Støttestrukturen for spinnovasjon

Hovedbudskapet fra intervjuene er at flaskehalsen i Norge særlig er mangel på såkornkapital. Etablering av høyteknologiske foretak er utgiftskrevende, ikke minst

når man sitter på patenter og skal betale årsavgifter og søknadsomkostninger.

Mange var også misfornøyde med det offentlige støtteapparatet mer generelt.

Etableringsprosjektene ”må ha penger”, ble det understreket, og ”nå er det et ekstremt gap mellom venturekapital og forskningsmidler”, det vil si mangel på såkorn. Mange informanter mente situasjonen var mye bedre i andre land, mens et par hevdet at mangel på såkornkapital kan sees i store deler av Europa. Flere var likevel meget positive til eksisterende programmer i Forskningsrådet og andre ste-der. FORNY ble ofte nevnt, og et par snakket om programmer som MedKap og ProsBio og SNDs etablererstipendordning. Informantene som snakket om disse ordningene, påpekte likevel at denne formen for støtte snarere har gått ned enn opp de siste årene, helt motsatt av hva de hadde observert i andre land.

Ifølge informantene er det også tørke når det gjelder venturekapital; ”der slik-ker de sårene etter IT-boblens sprekk”. Noen mente det for så vidt var positivt at mange av ”jallaselskapene” var blitt borte, men at det er dramatisk at en del gode og faglig velfunderte selskaper som er i ferd med å forsvinne også. Flere hadde personlig erfaring med konkurser som følge av kapitalmangel (iallfall slik de be-skrev det). En professor i naturvitenskap uttrykte at forskere sjelden var flinke nok til å skaffe kunder og et markedsgrunnlag i en tidlig fase, men mange av represen-tantene fra helsevitenskap sa at det ofte er svært langt fram til et salgbart produkt fra et patent eller en bedriftsetablering. Pengemangel kan også være mer enn mangel på såkorn og venturekapital; et par informanter fortalte at ”deres” bedrifter først hadde møtt veggen da de hadde forsøkt å gå internasjonalt med produkte-ne/teknologiene sine uten tilstrekkelig finansiell tyngde.

Noen ønsket en massiv offentlig satsing på kommersialisering av forskning, noe i likhet med Forskningsfondet. Et fond på ”minst en milliard kroner” øremer-ket spinnovasjon fra universitetene ble blant annet foreslått. Noen ønsøremer-ket at uni-versitetene selv skulle disponere slike midler. Bare en av informantene nevnte Skat-teFUNN-ordningen. Han mente ordningen var for generell (”alle som kan stave ordet forskning får jo fradrag”) og ikke ville ha nok FoU-utløsende effekt i tidlige faser av høyteknologiske nyetableringer.

En del informanter hadde fått finansiering av kjente private investorer som de enten hadde fått kontakt med direkte eller blitt henvist til via en forskningspark eller lignende. Dette var de godt fornøyd med, selv om kommunikasjonen med investorene bød på mange utfordringer for forskerne. Flere av dem kritiserte det offentlige finansielle støtteapparatet mer enn de private investorene. En mente at personene som deler ut penger i det offentlige – ”statskapitalistene” – hadde korte-re tidshorisont og hardekorte-re krav til avkastning enn mange private investokorte-rer. Infor-manten var i tillegg kritisk til det han kalte den ”offentlige gutteklubben grei” med personer fra departementer og offentlige organisasjoner som møtes i lukkede rom og er lite åpne for nytenkning og impulser utenfra. Andre mente at de offentlige finansieringsordningene til dels blir ødelagt av distriktsprofilen. ”Nitti prosent av forskningsbasert nyskaping skjer i de største byregionene mens nitti prosent av

pengene i virkemiddelapparatet er forbehold regioner utenfor disse”, hevdet en bioteknologiprofessor. Et par av informantene mente det kunne være en god idé med regionale effektfond (ett for Østlandet osv.), forutsatt at pengene ble delt ut til de beste prosjektene nasjonalt sett.

Kritikken ble også rettet mot forskningsparkene og andre deler av det institu-sjonelle støtteapparatet. ”Det er jo mange som vil hjelpe deg med dette her”, var det en medisinprofessor som kommenterte tørt, og etterlyste flere innovatører og færre hjelpere. Utsagnet har kanskje et preg av billig retorikk, siden denne og så å si alle andre informanter ønsket seg en omfattende og velstående støttestruktur. Sam-tidig uttrykker det en del av de negative erfaringene noen av forskerne har (hatt) med eksisterende støtteordninger og –organisasjoner. Forskningsparkene⁴² ble, av fire informanter fra helsevitenskapene og to teknologer, beskrevet som grådige og uprofesjonelle og med avtaler som var ugunstige for oppfinnerne. To av dem sammenlignet og fant at private investorer både hadde gitt forskerne mer penger og samtidig krevd lavere eierskapsandel i det nyetablerte foretaket. En teknologi-professor var av den oppfatning at forskningsparkene var i en slags monopolsitua-sjon som hadde ledet til at man tok altfor stor eierandel i nyetablerte selskaper for relativt lite bistand i etableringsfasen. Han mente likevel, i likhet med flere av de andre kritikerne av forskningsparkene, at kvaliteten på og omfanget av støttestruk-turen var svært viktig for å få til spinnovasjon, og han var godt fornøyd med en del ordninger som administreres av SND og Forskningsrådet og med en inkubator han hadde brukt. ”Vi er veldig optimistiske”, ble det lagt til.

En del andre hadde gode erfaringer med forskningsparkene og mente at ”der sitter det veldig kompetente mennesker faglig sett”. Tre informanter syntes at forskningsparkene hadde blitt ”mye bedre etter hvert” etter en oppbyggingsfase (”med en del lureri og sjefer som kom og gikk” ifølge en naturviter) fra slutten av 1980-tallet. Spesielt hadde de hatt nytte av forskningsparkene som forhandlings-partner ved patentering/lisensiering og som hjelper til å finne finansiering til ny-etableringer. Selv om dette som nevnt ikke er noen statistisk undersøkelse, er det påfallende at de fleste forskerne som uttrykte misnøye med støttestrukturen, repre-senterer helsevitenskapene. De fornøyde er stort sett fra teknologi/naturvitenskap (men det er altså noen unntak). En årsak kan muligens være at det går så mye ras-kere fram mot salg og inntekter i en spinnovasjonsprosess for eksempel i IKT sammenlignet med bioteknologi. Legemidler, medisinsk utstyr og lignende krever ofte større finansiell innsats over flere år, mens to teknologer forventet inntekter og sågar balanse allerede ett år etter etablering. I tillegg mente to informanter at det er svak kompetanse i bioteknologi i de norske patentbyråene.

Utfordringene til støttestrukturen er ifølge flere forskere at de må bygge nett-verk til ”de viktige aktørene”, dvs. investorer med kapital og entreprenører med

42 Informantene kom med konkrete eksempler på negative erfaringer, også i forhold til andre aktører rundt patentering og spinnovasjon.

markedskontakter. Forskningsparker og annen støttestruktur uten nettverk til in-vestorer og til høyteknologiske markeder, er ikke brukbare, ble det hevdet. Særlig viktig kan det være å skaffe gode entreprenører siden forskerne ikke alltid ønsker å bli med på prosessen og kanskje ikke alltid er de best egnede personene til å drive markedsnære aktiviteter heller. Et av miljøene i undersøkelsen arbeider aktivt for å finne slike surrogatentreprenører.