv. Som en

motsats er minoirtetsungdommer oftere i kontakt med lærere for å be om støtte og hjelp til skolearbeidet.

Hjemmebakgrunnen betyr mye for alle ungdommer, uansett etnisitet. Økonomisk sett kommer mange minoritetsfamilier dårligere ut fordi mange foreldre er uten arbeid. Det betyr at det er mindre ressurser i mange familier som igjen kan få betydning for

ungdommenes tilgang til for eksempel PC og internett, bøker etc.. Språkkompetansen i hjemmet er også av betydning, men står ikke alene som forklaring på at

minoritetsungdommer presterer dårligere i skolen. Det må også tas hensyn til de økonomiske ressursene som familien har til rådighet.

Når det gjelder trivsel og skoletilpasning sier ungdom generelt at skolen er en noe som er viktig for fremtiden og de aller fleste er enige om at det er viktig å delta på skolen.

Generelt sett så mener de aller fleste minoritetsungdommer at de trives godt i skolen, men flere sier de kunne ønske at det var praktisk rettede fag i skolen. Dette gjelder også for majoritetsungdom. Minoritetsungdommer presterer dårligere enn

majoritetsungdommene i skolen, men de jobber mer med lekser og skolearbeid generelt

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

sett. De har også høye ambisjoner i forhold til fremtidig yrke og vil gjerne bli ingeiører, advokater, leger, økonomer osv, og det er ingen forskjell i ambisjonene mellom kjønn.