L IKE BARN LEKER BEST OG ANNERLEDESHETSFØLELSEN

Normen i et vennskap er som regel likhet og gjensidighet og det er helt vanlig å velge venner som er i samsvar med ulike sider av dem selv og opplevd likhet kan være like viktig som faktisk likhet (Kvalem og Wichstrøm, s. 29, 2007). Østby (Norut, 2010) og Pollock og van Reken (2009) hevder at annerledesfølelsen er ofte noe som

minoritetsungdom føler når de vokser opp i en annen kultur. Denne følelsen kan være knyttet opp mot ulikheter både i forhold til synlige og usynlige kulturelle tegn.

Ungdommene i intervjuundersøkelsen sa at de ikke helt blir konforme med

majoirtetsungdommenes ungdomsaktiviteter og at de ofte velger å trekker seg vekk ogheller omgås gutter og jenter som de opplever har de samme oppfatninger og

verdier som dem selv. På skolen sa de fleste at de var sammen med stort sett alle, men

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

at de generelt var mer sammen med minoritetsungdom på fritida. De som har norske venner på fritida var stort sett annengenerasjonsinnvandrere.

Alle ungdommene var enige om at det var mye enklere å opprette vennskap med andre minoritetsungdommer, og da ikke nødvendigvis med ungdom med den samme etniske bakgrunnen som de selv har. Bare de var av ”samme slaget” så var det greit. Mange ytret et ønske om å kunne ha flere norske venner, ikke minst for å bli enda bedre kjent med den norske ungdomskulturen, språket og det norske samfunnet i det hele tatt. En av guttene sa følgende:

Gutt 16 år. Førstegenerasjonsinnvandrer.

Ja jeg kunne godt tenkt meg å ha flere norske venner, men selv de norske vil ha norske venner, jeg har merket det. Norske venner har jeg på skolen og sånn. Jeg har ikke noe imot å være med en norsk gutt, men jeg føler at en utenlandsk gutt forstår meg bedre og sånn. Foreldrene kan ha vært flyktninger og sånn. Jeg har en kamerat og hans foreldre kjenner mine foreldre, vi er kamerater og kan prate om alt.

Gutt 21 år.Annengenerasjonsinnvandrer.

Med andre utlendinger så kommer alt automatisk. Det spiller ingen rolle hvor du er fra da. Så lenge du er utlending så er det sånn at ok: ”er du utlending, ja da er du utlending, ja så kan vi være venner”, skjønner du? Vi begynner å kommunisere med en gang, mens med de norske så må jeg enten prøve å være sånn som dem, eller gjøre et eller annet sånn at de kan like meg som jeg er, ellers så blir det vanskelig.

Ei av jentene sa dette:

Jente 16 år. Annengenerasjonsinnvandrer.

De fleste flerkultuelle jentene jeg er sammen med tenker sånn som jeg. De er også muslimske og følger troen sin mye mer enn de norske, etter mitt syn da. De drikker ikke eller har sex og sånn, det gjør de norske jentene. De drikker mye mer, røyker og gjør mange ting som ... De norske jentene gjør det så mye mer.

I et kulturteoretisk perspektiv kan vi si at ungdommene (minoritetsungdommene og de norske ungdommene) stenger hverandre ute fra hverandres fellesskap når det blir fokus på ulikhetene mellom dem slik som her. Ungdommene viser også her at de opplever at ulikhetene mellom dem handler om viktige eksistensielle holdninger og verdier, og at disse spriker så mye at de velger å ikke ta del i det som skjer på de ulike norske

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

ungdomsarenaene. Man kan på en måte si at minoritetsungdommene befinner seg i en marginalisert posisjon i forhold til muligheten til deltakelse på ulike arenaer der

ungdommer møtes og samhandler. Dette er noe som ikke så lett kan endres fordi det er de de norske ungdommene, som er i flertall, som har definisjonsmakten når det

kommer til hva som er innholdet i ulike aktiviteter på ulike ungdomsarenaer. Meads speilingsteori handler om anerkjennelse og identitetsutvikling. I ungdomstiden kan vi kalle andre ungdommer for ”de signifikante andre” og som overtar den viktige rollen som rollemodeller som foreldrene frem til nå har hatt. Det at ungdommene velger å frastå fra omgang med majorietetungdom vil kunne føre til at de ikke får utviklet den samme sosial kompetansen som andre ungdommer får, og at de dermed stiller i en annen og litt dårligere posisjon enn andre ungdommer. Samtidig er det viktig å se at det er en utvikling når det gjelder minoritets- og majoritetsungdoms tilnærming til hverandre.

I intervjuundersøkelsen viste det seg at annengenerasjonsinnvandrerne var mer

tilbøyelige til å ha norske venner, noe som gjenspeiler seg i det Ung i Norge 2006 (Nova rapporter nr. 06:07 og 21:07) undersøkelsen viser, nemlig at

annengenerasjonsinnvandrere i mye større grad enn tidligere oppgir at de har nære vennskapsrelasjoner med majoritetsungdommer. Det kan bety at de i større grad enn tidligere definerer seg med de holdninger, tankesett og handlemåter som norske ungdommer forholder seg til. Denne tilnærmingen kan også ses på i et

kompetanseperspektiv, d.v.s. at minoritetsungdom som er født og oppvokst i Norge og institusjonalisert inn i de samme rammer som norske barn og ung, får bedre innsikt i det norske samfunnet. For foreldrene kan lengden på botid i Norge bety at de etterhvert løsriver seg mer fra eventuelle forutinntatte meninger om majoritetsbefolkningen og hva den står for, og at de føler seg mer trygge på beslutninger de tar med tiden og tør stå for beslutningene de tar overfor et eventuelt dominerende minoritetsmiljø. Dette er en mekanisme som fungerer andre veien også, at majoriteten nærmer seg minoirteten med økt kunnskap og innsikt over tid.

Prieur (2004) sier også at det forekommer et skille mellom minoritets- og

majoritetsungdom i ungdomstiden. Hun peker på at vennskap mellom minoritetsgutter og majoritetsgutter avtar opp mot pubertetsalder og ungdomsalder, og en studie gjort av Østberg (2003) som omhandler unge norsk-pakistanere viser at dette også gjelder for disse jentene. Jentene sier at en av årsakene til at de heller vil omgås andre

minoritetsjenter er at føler at de selv blir holdt så strengt hjemme, og at de norske

Marianne Bakkerud – Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge.

jentene ikke forstår at innvandrerjentene godtar foreldrens strenge regler. En annen årsak er at majoritetsjentene ikke forstår at de pakistanske jentene ikke er like

interessert i forelskelser, fester og drikking som dem selv. Ungdommene selv knytter dette opp til ulikheter i kultur og religion og at majoritetsjentene ikke har innsikt i kulturen deres og forstår hvorfor de handler som de gjør.