Foreldrekontroll

Minoritetsungdommer opplever generelt sterk (Nova rapporter nr. 20:05, og 06:07, Prieur 2004) Minoritetsjenter opplever dette i større grad enn minoritetsguttene, selv om det forekommer mye kontroll også av guttene. Minoritetsforeldrenes autoritet kan

fremkomme på flere måter og er avhengig av kulturelle tradisjoner, religion, foreldrenes utdannelsesnivå og andre individuelle forskjeller. (Engebrigtsen og Fuglerud, 2007, s.

22) På samme tid som kontrollen oppleves som begrensende for ungdommenes deltakelse på ulike arenaer, så opplever de også kontrollen som trygghetsskapende.

Dette gjenspeiler det minoritetsungdommene i oppgavens intervjuundersøkelse gir uttrykk for. Guttene opplever ikke at de har spesielt mangebegrensninger, de er sammen med hvem de vil og deltar stort sett på det de ønsker. Når de sammenligner seg med norske gutter deromot gir de uttrykk for at de opplever at de selv har

strengere regler enn de norske ungdommene. På spørsmål om hva reglene handler om svarer de bl.a. at foreldrene vill vite hvor de skal, hvem de er sammen med, at de har med seg mobil, at de kommer hjem til et visst klokkeslett, og at de ikke skal nyte alkohol eller andre rusmidler. Guttens holdninger til norske ungdommers relasjoner til sine foreldre er også preget av noe uvitenhet i dette tilfellet (St.meld. 49, 2003- 2004, og jf.

kap. 5.3) Jentene knytter kontrollen de opplever opp mot at de er jenter, og at det er andre forventninger til dem både fra foreldrene og fra familiens relasjoner i samfunnet. I intervjuundersøkelsen viser det seg at særlig at ei av jentene har foreldrene som ikke er interessert i å bli kjent med det norske samfunnet, og som tviholder på sin

opprinnelseskultur. Hun sier følgende:

Jente 20 år. Førstegenerasjonsinnvander:

På ungdomsskolen snakket jeg med de norske, men mamma sa: ja snakk med dem, men bare si hei og sånn. Ikke være sammen med dem. Mange utlendinger tror at norske jenter er horer og sånn. De tenker at da vil alle tro at jeg er sånn også. Jeg sier ikke det, men mange tenker det. Jeg vet at jentene ikke er det, men de tror det fordi de er lettkledde og viser frem kroppen sin og sånn.

En annen av jentene er mer moderat i sin beskrivelse av hvor strenge foreldrene er i forhold til hva hun får lov til å være med på.

Jente 16 år. Annengenerasjonsinnvandrer:

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

Det er jo ikke sånn at jeg ikke får lov til noe. Jeg får lov å dra på bytur med venninnene mine og sånn. Det er ikke sånn at jeg ikke får lov til det... men jeg får ikke lov til å dra ut om kveldene og sånt når det er mørkt, det får jeg ikke lov til...

Jentene er mye tydeligere på at foreldrenes regler begrenser deres frihet til å delta på ulikeungdomsarenaer. Det betyr at de ikke kan velge hvem de vil være sammen med.

Jentene knytter også i mye sterkere grad enn guttene foreldrenes regler opp mot at de er jenter, og at det å bryte reglene vil kunne få konsekvenser for jentas og familiens rykte og ære.

På spørsmål om hvordan jentene håndterer det de opplever som strengere regler for dem enn for gutttene, sier de at de bare må akseptere det. (”Det bare er slik”) Samtidig prøver de å se det positive i det å ha begrensninger. De sier at de opplever reglene som beskyttende. Foreldrenes begrensninger fører til at de slipper å ta ansvaret som følger med det å skulle ta stilling til om de skal gjøre noe som de helst ikke bør gjøre. De sammenligner seg med jevnaldrende norske jenter, og nevner spesielt at de opplever at andre jenter (norske og andre minoirtetsjenter) utsettes for et mye større press i forhold til alkohol, rusmidler og sex. Llikevel gir de uttrykk for at de gjerne kunne ha lyst til å delta på mer, og trekker frem at de ville vært i stand til å ta mer ansvar for seg selv enn det foreldrene tror. (”den individualistiske tankegangen”) De begrunner sitt ønske med at de bor i Norge nå og bør kunne følge den norske kulturen mer.

Jente 16 år. Annengenerasjonsinnvandrer, sa dette:

Tja, jeg har vel egentlig blitt vant til det. Det er bare sånn det er. Jeg kan jo selvfølgelig bli uenig med mamma og sånn om forskjellige ting. Men vi kommer til enighet. Jeg skjønner jo hvorfor mamma tar de beslutningene, at hun må bestemme det hun bestemmer.

Ungdommene er opptatt av familiens rykte og ære og at de føler en forpliktelse overfor foreldrene og familien for øvrig i forhold til å opprettholde dens status.

Jente 16 år. Annengenerasjonsinnvanderer sier dette:

Hvis noen ser meg med jenter eller gutter som blir ansett for å ikke være bra, så vil ryktene spre seg fort. De sier da; ”Gjør datteren din noe, så har hun lært det av deg, du er like dårlig.” Det vil kunne gå ut over foreldrene mine.

Gutt 16 år, fra Kurdistan, annengenerasjonsinnvandrer, sier dette:

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

Jeg får lov til å være sammen med hvem jeg vil. Det er bare at de vil vite hvor jeg er og sånn. De liker ikke at jeg er ute sent om kvelden, og siden mye skjer på kveldene så blir det til at jeg sitter hjemme på rommet istedet.

Ungdommene sier at de tar hensyn til familiens rykte og ære og at de ikke på noen som helst måte vil la andre familiemedlemmer komme i dårlig lys fordi de selv velger å være sammen med jevnaldrende som blir ansett for ”ikke bra” av andre i minoritetsmiljøet, selv om de kjenner sannheten om de ”andre” som noe annet enn det foreldrene og minoritetsmiljøet gjør. På spørsmål om hvordan de reagerer når de ikke kan velge egne venner svarer de at det er noe de bare må akseptere så lenge det er en risiko for at det vil få negative konsekvenser for foreldrene eller andre familiemedlemmer. TCK-teorien ( Pollock og van Reken, 2009) vektlegger at det å finne sin identitet i et system er viktig.

Dersom vi overfører denne tankegangen til minoritetsungdommene i

intervjuundersøkelsen kan vi se at det er flere positive faktorer ved det å innordne seg.

Først og fremst med tanke på den tryggheten som familien faktisk representerer for den enkelte. For det andre representerer minoritetsmiljøet i lokalsamfunnet en utvidet

familie; en familie som man har måttet reise fra i hjemlandet og som metter et tilhørighetsbehov som både barn, unge og foreldre gjerne har. Det er også mindre konfliktfullt for alle parter når man innfrir de forventninger som systemet har til den enkelte.

Jente 16 år. Annengenerasjonsinnvandrer, sa dette i forhold til å innordne seg:

Jeg synes jo det er litt dumt noen ganger at jeg ikke kan være med de jeg kunne hatt lyst til å være med. Vi bor jo i Norge og kunne jo fulgt det som gjelder her litt oftere. Det hadde vært mye enklere å vært norsk noen ganger. Det tenker jeg noen ganger.

Flere av ungdommene, men spesielt annengenerasjonsinnvandrerne, gir uttrykk for at de føler tilhørighet til minoritetsmiljøet, men at de også har en trygghetsfølelse i forhold til hvordan de skal opptre i samfunnet ellers. Likevel er respekten og lojaliteten mot foreldrene viktigere enn det å skulle tilfredstille egne ønsker i forhold til vennerelasjoner.

Dersom vi sammenlikner minoritetsungdommene i undersøkelsen med det Pollock og van Reken kaller en ”TCKer som ikke helt passer inn i systemet, men som forsøker å innordne seg”, kan det ungdommene gjør og opplever tolkes som en måte å

undertrykke egne ønsker om å realisere den individuelle friheten som det norske samfunnet legger opp til gjennom den moderne tankegangen som har fokus på

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

individets frihet og individuelle ansvar for eget liv og handlinger. Dersom vi ser på Bourdieus habitusbegrep vil innholdet i minoritetsungdommenenes habitus være preget av den tverrkulturelle oppveksten de har, mens foreldrenes habitus er mer stabil og preget av egen innholdet i egen oppvekst, og deres habitus, deres sosiale og kulturelle kapital, haret ulikt innhold enn barnas/ungdommenes. På en enkel måte kan

ungdommenes identifiseringsprosjekt sies å kommei en klemme mellom familiens og det norske samfunnets forventninger til dem. Brenna (2007) sier at alle ungdommer opplever generasjonskonflikter, uansett etnisitet, men at minoritetsungdommer opplever dette i mye sterkere grad. Familiens fravær fra opprinnelseskulturen kan føre til l at de holder fastere ved hjemkulturen og blir mer motstandsdyktige mot forandringer, og at endringer derfor tar lenger tid. Graden av foreldrenes deltakelse i det nye samfunnet kan være med på å endre deres habitus og blir dermed også viktig for ungdommenes muligheter i forhold til å kunne delta på jevnalderarenaer i det norske samfunnet.