Dekningen av militant islamisme og spesielt de norske fremmedkrigerne har vært stor i norske medier i de siste årene. Vi har nevnt NRKs kartlegging av 45 norske fremmedkrigere se side 132-133. Også andre norske nyhetsmedier har gjort undersøkende journalistikk og kartlegginger av norske fremmed-krigere og militante islamister i Norge. Som beskrevet tidligere benytter journalister seg av metoder for innhenting av informasjon som forskere ikke har mulighet til. Vi kommer tilbake til denne problematikken i sluttkapitlet, hvor vi diskuterer forskningsetiske problemer og begrensninger.
Den til nå mest inngående studien av muslimske ekstremister i Norge er Lars Akerhaugs bok Norsk Jihad: Muslimske ekstremister blant oss, som kom ut i 2013. Journalisten og forfatteren har samlet informasjon om et stort antall kjente og mindre kjente radikale/ekstreme islamister i Norge og beskriver deres bakgrunn, veien inn i det radikale islamistiske miljøet i Norge og deres aktiviteter. Akerhaug tegner et bilde av deres tenkesett og verdensforståelse basert på islam. Han forklarer at for disse betyr ordet jihad mer enn det å strebe etter å gjøre gode gjerninger, og at de selv argu-menterer for at den viktigste formen for jihad er å føre krig for islam. «For mange av dem er det å dø som martyr den største ære man kan oppnå i livet og en vei til paradis» (Akerhaug 2013: 11). Informasjonen er i hoved-sak hentet fra samtaler med personer i miljøene, kilder i de hemmelige tjenestene og sosiale medier som Facebook.
Boken gir en inngående beskrivelse av enkeltindivider som beveger seg i dette miljøet og hva de handler i forhold til. Blant disse personene er Norges mest profilerte radikale islamister, som Mohyeldeen Mohammad, Arfan Bhatti, Mullah Krekar og Bastian Vasquez. Han beskriver også Abdul Rauf Mohammad, tidligere helseminister for Taliban, som senere flyktet til Norge, konvertitten Anders C. Ø. Dale, som reiste til Jemen og fikk tre-ning av al-Qaida, og Rashi Ali, som reiste til Somalia og døde på slagmar-ken der for al-Shabaab.
Akerhaug hevder at mange innvandrerungdommer opplever at det nor-ske samfunnet ikke aksepterer dem, at de faller mellom to stoler. Radikal islam kan bli en vei ut av dette dilemmaet ved at man viderefører forel-drenes arv, men på samme tid kan det forstås som et ungdomsopprør. Han viser til Stig Jarle Hansen, som bruker begrepet «generasjon 1.5» om soma-liere i Vesten som reiser til Somalia for å kjempe med al-Shabaab.
Generasjon 1.5 er ungdom som har levd et halvt liv i krig og et halvt liv i Vesten. Disse skiller seg fra den første generasjonen innvandrere som kom til Europa som økonomiske eller humanitære flyktninger, og fra genera-sjonen som har vokst opp her i Norge og som ikke kjenner en annen vir-kelighet. Ifølge Hansen er dette er en spesielt utsatt gruppe som raskt kan radikaliseres (Akerhaug 2013: 203). Akerhaug påpeker at i likhet med Somalia var borgerkrigen i Algerie svært brutal, og at det er en rekke algeriere i det norske radikale islamistiske miljøet. Han sier at tre av fire drepte fremmedkrigere med norsk tilknytning har algerisk bakgrunn og savner systematisk forskning på norsk-algeriere som gruppe. «Mens man har hatt et stort fokus på integreringsproblemer blant somaliere, har ung-dommen med ballast fra en av Afrikas blodigste kriger blitt oversett»
(Akerhaug 2013: 204). Han påpeker at det er mulig å ha oppfatninger som er ytterliggående uten å ty til vold, men at det «likevel er bekymringsfullt om norske ungdommer slutter seg til en ideologi som maner til fiendtlige holdninger mot samfunnet de lever i. Skal man forstå ekstremistenes hold-ninger er man også nødt til å forstå hvorfor unge norske statsborgere radi-kaliseres» (Akerhaug 2013: 10).
Akerhaug har i flere anledninger vært i kontakt med representanter fra moskeer i Norge hvor radikale miljøer har frekventert. Disse forklarer at de står i en vrien situasjon. Det har vært forslag om at man bør tillate radikale miljøer å etablere seg i moskeene slik at man overvåke miljøene og motvirke at de blir isolerte og farlige.
Sannsynligvis kan det motvirke ytterligere radikalisering at ungdom ikke blir fullstendig isolert og overlatt til seg selv. Men moskeene risikerer å havne i en
mellomposisjon der ingen er fornøyd. Selv om et flertall i moskeene ikke støtter de unges radikale oppfatninger, er det mange som vil argumentere for at de må få lov til å være en del av moskeen på samme måte som andre. Å kaste dem på gaten blir umulig. Samtidig er moskeene avhengige av statlig støtte og en viss godvilje fra politikere og myndighetsapparat. Forstanderne og imamene hav-ner i en spagat, der de hele tiden blir trukket mellom hensynet til storsamfun-net og deres egne (Akerhaug 2013: 207).
I kapitlet «Jakten på jihadistene» tar Akerhaug for seg politiets arbeid med islamister i Norge og effektene på deres fremgangsmåte. Han forklarer at politiets arbeid mot radikale miljøer i hovedsak er av forebyggende karak-ter, og at dagens lovverk gir begrensede muligheter for handlingsrom for politiet. Det forebyggende arbeidet handler ofte om å banke på dører og oppsøke individene. Han sier likevel at denne fremgangsmåten kan være effektiv. Det kan oppleves skremmende å få en politimann på døra, noe som kan være tilstrekkelig til å få individer som er i en tidlig fase i radi-kaliseringsprosessen, til å endre retning. For personer som allerede er langt inn i radikaliseringsprosessen, kan denne metoden på den andre siden bidra til å forsterke bildet av staten som forfølger muslimer.
Mange av de radikale muslimene oppfatter det som en form for trakassering […], og det kan bli tolket inn i en større fortelling om hvordan Syria-konflikten er en del av en verdenskonflikt der Vesten er i krig med Islam (Akerhaug 2013:
61–67).
Akerhaug (2014) publiserte også en artikkel i Hate Speach International i 2014 med tittelen «The Nordic Jihadist». Her påpeker han at antallet nordiske fremmedkrigere er høyt i en europeisk sammenheng sett i forhold til folketall og størrelsen på den muslimske diasporaen i landene. Tallene er overraskende hvis man ser dem i forhold til vanlige forestillinger om grobunnen for ekstremisme. Mange av fremmedkrigerne i Syria kommer fra land hvor det er relativt lite konflikt mellom immigranter og majorite-ten av befolkningen, og hvor asylsøkere får støtte fra solide velferdssys-temer. Det er vanskelig å identifisere likhetstrekk mellom de nordiske jihadistene, men at mange har linker til åpne radikale islamistgrupper og
miljøer. Disse er lett tilgjengelige, ettersom lederne ofte fremstår i media, det arrangeres demonstrasjoner og andre offentlige arrangementer, og de er aktive spredere av informasjon og propaganda på nett.
Danmark er det landet i Skandinavia som har hatt åpne radikale isla-mistiske miljøer lengst. Den panislamske organisasjonen Hizb-ut-Tahrir har sterk tilstedeværelse blant muslimer i Danmark, likevel har mange av de danske fremmedkrigerne i Syria tilhørighet til en annen gruppe, «Kaldet til Islam». Denne er sterkt inspirert av den britiske gruppen Sharia4UK, ledet av Anjem Choudary. Lederen for Kaldet til Islam, Shiraz Tariq, døde i Syria i 2013 etter å ha kjempet med IS i Irak og ISIL. Akerhaug sier at Profetens Ummah og Kaldet til Islam har mye til felles, og at de kommu-niserer med hverandre. Han mener at begge gruppene ser det som en plikt å «misjonere» sin versjon av islam. Muslimer må spre islams budskap i vestlige land med det ønsket at disse landene blir en del av et islamsk kalifat, styrt med en rigid tolkning av islamsk lov. Begge gruppene har truet blant annet politikere og har derfor trukket til seg oppmerksomhet fra media og sikkerhetstjenester. Dette kan virke lite produktivt i forhold til målet om å sende unge menn til Syria for å kjempe, men strategien ser ut til å ha fungert. I Skandinavia kan radikale grupper støtte og spre pro-paganda om terroristgrupper i større grad enn i resten av Europa. Det er rettslig sett vanskelig å hindre individer i å bli fremmedkrigere samt stille de returnerte for retten. I Sverige finnes det ikke i like stor grad så åpne islamistgrupper, og det er vanskeligere å finne ekstremister som oppfor-drer unge til å bli fremmedkrigere. Svensk media gir også mindre opp-merksomhet til radikale miljøer. Likevel har et betydelig antall fremmed-krigere reist fra Gøteborg til Syria. Noen av disse har vært aktive i Bellevue-moskeen, som har rykte på seg for å huse mange radikale isla-mister. Man vet mindre om finske islamistiske ekstremister, men at blant disse er det også spor av miljøet rundt Anjem Choudary.
Akerhaug påpeker til sist at rekruttering til de radikale islamistiske gruppene i Norden gjerne skjer gjennom sosiale nettverk. I Skandinavia
har de fleste av disse ekstreme miljøene dukket opp i spesifikke lokalmil-jøer. Noen er tydelige i offentligheten, mens andre er av en mer klandestin karakter. De som velger å være synlige, kan se på dette som en strategi for å øke rekruttering, da de tar det for gitt at motgående krefter uansett vet om deres eksistens. Det virker som denne strategien har fungert, og at synligheten til de skandinaviske gruppene har bidratt til en økning i opp-slutning om radikale nettverk. Til sist poengterer han at denne åpenheten gjør det lettere for sikkerhetstjenestene å kartlegge miljøene, men at deres begrensende midler gjør at de har en tøffere oppgave foran seg når opp-slutningen øker.