1. Tittel: Kritisk tenkning
Dette er et arbeidskrav, et forarbeid til eksamen. Her undersøkes kutt fra egne praktiseringer med de yngste barna i barnehagen, med utgangspunkt i problemstillingen: "Hvordan kan min egen praksis utvides og åpnes opp for nye forståelser, gjennom å gjøre en analyse der jeg ser på ulike diskurser om barn?".
Det overordnede temaet for arbeidskravet er Kritisk tenkning, med inspirasjoner som tar utgangspunkt i å stille spørsmål ved det selvfølgelige, å undersøke hva perspektiv-endring kan gjøre med forståelsen, å se etter det som ikke synes, samt lytte etter det som ikke høres.
I teksten problematiseres blant annet de diskurser og logikker som kan tenkes å legitimere at voksnes perspektiver legges til grunn for de småbarnspedagogiske praktiseringene, på bekostning av barnas.
2. Tittel: Om å se potensialer i "Ingenting"
I denne teksten er jeg på leting etter potensialene i ingenting, gjennom å drøfte:
Hvordan Ingenting kan leses, når det settes i arbeid med Derrida og dekonstruksjon.
Sentrale begreper her er sous rature, der jeg setter en strek over ordet jeg vil re-tenke og jobbe videre med; Ingenting. Jeg introduserer også "displacement" som et forslag til å ytterligere forskyve maktbalansen i dikotomien ALT - INGENTING. Drøftingen åpner for å se paradokset, aporia, som en premiss for å sikre en etisk væremåte, og bidrar så til å skape utvidelser og potensialer knyttet til hvordan Ingenting kan leses i møte med mennesker og samfunn.
3. Tittel: Bortenfor subjektene. Hvordan medvirkning kan tenkes forbi dikotomien voksen-barn. Forskyvning fra det som "er", til det som kan "bli"
I denne teksten undersøker jeg:
Hvordan kan posthuman tenkning bidra til en forskyvning, der subjektene ikke står i sentrum for tenkningen rundt barns medvirkning i barnehagen? Hva kan medvirkning bli da?
Eller sagt på en annen måte:
Hvordan kan et møte mellom Deleuze og ideen om wifi bidra til en forskyvning vekk fra subjektene?
Her problematiseres dikotomien voksen-barn, og jeg introduserer et alternativ for å starte medvirkningstenkningen et annet sted: Gjennom å foreslå en tenkning der alt er materialitet;
både mennesker og mer-enn-mennesker, med innebygget wifi-nettverk. Der "å logge seg på"
skaper en forskyvning fra å tenke medvirkning som noe barn blir gitt, til noe alle gjør.
Alle tekstene i sin helhet finnes under "vedlegg".
STUDIENS SPEKULASJONER
Ambisjonen er å både skape annerledes kunnskap, og å gjøre det på en annerledes måte (Sandvik, 2015, s. 59). Don`t arouse the General in yourself! Not an exact idea, but just an idea (Godard). Have short term ideas.
Først når jeg installerer meg i rommet mellom det jeg vet og ikke vet, kan jeg artikulere noe:
"If I wait to know what I am going to write (...), then I will always have to wait and what I have to say will have no interest.
If I do not run a risk, If I settle and also speak with a scholarly air about something I don`t know, then this is also without interest. But I am speaking about this very border between
knowing and non-knowing: it`s there one must settle in order to have something to say" (Gilles Deleuze i intervju med Claire Parnet, 1988-89).
Men selv i dette "rommet" ligger det en stor risiko for at tanker reproduseres, og da det virker som et nærmest umulig prosjekt å unngå reproduksjon, legges herved inn et lite forbehold om akkurat dette. Allikevel lar jeg meg fortsatt oppmuntre og inspirere av Deleuze og Guattari (2012, s. 6 i Johansson, 2015, s. 31) til tankemessig lekenhet og eksperimenteringer. Igjen denne forskyvningen fra at interessen kretser rundt hva en tekst er, til hva den kan ha
kapasitet til å gjøre, hvilke sammenkoblinger den kan skape og hva disse igjen kan produsere.
Jeg finner noen likheter mellom måten jeg opplever at jeg jobber med tenkning og tekst, når jeg leser hvordan Rajchman (2000, s. 6) beskriver hvordan hans bok ble til:
"It is a map meant for those who want to do something with respect to new uncommon forces, which we don’t quite yet grasp, who have a certain taste for the unknown, for what is not already determined by history or society. For it is through such experimentation that we escape from the nostalgia of “antiquarian” history as well as “progressivism”
that already knows what is to come".
Her og nå, hvor jeg ikke foreløpig vet med sikkerhet hva som vil aktualiseres, skapes eller produseres, i en orientering/spekulering mot det ukjente, tenker jeg meg og studien som punkter som transformeres til linjer gjennom hastighet. Skap en linje, aldri et punkt.
Hastighet transformerer punktet til en linje. Vær rask, selv når du står stille!
OPPGAVENS STRUKTUR OG OPPBYGNING
Oppgaven er delt inn i 5 hovedkapitler, med et lite intermesso (mellomspill) mellom kapittel 1 og 2. I første kapittel skisseres studiens premisser, problemstilling, drivkrefter og retning(er), og Ingenting-begrepet introduseres. Oppgavens to spor artikuleres.
I det andre kapittelet gjør jeg rede for mine posisjoneringer: både teoretisk og
forskningsmessig. De teoretiske premissene legges gjennom å introdusere bidrag fra både posthumanistiske perspektiver generelt, og Deleuze spesielt. Dette settes så i arbeid sammen med utvalgte biter fra datamaterialet, og ett av forskningsspørsmålene. Dette er å anse som sporinger i datamaterialet, og blir nærmere omtalt i eget kapittel om metodologi.
I kapittel 3 gjør jeg rede for mine metodologiske valg og etiske dilemmaer i
forskningsprosessen. Her forklares både autoetnografiens og kartografiens bidrag inn mot studiens forskningsspørsmål og problemstilling, og mine begrunnelser for hvorfor jeg har konstruert et nytt begrep med utgangspunkt i kartografi.
Kapittel 4 omhandler iverksettelsen av de metodologiske premissene; jeg eksperimenterer med to ulike sporinger fra datamaterialet, og kobler på det siste forskningsspørsmålet inn i diskusjonen.
I oppgavens siste kapittel gjør jeg rede for egne tanker i forbindelse med hele
forskningsprosjektet og stiller spørsmål ved egne valg underveis, problematikker som har blitt synlig gjennom prosessen, og hvilke nye spørsmål som har blitt aktualisert. Jeg forsøker å
flette sammen studiens to spor, og løfter fram både oppdagelsene jeg tenker prosjektet kan bidra med inn i barnehagefeltet, samt mulige problematikker knyttet til dette.
INTERMESSO
Fordi Alt skjer i Ingenting er et lite konkret og håndfast begrep (ingen metode, ikke noe verktøy eller universell løsning) knyttet til praktiseringer som konstrueres ut i fra en slik grunnholdning, berøres stort sett alle deler av de småbarnspedagogiske hendelsene i barnehagen. På grunn av oppgavens to spor, ser jeg nødvendigheten av å løfte fram og diskutere deler av mine praktiseringer slik de ble konstruert og artikulert også før de nye posthumanistiske inspirasjonene. Og her velger jeg å gjøre en viktig presisering:
I forskningsspørsmålet "På hvilke måter har Ingenting endret seg i møte med ny teori?", snakker jeg altså om endringer i praktiseringene, ikke endringer i Ingenting som
grunnholdning. For å komme i posisjon til å i det hele tatt kunne diskutere dette, går jeg nå en omvei for å si noe kort om det teoretiske grunnlaget for Ingenting, før de posthumanistiske inspirasjonene:
INGENTING SITT TEORIGRUNNLAG FØR "LINSEVRIDNINGEN"
Å introdusere et annet teoretisk perspektiv, å sette nye tanker i spill, fordrer at det forrige eller eksisterende mister litt av sin agentskap og kraft. Tenkt med Deleuze og Guattaris begrep assemblage10 (1987) kan vi snakke om teoretiske maskinerier der handlingskreftene i det ene reduseres. Mitt fokus er primært rettet mot potensialene som kan ligge i å slippe til nye teoretiske inspirasjoner, framfor å sette de teoretiske maskineriene opp mot hverandre.
Derfor vil jeg nå kort og forenklet skissere hva Ingenting tidligere var forankret i teoretisk11. Dette er nødvendig for å følge diskusjonen i kapittel 2, der jeg tar utgangspunkt i flere kutt fra datamaterialet der dette teoretiske premisset ligger til grunn. Dette er kun ment som en måte å gjøre leseren bedre i stand til å følge videre drøftinger, og ikke tenkt som et vesentlig bidrag videre inn i studiens problematikk. Derfor bør det verken leses som en utfyllende eller fullstendig beskrivelse.
10Det er vanskelig å koble de ulike ideene, begrepene og perspektivene til enten Deleuze eller Guattari. Deres tekster er så sammenvevde og da de selv ikke var opptatt av en slik identifisering (Deleuze & Guattari, 1987), støtter jeg meg til Sandvik (2013, s.
45) der hun skriver : "har jeg heller ikke gjennom min avhandling vært spesielt opptatt av å klargjøre ideenes eller begrepenes opprinnelige opphavsmann".
11Dette var ikke en uttalt teoretisk posisjonering i de ulike barnehage jeg har jobbet, men min tenkning rundt det nå, skrivende-tenkende, i forbindelse med denne masteroppgaven og hva jeg interesserer meg for; nemlig hvordan en teoretisk endring skaper og produserer annerledes praktiseringer.
Utviklingspsykologiske og relasjonelle inspirasjoner
Når installert i en tenkning der utvikling ses som lineær (Burman, 2017) åpnes det opp for muligheten til å kategorisere barn etter både alder og modning. Det blir mulig å organisere, planlegge og strukturere ut i fra en på forhåndsgitt kunnskap: dette trenger ett åringen, for to åringen er dette viktig osv. Når det i tillegg vektlegges teorier som insisterer på betydningen av forutsigbarhet og rammer som betingelser for at barn blant annet skal oppleve trygghet (Hart & Schwartz, 2013; Drugli, 2010) legitimeres en form for voksenregi ytterligere. Det konstrueres et skarpt dikotomisk skille mellom voksne og barn, der voksne ses som
avgjørende i barnas lære- og subjektiveringsprosesser. Den relasjonelle betydningen relateres kun til interaksjoner mellom barn eller mellom voksne og barn. Det er altså under disse premissene Ingenting ble til, og det er under disse premissene praktiseringene da ble
konstruert. Med fortsatt en grunnholdning om at Alt skjer i Ingenting, kunne da praktiseringer med stram regi i form av dagsrytme (stammen) og struktur vokse fram, fordi selve
teorigrunnlaget aldri ble problematisert eller diskutert, men snarere tatt for gitt som en sannhet. Den tidens resonnement var bygget opp rundt troen på at innen disse strukturene og rammene, kunne Ingenting blomstre.
Med dette som utgangspunkt, trer to tematikker tydelig fram i materialet mitt; som sentrale elementer der store endringer har skjedd: dagsrytme/stammen og medvirkning. Dette har blitt synliggjort gjennom at nye spørsmål har latt seg aktualisere på grunn av de posthumanistiske inspirasjonene. På denne måten har dagsrytme/stammen og medvirkning blitt utfordret på andre måter, og igjen produsert nye spekulasjoner i forhold til bevegelser bort fra en type essens-tenkning fundamentert i det som "ER", til en mer tilblivende og utforskende åpenhet mot det som "KAN BLI".
Dette brukes videre inn i diskusjonene rundt bidragene fra de posthumanistiske perspektivene, som en forsøkende respons på dette ene forskningsspørsmålet:
På hvilke måter har Ingenting endret seg i møte med ny teori?
I kapittel 4 orienterer jeg meg mer mot praktiseringene etter de posthumanistiske inspirasjonene, og lar deler av materialet fra denne perioden virke inn i mine eksperimenteringer for å undersøke potensialene, i det jeg nærmer meg det andre forskningsspørsmålet:
Hvilke potensialer kan tenkes å ligge i en slik teorivridning? For hvem? Barna, personalet, barnehagefeltet?"