I 2014 publiserte Minotenk boken Radikalisering blant unge muslimer i Norge – en antologi, redigert av Linda Alzaghari og Ellen Reiss. Minotenk er en tankesmie som jobber med å definere problemstillinger og utfordrin-ger som angår minoriteter i Norge. Å motarbeide radikalisering og hatyt-ringer er et av deres satsingsområder. Boken er ment som en inspirasjon og kunnskapshevning for myndigheter, lærere, helsepersonell, foreldre og ungdommer. I tillegg gir den noen verktøy til å identifisere og iverksette forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme og foreslår
fore-byggingstiltak. Vi har derfor valgt å ta med denne i kunnskapsoversikten, selv om boken ikke er et forskningsprodukt per se. Boken er delt inn i fire deler: årsak, virkning, løsning og verktøy.
I del 1 gjengis noen av de mange og sammensatte årsakene som kan ligge til grunn for at en person starter en radikaliseringsprosess fra et psykologisk og sosiologisk perspektiv. Forfatterne argumenterer for at radikalisering ofte henger sammen med psykisk sårbarhet, identitetss-konflikt og konspirasjonsteorier. Videre sier de at ideologi bare er et mid-del, men for å finne årsaker til radikalisering må vi se på individet.
Yousef Assidiq beskriver i sitt bidrag radikaliseringsprosessen, og påpe-ker at utfordringen med forskning på radikalisering og ekstremisme er at mange av disse faktorene kan finnes i den generelle befolkningen uten ekstreme synspunkter. Han mener derfor det er lettere å finne ut hva som gjør mennesker sårbare og hvilke situasjoner man lettest kan påvirke. Han påpeker at arbeidet med å forebygge radikalisering og ekstremisme er å reagere tidlig nok. Jo lenger en person er kommet inn i den såkalte radi-kaliseringstunnelen, desto vanskeligere er det å komme seg ut. Derfor er det viktig å utvikle gode planer for å identifisere sårbarhetsfaktorer og bekymringstegn tidlig. For å kunne hjelpe personer ut av ekstreme isla-mistiske miljøer er det viktig å kunne overbevise dem om at det finnes et alternativ til den veien som førte dem ut på skråplanet i utgangspunktet.
Dette bør følges opp av en mentor som kan være et positivt forbilde og en støtte i starten, i kombinasjon med tilbud om jobb og fremtid. Han påpeker at det er vanskelig å overbevise personer med en dyp ideologisk overbevis-ning, da disse vil se på dette som et angrep og vil provosere forsvar med godt utviklede fiendebilder.
I et intervju beskriver Ragnhild Bjørnebekk noen av de psykologiske faktorene som ofte ligger til grunn når noen radikaliseres. Hun sier at for å kunne jobbe effektivt med forebygging må nøkkelpersoner som lærere, sosialarbeidere og andre i kontakt med ungdom i risikogruppen være seg bevisst at det ikke er «slemme» ungdommer de står overfor, men
menn-esker med opplevelser i bagasjen som fører til sinne, antipati og behov for tilhørighet.
Linda Alzaghari og Ellen Reiss ser så på søken etter identitet og tilhørig-het som en faktor til radikalisering. De påpeker at mange unge muslimer i Norge i dag føler at det er vanskelig å bli akseptert som norsk, og at kra-vet om «norskhet» kan komme i konflikt med ønsket om å bevare sine røtter og sin tro. Det negative mediebildet av islam kan være med på å forsterke følelsen av identitetskonflikt. De mener det er viktig å være på vakt når noen begynner å rendyrke sin religiøse identitet og tar monopol på sin forståelse av islam. De peker på viktigheten av å motarbeide mono-poliserte, eksklusive identiteter i arbeidet mot radikalisering.
Lars Gule viser at det i dag finnes mange ulike konspirasjonsteorier, men at de for mange er psykologisk tilfredsstillende fordi de skaper orden i kaos og gjør konspirasjonstenkeren betydningsfull og til et offer for andres onde planer.
I kapitlet radikalisering på Internett viser Linda Alzaghari til en rapport fra den engelske tenketanken Quilliam Foundation40 som viser at sensur fra regjeringer er ineffektiv, kostbar og kontraproduktiv, og at motmæle-tiltak og nettaksjoner er mer effektive i å utfordre ekstremistiske ideologier.
Hun beskriver så to norske tiltak: «stopp hatpratkampanjen» og
«Motoffensiv-nettverk mot ekstreme ytringer på nettet». Stopp hatprat-kampanjen gir unge mennesker og ungdomsorganisasjoner verktøy, kunn-skap og ferdigheter for å gjenkjenne og handle mot hatprat. Motoffensiv er et nettverk av mennesker som er engasjert i nettdebatter mot ytterlig-gående meninger som ble initiert av Lars Gule og koordineres av Human Etisk Forbund. Nettverket organiserer kurs og samlinger for personer som ønsker å engasjere seg i nettdebatter med fokus på hvordan man best mulig møter ekstreme ytringer på nettet. De jobber også med å opprette en
kunn-40 Hussain, Ghaffar, Saltman, Eirin Marie (2014). Jihad Trending: A Comprehensive Analysis of Online Extremism and How to Counter it. Quilliam Foundation May 2014. http://www.quilliamfoundation.org/wp/
wp-content/uploads/publications/free/jihad-trending-quilliam-report.pdf
skapsdatabase som kan brukes for å avlive de vanligste ukorrekte påstan-dene som går igjen i nettdebatter. Alzaghari understreker i neste kapittel viktigheten av å kurse unge ressurspersoner i å motargumentere ekstre-mistisk propaganda og knyttes til nettverk som kan gi råd og støtte. De som flørter med det ekstremistiske tankegodset, bør få et nettverk av posi-tive og stabile voksenpersoner rundt seg. Konsekvensene av å gå over stre-ken bør være tydelige.
Ideelt sett bør det etableres et nasjonalt ressurssenter hvor alle kan hen-vende seg for å få kunnskap om radikaliseringsprosesser og ekstremistiske grupper, som kan ha en koordinerende funksjon på landsbasis (Alzaghari &
Reiss 2014: 25).
Til sist i delen «Årsak» beskriver Yousef Assidiq sine opplevelser av å kon-vertere til islam og deretter havne i et radikalt islamistisk miljø. For ham var det båndet til foreldrene som gjorde at han fikk styrke til å komme seg ut av miljøet. Han påpeker viktigheten av foreldre som stiller opp, eller at det finnes gode mentorer i samfunnet som er der for en og som man kan se opp til.
I delen «Virkning» gir forfatterne eksempler på hvor radikaliserte men-nesker kan finne meningsfeller og felleskap, og hvilke handlinger dette kan føre til. Her beskrives blant annet Islam Net og Profetens Ummah.
Marius Linge sier at den største forskjellen mellom disse to er at Profetens Ummah i motsetning til Islam Net aksepterer vold som et virkemiddel.
Videre sier han at salafismens fremvekst i Norge er en utfordring for inte-grering og vanskeliggjør arbeidet med å forhindre intoleranse og mistenk-somhet mellom muslimer og ikke muslimer. Samtidig bidrar den til å øke konfliktnivået muslimer imellom. Han mener løsningen er samtale og dialog, både mellom religiøse ledere og moskeene og mellom majoritets-samfunnet og muslimer.
Atle Meløy sier at sikkerhetstjenester har ansvaret for å forhindre terro-risme, men mange deler av samfunnet må ta ansvar i den generelle fore-byggingen av radikalisering. Mange av fremmedkrigerene som har reist
til Syria, har foreldre fra andre kulturer enn den norske. Meløy poengte-rer derfor viktigheten av å sette inn tiltak for at alle barn og unge skal bli sett og respektert, uavhengig av sin etniske og sosioøkonomiske bakgrunn.
Her spiller spesielt foreldre, utdanningsinstitusjoner og kommunale tiltak en viktig rolle. Foreldre bør kjenne til farene for manipulering som finnes på Internett og andre steder. Skolene kan ta opp vanskelige temaer som ungdommer er opptatt av, som ekstremisme. Det må jobbes med dialog-møter med de forskjellige etniske miljøene, og man må forstå hva som kommuniseres innad i disse miljøene. Her hviler ansvaret på IMDI, UDI, NAV og Politiets utlendingsenhet, argumenterer Mesøy.
Usman Asif ser på veksten av Islamsk Stat og sier at man ikke kun kan forklare denne med konspirasjonsteorier, men at man også må se på deres teologiske utgangspunkt, politiske forhold og deres effektive ganda apparat.
I delen «løsninger» gis råd og eksempler på hvordan man kan tilnærme seg og jobbe med ungdom i faresonen. Bjørnebekk vektlegger viktigheten av å fange opp barn og unge som står «utenfor». Familie, skole og fritid er her sentralt. Hun sier videre at man må jobbe med hele individet, både tanker, følelser og ambisjoner for fremtiden.
Michael Cruz beskriver sine erfaringer fra skoleprogrammet «unge ambas-sadører», hvor målet er at de unge blir motivert til å være forbilder og ha en positiv innvirkning på skolemiljøet. Assidiq beskriver så bekymringstalen, som er et pedagogisk verktøy for politiet. Dette er en innledende sam-tale med ungdomskriminelle, unge rusmisbrukere og ungdom med radikale tendenser. I et intervju med PST beskriver organisasjonen deres jobb med trusselvurderingene og sier at det sivile samfunnet kan gripe inn og stanse radikalisering før det blir en sak for PST. Det er langt billigere og mer hen-siktsmessig å hindre at ungdom blir radikalisert, enn å overvåke etter at de er langt på vei i radikaliseringsprosessen. Alzaghari beskriver så arbeidet til den amerikanske muslimske tenketanken Muflehun, ledet av Humera Khan, som jobber med forebygging av radikalisering og voldelige
ekstre-misme. Til sist beskriver Abdirahman Abdulkadir, en ungdom vokst opp i Bærum, sine tanker rundt radikalisering og forebygging.
I den siste delen av boken påpeker forfatterne at jihadistmiljøenes høye aktivitetsnivå på sosiale miljøer også gir aktører som jobber med forebyg-ging en mulighet til å følge med på miljøene og enkeltindivider man er bekymret for. Derfor er det spesielt viktig at aktører i det forebyggende arbeidet har kjennskap til de mest fremtredenene ideologene og jihadist-krigerene som det ofte deles bilder av og brukes som profilbilder. I tillegg er det viktig å kunne identifisere symbolikk som sympatiserer og fremmer jihadisme og forstå de vanligste arabiske begrepene som ofte benyttes i diskusjoner. Forfatterne har derfor i slutten av boken samlet noen eksempler på moderate bilder og propaganda som ofte brukes av ekstreme islamistiske grupper. Denne type propaganda er lett tilgjengelig for unge i dag. Det spil-les ofte på referanser fra vestlig populærkultur som de kan relatere seg til, i kombinasjon med et politisert religiøst budskap. Jihadistgrupper deler også ofte mer ekstreme bilder og videoer fra krigssoner, særlig med drepte barn og kvinner. Propagandamaterialet spiller følelsesmessig på lag med rap-porteringer som viser muslimer som lider under undertrykkelse og krigfø-ring. Det er også populært å posere med en pekefinger som peker oppover, som symboliserer den monotoniske islam – Guds enhet. Dette er symboler som brukes utover jihadistiske grupper og har ikke nødvendigvis en direkte kobling til voldsforherligelse. Men sammen med andre symboler som ISIS-flagget eller bilder av jihadistledere indikerer det sympatisering med ter-rorgrupper. Retorikken kjennetegnes som frustrasjon av det som oppleves som dobbeltmoral fra vestlige land som fremmer demokrati og menneske-rettigheter, men at dette tilsynelatende ikke gjelder muslimer. Samtidig spiller propagandaen på følelser av desillusjonering og utenforskap, noe som kan gi en «boost» til selvfølelsen hos unge mennesker i en radikalise-ringsprosess. Det gir dem følelsen av å være med på noe større enn dem selv, og at de unge kan gjøre noe meningsfylt med livet sitt. Al Hayat, medieav-delingen til ISIS, er eksperter på å trigge psykologiske sårbarhetspunkter
hos målgruppene sine og markedsføre jihad som en løsning. De fremstiller jihad som en vinn–vinn-situasjon. Enten dør man som martyrer og kommer til paradis, eller så bidrar man til den islamske statens suksess. Forfatterne sier at det er enkelt å bestille propagandamaterialet på nett. Det kan for eksempel være klær og flagg med ISIS’ logo eller det sorte flagget med pro-fetens segl og den islamske trosbekjennelsen som brukes mye i propagan-daøyemed. De påpeker også at desensitivering og dehumanisering er viktige komponenter i propagandakrig. Desensitivering er gradvis tilvenning til det som utløser frykt og angst, for å bli rustet til å tåle påkjenninger og etter hvert se på det som normalt. Dehumanisering er umenneskeliggjøring og rettferdiggjøring av drap, lemlestelse og undertrykking.
I jihadistisk ideologi går denne dehumaniseringen ofte ut på å degradere andre muslimske grupper og folkegrupper, ut fra ens egne ideer om moralsk og reli-giøs overlegenhet som bærere og forsvarere av ‘den sanne islam’, og at alle ens motstandere er legitime fiender fordi de ikke aksepterer ideologien (Alzaghari & Reiss 2014: 6).
Forfatterne har også laget en oversikt over arabiske begreper som ofte brukes i diskusjoner om islam og da særlig på nettet. I lista har de merket begreper som brukes hyppig i diskusjoner knyttet til ytterliggående reli-gionsforståelse, i rødt. Til sist kommer en liste med sårbarhetsfaktorer knyttet til radikalisering i forhold til islamistisk ekstremisme. Det påpekes at disse faktorene i seg selv ikke trenger å bety at individer er i en radika-liseringsprosess, men at en kombinasjon av disse og sympatier for islamis-tiske militante grupper eller ideologier er faresignaler som må følges opp.
Faktorene som er listet opp, er: identitetskrise, psykiske lidelser, søken etter spenning, berømmelse og anerkjennelse, søken etter mening med livet, opplevelse av diskriminering, vold eller mobbing, internasjonale konflikter, fiendebilder og offermentalitet, angrende synder, vanskelig oppvekst og familiebakgrunn, livskriser eller kjærlighetsbrudd som endrer ens syn på verden, rusmisbruk og til sist såkalt ekspressradikalisering – når holdninger, verdier og verdenssyn forandres over natten.